Argh! Hel**tes arrogante ***leger!

[Lemming]

I februar i år ble sønnen min syk. Jeg husker til og med datoen, for det var på 6 mnd dagen hans. Han begynte å gni seg i ørene, og viste tydelig ubehag, noen ganger begynte han til og med å gråte. 5 dager senere var han frisk, men gned seg fortsatt i ørene. Jeg bestemte meg for å få time hos legen for å få skjekket ørene.

Legen (en skikkelig sær tulling, jeg kjenner han, vi har leid ut leilighet til han over lengre tid, og hadde han ofte på besøk o.l.) kunne ikke se trommehinnene hans i det hele tatt, fordi han hadde noe ørevoks der, pluss at Lille ikke ville sitte stille. Han mente det kom til å gå over, og så ikke noe problem ved dette.

2-3 måneder senere gned han seg fortsatt daglig - flere ganger for dagen i ørene, og jeg bestilte ny lege-time, litt bekymret for om det muligens kunne være kronisk mellomørebetennelse. Fikk time hos samme legen som forrige gang. Kunne ikke se noe galt når han så i ørene. Han sa den sannsynlige grunnen til at han gned seg i ørene var at han enda kanskje var litt tett i nesa. Jeg skulle gi han nesespray(!) hver gang jeg så at han gned seg i ørene. Jeg fortalte at han ikke har vært tett i nesa på 2-3 mnd, sånt merker man jo når man tilbringer mye tid sammen, man merker det på hvordan han puster, blant annet. Dessuten ammer jeg jo, og da vil man iallefall merke det hvis babyen er tett i nesa. Han svarer med at gniingen også kan komme av ørevoks, som kan klø og irritere, og anbefaler å enten kjøpe ørerens, eller bare dryppe noen dråper lunken matolje i ørene hver kveld i noen dager slik at ørevoksen kan løses opp og renne ut. Har prøvd begge deler, både matolje og ørerens - uten nytte.

I mai reiste jeg sørover fordi jeg skulle i konfirmasjonen til nevøen min. Han har en yngre bror med kronisk mellomørebetennelse, og jeg og søstera mi(altså moren hans) ble sittende å diskutere dette med ørene. Hun kunne fortelle at det begynte på samme måte med hennes gutt da han var baby. Han gned seg innimellom, men viste stort sett ingen tegn til å ha vondt eller høre dårlig. Etter noen måneder hadde han blitt syk, og da hadde han fått kjempevondt i ørene. Legene på sykehuset trodde imidlertid ikke på henne at det var ørene som var problemet. Tre forskjellige barneleger hadde sett i ørene hans, og alle tre hadde kommet til samme konklusjon: Lett rød, høyre øre. Ingen tegn til undertrykk/veske i mellomøret. Babyen gråt og gråt, og søstera mi sto på sitt "det er ørene, det er ørene..." Til slutt klarte hun å krangle seg til å skjekke trykket på mellomøret, og der var så mye veske at legen kom med følgende "Vi må sette dren NÅ!!!"

Vi ringte den legen de pleier gå til med sønnen som har kronisk mellomørebetennelse, siden han er privatpraktiserende. Jeg fikk time dagen etter, fikk målt trykket på mellomørene, og jammen var det ikke veske i venstre mellomøret hans, slik jeg har trodd hele tiden, altså i 3 mnd. Men han forklarte at det ikke nødvendigvis hadde vært der hele tiden, og at det kunne forsvinne av seg selv. Han sa at det å ha veske i mellomøret i seg selv ikke er farlig, men dersom det er der permanent, altså hvis det ikke går bort av seg selv, da må man begynne å følge med. Og sett at det fortsatt var der etter en mnd, så ville de ikke sette dren med mindre det var absolutt nødvendig, fordi de helst vil se det an en 6 måneders tid, fordi barn kan vokse det av seg. Han sa at jeg derfor burde få målt trykket på mellomørene en gang til etter at det hadde gått ca en mnd.

For omtrent 2 eller 3 uker siden var dessuten Lille forkjølet. Da hadde han tydelig vondt i ørene. Gned seg i ørene å begynte å gråte. Han gråt en hel natt, og hele formiddagen. Jeg fikk akuttime hos lege, som så i ørene, og konstaterte at alt så bra ut. Dette var en ung turnuskandidat. Da fortalte jeg også at jeg hadde fått påvist veske i mellomøret, men han så ikke ut til å synes det var av betydning.

Siden februar har han vært syk 3 eller 4 ganger tror jeg. Hvilket også er et symptom på kronisk mellomørebetennelse. Barn med det er gjerne forkjølt ofte, små puskete, snørrete, og lignende.

Og nå er vi her, juni, èn mnd etter at jeg fikk påvist veske i mellomøret, og beskjed om å skjekke det om igjen etter en mnd.

Jeg ringte helsesenteret, og forklarte at da jeg var sørpå fikk jeg påvist veske i mellomøret, og beskjed om å måle trykket på nytt etter en mnd. Hun ga meg en time hos en lege. Jeg ble litt overraska, for jeg fikk inntrykket av at de kunne måle trykket her, og jeg trodde ikke de hadde det utstyret som trengtes.

Idag var timen. Jeg drar opp til helsesenteret, og kommer etterhvert inn til legen. Det er en annen lege denne gangen. Han spør hva han kan gjøre for oss. Jeg kjenner jeg blir litt irritert allerede her, fordi jeg forklarte på telefon hvorfor jeg trengte time, men jeg kveler irritasjonen, og forklarer hele greia. Han ser i ørene til Lille, og sier, litt rød, men ikke noe undertrykk. Altså ingen veske i mellomøret. Jeg spør om han ikke kan måle trykket med et sånt apparat, og får beskjed om at et sånt apparat har de ikke. Jeg gjentar at jeg har fått påvist veske i mellomøret av en ørespesialist, som sa jeg burde måle trykket igjen etter en mnd. Han gjentar, "jeg så i ørene, det er ikke noe undertrykk - altså ingen veske i ørene". Jeg blir irritert inni meg, men lar det ikke skinne gjennom verken i tonefall eller det jeg sier. Rolig gjentar jeg: "Jeg var her hos dere før jeg reiste sørover. Dere så i ørene, og sa det samme som du sa nå. Ingenting i veien med ørene. Så reiser jeg sørover, drar til en privatpraktiserende spesialist, og får påvist veske i mellomøret. Enda dere forsikret meg om at det ikke var noe galt.”

-”Ja, hva vil du jeg skal gjøre da?” får jeg til svar.

”Jeg kan ringe *****, og få han også til å komme å se på ørene hans?”

-”Nei”, sier jeg, ”det ser jeg ikke vitsen med. Det var han som forsikret meg om at det ikke var veske i mellomøret hans like før jeg dro til en spesialist å fikk det påvist.”

Vi diskuterte slik litt fram og tilbake, og han sa blant annet at

-Jeg hadde overhodet ingen grunn til å være bekymret

-Jeg er overhysterisk

og

-”Du må jo forstå at vi ikke kan sende en frisk unge på sykehuset bare sånn for sikkerhets skyld!”

Vi ble til slutt ”enige” om å sette opp ny time om 2 uker, for å sjekke ørene igjen.

Da jeg kom hjem ringte jeg spesialistsenteret jeg var på i mai i håp om å få den legen til å sende noe skriftlig som sa at sønnen min burde få målt trykket om igjen. Men sekretæren ville ikke ”slippe meg igjennom” til legen. Jeg forklarte situasjonen til henne, og hun gikk å snakka med legen, som sa at dersom de så i ørene, og alt så bra ut, så var det vel ikke så kjempe viktig.. Jeg glemte å få frem på telefon at de sa det samme like før jeg var hos han å målte trykket.

Når jeg skal dit igjen om 2 uker tenker jeg å si noe i denne duren:

”Jeg ber om litt forståelse. For hvis, bare hvis, det faktisk er kronisk mellomørebetennelse, og det samler seg så mye veske i øret hans at det blir vondt, så kommer han til å skrike og skrike og skrike. Han kommer til å skrike hele veien opp på helsesenteret, og hele den 5 timer lange veien til nærmeste sykehus, og helt til vi får satt dren, og tømt vesken ut. Og hvis dette skjer, så kommer jeg til å skrive et langt klagebrev til helsesenteret her, og jeg kommer til å holde deg ansvarlig.”

Jeg er så irritert! På at det skal være så vanskelig! Når jeg hadde vært hos en spesialist og fått påvist veske i mellomøret var jeg nesten lettet, fordi jeg tenkte at da har jeg litt mer ”tyngde” bak det jeg sier når jeg ber folka her om å undersøke det.. At det ville være vanskeligere for dem å være vanskelig når jeg hadde fått det påvist… Men nei. Man kan ikke være føre var, man kan ikke følge litt med slik at man kan være obs på et eventuelt problem før det blir så ille at han har kjempevondt og hyler og hyler... Nei, skal man komme noen som helst vei med folka på helsesenteret her jeg bor, så må plagen helst være så synlig at det ikke er tvil om hva som er galt. En arm som er sagd av eller noe...

Hadde dette vært eneste gangen helsesenteret her er vanskelig ville jeg sikkert ikke vært like irritert. Men de har for vane å bagatellisere alt folk forteller, og for å bli sendt til sykehus må det være aldeles kjempekritisk. Som for eksempel da faren min fikk ryggmargsblødning, og lå lam på sofaen med sterke smerter en hel natt, og min mor ringte gang på gang til helsesenteret uten å komme noen vei. ”Gi han smertestillende tabletter” meg i r**a… Hadde ikke hun krangla sånn med de hadde faren min vært lam fra livet og ned resten av livet sitt. Tenk hvis hun hadde tatt de på ordet? Mange kvier seg for å krangle med folk i helsesektoren, for de skal jo liksom vite hva de prater om… Når de sier noe er ufarlig, så er det vanskelig å si ”jeg tror deg ikke”…

Huff, det er mange fordeler med å bo på et lite tettsted, men gudene skal vite at det er ulemper også! Akkurat i slike tilfeller savner jeg å bo mer sentralt.. Hadde jeg gjort det hadde det ikke vært verre enn å gå til privatpraktiserende, overprøve det legene sier.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med å skrive dette her, jeg trenger vel egentlig bare å slippe ut litt damp. Jeg vet det høres ut som om jeg har fryktelig lyst at det skal være kronisk mellomørebetennelse som er problemet, og det vil selvsagt ikke. Men det hadde vært deilig å enten få det bekreftet eller avkreftet, slik at man ikke trengte tenke mer på det…

Sukk.. Mer har jeg vel ikke å si.

Endret 8. juni 2006 av Lemming

[Gjest Gjest]

Skjønner at du er sint, men du trenger ikke skjelle ut Kommune-Norge, vel... Vær glad for at offentlige tjenester finnes.

[Gjest BagLady]

Jeg skjønner veldig godt at du er lei og frustrert, og ønsker det beste for gutten din. Det er også åpenbart at du har hatt noen uheldige erfaringer med helsevesenet. Håper du står på og kommer til bunns i hva det er som er galt.

Lykke til

Men jeg forstår vel heller ikke helt hva kommune-Norge har gjort galt? Dusteleger har jeg møtt overalt, til og med på landets største sykehus

[Lemming]

sukk... Som vanlig helnger folk seg opp i ting som ikke egentlig er av stor betydning i innleggene. Så endrer jeg det da.

Endret 8. juni 2006 av Lemming

[Lemming]

Dusteleger har jeg møtt overalt, til og med på landets største sykehus

←

Sant, men hvis du er i større byer kan man uten problemer overprøve det legen din sier ved å gå til en privatpraktiserende, for eksempel hvis man ikke føler at legen tar deg på alvor, eller dersom du ikke tror det legen sier stemmer. Hvis jeg vil gjøre det må jeg selv betale en reise og opphold til nærmeste plass som har privatpraktiserende, og det er tungvint, dyrt, og vil antagelig ta flere dager, fordi man ikke kan ha så veldig lange dager når man baby, altså går det ikke å reise frem og tilbake samme dag...

[Gjest BagLady]

Jeg synes ikke det var en ubetydelig bagatell i innlegget ditt, for du virket veldig indignert (med grunn) og la skylden på kommune-Norge (noe feilplassert). Hvis dette skal få konsekvenser for noen, må ansvaret legges der det faktisk hører hjemme. Det var kun derfor jeg kommenterte det. Men nok om det.

Tilbake til den virkelige debatten alle sammen

[Veronal]

Vi har også et ørebarn. Fem ørebetennelser så langt - alle sammen hvor det har gått hull på trommehinnen og alle sammen på samme øret. Brukte likevel lang tid og en lang liste med argumenter for å overbevise legen om at vi "fortjente" en henvisning til ønh. All sympati.

Du sier dere var hos spesialist sørpå? Betyr det at dere har fått henvisning til ønh?

[Gjest Gjest1]

Det er fullt mulig å bytte fastlege. Det hadde jeg gjort om jeg ikke ble tatt på alvor.

[Lemming]

Vi har også et ørebarn. Fem ørebetennelser så langt - alle sammen hvor det har gått hull på trommehinnen og alle sammen på samme øret. Brukte likevel lang tid og en lang liste med argumenter for å overbevise legen om at vi "fortjente" en henvisning til ønh. All sympati.

Du sier dere var hos spesialist sørpå? Betyr det at dere har fått henvisning til ønh?

←

Nei, vi ble ikke henvist. Da jeg var sørpå ringte vi bare å bestilte time hos en privatpraktiserende spesialist.

Det er fullt mulig å bytte fastlege. Det hadde jeg gjort om jeg ikke ble tatt på alvor.

←

Jeg har ikke fastlege her jeg bor. Før jeg ble gravid bodde jeg et annet sted, men jeg bestemte meg for å ta permisjonsåret her hvor foreldrene mine bor, av ulike grunner. Siden jeg visste at jeg kom(kommer) til å flytte tilbake for å studere videre til høsten gadd jeg ikke be om å få fastlege her, siden det likevel bare var snakk om ett år.. Jeg har vært flere ganger hos lege her, har hatt time hos 3 forskjellige. En sprø tulling jeg kjenner godt, en turnuskandidat, og en som står å kaller meg hysterisk oppi ansiktet mitt. Kan godt hende jeg er litt hysterisk, men jeg ser jo så godt at Lille plages med dette... Ofte forkjølet, og når han er forkjølet har han vondt i ørene. Vil ikke ligge flatt på rygg. Vi har bygd opp hodeenden på senga hans så han ligger skrått, med hodet høyere opp enn bena. Da sover han bedre... Og som sagt så er det ikke det at jeg har så veldig lyst på en diagnose på han, det jeg vil er å enten få mistankene bekreftet eller avkreftet. Jeg vil vite om jeg faktisk er hysterisk, eller om det bare er slik at legene her tror det... Men det er selvsagt veldig lett for dem å avfeie de mistankene man kommer med, når man står der som ung førstegangsmor... Førstegangsmødre er jo gjerne kjent for å være ... ja, hysteriske.

Sitter her å vurderer 2 alternativer.

1.

Reise til nærmeste sykehus for egen regning. Dersom han faktisk har mellomørebetennelse - kreve erstatning for reisen og utgifter i forbindelse med den fra helsesenteret her. Da får jeg iallefall peace of mind, svar på om jeg har grunn til bekymring eller ikke.

2.

Skrive klage til "høyere hold". Fortelle at jeg ikke føler at jeg blir tatt på alvor, da jeg fikk skjekket ørene hans her flere ganger uten resultat, og like etter fikk påvist veske i mellomøret hos privatpraktiserende. Fikk anbefaling fra spesialist om å måle trykket igjen etter èn mnd, men at legene her nekter.

Kanskje begge?

Endret 8. juni 2006 av Lemming

[Gjest Gjest1]

En del leger har veldig lett for å se på bekymrede mødre som hysteriske. Det finnes vel lite som kan være mer provoserende enn å treffe på en av dem når man har et barn som er sykt. Min datter hadde kikhoste for et par år siden og vi hadde begge sluppet mye unødvendig belastning om de kunne sett forbi det at de hadde bestemt seg for at jeg var hysterisk.

[Lemming]

En del leger har veldig lett for å se på bekymrede mødre som hysteriske. Det finnes vel lite som kan være mer provoserende enn å treffe på en av dem når man har et barn som er sykt. Min datter hadde kikhoste for et par år siden og vi hadde begge sluppet mye unødvendig belastning om de kunne sett forbi det at de hadde bestemt seg for at jeg var hysterisk.

←

Nettopp. Det ser ut til at de allerede har bestemt seg for at jeg er hysterisk, og at man skal ta lett på det jeg sier. Jeg kan forstå at man slutter å ta folk alvorlig hvis de ringer for alt og ingenting, men det synes jeg ærlig talt ikke jeg har gjort. Sist jeg bestilte time hadde Lille skreket hele natten gjennom og hele formiddagen. Hadde tydelig vondt i ørene. Vi ga pinex stikkpiller 125mg, og etter knapt 2 timer var feberen igjen oppi 39. Og man kan bare gi 3 slike i døgnet, så det er ikke allverdens det hjelper... Og en fersk turnuskandidat tar en kikk i ørene, og konstaterer at ørene er det iallefall ikke. Sikkert bare et vanlig virus, går sikkert over om noen dager. At jeg kan fortelle at han har skreket i timesvis i strekk, og jeg har bært barnet rundt omkring på gulvet i 17 timer mer eller mindre sammenhengende, og at det er tydelig at han har vondt i ørene - det betyr ingenting. Og så er man så utslitt at man kjenner at man ikke orker å krangle med dem... Vel, idag orka jeg, og fikk offisielt stempelet "hysterisk".

[Gjest Gjest1]

Jeg tror jeg hadde prøvd å overse deres holdninger, om du klarer det da. Om mitt barn hadde det så vondt hadde jeg sittet på legekontoret til jeg ble henvist videre. Så fikk ungen bare skrike så de hørte det de som jobbet der og.

Av og til må man sette hardt mot hardt.

[Belit]

Hvis du har mulighet til å oppsøke spesialist eller annen lege på egen hånd må du selvfølgelig gjøre det. Og bytte fastlege. Jeg vil mye heller betale for å få den oppfølgingen jeg ønsker enn å bruke tid og krefter på en sånn dustelege, særlig når det gjelder ungene.

Samtidig tror jeg nok det finnes en hel del pasienter som går fra lege til lege til de får den diagnosen eller den resepten de selv mener de skal ha, og velger å ignorere de legene som gir andre svar enn de ønsker seg. Det finnes nok både teite leger og teite pasienter i helse-Norge....

[Far til 2]

Som de andre sier er det bare en formalitet å skifte fastlege. Dette kan gjøres med en forhåndbestemt antall ganger tror jeg.

Vi måtte skifte lege da fastlegen påstod at det etter 3 undersøkelser ikke ble funnet skader ved en ulykke. Men pga forsatte smerter kontaktet vi Legevakten og fikk rekvisisjon til spesialist. Pga stor pågang fant vi ingen spesialist med ledig time før etter 6 mnd., så jeg dro selv opp på sykehuset for å få fortgang i saken.

På sykehuset oppstod det "munnhuggeri" mellom meg og "betjeningen" pga tidsperspektivet, og det endte med at de truet med politiet om jeg ikke gikk. Det ble til at jeg satt meg på venterommet og ventet på politiet, men som et siste forsøk valgte sykehuset å gå med på en rask vurdering av REKVISISJONEN (altså ikke noen vurdering av skaden). Dette kunne jeg akseptere, og 2 timer senere fikk vi beskjed pr tlf. om å møte opp neste dag. Samme dag som barnet ble lagt inn fant de skadene barnet hadde fått og fikk umiddelbart satt igang med behandling.

Barnet er i dag symtom fritt og skaden ser ut til å være borte.

Min far falt fra en "gardintrapp" da han skulle henge opp gardiner i kjelleren. Han slo hodet i betong gulvet og ble bevistløs. Min mor ringte meg umiddelbart og jeg ringte ambulanse. Jeg kom først frem. Ambulansepersonalet nektet imidlertid å ta han med seg fordi han hadde våknet og "så ut til å være i fin form" (samtidig som at min far ikke ønsket å dra på sykehuset, men hadde blitt med om de sa han burde dratt). 4 timer senere kunne han ikke gå fordi han var blitt lam i hele høyre side. Da vi ringte på nytt nektet ambulansen å rykke ut fordi de hadde vært der før. Iløpet av natten mistet min far bevistheten, kastet opp, etc. Fortsatt ville ingen ambulanse komme. På morgenkvisten fikk vi imidlertid tak i en privatpraktiserende lege/legevakt som umiddelbart ba om innleggelse. Min far ble operert, og vil sansynligvis ikke overlevd mer enn 2 timer til ifølge sykehuset. Det viste seg at han hadde fått brudd på hjerneskallen-

Dette var bare ment som 2 eksempler på hvordan helsevesenet i Norge fungerer. Det er bare de som står HARDT !!! på som når frem med ønske om behandling. Du må derfor ikke gi opp. Fortsett å kontakt leger. Selv ville jeg valgt å ikke bli sinnt (om mulig ?) og isteden gått til en ny lege om barnet ike får den hjelpen det har behov for.

Ring f.eks. 5 leger og be om time fortest mulig. Om noen av de første kommer med et behandlingsforslag kan du bare avbestille de resterende. Desverre er det slik helsevesenet er i dag.

[Lemming]

Som de andre sier er det bare en formalitet å skifte fastlege. Dette kan gjøres med en forhåndbestemt antall ganger tror jeg.

Vi måtte skifte lege da fastlegen påstod at det etter 3 undersøkelser ikke ble funnet skader ved en ulykke. Men pga forsatte smerter kontaktet vi Legevakten og fikk rekvisisjon til spesialist. Pga stor pågang fant vi ingen spesialist med ledig time før etter 6 mnd., så jeg dro selv opp på sykehuset for å få fortgang i saken.

På sykehuset oppstod det "munnhuggeri" mellom meg og "betjeningen" pga tidsperspektivet, og det endte med at de truet med politiet om jeg ikke gikk. Det ble til at jeg satt meg på venterommet og ventet på politiet, men som et siste forsøk valgte sykehuset å gå med på en rask vurdering av REKVISISJONEN (altså ikke noen vurdering av skaden). Dette kunne jeg akseptere, og 2 timer senere fikk vi beskjed pr tlf. om å møte opp neste dag. Samme dag som barnet ble lagt inn fant de skadene barnet hadde fått og fikk umiddelbart satt igang med behandling.

Barnet er i dag symtom fritt og skaden ser ut til å være borte.

Min far falt fra en "gardintrapp" da han skulle henge opp gardiner i kjelleren. Han slo hodet i betong gulvet og ble bevistløs. Min mor ringte meg umiddelbart og jeg ringte ambulanse. Jeg kom først frem. Ambulansepersonalet nektet imidlertid å ta han med seg fordi han hadde våknet og "så ut til å være i fin form" (samtidig som at min far ikke ønsket å dra på sykehuset, men hadde blitt med om de sa han burde dratt). 4 timer senere kunne han ikke gå fordi han var blitt lam i hele høyre side. Da vi ringte på nytt nektet ambulansen å rykke ut fordi de hadde vært der før. Iløpet av natten mistet min far bevistheten, kastet opp, etc. Fortsatt ville ingen ambulanse komme. På morgenkvisten fikk vi imidlertid tak i en privatpraktiserende lege/legevakt som umiddelbart ba om innleggelse. Min far ble operert, og vil sansynligvis ikke overlevd mer enn 2 timer til ifølge sykehuset. Det viste seg at han hadde fått brudd på hjerneskallen-

Dette var bare ment som 2 eksempler på hvordan helsevesenet i Norge fungerer. Det er bare de som står HARDT !!! på som når frem med ønske om behandling. Du må derfor ikke gi opp. Fortsett å kontakt leger. Selv ville jeg valgt å ikke bli sinnt (om mulig ?) og isteden gått til en ny lege om barnet ike får den hjelpen det har behov for.

Ring f.eks. 5 leger og be om time fortest mulig. Om noen av de første kommer med et behandlingsforslag kan du bare avbestille de resterende. Desverre er det slik helsevesenet er i dag.

←

Slike erfaringer har jeg og. Skader eller plager som ikke er synlige og åpenbare må man virkelig krangle for å få undersøkt. Helst skal et ben være knekt eller en arm sagd av. Jeg bor på en liten plass, og det er ikke så mange leger her. 1 helsesenter med bare noen få leger. Jeg har vært hos alle.

Jeg snakket i går med min mor om dette, og hun kunne dessuten fortelle at for ca et år siden var hun forkjølt. Etter forkjølelsen ble hun plaget med ofte dotter i ørene, "støy" i ørene, o.l. Èn time hos lege, og hun ble sendt rett til nærmeste sykehus (ca 60 mil herfra) til ønh spesialist. Samme med en av kollegene hennes nå nylig. Èn samtale med lege - ønh neste. Men når jeg kommer med mistanker og klager, da er det "du må jo skjønne at vi ikke kan sende en frisk unge til øhn!"

Dette styrker min tro på at grunnen til at jeg ikke blir henvist er at jeg er ung og førstegangsmor, og at de har bestemt seg for at det jeg sier bare er tull.

Jeg tenker jeg skal skrive klage til fylkeslegen jeg. Da blir det kanskje fart i sakene. Dessuten skal jeg jo til ny time om 2 uker, og da skal jeg være litt bedre forberedt på hva jeg skal si. Som for eksempel nevne det at voksne som bare plages "litt" med ørene uten problem blir sendt til øhn. Men guuud, hvor det frister å skrive en liste over konsekvenstene av å ha veske i mellomøret over lengre tid, legge de på bordet og si "jeg holder deg ansvarlig dersom noe av dette skjer." Dersom de fortsatt ikke vil henvise meg videre neste gang reiser jeg til nærmeste sykehus for egen regning, så kan jeg heller kreve erstatning hvis det viser seg at jeg har rett.

Og når det gjelder det å bli sint, så blir jeg selvsagt sint når jeg ikke blir tatt på alvor, men jeg klarer å holde besinnelsen når jeg snakker med legene o.l. Jeg vet godt at dersom jeg stiller meg opp og roper og hyler blir jeg iallefall ikke tatt på alvor. Jeg har egentlig problemer med å motsi og krangle med "autoriteter" i det hele tatt, så bare det å diskutere med legen slik jeg gjorde var egentlig litt utenom det vanlige for min del. Hadde jeg ikke hatt dårlige erfaringer fra tidligere av med dette helsesenteret her, så hadde jeg nok ikke orka å krangle med de.

Endret 9. juni 2006 av Lemming

[Gjest Betty Boop]

Det er fullt mulig å bytte fastlege. Det hadde jeg gjort om jeg ikke ble tatt på alvor.

←

Hva om man støter på samme problemet hos neste lege? Det later til å være en utbredt problemstilling. Kanskje psykologi burde få en større plass i legeutdannelsen? Lære dem og lytte til og se pasientene?

Forsøkte faktisk en gang å få time hos en lege som har "rykte" på seg å være den typen som faktisk hører pasienten. Hun hadde ikke mulighet til å ta inn nye pasienter før langt inn i det neste året.

Lett å tolke det dithen at det er få gode leger synes jeg. Kanskje de kan sykdom, men de bør kunne mennesker også. Og de bør ta pasientene sine på alvor.

[Gjest Gjest]

Gud bedre som dere syter! Prøv å se litt positivt på ting da dere. Slike som dere gjør faktisk meg litt GAL.

Inlägget redigerat. Överdrivet bruk av ! borttaget

/Furstina (mod)

Endret 9. juni 2006 av Furstina

[Gjest gjest1]

kjeften du

[Trebarnsmor]

Gud bedre som dere syter! Prøv å se litt positivt på ting da dere. Slike som dere gjør faktisk meg litt GAL.

←

Kanskje du skulle fått deg en skikkelig øreverk. Så kunne du få kjenne hvor jævlig det er. Slutt å les om du blir gal da.

Endret 9. juni 2006 av Furstina

[Veronal]

Nei, vi ble ikke henvist.  Da jeg var sørpå ringte vi bare å bestilte time hos en privatpraktiserende spesialist. 

Har dere bedt om å bli henvist? Eller har det ikke vært et tema? Jeg tror det lureste du kan gjøre for barnets del er å sørge for å få en henvisning til ønh. Hvis ikke legen vil gi dere henvisning så få time hos en privatpraktiserende lege og be om henvisning fra denne.

Vi har som sagt endelig fått henvisning etter å ha måttet argumentere bra overfor fastlegen vår. Første gangen ville han ikke gi oss, andre gangen ville han heller ikke - men da ga vi oss ikke. Nå har vi fått svar fra Ahus om at de har funnet at det er medisinsk grunnlag for henvisningen og at vi vil få time innen "kort" tid (dvs. 3 måneder).