Liker du foreldrene dine?

[Gjest Gjesta]

Ja

[Karro]

Har egentlig helt fantastiske foreldre jeg!

Men skal heller ikke legge skjul på at jeg mange ganger har ønsket meg andre foreldre - det var vel helst når jeg var yngre og alle vennene mine fikk gå på fest og alt mulig slikt, mens jeg med mine totalistiske foreldre måtte sitte hjemme og se på lørdagsunderholdningen på NRK...

Men nå når jeg er eldre kan jeg se tilbake på den tiden og være takknemlig for det selv om jeg der og da følte meg sviktet..

Bor langt borte fra dem nå og nyter å ikke ha den daglige kontakten med dem, men samtidig er det veldig fint å se dem igjen i ferier og slikt, eller å kunne ta en telefon til dem når jeg trenger et råd eller noen å prate med...

Elsker mamma'n og pappa'n min jeg!!!

[Gjest Bodillen]

Barndommen min var ikke noen dans på roser, men som en annen sa her: "du er ikke voksen før du har tilgitt dine foreldre" Så jeg har nok endelig blitt voksen, da...

Faren min døde da jeg var 14 år. Jeg hadde et vanskelig forhold til ham, og det varte i mange, mange år etter at han døde. Med årene har jeg greid å endre fokus og se at han faktisk hadde sin historie han også, som gjorde ham til den han var.

Moren min var jeg direkte sint på i mange år. Jeg mente hun hadde satt seg selv og oss ungene i en så vanskelig livssituasjon at jeg ikke syntes jeg skyldte henne noen verdens ting.

Jeg brukte mange, mange år på å være bitter på foreldrene mine. Til slutt fant jeg ut at det ikke var verdt å bruke energi på det.

Det har faktisk vært en stor lettelse å slippe taket på alt dette. Endelig har jeg fått et bedre forhold til moren min, til minnet om faren min, og til oppvekstvilkårene mine. Jeg greier å tenke at alt dette gjorde meg til det mennesket jeg er i dag, på godt og vondt - og at jeg faktisk kjenner meg fornøyd med den jeg er og den livserfaringen jeg har.

Endret 12. mai 2006 av Bodillen

[Gjest Miloine]

JA, jeg liker og elsker foreldrene mine!

De har gitt meg en flott og trygg barndom, de er der for meg nå også, dersom det eks er noe spesielt jeg har problemer med, og de er kjempeflinke besteforeldre til 10 barnebarn!

Ja, jeg er heldig!

Endret 13. mai 2006 av Miloine

[Gjest Embla s]

Ja, jeg både liker og respekterer foreldrene mine og er veldig, veldig glad i de.

Etterhvert som jeg ble voksen har jeg erkjent at foreldrene mine ikke er "overmenneskelige vesen" men rett og slett to snille personer som er veldig glad i meg og som alltid har gjort det de har ment var best ut i fra sine forutsetninger og muligheter. Foreldrene mine har nok gjort sine små tabber opp igjennom, men først og fremst har de brydd seg, hatt grenser og regler og vært et solid fundament som jeg aldri har tvilt på. Håper jeg får beholde de lenge!

[Tristessa]

Etterhvert som jeg ble voksen har jeg  erkjent at foreldrene mine ikke er "overmenneskelige vesen"

←

Helt enig, jeg husker det var et lite vendepunkt i forhold til foreldrene mine, man ser dem som de personene de er, ikke bare som mamma og pappa lenger. Det er kanskje derfor man blir mer lik foreldrene sine med årene (jfr. tråden om man er lik foreldrene sine eller ikke), siden man tar etter mer personlige trekk også?

[Gjest Gjest]

Mamma er jeg veldig glad i. Har stilt opp for meg i alle år. Pappa er alkoholiker og jeg har ingen kontakt med han. (de er skilt).

Svigermor er død (har aldri møtt henne) og svigerfar en en egoistisk usympatisk mann.

Så jeg tror jeg holder meg til min snille mamma jeg.

[Gjest gjest 0]

Jeg elsker foreldrene mine! De er helt topp! De stiller alltid opp når det er noe, og viser at de er glade i meg og søsteren min.

Mange venner er misunnelige på at jeg har foreldre som er så forelskede (etter 25 år) og som jeg går så godt sammen med.

[^me^]

jeg er veldig glad i mine foreldre, jeg hadde ikke kunne valgt noe bedre foreldre enn dem!

selvfølgelig har jeg hatt mine uenigheter med dem opp igjennom årene, men hvem har ikke det?

jeg trives veldig godt i deres selskap og føler meg trygg når jeg er i nærheten av dem.

jeg fikk et bedre forhold til både min lillebror og mine foreldre da jeg flyttet ut, etter det har mesteparten gått som smurt!

mine foreldre har støttet meg i godt og vondt, hjulpet meg og flytte, støttet og oppmuntret med i vonde tider og spør hele tiden hvordan det går med meg og tilbyr seg og hjelpe hele tiden hvis det skulle ha vert noe og hjelpe til med

det er jeg veldig takknemlig for!

jeg er lik mamma utpå og nesten 100% lik pappa inni.

jeg og pappa er helt skummelt like psykisk!!!

jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten mine foreldre!

mine svigerforeldre derimot...er en annen sak..de er langt vekk fra min væremåte og personlighet og det er ikke det beste selskapet jeg kan ha...

vi oppfatter ting HELT forskjellig og har HELT forkjellig syn på enkelte ting.

har egentlig aldri følt meg helt mottatt eller vel i verken hans far eller mors side av familien (mor/far skilt)

[Gjest gjest1]

Ja, kunne ikke fått bedre foreldre.

Attpåtil har jeg fått noen fantastiske svigerforeldre!

←

[Nala]

Liker jeg foreldrene mine? Nja. Jeg er glad i dem, nettopp fordi de er foreldrene mine. Men jeg ser ikke opp til dem. Tvert imot. Mamma er mitt skrekkeksempel på hvordan jeg IKKE skal være nå jeg nærmer meg femti. Hun har en lei tendens til å si noe, og så gjøre noe annet. Eller for å si det på en annen måte, til å si noe og så ikke følge opp. Like skuffende hver gang. Pappa er dessverre blitt nesten som en fremmed for både meg og familien min. Han snakker gjerne i store ord om hvor flott det er å være bestefar, men vi ser han jo aldri. Ja ja, hans tap. For han har fantastisk flotte barnebarn!

[Gjest Skya]

Ja, jeg liker foreldrene mine veldig godt.

[Gjest -eline-]

Jeg har kjempeflotte foreldre, kunne ikke bedt om mer! De var alltid engasjert i det jeg og søskene mine gjorde, enten det var kjøring til fotballkamper ute i havgapet (...lange avstander når man spiller fotball i Finnmark), støtte til skolearbeid, eller at man generelt hadde det litt kjipt. Kunne snakke med de om det meste, selv om jeg allid har hatt best forhold til min far, det var han som brukte å kjøre/hente meg når jeg dro ut og det var han som visste mest om meg.

Jeg kom dårlig overens med mamma da jeg var tenåring, i ettertid ser jeg at årsaken er at vi er for like... Merker fremdeles at vi nok ikke bør bo i samme hus i 3-4 uker (dvs, jeg var hjemme i 3-4 uker første jula jeg var hjemme i Norge, det ble litt lenge gitt), men det er ikke noe stort problem siden det er sjelden jeg er på besøk så lenge Snakker med de på telefon ofte og savner de masse, gleder meg veldig til å kunne dra på besøk til de oftere.

Er utrolig stolt over mine foreldre, de hadde noen tøffe år da jeg var yngre, men de kom seg over det, begge har tatt utdanning i voksen alder, flyttet til en annen del av landet og jeg vet de både trives og er flinke i yrket de har valgt!

I tillegg har jeg nå fått verdens beste "svigerforeldre", ble tatt i mot med åpne armer og jeg vet jeg alltid er velkommen om det skulle være noe.

..alt i alt, kunne ikke hatt det bedre

[Bobeline]

Liker begge foreldrene mine, og de hjelper meg når jeg trenger det. Det eneste minuset med dem er at jeg synes de kan virke litt masete, selv når de ikke maser...

[Gjest |H|]

Jeg har fantastiske foreldre som stiller opp for meg når jeg trenger det. De har vært ved min side fra dag 1. og det er jeg takknemlig for !!

[Gjest Shadowlyn]

Jeg gjorde ikke det da jeg var yngre, for jeg slet veldig med meg selv og skyldte på alle rundt meg.

Men etterhvert som jeg har blitt eldre setter jeg mer og mer pris på de. Jeg har verdens beste foreldre. De gjør alt de kan for både meg og søsteren min. Kommer til å bli helt ødelagt dagen de blir tatt vekk fra meg.

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig glad i begge foreldrene mine. Har alltid hatt et spesielt nært forhold til faren min, og det er vel han som egentlig har stått for oppdragelsen av oss barna (noe som sikkert gjør at vi er like på mange områder).

Jeg har også et godt forhold til mamma, men hun er psykisk syk og har vært det siden jeg var liten, så det skaper jo sine problemer. Jeg vil vel ikke si at jeg har noe veldig nært forhold til henne, hvis jeg sammenligner med pappa, men vi har et godt forhold. Det er litt ensidig, siden det gjerne er hun som kommer til meg med problemene sine og aldri omvendt. På mange måter er jeg mer som en mor for henne enn omvendt. Men jeg har godttatt det, og det går greit. Litt slitsomt til tider, men jeg er uansett veldig glad i moren min. Hun er virkelig en utrolig snill person, selv om hun ofte mangler sosiale antenner.

Mine kommende svigerforeldre er også veldig greie folk. Moren er litt kontrollfreak, men det går heldigvis an å si fra til henne. Faren har sine sære sider som alle andre, men er en utrolig varm person som det virkelig går an å snakke med.

[Gjest Liten gjest]

Både ja og nei. Føler jeg har et litt merkelig forhold. Jeg er eneste hjemmeboende og yngst, og overbesykttet. Har i de siste årene merket at mor er ekspert i å gi meg dårlig samvittighet, har fått meg til å slutte på alle fritidsaktiviteter pga. kjøringen, den "lange" kjøringen på max. 1 mil. Og så hentingen da. Helst ventet hun utenfor der jeg var. Gruer meg til å flytte ut, for det er jo bare meg igjen, og jeg får på en måte dårlig samvittighet, for da sitter de igjen alene, de har ingen venner de har omgang med.Dessuten snakker de ikke med hverandre, mor klager allti på pappa, som har sine problemer som han ikke deler med andre.

Dette er ikke noe gøy Hadde jeg vært som brødrene mine, de driter jo i det, men jeg føler jo ansvar for de fleste

[Gjest Liten gjest igjen]

Både ja og nei. Føler jeg har et litt merkelig forhold. Jeg er eneste hjemmeboende og yngst, og overbesykttet. Har i de siste årene merket at mor er ekspert i å gi meg dårlig samvittighet, har fått meg til å slutte på alle fritidsaktiviteter pga. kjøringen, den "lange" kjøringen på max. 1 mil. Og så hentingen da. Helst ventet hun utenfor der jeg var. Gruer meg til å flytte ut, for det er jo bare meg igjen, og jeg får på en måte dårlig samvittighet, for da sitter de igjen alene, de har ingen venner de har omgang med.Dessuten snakker de ikke med hverandre, mor klager allti på pappa, som har sine problemer som han ikke deler med andre.

Dette er ikke noe gøy Hadde jeg vært som brødrene mine, de driter jo i det, men jeg føler jo ansvar for de fleste

←

Æsj, nå fikk jeg dårlig samvittighet. Ja, jeg er vel fornøyd, men det føles bare litt rart, for jeg har sjelden eller aldri fått godord, klem eller fått høre at de er glad i meg. Kanskje en gang fra mamma. Er vel bare det negative som kommer frem, men jeg er vel fornøyd i grunn, ja...

[jordbær]

Jeg er kjempeglad i mammaen min! Vi er utrolig gode venner og koser oss i hverandres nærhet. DET har først skjedd etter at jeg flyttet ut og fikk litt avstand til henne. Lært å forstå henne på en annen måte. Takler ting litt bedre.

Pappa der i mot, er jeg i en kjempekonflikt med. Han har jeg kuttet all kontakt med.. Sukk..