Liker du foreldrene dine?

[Gjest Gjest]

Har et komplisert forhold til min mor, og overraskes stadig over hvor lite hun kan og vet om meg, og hvor lite hun tror hun vet om meg. Jeg er oppvokst i middelklassehjem med arbeidende foreldre uten interesse for musikk, litteratur eller kultur overhode. Det sliter jeg litt med, da jeg er ganske opptatt av nettopp disse tingene.

Hun er ungdommelig på sin måte, men også veldig konservativ. Dessuten er hun alt for opptatt av seg selv, hvordan andre oppfatter henne og oss barna, og prøver seg stadig på fasadeoppbygging. hun må stadig påpeke "hvordan kan dere ha blitt sånn? Var det sånn jeg oppdro dere?", selv om vi har endt opp som ordentlige folk med gode verdier slik jeg ser det.

Hun får meg oftere til å føle meg dårlig, stygg og grusom, selv om jeg kanskje ikke er så aller verst i andres øyne.

Mitt største problem med henne er at hun ikke klarer å sette seg inn i andres meninger og verdier, og automatisk tenker at andre folk er udugelige fordi de ikke har samme syn som det hun selv har. Hun engasjerte seg aldri i fag jeg var flink til og mestret, fordi hun selv ikke var interessert (eller ikke hadde nok kunnskap.) Og jeg fikk aldri være med på fritidsaktiviteter selv om jeg hadde både lyst og talent, fordi hun var redd for dugnader og at det skulle ta for mye tid. Med mindre det var noe hun likte, som fotball. (Og det drev jeg med i mange år selv om jeg fikk mageknip av det. Kun for å please henne.)

Pappa døde da jeg var liten, og han har jeg aldri hatt noe vondt å si om. Han var en kjærlig og flink far med masse omsorg, komplimenter og engasjement.

Men jeg er glad jeg har hatt de foreldrene jeg har hatt, for det kunne vært verre. Og jeg er så glad i mamma at jeg kunne ha kuttet av begge armene for henne. Det er vel litt sånn love-hate her, og det er nok ikke unikt. Jeg har tross alt hatt en trygg oppvekst.

[J.K. Rowling]

Jeg må innrømme at jeg liker pappa langt bedre enn mamma. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske.

Pappa og jeg er på samme bølgelengde, vi skjønner hverandre, og har begge lang lunte og er tålmodige. Jeg vet at han er stolt av meg, uten at han trenger å si det med rene ord.

Mamma og jeg er bare helt forskjellige... jeg sier en ting, og hun forstår ikke hva jeg mener. Tar ofte ting opp i verste mening, og jeg er (dessverre) en type som aldri ønsker å provosere. Det jeg gjør blir aldri bra nok. Nå har jeg små barn og tar en temmelig krevende utdanning, men hun påstår at jeg lever et latmannsliv, siden jeg av og til leser pensum på kaffebar etc. At jeg ofte sitter lørdags kveld med oppgavejobbing overser hun glatt. Da jeg sa opp deltidsjobben fordi den gikk ut over både barn og studier, var jeg lat. At broren min, som bor hjemme og er barnløs, ikke jobber ved siden av studier, er helt greit

Det er også en del ting fra barndommen som har brent seg fast. En gang sa hun til meg at hun var flau over å ha meg med bort, det kommer jeg aldri til å glemme

Endret 11. mai 2006 av J.K. Rowling

[Gjest Gjest]

Jeg liker begge to, og snakker ofte med dem pr telefon. De er stolte av broren min og meg. Vi har en del felles, men også mange ulikheter.

Men helt ukomplisert er ikke forholdet. Det er en del situasjoner jeg unngår sammen med dem; har f eks ikke lyst til å feire bryllup med dem invitert, tror jeg. Det høres kanskje sært ut, og det er egentlig ikke vondt ment. Det funker bare ikke, enda de liker samboeren min.

[tobo]

Liker begge mine.

Jeg kan si flere negative ting om begge, men får meg liksom ikke til å gjøre det. Føles helt galt.

Tar det som et godt tegn.

[LilleBille]

Jeg er også av dem som er så heldige å ha fått fantastiske foreldre.

Hadde også et veldig godt forhold til svigerforeldrene mine da jeg var gift (og i følge svigermor - er jeg fortsatt svigerdatteren hennes, akkurat på lik linje med de andre - uansett hvor lenge vi har vært skilt.)

[Ottine]

Jeg er veldig glad i foreldrene mine!

[Gjest Gjesta]

Jeg liker foreldrene mine veldig godt, og trives i deres selskap. Jeg har hatt en flott barndom, og vi har i dag et veldig godt og nært forhold.

[Gjest gjest1]

Jeg har fantastiske foreldre! Begge to!!

←

Skriver under denne her. Det har de iallfall vist de siste dagene!

[Gjest baby-E]

Har to fantastiske foreldre. Har mer kontakt med mamma enn pappa (de er skilt), men det har sin naturlig årsak (er skikkelig mammadalt).

[Carrot]

Liker jeg foreldrene mine? nå eller alltid?? Jeg ahr gjennom faser i livet innsett at jeg er sååååå forskjellig fra dem og samtidig tar jeg meg i å se likheter - de har tross alt født meg, oppdratt meg og er fortsatt en del av livet mitt - klart jeg er glad i dem, men det er tider de irriterer meg vanvittig også.. Respekterer dem gjør jeg, men i situasjoner hvor jeg er dypt uenig skorter det nok litt på respekten også..

De kjenner meg ikke, de tror de kjenner meg fordi de vil jeg skal være sånn eller slik men det gjelder ikke bare dem - det gjelder vel de fleste av oss tror jeg..

Jeg har et fantastisk forhold til min ex-svigermor som bare må være den mest omgjengelige og fantastiske person i verden... Samtidig syns jeg godt om mine nåværende svigers, de er både er greie og lett håndterlige de - ler - men det går også opp og ned fordi noen ganger det også syns jeg, kanskje de kommer "for nær" på en måte..

Jeg håper bare jeg kan ta med meg de reaksjoner og følelser videre i min rolle som mor og svigermor

[Titti72]

Jeg har en fantastisk mor. Hun er der for meg alltid og fordømmer aldri. Hun har selvsagt sin mening om ting men trer dem ikke ned over hodet mitt. Jeg snakker med mamma 5-6 ganger i uka pr. tlf.

Min far.... Han er som død for meg. Han er ustabil, psykopatisk, alkoholliker og rett og slett en jævel. Jeg tenkte på om jeg ville ha reist i begravelsen hans når den tid kommer, og det gidder jeg rett og slett ikke. Jeg kaster ikke bort penger og tid på det. Jeg kommer heller ikke til å angre på mitt valg, eller felle en tåre over han.

Arv fra han kommer jeg til å frasi meg. Jeg har ingen interesse av noe som har med han og gjøre.

[Veslejenta]

Jeg er veldig glad i moren og faren min!

Vi er absolutt ikke enige om alt, vi er forholdsvis forskjellige som personer, og det hender at det koker litt over. Men jeg er uansett veldig glad i dem!

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg har et veldig godt forhold til min mor. Hun er der alltid for meg, og vi er gode venninner også. Kan godt gå ut på shopping med henne, reise på ferie med henne, eller ta en øl sammen med henne.

Min far døde da jeg var 11 år, men jeg tror vi ville hatt et godt forhold hvis han hadde levd. Vi var veldig like både i utseende, temperament og interesser.

Har også et godt forhold til min stefar, selv om jeg ikke føler at vi har et veldig nært forhold.

[Gjest Alive]

Liker ikke min mor, men er allikevel veldig glad i henne!

[Ciara]

Jeg liker foreldrene mine veldig godt. De ga meg en flott og trygg barndom. De er hyggelige, omtenksomme og oppegående mennesker som vil alle det beste

[Gjest Gjesta]

Moren min døde for tre år siden. Hun var mye plaget av (fysisk og psykisk) sykdom, men var den snilleste personen i verden, og jeg savner henne masse. Pappa, derimot...

Jeg er selvsagt glad i ham, men jeg vet ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg respekterer han fullt ut. Han er til tider veldig selvopptatt og barnslig, og lever i en boble der alle hans avgjørelser er bra, mens han er veldig rask til å kritisere andre. Så det er litt blandet, men som sagt: jeg er veldig glad i ham for det.

[Klips]

Mine foreldre er fabelaktige. De nyter livet. Drikker champagne midt på formiddagen og reiser verden rundt. Leser bøker, går på kunstutstillinger og konserter og har mange venner og selskaper.

Jeg hadde en deilig, trygg barndom med foreldre som tok meg med på alt, og virket som de likte å være sammen med meg og snakke med meg.

Og som dessuten lot meg være og utvikle meg som akkurat den jeg var.

De har vært stolte og støttende i alt jeg har foretatt meg.

Håper jeg kan gi noe av det samme til mine egne barn.

[Gjest 1111]

Jeg er veldig glad i både mamma og pappa, og det er noe som aldri vil forandre seg uansett hvordan de oppfører seg.

Jeg kan derimot ikke si at jeg har et så veldig godt forhold til pappa. Helt siden de skilte seg så har forholdet til han sklidd ut; det har vært mange brutte løfter, for høye forhåpninger og urettferdig behandling, og det har resultert i at vi nesten ikke har sett hverandre/snakket til hverandre de siste fem årene, til tross for at min lillesøster er hos han annenhver helg og han tar henne med på ting hele tiden (jeg og min lillesøster bor i samme hus og da blir dette veldig merkbart).

Kjenner jeg får klump i halsen og tårer i øynene bare jeg skriver dette, for jeg savner pappan min så veldig

[Gjest Gjest]

Mine foreldre er veldig opptatt av penger og status. Det er veldig viktig for dem å ha fin båt, landsted og dra på ferie til de riktige stedene med de riktige menneskene. Jeg er ikke sånn i det hele tatt og har et helt annet miljø. Jeg har ingen ting til felles med dem. Er vel glad i dem, men liker dem ikke som mennesker. Synes de er overfladiske og at de ser ned på folk som ikke har så mye fine ting og så mye penger som dem.

[Tristessa]

Foreldrene mine er herlige mennesker, de er så utrolig lite opptatt av helt overfladiske ting, men elsker å nyte livet og bryr seg filla om hva andre mener om det. Foreldrene mine både støtter (mamma) og pusher (pappa) meg når jeg trenger det, og jeg liker å være sammen med dem (og vice versa).

Mamma og pappa har alltid vært veldig nøye på å ha meg og broren min med der det går, at vi ikke har vært "gadgets" for dem (hvilket jo ikke er så uvanlig i visse kretser, særlig utenlands) og at de er så interesserte i meg og broren min. Jeg håper jeg kan bli en slik forelder en dag.