Sommeren

[Gjest Gjest_Sunny_*]

Nå kommer sommeren. Den deilige tiden da tunge klær blir skiftet ut med skjørt og singleter. Utrolig deilig, men...

Det er også tiden da arrene mine kommer fram.

Arrene fra vonde perioder av livet mitt, perioder jeg gjerne skulle vært foruten. Perioder som var så vonde at den eneste måten jeg klarte å komme meg igjennom de var å ta fram en kniv å kutte blødende sår i armen min.

Nå er det kun arr igjen. Men det er arr som fremkaller fordommer og avsky, stirrende blikk og ubehagelige spørsmål.

Jeg er ikke et utskudd, men ei jente som har hatt det tungt. Ikke døm meg på grunn av min fortid...

[Gjest Gjest]

De fleste synlige arr vekker oppsikt, uansett hvordan de er kommet til. Slik er det nok bare.

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan finne deg et bredt armbånd som skjuler arrene? (dersom det var i håndleddene altså..).

Ellers er det bare å ta frem conceileren.. Den skjuler det meste..

Håper du har det bedre nå! Og hvis ingenting hjelper: ikke bry deg om det. Du er sterk og kan si det som det er - slik som du gjør til oss på forumet. Da stopper vel spørsmålene..?

Ha en fin sommer! Nyt solen - og glem stirrerne..

[honey21]

Ja, prøv med en fet concealer eller kanskje litt selvbruningskrem hjelper? Personlig hadde jeg ikke stirret hvis jeg så noen med mange arr, jeg hadde bare tenkt "hun har hatt det vanskelig, men er tøff nok til å vise hvor sterk hun er nå siden hun viser arrene".

[Arkana]

Personlig hadde jeg ikke stirret hvis jeg så noen med mange arr, jeg hadde bare tenkt "hun har hatt det vanskelig, men er tøff nok til å vise hvor sterk hun er nå siden hun viser arrene". 

←

Jeg tenker også sånn. Kjenner to stykker som har hatt det slik som deg, og begge har etterhvert tatt motet til seg og rett og slett gir blaffen i om arrene synes. Det føltes veldig befriende for dem. Jeg tror de aller fleste skjønner hva arrene kommer av, og alle forstår at man kan ha hatt vanskelige perioder. En annen ting er at man er nok mer fokusert på dette selv, enn de utenforstående som egentlig har nok med sine egne liv. Ikke tenk for mye på dette, nyt sommervarmen og kle deg slik du selv vil. Du har hatt det vondt, men ikke la den perioden ødelegge mer ved å begrense dine klesvalg.

[lillesky]

Personlig hadde jeg ikke stirret hvis jeg så noen med mange arr, jeg hadde bare tenkt "hun har hatt det vanskelig, men er tøff nok til å vise hvor sterk hun er nå siden hun viser arrene". 

←

Samme her. Jeg så ei i Spania med masse arr, og ingen stirret på henne, men hun gikk helt normalt rundt i t-skjorte og skjørt.

[Gjest Gjesta]

Mitt råd: gi blaffen i om arrene synes og gå så mye i t-skjorte som du vil! Det har jeg begynt å gjøre, etter mange år med lange genserermer for å skjule arrene (som ikke er bare rundt håndleddene, men over det hele på begge armene).

Folk legger ikke merke til så mye som en skulle tro, og de færreste bryr seg om de ser at du har arrete armer. Om noen spør meg hva som har skjedd med armene mine (noe som ikke skjer ofte), så sier jeg bare sannheten. Da blir de enten litt flaue, og ser ut som at de skulle ønske at de aldri hadde spurt (men det er jo deres problem), eller de forteller at de kjenner eller vet om noen som har/har hatt det samme problemet (det er vanligere enn du tror).

Og etterhvert som arrene blir eldre og armene dine blir solbrune, så ser det ikke så ille ut allikevel.

Lykke til

[Ugla]

Jeg er ikke et utskudd, men ei jente som har hatt det tungt. Ikke døm meg på grunn av min fortid...

←

Fikk så lyst til å gi deg en

Personlig bryr jeg meg ikke om hverken andres eller mine egne arr (som jeg nok har fått av andre grunner enn deg, men like vel, det var også en vond tid..)!!

Jeg tenker: Hurra... Jeg er frisk!! Jeg vil nyte sommeren og livet!!

Gjør det du også!

Ha en fin sommer!!!

[Gjest gjest1]

Har jo nærmest blitt "vanlig" med folk som har arr på armer etc etter å ha skåret seg, så jeg tror ihvertfall ikke jeg ville reagert.

Har masse arr selv (men ikke etter å ha skadet meg selv), og jeg går i bikini, singlet og skjørt/shorts.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Dere er da helt fantastiske!!!

Har møtt enkelte med fordommer om at man bare gjør det pga oppmerksomhet osv, men det er ikke riktig i mitt tilfelle. Jeg har skjult dette så godt jeg kan, men kjedelig å ikke vise armene.

Finnes ikke en dekkrem i verden som skjuler de her, for å si det sånn, men de begynner å bli hvite og fine nå da.

Er ikke så røde lenger!

Min største frykt er at noen vil si at jeg ikke er skikket til yrket mitt fordi jeg jobber innenfor helsevesenet, men jeg ville ALDRI gått på jobb hvis jeg følte jeg ikke hadde kontroll der.

Tusen takk for respons, det varmer mer enn dere aner!!

[Arkana]

Min største frykt er at noen vil si at jeg ikke er skikket til yrket mitt fordi jeg jobber innenfor helsevesenet, men jeg ville ALDRI gått på jobb hvis jeg følte jeg ikke hadde kontroll der.

←

Det trenger du sikkert ikke å frykte, og om noen skulle si dette så tar de fullstendig feil. En av de personene jeg nevnte som har hatt det slik som deg, studerer psykologi. Det er absolutt ingen som engang har antydet at hun som har hatt psykiske problemer ikke skal kunne bli en dyktig psykolog.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Gjett hvem som har vært ute i stroppejole!!!

Jeg er superfornøyd med det... Grunnen til at jeg turte er vel at jeg visste at jeg ikke kom til å møte kjentfolk, men det var da en begynnelse.

Det er nemlig ikke alle vennenne mine som vet om dette her, og kun mamma og pappa i familen.

[Gjest Gjest]

Det trenger du sikkert ikke å frykte, og om noen skulle si dette så tar de fullstendig feil. En av de personene jeg nevnte som har hatt det slik som deg, studerer psykologi. Det er absolutt ingen som engang har antydet at hun som har hatt psykiske problemer ikke skal kunne bli en dyktig psykolog.

←

Godt å høre!!!

Utrolig hvor mye sånne tilbakemeldinger kan gjøre...

[Gjest 1111]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, var nesten så jeg trodde at jeg hadde logget ut av brukernavnet mitt og skrevet innlegget ditt i søvne

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det. Sommeren kommer nå og det er en ganske så vanskelig tid for meg og. Ikke alle arr er mulige å sminke vekk. Jeg har to armer og to lår jeg må dekke til uansett hvor lite jeg har lyst til å gjøre det. Har lyst til å være som alle andre; ta på meg shorts/skjørt uten strømpebukse under, t-skjorte/singlett eller kanskje til og med ta meg en tur på stranda i løpet av sommeren.

Det er faktisk mulig. Det tar gjerne litt tid før man bygger seg opp nok mot til å gjøre det og føle seg trygg nok på seg selv for at ikke et par blikk kan knekke deg. Det er jo mulig at man møter på mennesker som stirrer, dessverre. Det er bare da man må ha nok is i magen til å ignorere det og tenke på alle de som ikke stirrer.

Selv er jeg må vei til et sted hvor de tingene jeg vil er mulig. Jeg tror det kommer til å ta noen år før jeg klarer å gjøre akkurat som jeg vil, men i går gikk jeg i singlett og lot være å dekke til en arm. Den er ikke halvparten så skadet som den jeg dekket til, men det er i alle fall noe. Følte meg faktisk veldig bra på slutten av dagen fordi jeg hadde turt å gjøre det, turt å ikke la meg styre av andre.

Når det gjelder psykologibiten, så har jeg planer om å studere psykologi selv. Det er i alle fall bare tull at du ikke er skikket til et slikt yrke bare fordi du har en fortid med psykologiske problemer; det er vel heller omvendt. Du har erfaring og har kanskje en annen evne til å sette deg inn i ting. Det trenger altså ikke være en dårlig ting at du har slitt, du og.

Ikke la arrene dine stoppe deg fra å ta den utdannelsen du vil ha og gjøre det du vil.

Alt i alt; ta deg den tiden du trenger. Hvis du syns det er vanskelig å gå uten noe på armene, så begynn i det små. Ta det i ditt tempo. Også er vi kanskje er en dag begge to, at vi går i akkurat det vi vil akkurat når vi vil

Lykke til!

[Gjest 1111]

Gjett hvem som har vært ute i stroppejole!!!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, var nesten så jeg trodde at jeg hadde logget ut av brukernavnet mitt og skrevet innlegget ditt i søvne

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det. Sommeren kommer nå og det er en ganske så vanskelig tid for meg og. Ikke alle arr er mulige å sminke vekk. Jeg har to armer og to lår jeg må dekke til uansett hvor lite jeg har lyst til å gjøre det. Har lyst til å være som alle andre; ta på meg shorts/skjørt uten strømpebukse under, t-skjorte/singlett eller kanskje til og med ta meg en tur på stranda i løpet av sommeren.

Det er faktisk mulig. Det tar gjerne litt tid før man bygger seg opp nok mot til å gjøre det og føle seg trygg nok på seg selv for at ikke et par blikk kan knekke deg. Det er jo mulig at man møter på mennesker som stirrer, dessverre. Det er bare da man må ha nok is i magen til å ignorere det og tenke på alle de som ikke stirrer.

Selv er jeg må vei til et sted hvor de tingene jeg vil er mulig. Jeg tror det kommer til å ta noen år før jeg klarer å gjøre akkurat som jeg vil, men i går gikk jeg i singlett og lot være å dekke til en arm. Den er ikke halvparten så skadet som den jeg dekket til, men det er i alle fall noe. Følte meg faktisk veldig bra på slutten av dagen fordi jeg hadde turt å gjøre det, turt å ikke la meg styre av andre.

Når det gjelder psykologibiten, så har jeg planer om å studere psykologi selv. Det er i alle fall bare tull at du ikke er skikket til et slikt yrke bare fordi du har en fortid med psykologiske problemer; det er vel heller omvendt. Du har erfaring og har kanskje en annen evne til å sette deg inn i ting. Det trenger altså ikke være en dårlig ting at du har slitt, du og.

Ikke la arrene dine stoppe deg fra å ta den utdannelsen du vil ha og gjøre det du vil.

Alt i alt; ta deg den tiden du trenger. Hvis du syns det er vanskelig å gå uten noe på armene, så begynn i det små. Ta det i ditt tempo. Også er vi kanskje er en dag begge to, at vi går i akkurat det vi vil akkurat når vi vil

Lykke til!

←

Nå sitter jeg med tårer i øynene

Det er første gang jeg "møter" noen med like erfaringer. Dette er virkelig godt for meg.

Jeg har kommet mye lengre enn jeg var for 1 år siden, så merker det går sakte, men sikkert framover!!

[Gjest 1111]

Nå sitter jeg med tårer i øynene 

Det er første gang jeg "møter" noen med like erfaringer. Dette er virkelig godt for meg. 

Jeg har kommet mye lengre enn jeg var for 1 år siden, så merker det går sakte, men sikkert framover!!

←

Alltid godt å møte noen med samme erfaring som en. Spesielt når det gjelder slike ting. Litt snålt å lese innlegget ditt og, for det stemmer så godt alt sammen. Skal til og med studere det samme som deg

Godt å høre at du merker at du har kommet mye lengre enn du var for et år siden. Selv om fremgangen går sakte, så er den i alle fall der, og det er veldig viktig!

[Gjest Gjesta]

Jeg har også jobbet i helsevesenet, med stygge armer som ikke alltid var mulig å skjule når jeg var på jobb. Men det var ingen som reagerte på dette, og jeg fikk ingen negative eller stygge kommentarer

[Gjest gjest1]

Jeg har også gått ute i det fri i år. Det er litt ubehagelig å stå i kassa på butikken og se i øyekroken at de bak meg stirrer. Men, men. De får bare stirre i vei. Jeg orker ikke styret med strømpebukse under genseren og alt det der. Eneste er at jeg sminker noen av mine litt fordi de er røde, men det gjør ikke den store forskjellen.

Har en venninne som har "samme" armer som mine, og det var temmelig mange som stirret på oss da vi kom i t-skjorte på butikken her om dagen. De får tro hva de vil. Som regel mangler folk kunnskap. Har hørt av noen at de tenkte "hvordan i huleste har hun fått til det der? Fy, det så vondt ut" osv. Men det får de da bare tenke.

Så gå ut og føl deg fri du! Skal vinke om jeg ser deg, jeg.

[Gjest Gjest]

Det er ingen som bryr seg. Jeg har mange synlige hvite arr på begge håndleddene, men gir blaffen i å skjule det. I begynnelsen syntes jeg det var pinlig at jeg hadde forsøkt å ta selvmord men med tiden hører det heldigvis til forhistorien. Jeg vil aldri finne på det igjen, så jeg bryr meg ikke om hva andre mener. Det er ingen som har spurt meg heller og jeg tenker ikke over at jeg må forklare meg til noen. Jeg går ikke engang med klokke for å forsøke å skjule litt.

Jeg har også arr bak låret etter en ulykke.

Hvis noen bryr seg er det deres problem og ikke mitt.