Der som hat barn med asperger/autisme

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi hadde ingen anelse om at han hadde asberger før han var 17 år gammel.

I barnehagen var han blid og omgjengelig, lekte både sammen med andre og alene. Litt veslevoksen, langt framme mtp intelligens/kognitivt og språklig. Litt voksent vokabular. Hadde ikke noen bestevenn, men vekslet på hvem han lekte mest med. 

Hadde ikke særinteresser, var ikke spesielt rigid, hadde ikke problemer med overganger eller plutselige endringer. Aldri vært "vanskelig" mtp klær eller mat. Er rolig, trygg og stødig, god selvtillit og er ikke redd eller engstelig for noe.

Lekte sjelden med andre barn på fritiden, men det er få/ingen barn i nærområdet her så det var ikke så rart.

Har aldri hatt behov for tilrettelegging i barnehage eller skole. Aldri utagering. Har hatt få venner, aldri vært en del av noen gjeng, men har ikke blitt mobbet heller, som vi vet om. Har utrolig lite fravær, svært pliktoppfyllende. Gode karakterer.

Anonymkode: 9dd33...5ec

Hva er utfordringene da?

Anonymkode: 210e5...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Bare hold kjeft. 

Vi har et nevrodivergent og et normalt barn. Det kan ikke SAMMENLIGNES på noen som helst måte 

Anonymkode: e596a...174

Hoød deg for god til slik språkbruk.

Dine barn er IKKE representative for alle barn som er nevrotypiske og nevrodivergente. 

Aksepter at andre kan ha krevende barn de også, selv om banret ikke har en diagnose. 

Anonymkode: 210e5...92c

[AnonymBruker]

Krevende, men mer krevende i barnehagen enn hjemme. Vi var «erfarne foreldre» med to storesøsken, ganske stor aldersforskjell mellom de to yngste, så vi tilrettela nok mer enn vi skjønte.
Vanskelig å leke sammen med andre barn, særlig i større grupper. Parallell-lek. 

Anonymkode: 9e1ff...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Glemte å skrive...ja, vi foreldre er svært svært slitne. Svært slitne. Konstant i alarmberedskap.  

Foreldre til nevrotypiske barn har INGEN. ANELSE. hva vi gjennomgår. 

Anonymkode: a28cb...71b

Signerer dette 💯💯💯💯💯. Foreldre til nevrotypiske barn skjønner rett og slett ikke hvor krevende det er, og hvor mye planlegging og tilrettelegging som kan inngå i selv den enkleste aktivitet. 
I tillegg møter man fordommene. 
 

Anonymkode: 9e1ff...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Husk at nevrotypiske også er ulike og KAN være krevende de også. 

Anonymkode: 210e5...92c

Det er vel ingen som har sagt noe annet? Men med autisme kan man gange alle de vanlige utfordringene man kan støte på med barn uten diagnoser med ti. For alt som kan skje med de nevrotypiske barna, kan også skje med de nevrodivergente barna. Bare gang vanskegraden med ti. 
Det du sier nå er litt som å si til foreldrene til et barn i rullestol at «husk at også barn som ikke sitter i rullestol kan få vondt i foten». 

Anonymkode: 9e1ff...ebe

[AnonymBruker]

Aspergers, jente 15. Store utfordringer og jeg som mor er helt frynsete og utslitt. 

skolevegring og depresjon, selvskading, null interesse for sosial omgang annet enn i veldig begrenset omfang. 
takler ikke besøk i eget hjem. Vil ikke besøke familie og slekt, og vi har mistet kontakt med omverden i stor grad. Jeg er så sliten nå at jeg lett blir irritert på andre og det er best for alle at jeg/vi holder oss unna. Sover lite på natta fordi vi må passe på på skift at hun ikke går ut og oppsøker utrygge områder midt på natta. Hun har en historikk med dette når depresjonen blir for tung å bære.

Jeg søkte om omsorgsstønad men fikk avslag, dette regnes av kommunen som normale forhold og normal omsorgsbyrde.

får ingen hjelp eller støtte av det offentlige, og det er vanskelig å forstå og akseptere. Noe som kunne ha hjulpet henne og oss. Men er ikke så lett å vite hva det skulle vært. Psykisk helse er ikke noe som man får hjelp med.

Anonymkode: 71a54...b9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hoød deg for god til slik språkbruk.

Dine barn er IKKE representative for alle barn som er nevrotypiske og nevrodivergente. 

Aksepter at andre kan ha krevende barn de også, selv om banret ikke har en diagnose. 

Anonymkode: 210e5...92c

Hva jeg vil holde meg for god til eller er ikke opp til deg å bestemme. Det du sier her er faktisk jævlig provoserende.

Det å ha et "krevende" normalt barn er IKKE det samme. Et normalt krevende barn fører ikke til at man gråter i fortvilelse hver dag i år etter år, går rundt med dyp bekymring og får kroppslige og psykiske plager av all oppfølging som kreves. Man må sette seg selv til sides i lang tid, ofte til barnet er godt over myndighetsalder.

Et normalt krevende barn blir man sliten av. Et krevende nevrodivergent barn blir man utslitt av.

Anonymkode: e596a...174

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi hadde ingen anelse om at han hadde asberger før han var 17 år gammel.

I barnehagen var han blid og omgjengelig, lekte både sammen med andre og alene. Litt veslevoksen, langt framme mtp intelligens/kognitivt og språklig. Litt voksent vokabular. Hadde ikke noen bestevenn, men vekslet på hvem han lekte mest med. 

Hadde ikke særinteresser, var ikke spesielt rigid, hadde ikke problemer med overganger eller plutselige endringer. Aldri vært "vanskelig" mtp klær eller mat. Er rolig, trygg og stødig, god selvtillit og er ikke redd eller engstelig for noe.

Lekte sjelden med andre barn på fritiden, men det er få/ingen barn i nærområdet her så det var ikke så rart.

Har aldri hatt behov for tilrettelegging i barnehage eller skole. Aldri utagering. Har hatt få venner, aldri vært en del av noen gjeng, men har ikke blitt mobbet heller, som vi vet om. Har utrolig lite fravær, svært pliktoppfyllende. Gode karakterer.

Anonymkode: 9dd33...5ec

Hva skjedde da han var 17? Hva gjorde at han ble utredet? 

Anonymkode: a28cb...71b

[AnonymBruker]

1-2 år: opptatt av biler, busser, tog og alt sol gikk rundt. Stille og rolig, sov godt, skrek lite, glad. 

Begynte å få voldsomme meltdowns rundt 2-3-årsalderen. Typisk i overgangsaituasjoner. Ingen venner i barnehagen, begynte først å leke med andre siste året før skolestart.

Fikk flere gode venner på skolen, men begynte også å utagere mye, noe han aldri hadde gjort tidligere.

Nå 10 år: har venner, men blir tidvis for sliten til å være med dem. Skolen veldig vanskelig, har fått tillegsdiagnose adhd. Egentlig faglig sterk, men gjør lite på skolen fordi han ikke greier å konsentrere seg. 

Mye stimming hjemme, fungerer mye bedre når han får utløp for dette. Bruker nok mye energi på skolen på å undertrykke stimming.

Snill og samvittighetsfull, men med voldsomt temperament. Kan utagere, først og fremst mot meg, og får da veldig dårlig samvittighet. Lav selvfølelse, dessverre.

Anonymkode: 8afb4...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva jeg vil holde meg for god til eller er ikke opp til deg å bestemme. Det du sier her er faktisk jævlig provoserende.

Det å ha et "krevende" normalt barn er IKKE det samme. Et normalt krevende barn fører ikke til at man gråter i fortvilelse hver dag i år etter år, går rundt med dyp bekymring og får kroppslige og psykiske plager av all oppfølging som kreves. Man må sette seg selv til sides i lang tid, ofte til barnet er godt over myndighetsalder.

Et normalt krevende barn blir man sliten av. Et krevende nevrodivergent barn blir man utslitt av.

Anonymkode: e596a...174

Hva er poenget med denne konkurransen om hvem som har det verst?

Jeg har et voksent barn som fortsatt krever mye av oss foreldre. Jeg har også mistet en nevø til selvmord. Det å se hva min bror har gått gjennom har gjort noe med perspektivet mitt. Uansett hvor vanskelig ting kan være kan jeg fortsatt gi mitt barn en klem. Så heldig er det ikke alle som er. 

Den som fokuserer på at ting er vanskelig og fælt, vil selvfølgelig oppleve akkurat det. Ting er som de er, gjør noe med det man kan gjøre noe med, det andre får man bare akseptere.

Anonymkode: 774d9...4fa

[AnonymBruker]

Vi merket egentlig ikke noe særlig før i barneskolealder. Da rammene ble litt mer tydelige. Det gikk greit på en måte frem til 10 klasse pga fritidsaktiviteter han hadde felles med andre barn. Men etter det har det vært vanskeligere. 

Anonymkode: a7c40...e71

[AnonymBruker]

Ingen tegn, var sosial og omgjengelig. Alt gikk på skinner frem til slutten av barneskolen. 

Anonymkode: afd9f...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva er poenget med denne konkurransen om hvem som har det verst?

Jeg har et voksent barn som fortsatt krever mye av oss foreldre. Jeg har også mistet en nevø til selvmord. Det å se hva min bror har gått gjennom har gjort noe med perspektivet mitt. Uansett hvor vanskelig ting kan være kan jeg fortsatt gi mitt barn en klem. Så heldig er det ikke alle som er. 

Den som fokuserer på at ting er vanskelig og fælt, vil selvfølgelig oppleve akkurat det. Ting er som de er, gjør noe med det man kan gjøre noe med, det andre får man bare akseptere.

Anonymkode: 774d9...4fa

Konkurranse?

Du skjønner ikke at det er jævla provoserende for oss som står i kamper etter kamper og blir helt utslitte og fungerer ikke i jobb, ser at barna våre strever, som skal komme inn i en tråd som handler om AUTISME, for så å se en idiot som slenger ut et "normale barn kan også være krevende"? 

Stikk hodet ditt oppi ei skitten ræv med det der "perspektiv"-tullet ditt. Si det til nervesystemet til oss foreldre som allerede er loslitt og kjenner at vi snart faktisk ikke orker mer. 

 

Anonymkode: e596a...174

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så hvorfor valgte dere utredning da, hvis han aldri hadde noen utfordringer?

Anonymkode: e596a...174

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan fikk dere/skolen mistanke om at han hadde autisme og fikk han utredet?

Anonymkode: b78bb...e79

Det var han selv som tok det opp. Kom til oss og fortalte at han mistenkte at han var på spekteret. Hadde snakket med en annen som har asberger og kjente seg veldig igjen i beskrivelsene. Hadde lest seg opp og tatt "selvtester" på nett. Jeg stilte meg selv tvilende til at han hadde det, men tok ham jo alvorlig selvsagt. Jeg foreslo at han skulle kontakte helsesykepleier på skolen (vgs), og det gjorde han. Etter noen samtaler der bestilte han selv legetime og fikk henvisning til Bup. Så dette løpet har han kjørt helt selv. Bestilt timer selv, ordnet transport og holdt orden på alt selv. Vi foreldre har møtt opp når vi har fått beskjed om det (første og siste time på bup). Så ja, dette er en ungdom som fungerer godt på alle måter, unntatt når det gjelder å knytte vennskap og i uformelle sosiale situasjoner. Men det synes heller ikke på ham, ubehaget og usikkerheten han opplever viser ikke utenpå. 

Anonymkode: 9dd33...5ec

[AnonymBruker]

I barnehagen lekte han som vanlig, men trengte litt øvelse på at ikke alltid hans regler/forventning kunne følges.

Så de jobbet med den delen.

La oss si 1 ville lage sandlek til bil mens han ville leke at det var dinosaurby mens 2 andre ønsket reptilpark. Da trengte forsåvidt alle øve seg på ting og tang - og han på da på sine regler/forventninger. Kunne nok bli litt for sjefete i leken, og ikke helt skjønne hvorfor ikke den andre ikke var like interessert. 
 

Så de øvde på dette i mindre grupper. Men altså, andre nevrotypiske barn kunne finne på å bite/slå og kakke noen i huet fordi etellerannet, så mitt barn var mye roligere sånn sett. 
 

Tja…..hva annet….

Utredningen tok lang tid fordi han hele tiden tok igjen og og gjerne lå foran de andre på endel. Særlig på språk og «fag». Han er ikke å regne som evnerik nå som 12åring. 
 

Fra 6 mnd til si 2-3års alder hadde han vokal stimming og stimming med kropp om han ble positivt overgira. 
Det var nokså mye hjemme rundt 1-2 års alder. 
 

Nokså rigid på mat, men ikke ekstremt. Voldsomt redd for hunder pga bjeffing. Altså høy lyd, ikke selve dyret. 
 

Søvnforstyrrelser som bedret seg etterhvert. 
 

Noen her nevner særinteresser, BUP synes han hadde ganske bredt interessefelt - så igjen noe som gav tvil. 
 

Han lærte seg mye om interessene sine pg skravlet masse til oss om det. Men han varierte, byttet og kunne ha flere.

Funket helt fint sosialt. 

Anonymkode: db80e...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bare hold kjeft. 

Vi har et nevrodivergent og et normalt barn. Det kan ikke SAMMENLIGNES på noen som helst måte 

Anonymkode: e596a...174

Et nevrodivergent og «et normalt»? 
 

Akkurat det må du slutte å si.

Anonymkode: db80e...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva jeg vil holde meg for god til eller er ikke opp til deg å bestemme. Det du sier her er faktisk jævlig provoserende.

Det å ha et "krevende" normalt barn er IKKE det samme. Et normalt krevende barn fører ikke til at man gråter i fortvilelse hver dag i år etter år, går rundt med dyp bekymring og får kroppslige og psykiske plager av all oppfølging som kreves. Man må sette seg selv til sides i lang tid, ofte til barnet er godt over myndighetsalder.

Et normalt krevende barn blir man sliten av. Et krevende nevrodivergent barn blir man utslitt av.

Anonymkode: e596a...174

Nå er ikke nevrodivergens det eneste barn kan bli født med da. 
 

Finnes andre diagnoser og som er hard core opplegg. 

Anonymkode: db80e...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Et nevrodivergent og «et normalt»? 
 

Akkurat det må du slutte å si.

Anonymkode: db80e...e0b

Jeg synes det er ganske beskrivende. Jeg har også ett normalt barn og ett med autisme. Vikkebkanskje ikke sagt dette høyt til dem, duver normal og du ikke. Men i en slik tråd på et forum tenker jeg at det må være lov å skrive ganske kort for å illustrere et poengsystem at andre skal vri og vende på begreper og kritisere.

Anonymkode: 71a54...b9f

[-venter-]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Aspergers, jente 15. Store utfordringer og jeg som mor er helt frynsete og utslitt. 

skolevegring og depresjon, selvskading, null interesse for sosial omgang annet enn i veldig begrenset omfang. 
takler ikke besøk i eget hjem. Vil ikke besøke familie og slekt, og vi har mistet kontakt med omverden i stor grad. Jeg er så sliten nå at jeg lett blir irritert på andre og det er best for alle at jeg/vi holder oss unna. Sover lite på natta fordi vi må passe på på skift at hun ikke går ut og oppsøker utrygge områder midt på natta. Hun har en historikk med dette når depresjonen blir for tung å bære.

Jeg søkte om omsorgsstønad men fikk avslag, dette regnes av kommunen som normale forhold og normal omsorgsbyrde.

får ingen hjelp eller støtte av det offentlige, og det er vanskelig å forstå og akseptere. Noe som kunne ha hjulpet henne og oss. Men er ikke så lett å vite hva det skulle vært. Psykisk helse er ikke noe som man får hjelp med.

Anonymkode: 71a54...b9f

Søkt pleiepenger? Det er nok mer rett enn omsorgslønn. 

[AnonymBruker]

Jeg er (var) lærer og mamma til to "friske" barn og ett barn med autisme (typ asperger) og ADHD. Har bekymret meg nok over de to eldste også, men det er over helt vanlig ting, som festing i litt for ung alder, drama mellom venninner som førte til ensomhet, usikkerhet rundt eget utseende osv. Jeg var 21 og 24 da jeg fikk de to eldste. Ble fort alenemor og stod i full jobb. Klart jeg var sliten, men ikke på den måten at jeg følte meg døden nær. Var 31 da jeg fikk yngste med en ny mann. Var i utgangspunktet i bedre fysisk form da, siden jeg hadde mer fokus på kosthold og trening enn da jeg var yngre. Har også en pappa som stiller opp for barnet sitt 100% denne gangen. Allikevel var det dette som knakk meg, og jeg ble ufør. Å ha et slikt barn er et levende helvete. Det er så krevende at man sjeldent klarer å kjenne på at man er glad i barnet. Det kommer i de roligste periodene, men ellers handler alt om å overleve.

Her var barnet en svært urolig klistremerkebaby som ikke sov. Så var han ganske "normal" fra 1-2,5 år. Da han nærmet seg 3 år skilte han seg ut med dårlig impulskontroll og dårlig sosiale ferdigheter, på tross av at han var veldig glad i andre barn. Han klarte bare ikke å innrette seg etter andre i lek. Rundt 4,5 år begynte han med voldsom utagering, både fysisk og verbalt, og det ble klart at dette definitivt var unormalt, men han fikk ikke utredning før skolestart. Fikk diagnosene sine i en alder av 6 og 7. Fikk først ADHD, siden man så behovet for å prøve ut medisiner, så det hastet mest å utrede for det. Så ble det utredet videre for autisme etter det.

Anonymkode: 8f683...6ca