Selvmord: For de sterke eller svake?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg synes det er egoistisk på vegne av de som er glad i deg og som sitter igjen med spørsmål de aldri får svar på. 

Har du nå fått hjelp som gjør at du har det bedre i livet ditt?

Anonymkode: 5645a...506

Det kan nok kjennes slik ut for pårørende. 

Anonymkode: 52ba2...16f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Sier som andre - de er verken sterke eller svake. De er syke. Og sykdommen gjør dem egoistiske. Ja, jeg synes det er egoistisk og ta selvmord. Det påfører så jævlig mye smerte og ubesvarte spørsmål og om "Tenk om...." som de etterlatte må leve med resten av livet.

Anonymkode: 5645a...506

Det er langt fra alle som har pårørende som blir påført smerte. Ofte er den ensomme mennesker som tar livet sitt. 
 

hvis noen føler det er egoistisk vil jeg spørre når så du / hjalp du/ snakket du med dette mennesket sist? 

Anonymkode: e5b67...d8a

[AnonymBruker]

Bør denne tråden få stå sånn egentlig? Vi vet aldri hva som kan oppmuntre noen på vippepunktet.

Anonymkode: a6fed...ad3

[AnonymBruker]

Sterke. Jeg vil ikke leve, men har aldri klart å ta selvmord.

Anonymkode: c8454...e25

[AnonymBruker]

De er ikke sterke i det hele tatt. De er fullstendig psykisk syke og de trenger hjelp. 

Anonymkode: f40c9...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ok? Hva hadde det med saken å gjøre?  Poenget mitt var at du er like egoistisk selv. 

Anonymkode: a6fed...ad3

Det var svar på ditt spørsmål til meg.

Anonymkode: 5645a...506

[AnonymBruker]

Psykisk syke. En Sterk og frisk person evner å jobbe seg gjennom problemer og tunge perioder. 

Anonymkode: 7a59d...e3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg synes det er egoistisk på vegne av de som er glad i deg og som sitter igjen med spørsmål de aldri får svar på. 

Har du nå fått hjelp som gjør at du har det bedre i livet ditt?

Anonymkode: 5645a...506

De var jo tydeligvis ikke glad i meg, med tanke på de grusomme tingene de utsatte meg for. Og jeg var 12 år, og desperat. Jeg oppsøkte hjelp, men fikk ikke hjelp. 

Anonymkode: 52087...65f

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hverken eller. De er psykisk syke.

Anonymkode: 84d58...b2a

Ikke alltid.

Noen er og fysisk syke, og har enten stått lenge i et uitholdelig symptombilde uten lindring, eller, fått en dødelig diagnose hvor man vet det på et tidspunkt blir tortur.

Var og nylig en sak hvor voksen datter fulgte moren sin til Sveits (?) på bakgrunn av demensdiagnose.

Hun hadde selv pleiet sin mor gjennom endel år og så hvor brutal tilstanden kan bli - og dette ønsket hun ikke selv. 
 

Kjenner eksempelvis til tilfeller hvor noen levde med vestibulær migrene, og annen type svimmelhetsårsaker som tok livet sitt av den grunn. 
Samme med kronisk migrene for ei som fikk svært alvorlig grad som barn - og hun avsluttet et liv i konstant lidelse som 18åring. 
 

Kjenner også til en som avsluttet livet på bakgrunn av kronisk klasehodepine. Også kalt «selvmordshodepine».

Har en venn jeg ikke tenker ser pensjonsårene om det ikke kommer en medisin som i det minste tar klasen fra kronisk til episodisk.

Men statistikken sier jo bare «selvmord», ikke «døde av sykdom X/Y». 
 

 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

De var jo tydeligvis ikke glad i meg, med tanke på de grusomme tingene de utsatte meg for. Og jeg var 12 år, og desperat. Jeg oppsøkte hjelp, men fikk ikke hjelp. 

Anonymkode: 52087...65f

❤️❤️‍🩹

Har du aldri fått snakket med noen om det du ble utsatt for?

[AnonymBruker]

Når man er så langt nede så er det ikke svakt eller sterkt. Det er mennesker som er så langt nede at de ikke klarer å se at det vil bli bedre. Jeg har selv vært der og det var helt forferdelig sted å være. Jeg anser meg ikke som sterk/svak som klarte å holde meg selv i livet og jeg ville heller ikke sett på meg som sterk/svak hvis jeg hadde tatt selvmord. Det er bare ufattelig vondt å være så langt nede og det er ensomt fordi ingen ser det på deg og det er bare du selv som kan hjelpe deg selv med å be om hjelp. Man kan heller si at styrken er å vise sårbarheten fordi man er bra sårbar hvis man velger å snakke om at man er så langt nede. 

Anonymkode: de24d...836

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Bør denne tråden få stå sånn egentlig? Vi vet aldri hva som kan oppmuntre noen på vippepunktet.

Anonymkode: a6fed...ad3

Er det bedre å skyve det under teppet og ikke snakke om det?

Heller snu på det: Det at noen fikk luftet tankene sine rundt det vippet det riktig vei.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er egoistisk på vegne av de som er glad i deg og som sitter igjen med spørsmål de aldri får svar på. 

Anonymkode: 5645a...506

Det er jo ikke alle som har så mange som er glad i en da, man kan fysisk sett ha familie uten at det er så mye ekte kjærlighet der. 

Jeg vet at et par tilfeller hvor vi vet at det er familien/foreldre som gjorde livet så inderlig vanskelig. I det ene tilfellet så vet jeg (jeg kjenner bestevennen) at foreldrene satt og sa "vi skjønner ikke hvorfor!? Åh, kjære dattera vår.." Mens venner satt å holdt tunga rett i munnen under begravelsen osv, de visste jo at foreldrene var hovedgrunnen til at ting ble som det ble, de hadde jo forsøkt å trøste og hjelpe i åresvis..

Så jeg stoler ikke lenger alltid på folk når de ha mistet noen som stod dem nær enten til selvmord eller at de ikke har kontakt lengre. De kan virke som gode mennesker, men ofte så ligger det noe der bak fasaden og den som forsvant klarte bare ikke mer. Jeg tenker selvsagt det beste om de aller fleste, men har nok endret litt syn etter dårlige erfaringer. 

Det skal sies da, at jeg vet om selvmord som har skjedd av andre årsaker også, det er ikke det, ville bare nevne at det noen ganger er "de som er glade i en" som har en stor del av ansvaret for at det gikk som det gikk. 

Anonymkode: 82a04...d9e

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Man kan jo vri på det og si at du er egoistisk som ikke forstår hvor jævlig vedkommende hadde det?

 

Anonymkode: a6fed...ad3

De som faktisk begår selvmord går ikke akkurat rundt og deler tankene sine rundt det, så å kalle de rundt for egoistiske blir skivebom etter min mening. De som skriker høyest får oftest hjelp, men det er jo gjerne ikke de som har størst behov for hjelp.

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (17 minutter siden):

❤️❤️‍🩹

Har du aldri fått snakket med noen om det du ble utsatt for?

Jo, har pratet med flere om det. Og gått i traumeterapi. Jeg er en sterk person, og har klart meg bra i livet. Og oppsøker hjelp da jeg trenger det. Jeg prøvde jo det da jeg var barn og. Men det var og en annen tid. Dette var på 80 tallet. 

Anonymkode: 52087...65f

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Sterke. Jeg vil ikke leve, men har aldri klart å ta selvmord.

Anonymkode: c8454...e25

Du er sterk som lever! Ufattelig sterk 🙌

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De som tar livet sitt.

 

Er de svake fordi man ikke takler livet, eller, sterke som klarer å gjennomføre handlingen selvmord innebærer? 

 

Takk for svar 

Anonymkode: 5becf...a27

Svake. Og egoistiske, hvis de har familie som er glade i dem. 

Anonymkode: 33e1c...1ad

[Beneath the Moon]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sier som andre - de er verken sterke eller svake. De er syke. Og sykdommen gjør dem egoistiske. Ja, jeg synes det er egoistisk og ta selvmord. Det påfører så jævlig mye smerte og ubesvarte spørsmål og om "Tenk om...." som de etterlatte må leve med resten av livet.

Anonymkode: 5645a...506

Det har ingenting med egoisme å gjøre, de kan være så langt nede at de selv mener oppriktig at andre vil få det bedre uten dem. Trist er det, ikke egoisme. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jo, har pratet med flere om det. Og gått i traumeterapi. Jeg er en sterk person, og har klart meg bra i livet. Og oppsøker hjelp da jeg trenger det. Jeg prøvde jo det da jeg var barn og. Men det var og en annen tid. Dette var på 80 tallet. 

Anonymkode: 52087...65f

Jepp, den er velkjent. Skjedde hos oss og.

[AnonymBruker]

Man er psykisk syk, eller så har man en "mental svikt" hvor man ikke helt evner å se fremtiden klart som følge av stor belastning i livet. For eksempel blant innsatte i Norge er selvmord den største dødsårsaken. Enkelte havner i livssituasjoner hvor de ikke ser en vei ut - kanskje de har en lang historie med rus (som ofte resulterer i psykisk sykdom), kanskje de har satt seg i enorm gjeld som de vet de aldri vil klare å betale ned uansett hva de gjør, og noe det ikke snakkes så ofte om er hvor vanskelig det er å leve som pedofil i vårt samfunn (tenker da på de som ikke utøver overgrep, ei gjør kriminelle handlinger relatert til sin lidelse/legning/hva man enn vil definere det som). Kanskje vedkommende har mye vondt på samvittigheten som gjør det vondt å leve. Det er mange, mange grunner til at noen tar livet av seg, det er ikke svart/hvitt.

Er ikke noe begeistret for å glorifisere selvmord i form av at man kaller menneskene som gjør det for modig. Jeg var av denne oppfatning selv en gang, ettersom det å ta sitt eget liv strider mot vårt overlevelsesinstinkt, men jeg tenkte aldri over hvor sterkt impulsivitet og manglende kritisk tenkning også kan påvirke forløpet til en slik handling. Har aldri mistet noen til selvmord, men har møtt mennesker som har det, og enkelte forstår hvorfor vedkommende gjorde det og skulle så klart ønske at det ikke skjedde, mens andre er sinte fordi de syns det var egoistisk at vedkommende valgte en så tragisk avslutning på livet, som også påførte dens nærmeste mye smerte. 

Jeg tenker at selvmord i så og si alle tilfeller er meningsløst, og da tenker jeg også på de som ikke har vært "mors beste barn" i livet og som er uønsket av mange i samfunnet. Disse tenker ikke folk på når de snakker om selvmord - vi ser hvordan enkelte snakker om kriminelle, rusmisbrukere, pedofile og det som er. Jeg tror man har en tendens til å glorifisere menneskene som tar selvmord når man ikke kjenner de, man får et bilde av et stakkarslig menneske som trengte hjelp og ingen så vedkommende. Det stemmer nok så og si alltid, men man er da særdeles godtroende, om man selv tror at man ville vært den som stilte opp, i noen tilfeller. 

Det er bare tragisk og vi har ingen å miste. Uansett hvem du er eller hva du har gjort eller hvordan du er, så kan du være nyttig som menneske. Enten det er i form av ressurser eller medmenneskelighet. Men det viktigste er at mennesker har det bra med seg selv og føler at livet er verdt å leve. Døden er ikke skrevet i stein for de aller fleste, unntaket er for de med uhelbredelig sykdom som ikke kan behandles, og jeg er sterkt imot å definere psykisk sykdom som uhelbredelig. Men jeg er ingen psykolog, det er bare mine tanker. 

Noe man alltid må minne seg selv på er at du trenger ikke fikse livet ditt her og nå. Ting er kanskje helt jævlig akkurat nå, men du vet ingenting om hvordan det er om 1 år. Du vet ikke noe om hvordan det er om 5 år. Det er så mye som kan skje og forandre seg. Når jeg var 16 år gammel hadde jeg et selvmordsforsøk. Hadde jeg klart det, så ville jeg ikke opplevd å ta lappen, kjøpe min første bil, kjøpe min egen leilighet i tidlig 20-årene, få en jobb hvor jeg blir kjempe glad i kollegaene mine, reise mange flotte steder - det er mange flotte opplevelser og gode øyeblikk jeg aldri ville fått oppleve. Har jeg også opplevd mye smerter og sorg? Ja, har det.

I dag trakk jeg pusten godt ute i den deilige høstluften, de siste ukene har vært vanskelige, men i et lengre øyeblikk der klarte jeg å sette pris på friheten og det vakre rundt meg. Livet kan forandre seg, og du kan forandre deg. Hold ut. 

Anonymkode: 090ea...d9c