En årsak til overvekt?

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ikke sammenlignbart. Ordet "viljestyrke" indikerer jo nettopp at det handler om viljestyrte handlinger. Å føre sjokolade inn i munnen er en viljestyrt handling, jeg styrer hånden selv. Musklene i hånden er viljestyrte, de er ikke som hjertet som beveger seg helt av seg selv. Da jeg forsynte meg med en ekstra porsjon middag i dag, var det tankeløst, men like fullt en handling jeg valgte helt selv. Av egen fri vilje. Jeg klarte å mobilisere viljestyrke og satte tallerkenen i kjøleskapet til senere. Vanskelig, men jeg klarte det.

Intelligens er ikke viljestyrt. Man kan øve og pugge og trene og terpe, det er viljestyrt. Sultfølelse er ikke viljestyrt. Men man kan la være å handle på følelsen. Dess oftere man er sulten og dess mer sulten man er, jo vanskeligere er det, selvfølgelig. Ingen mener noe annet.

Så jo, viljestyrke er et konstruktivt begrep når det gjelder vektnedgang, selv om det ikke peker på mekanismene bak. Så må man bruke andre begreper i tillegg for å beskrive mekanismene bak.

Anonymkode: 281b7...3d1

Om jeg gir en cocktail av ulike medikamenter til 100 personer, og de får klar beskjed om at de skal bruke viljestyrken sin til å unngå å spise mer slik at de ikke går opp i vekt, men samtlige likevel går opp i vekt, hva forteller det oss?

Ut fra din argumentasjon kunne de ha valgt å ikke gå opp i vekt, siden handlingen "mat til munn" er viljestyrt.

Problemet er at troen på hvor mye du faktisk kontrollerer selv, langt på vei er en illusjon. Du er slave av ditt eget interne biologiske system.

Når du siern "Sulten min er biologisk, men beslutningen om å ignorere sulten er viljestyrt", blir det derfor en feilslutning. Systemet som produserer sulten, og systemene som gjør deg mer eller mindre i stand til å hemme responsen på sulten, er begge deler av den samme fysiske hjernen.

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (5 timer siden):

Om jeg gir en cocktail av ulike medikamenter til 100 personer, og de får klar beskjed om at de skal bruke viljestyrken sin til å unngå å spise mer slik at de ikke går opp i vekt, men samtlige likevel går opp i vekt, hva forteller det oss?

At medisinen har økt apetitt som bivirkning. Og at man måtte hatt ekstreme mengder viljestyrke for å klare å motstå det.

Anonymkode: 281b7...3d1

[AnonymBruker]

TS her: Nå kom det nylig en forskningsrapport som støtter det jeg har tenkt på - https://www.nrk.no/vestland/gen-forer-til-barnefedme_-_-haper-vi-kan-fjerne-skamma-1.18039981

"Stor skilnad på appetitt

Dei ser det er stor medfødd skilnad på kor stor appetitt menneske har. Særleg gjeld dette same biologiske systema som vert påverka av slankemedisin. Somme av oss er fødde med større grad av regulering av det opplevde behovet for mat."

Jeg har observert dette gang på gang hos familie og venner som ikke spiser emosjonelt, og hos meg som gjør det. Jeg har mange eksempler på det, men et trivielt eksempel som skjedde nylig var da jeg var på venninnetur med 4 andre. Det var mye styr med forsinkelser og annet, og da vi omsider kom fram til landet var alle sure og gretne og sultne. Det eneste jeg og en annen var fokusert på var "mat - nå!", og vi trålet gatene for å få tak i mat, mens de tre andre bare ville gå og legge seg. Jeg merket også at jeg var mer opptatt av å rekke frokosten, mens flere fungerte helt fint en halv dag uten mat. Det er store forskjeller her som absolutt ikke handler om viljestyrke. Flere av de slanke i reisefølget spiste mer enn meg da vi gikk på restaurant, men de var ikke drevet av sulten på samme måte. 

Anonymkode: 29012...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

TS her: Nå kom det nylig en forskningsrapport som støtter det jeg har tenkt på - https://www.nrk.no/vestland/gen-forer-til-barnefedme_-_-haper-vi-kan-fjerne-skamma-1.18039981

"Stor skilnad på appetitt

Dei ser det er stor medfødd skilnad på kor stor appetitt menneske har. Særleg gjeld dette same biologiske systema som vert påverka av slankemedisin. Somme av oss er fødde med større grad av regulering av det opplevde behovet for mat."

Jeg har observert dette gang på gang hos familie og venner som ikke spiser emosjonelt, og hos meg som gjør det. Jeg har mange eksempler på det, men et trivielt eksempel som skjedde nylig var da jeg var på venninnetur med 4 andre. Det var mye styr med forsinkelser og annet, og da vi omsider kom fram til landet var alle sure og gretne og sultne. Det eneste jeg og en annen var fokusert på var "mat - nå!", og vi trålet gatene for å få tak i mat, mens de tre andre bare ville gå og legge seg. Jeg merket også at jeg var mer opptatt av å rekke frokosten, mens flere fungerte helt fint en halv dag uten mat. Det er store forskjeller her som absolutt ikke handler om viljestyrke. Flere av de slanke i reisefølget spiste mer enn meg da vi gikk på restaurant, men de var ikke drevet av sulten på samme måte. 

Anonymkode: 29012...704

Javist er det mange ulike mekanismer som spiller inn, ikke BARE viljestyrke. Men viljestyrke er jo uansett ett av elementene.

Anonymkode: 281b7...3d1

[Gjest Mugler]

Sofakona skrev (På 1.10.2026 den 23.00):

Enig

Misliker når folk sier..det er jo BARE å spise mindre... Ja hadde alt vært flott og fint da hadde jeg vært tynnere 

Slik som nå..jeg har pcos og skal få mens om noen dager, jeg har skikkelig pms...jeg er hormonell som f....og kroppen skriker etter sjokolade. Da finnes ingen viljestyrke lenger ..jeg vil ikke spise..men klarer ikke.

Eller når jeg mistet mamma i sommer.. da trøste spiser jeg mye...

Eller når min ansgt dukker opp...da forsvinner hode og vilje styrke med.

 

Uansett hvilken grunn du har til å overspise, så er det likevel et valg du tar. Det er ikke slik at du er uten vilje. Du velger selv hva du vil gjøre. Sannheten er at det bare er å spise mindre, det bare er å jobbe med selvkontrollen. Mange burde jobbe med selvinnsikt, å lære seg selv å kjenne, forstå hvorfor man gjør som man gjør, slik at man kan finne ut hvordan man slutter å gjøre det. I løpet av livet vil hodet og kroppen skrike etter ganske mye rart, og man skulle trodd de fleste handlet etter fornuft, men det skjer ikke alltid. 

Å konstant unnskylde sine valg i stedet for å ta ansvar, er en uting som stikker kjepper i hjula for en selv. Det er ikke enkelt å droppe den sjokoladen om hele kroppen og hodet "skriker" etter den, men du kan. Du dør ikke. Du slutter ikke å puste. Livet ditt er ikke over om du ikke får den sjokoladen. Men når man konstant leter etter grunner som gjør det greit å spise det, og ikke vil anerkjenne at man selv har kontroll over sine egne handlinger, da er det jo klart at man bare fortsetter å spise og spise. 

[Gregarious]

Mugler skrev (På 14.10.2026 den 12.38):

Uansett hvilken grunn du har til å overspise, så er det likevel et valg du tar. Det er ikke slik at du er uten vilje. Du velger selv hva du vil gjøre. Sannheten er at det bare er å spise mindre, det bare er å jobbe med selvkontrollen. Mange burde jobbe med selvinnsikt, å lære seg selv å kjenne, forstå hvorfor man gjør som man gjør, slik at man kan finne ut hvordan man slutter å gjøre det. I løpet av livet vil hodet og kroppen skrike etter ganske mye rart, og man skulle trodd de fleste handlet etter fornuft, men det skjer ikke alltid. 

Å konstant unnskylde sine valg i stedet for å ta ansvar, er en uting som stikker kjepper i hjula for en selv. Det er ikke enkelt å droppe den sjokoladen om hele kroppen og hodet "skriker" etter den, men du kan. Du dør ikke. Du slutter ikke å puste. Livet ditt er ikke over om du ikke får den sjokoladen. Men når man konstant leter etter grunner som gjør det greit å spise det, og ikke vil anerkjenne at man selv har kontroll over sine egne handlinger, da er det jo klart at man bare fortsetter å spise og spise. 

Hvorfor tror du at man ikke tilnærmer seg en alvorlig deprimert person ved å si at han bare må slutte å tenke negative tanker? At problemet er at han ikke vil anerkjenne at han har kontroll over sine egne tanker?

Den samme kroppen som gir deg "viljestyrke" tar den også vekk. 

Du kan eksempelvis tvinge deg selv til å holde deg våken svært lenge, men når kroppens biologiske mekanismer til slutt overstyrer den kontrollen, hjelper ikke all viljestyrke i verden.

 

[AnonymBruker]

Det meldes om depresjoner der folk har tatt slankeoperasjon, symptomet blir behandlet, men ikke årsaken. 

"Tap av en mestringsmekanisme (mat som trøst): Hvis man før operasjonen brukte mat til å regulere vanskelige følelser, stress eller traumer, blir denne mekanismen brått tatt bort. Når magesekken er forminsket, kan man ikke lenger trøstespise, og underliggende psykiske problemer kan komme til overflaten. "

https://www.nrk.no/nordland/_-tor-ikke-fortelle-om-depresjon-i-frykt-for-a-bli-nektet-slankeoperasjon-1.13869805

 

Anonymkode: 8bb5c...161

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2026 den 1.49):

At medisinen har økt apetitt som bivirkning. Og at man måtte hatt ekstreme mengder viljestyrke for å klare å motstå det.

Anonymkode: 281b7...3d1

Jeg har tre ganger økt i vekt av (mangel på) medisiner ifbm lavt stoffskifte - og 2+3 gang var medikmenter som er kjent for høy vektoppgang (forebyggende for kronisk migrene). 

Opplevde ingen økt matlyst. Var bevisst på den muligheten, da noen fortalte om det. Men jeg har ikke det. 

På den ene medisinen var jeg og mye kvalm og orket ingenting utenom «må spise». Likevel økte vekten. 

Så gikk jeg ned i vekt av en migreneforebyggende som for noen kan gi vektnedgang.

På denne mistet jeg ikke spesielt matlyst, og slet ikke med kvalme. Spiste likt som på de andre medisinene.Gikk likevel ned i vekt. 

Så fikk jeg i 1 år for mye Levaxin, og opplevde økt matlyst. Jeg telte kalorier den perioden, og var ikke i underskudd. Raste ned 20 kg og folk trodde jeg hadde fått anoreksi. 
 

Dette var også den eneste gangen noen trodde på at medisin kunne gi vektendring, merkelig det der  

MEN - jeg blir jo selvsagt større/smalere om jeg over tid konsekvent endrer inntak. 

Endret 16. oktober av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Så trist at venninnene dine ikke har det bra....

Anonymkode: 855e6...d20