En årsak til overvekt?

[AnonymBruker]

Det handler ikke om viljestyrke, det handler om hvilke signaler hjernen får. Noen er som ts og andre er som venninne.

Hjernen til personer som spiser seg gjennom hverdagsstress mottar mer kortisol enn til de som ikke får dette behovet for spising.  Jeg tilhører sistnevnte.

Under akutt krisesituasjon, som jeg også har vært igjennom i sommer, så glemte jeg til tider å spise. Hjernen fikk for mye adrenalin i stedet for kortisol. Adrenalinet dominerte over kortisolet.

Anonymkode: 0d027...da5

[AnonymBruker]

Det er mange ulike årsaker til overvekt. Altså, ulike årsaker til  overspising på ulike måter. Følelsesmessig spising er jo en av de.

Anonymkode: 4286c...37c

[AnonymBruker]

1. Man kommer ikke unna at den ENESTE måten å bli overvektig på er å spise mer enn man forbruker over tid. 

2. Hvileforbruket er forbausende likt. Man kan gange opp vekta og få et rimelig nøyaktig anslag. Forskjellen i kaloriforbruk ligger i hvor mye man beveger seg, bevisst og ubevisst, både mikrobevegelser og bruk av store muskelgrupper. 

3. Medisiner og sykdom påvirker ikke forbruket direkte (et unntak for stoffsifteproblemer, men heller ikke her er effekten all verden), derimot kan man bli mer sedat og dermed bruke mindre. Den store effekten mange medisiner har er å øke apetitt som fører til større inntak. Den noe mindre er å påvirke hvor mye man beveger seg. Medisiner kan ikke gjøre at man legger på seg fettmasse om man ikke endrer inntak eller forbruk. 

4. Den store forskjellen på mennesker er matlyst og hvordan man forholder seg til mat. Jeg er desverre av de som alltid har lyst på mat, som aldri mister apetitten, som opplever lindring av symptomer som kvalme når jeg spiser, som bruker mat og godteri til stressmestring.

Det er direkte urettferdig å måtte være bevisst og hele tiden bruke viljestyrke på noe som for andre ikke krever noe som helst. Jeg kommer aldri til å bli tynn, det å holde BMI på 25-26 er mer enn utfordrende nok. 

At noe er kjipt er ingen grunn til å benekte realiteter. 

Anonymkode: 8d3b2...a86

[AnonymBruker]

Personer som sitter fast i vranglæren sin, tror at alle overvektige er late personer som kun sitter og tygger i seg mat og ikke "gidder" å bry seg.

Folk som er litt mer oppdaterte, vet at det handler om det for noen, mens for andre er det en kombinasjon av dette. For atter andre, handler det om hormoner, biologi, medisiner, psykiske problemstillinger osv. Mange sliter også med vekt, fordi de har fått kommentarer fra en vranglært bedreviter. Ingen tvil om at disse bedreviterne har ødelagt mange mennesker og deres reise mot å gå ned i vekt osv. Når folk "ler" av dem når de mislykkes osv. 

Mange overvektige har også lipødem, som gjør at de ser overvektige ut, uten at det nødvendigvis handler om mat. Kjenner både tynne og overvektige som har dette. 

Anonymkode: d1c2d...42d

[AnonymBruker]

Forstår ikke dette med viljestyrke. Jeg er slank. Har alltid vært slank, på grensen til undervektig. Jeg bruker 0% energi på å holde den kroppsvekten. Prøver selvsagt å ha et normal sunt kosthold, men det er knyttet til helse og ikke vekt. Ikke bruker jeg mye tankekraft på å la være å spise noe heller. Spiser stort sett det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Hvis jeg hele tiden hadde et sug etter noe spesifikt, så kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg vet at jeg ikke hadde klart å motstå fristelsene særlig lenge.. 

Anonymkode: 8476c...aff

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (8 timer siden):

Måten vi bruker ordet "viljestyrke" på, er svært misvisende. Det får det til å fremstå som en slags abstrakt kraft vi kan mobilisere dersom vi bare ønsker noe sterkt nok.

Det vi egentlig viser til, er et samspill mellom en rekke konkurrerende systemer og funksjoner i hjernen som har ulike oppgaver. Hvor sterke disse systemene er i forhold til hverandre, påvirkes av et komplekst samspill mellom blant annet hormoner, genetikk, miljø og tidligere erfaringer.

Hvilken atferd som til slutt vinner frem, er derfor ikke noe vi kan bestemme gjennom "vilje".

Prefrontal cortex er blant annet involvert i planlegging og langsiktige mål, som vektnedgang. Du kan i prinsippet ha bedre kapasitet for kognitiv kontroll enn en person som er slank, men det hjelper ikke nødvendigvis dersom de konkurrerende systemene som regulerer sult, belønning og motivasjon er enda sterkere.

Dette ser vi også svært tydelig med moderne slankemedisiner. En begrenset påvirkning av enkelte hormonelle signalveier kan endre appetitt og belønningsrespons så mye at en går signifikant ned i vekt. Det viser hvor sterkt atferden vår påvirkes av biologiske systemer som ikke er under noe som helts bevisst kontroll.

Ja, men jeg ser fortsatt ikke noe motsetningsforhold. Når kroppen og biologien arbeider imot oss og signaliserer sult hele døgnet, så krever det barw enda mer viljestyrke.

Jeg er normalvektig selv, veldig glad i sjokolade men klarer sånn nogenlunde å beherske meg. Nå har jeg i en periode gått på noen medisiner der vektøkning er en kjent bieffekt. Ganske mange velger å slutte/bytte medisin pga vektøkning. Men medisinene skaper jo ikke fett direkte, selvsagt, de påvirker hormoner og apetitten. Jeg merket godt at apetitten var større, søtsuget ble mye sterkere, jeg tenkte på mat og kanelboller mye mer enn før. Gledet meg til måltider mer enn før. Impulshandlet usunne varer hver gang jeg var på butikken, og følte at jeg fortjente  "belønning" for den minste ting. Gikk opp ca 10 kilo. Da passet ikke klærne lenger og det ble motivasjon for meg (jeg har jo ikke lyst/rpd til å kjøpe en helt ny garderobe...) Jeg klarte å mobilisere motivasjon og viljestyrke til å redusere snackingen i hverdagen. Bad om hjelp fra familien min ("dere må gjerne spise is, men fint om dere ikke spør om jeg vil ha for da klarer jeg ikke å si nei"). Sendte barna på butikken med handleliste, for å unngå å falle for impulsfristelser selv. Klarte bare å gå ned 3 kilo, det var veldig vanskelig, det krevde mye viljestyrke og selvdisiplin.

Så ble jeg heldigvis friskere og kunne slutte på denne medisinen. Det var en pussig opplevelse. Det var som å skru av en bryter. Matstøyen forsvant omtrent over natten. Alle "cravings" ble mye lettere å motstå. Spiste færre skiver til frokost, glemte å kikke i sjokoladehylla på butikken, var fornøyd etter 1 porsjon middag. Vekta er på vei ned, og det går egentlig av seg selv. Det er lett å motstå sjokolade når sjokoladebehovet ikke er der, selvfølgelig.

Nå sier ikke jeg at min økte apetitt var noe i nærheten av det som fedmepasienter opplever til daglig. De lider nok av andre biologiske mekanismer og sterkere cravings enn jeg gjorde, men prinsippet er det samme. 

Det er myyyye vanskeligere å være disiplinert når kroppen roper etter mat og godteri og man kjenner seg fortsatt sulten etter middag. Men det ER likevel snakk om viljestyrke. For noen kreves det så mye viljestyrke at det er langt utenfor det som er menneskelig mulig å få til. Men jo, det er snakk om viljestyrke. Mye viljestyrke.

 

Anonymkode: 281b7...3d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1. Man kommer ikke unna at den ENESTE måten å bli overvektig på er å spise mer enn man forbruker over tid. 

2. Hvileforbruket er forbausende likt. Man kan gange opp vekta og få et rimelig nøyaktig anslag. Forskjellen i kaloriforbruk ligger i hvor mye man beveger seg, bevisst og ubevisst, både mikrobevegelser og bruk av store muskelgrupper. 

3. Medisiner og sykdom påvirker ikke forbruket direkte (et unntak for stoffsifteproblemer, men heller ikke her er effekten all verden), derimot kan man bli mer sedat og dermed bruke mindre. Den store effekten mange medisiner har er å øke apetitt som fører til større inntak. Den noe mindre er å påvirke hvor mye man beveger seg. Medisiner kan ikke gjøre at man legger på seg fettmasse om man ikke endrer inntak eller forbruk. 

4. Den store forskjellen på mennesker er matlyst og hvordan man forholder seg til mat. Jeg er desverre av de som alltid har lyst på mat, som aldri mister apetitten, som opplever lindring av symptomer som kvalme når jeg spiser, som bruker mat og godteri til stressmestring.

Det er direkte urettferdig å måtte være bevisst og hele tiden bruke viljestyrke på noe som for andre ikke krever noe som helst. Jeg kommer aldri til å bli tynn, det å holde BMI på 25-26 er mer enn utfordrende nok. 

At noe er kjipt er ingen grunn til å benekte realiteter. 

Anonymkode: 8d3b2...a86

Pkt 4 styres i stor grad av hormoner. Så spør du meg tipper jeg at skakkjørte hormoner bidrar til mange tilfeller av overvekt. Og hormonene for sult/metthet samt energilagring (insulinet) blir skakkjørt blant annet av dårlig kosthold og feil spisevaner. Men de kan jo være i ubalanse av andre årsaker også, feks sykdom, medisinbruk, prevensjon. Akkurat som seksualiteten styres av kjønnshormoner, styrkes apetitten av andre hormoner. Derfor det er helt poengløst å snakke om viljestyrke. Mange barn har blitt laget under ugustige forhold fordi "viljestyrken" ikke strakk helt til i kampen mot kjønnshormonene. Om man klarer å få hormonene til å spille på lag trengs ikke viljestyrke. Da er man mett og orker ikke mer mat. Det er ingen cravings på godteri og snacks. Noen som merker cravings før mensen? Noen gjør det, andre ikke. Kommer helt an på hvordan hormonene påvirker hverandre og i hvilken grad. Noen tåler hormonelle endringer godt, andre er mer sensitive for det. Vi e så hormonelt ulike og det er så innmari mange faktorer som påvirker de. Og veldig få vet nok om dette. Jeg tror løsningen ligger i kunnskapen om hormonene. Ikke om man spiser fordi man er lei seg kanskje, men for mange andre overvektstilfeller. 

Anonymkode: 4286c...37c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Pkt 4 styres i stor grad av hormoner. Så spør du meg tipper jeg at skakkjørte hormoner bidrar til mange tilfeller av overvekt. Og hormonene for sult/metthet samt energilagring (insulinet) blir skakkjørt blant annet av dårlig kosthold og feil spisevaner. Men de kan jo være i ubalanse av andre årsaker også, feks sykdom, medisinbruk, prevensjon. Akkurat som seksualiteten styres av kjønnshormoner, styrkes apetitten av andre hormoner. Derfor det er helt poengløst å snakke om viljestyrke. Mange barn har blitt laget under ugustige forhold fordi "viljestyrken" ikke strakk helt til i kampen mot kjønnshormonene. Om man klarer å få hormonene til å spille på lag trengs ikke viljestyrke. Da er man mett og orker ikke mer mat. Det er ingen cravings på godteri og snacks. Noen som merker cravings før mensen? Noen gjør det, andre ikke. Kommer helt an på hvordan hormonene påvirker hverandre og i hvilken grad. Noen tåler hormonelle endringer godt, andre er mer sensitive for det. Vi e så hormonelt ulike og det er så innmari mange faktorer som påvirker de. Og veldig få vet nok om dette. Jeg tror løsningen ligger i kunnskapen om hormonene. Ikke om man spiser fordi man er lei seg kanskje, men for mange andre overvektstilfeller. 

Anonymkode: 4286c...37c

Man er ikke viljesterk om man ikke har stor appetitt og lite metthetsfølelse, det er riktig. Man er ikke flink fordi man er slank, som oftest er man da slank fordi det ikke krever noe å være det.

Men har du disse problemene krever det utrolig viljestyrke å ignorere kroppens signaler og holde seg unna kjøleskapet. Klart overvekt handler om viljestyrke! Og viljestyrke er ikke uendelig. Derfor vil vi med disse problemene ofte kunne kontrollere vekta i perioder med lavere krav ellers, og så sprekker det i krevende perioder. Det handler ikke om at viljestyrken blir lavere, men at den må brukes et annet sted. Man er ikke mindre flink, men kravene er for store. 

Anonymkode: 8d3b2...a86

[AnonymBruker]

Ja, såklart er det slik. Det er derfor noen av oss er veldig bevisste på å prøve å gi barna våre forbindelsen kos = god mat. Men samfunnet jobber ganske greit mot oss der for tiden… skole, idrett, familie, alle vil tyte barnet mitt fullt av godis med enhver anledning. 

Anonymkode: 1112b...a85

[Sofakona]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Uansett hvordan du prøver å " bortforklare " din overvekt. Det er alt du spiser som får deg overvektig. Livet skjer, og alle går igjen tøffe perioder. Med elller uten masse trøstemat.  

 

 

Anonymkode: 99bfc...84d

Jeg bortforklare ikke noe..men hadde det vært super lett å gå ned i vekt hadde det ikke vært noe overvurdert mennesker 

Ja det ee trøste mat som gjør at jeg går opp i vekt...og om du ikke ser at livet er vanskelig for noe så synes jeg synsd på deg.

Ingen er like og livet mitt har ikke vært lett .. jeg har vært undervektig og overvektige 

Men nei det er i lett å gå ned i vekt.. uansett hvor høyt man roper 

[AnonymBruker]

Jeg har en kropp som holder på fett og vann og alt som går inn, jeg har stålkontroll på inntaket og vet veldig godt at det ikke er fysisk mulig at jeg har spist på meg fem kilo kropsfett på ei uke i italia der jeg gikk 1,5 mil dagen for eksempel men vekta er fortsatt fem kg opp og det er nå to uker siden jeg kom hjem. Jeg vet jeg spiste i underskudd hele ferien igjennom og jeg vet det vil stabilisere seg, jeg vet at hormoner og syklus også påvirker og at jeg bare må fortsette som normalt.  Hadde jeg ikke visst det så hadde jeg fått en knekk av slike resultater, her har jeg gått masse og vært flink med mat og drikke på ferie for å ha est ut. Ukevis med hardt arbeid er bare borte, mannen gikk som forventa ned i vekt på ferien og han koste seg med ekstra porsjoner av alt, gelato, øl, vin, pasta, frityrstekte risboller og mer mortadella og burata enn sunt er. Jeg bestillte grilla grønnsaker til hvit fisk og tyrte knapt nok å lukte på parmesanen engang til det ene pastamåltidet jeg unna meg etter 30000 steg på en dag.

Men, om jeg nevner slikt til andre så kommer det alltid inn synsere som mener de kjenner min kropp bedre enn meg, de vil gjerne informere meg om alle tingene jeg tar feil om og komme med de gamle traverne om energi inn vs ut, at man undervurderer inntak, overvurderer aktiviteten og sikkert også ikke forstår hvordan en vekt engang fungerer til å begynne med.

Jeg sier ikke at tjukkaser som det jeg er har blitt det av å leve på luft og vann, selvsagt har vi spist i overskudd for å gå opp i vekt, det jeg sier er at det er mer involvert enn bare teorien når det kommer til kroppsvekt, spesielt opp og nedgang. De faktiske kroppene reagerer ikke alltid slik læreboka sier de skal og siden kropper flest er tilkoblet en hjerne i tilegg så blir ting spennende i praksis. 
 

Anonymkode: 3e6df...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har en kropp som holder på fett og vann og alt som går inn, jeg har stålkontroll på inntaket og vet veldig godt at det ikke er fysisk mulig at jeg har spist på meg fem kilo kropsfett på ei uke i italia der jeg gikk 1,5 mil dagen for eksempel men vekta er fortsatt fem kg opp og det er nå to uker siden jeg kom hjem. Jeg vet jeg spiste i underskudd hele ferien igjennom og jeg vet det vil stabilisere seg, jeg vet at hormoner og syklus også påvirker og at jeg bare må fortsette som normalt.  Hadde jeg ikke visst det så hadde jeg fått en knekk av slike resultater, her har jeg gått masse og vært flink med mat og drikke på ferie for å ha est ut. Ukevis med hardt arbeid er bare borte, mannen gikk som forventa ned i vekt på ferien og han koste seg med ekstra porsjoner av alt, gelato, øl, vin, pasta, frityrstekte risboller og mer mortadella og burata enn sunt er. Jeg bestillte grilla grønnsaker til hvit fisk og tyrte knapt nok å lukte på parmesanen engang til det ene pastamåltidet jeg unna meg etter 30000 steg på en dag.

Men, om jeg nevner slikt til andre så kommer det alltid inn synsere som mener de kjenner min kropp bedre enn meg, de vil gjerne informere meg om alle tingene jeg tar feil om og komme med de gamle traverne om energi inn vs ut, at man undervurderer inntak, overvurderer aktiviteten og sikkert også ikke forstår hvordan en vekt engang fungerer til å begynne med.

Jeg sier ikke at tjukkaser som det jeg er har blitt det av å leve på luft og vann, selvsagt har vi spist i overskudd for å gå opp i vekt, det jeg sier er at det er mer involvert enn bare teorien når det kommer til kroppsvekt, spesielt opp og nedgang. De faktiske kroppene reagerer ikke alltid slik læreboka sier de skal og siden kropper flest er tilkoblet en hjerne i tilegg så blir ting spennende i praksis. 
 

Anonymkode: 3e6df...a98

Har du sjekket hormoner? Jeg startet å legge på meg uten nevneverdig endring i aktivitet og diett og endte med å gå opp 8 kg på 1,5 år. Nå har jeg skiftet lege, fått behandling med hormoner for overgangsalder og lavt stoffskifte. En ny verden! Jeg synes vi bør bli flinkere til å tolke vektoppgang i en medisinsk setting som man gjør med vektnedgang. Min forrige lege stilte ikke et eneste spørsmål ved vektøkningen min og jeg selv trodde jeg hadde mistet helt kontroll på mat og kalorier. 

Anonymkode: 4fc9c...aa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2026 den 8.13):

Det handler ikke om viljestyrke, det handler om hvilke signaler hjernen får. Noen er som ts og andre er som venninne.

Hjernen til personer som spiser seg gjennom hverdagsstress mottar mer kortisol enn til de som ikke får dette behovet for spising.  Jeg tilhører sistnevnte.

Under akutt krisesituasjon, som jeg også har vært igjennom i sommer, så glemte jeg til tider å spise. Hjernen fikk for mye adrenalin i stedet for kortisol. Adrenalinet dominerte over kortisolet.

Anonymkode: 0d027...da5

Det handler ikke BARE om viljestyrke, men det handler blant annet om viljestyrke. Det er helt udiskutabelt at enkelte har mer viljestyrke enn andre, men det er også helt udiskutabelt at det krever mer viljestyrke for å droppe å spise når man er sulten, enn å la være om man knapt har lyst på. 

 

AnonymBruker skrev (På 2.10.2026 den 9.01):

Personer som sitter fast i vranglæren sin, tror at alle overvektige er late personer som kun sitter og tygger i seg mat og ikke "gidder" å bry seg.

Folk som er litt mer oppdaterte, vet at det handler om det for noen, mens for andre er det en kombinasjon av dette. For atter andre, handler det om hormoner, biologi, medisiner, psykiske problemstillinger osv. Mange sliter også med vekt, fordi de har fått kommentarer fra en vranglært bedreviter. Ingen tvil om at disse bedreviterne har ødelagt mange mennesker og deres reise mot å gå ned i vekt osv. Når folk "ler" av dem når de mislykkes osv. 

Mange overvektige har også lipødem, som gjør at de ser overvektige ut, uten at det nødvendigvis handler om mat. Kjenner både tynne og overvektige som har dette. 

Anonymkode: d1c2d...42d

Dette blir jeg nysgjerrig på, jeg har faktisk aldri noen gang sett en tynn person med lipødem. Men det finnes altså? Hva legger du her i tynn? tynn typ man ser definisjonen av alle musklene i mage, rygg og armer, men likevel store elefant-bein av lipødem? Eller snakker du om noen som ser moderat normalvektige ut i overkroppen men har uproporsjonalt store elefantbein pga lipødem? Det siste har jeg sett mange ganger, men aldri det første...

Jeg vet at lipødem kan gjøre det umulig å bli kvitt fettet når det først har kommet, men hvis man har BMI på 19 og fettprosent på 15, kan kroppen da plutselig begynne å lasse på med lipødem fett på en kroppsdel mens man spiser og trener det samme som før? Eller må man spise i overskudd, det lagrer seg som lipødem-fett, og når det først har kommet er det umulig å få av igjen?

Anonymkode: 12446...c76

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, men jeg ser fortsatt ikke noe motsetningsforhold. Når kroppen og biologien arbeider imot oss og signaliserer sult hele døgnet, så krever det barw enda mer viljestyrke.

Jeg er normalvektig selv, veldig glad i sjokolade men klarer sånn nogenlunde å beherske meg. Nå har jeg i en periode gått på noen medisiner der vektøkning er en kjent bieffekt. Ganske mange velger å slutte/bytte medisin pga vektøkning. Men medisinene skaper jo ikke fett direkte, selvsagt, de påvirker hormoner og apetitten. Jeg merket godt at apetitten var større, søtsuget ble mye sterkere, jeg tenkte på mat og kanelboller mye mer enn før. Gledet meg til måltider mer enn før. Impulshandlet usunne varer hver gang jeg var på butikken, og følte at jeg fortjente  "belønning" for den minste ting. Gikk opp ca 10 kilo. Da passet ikke klærne lenger og det ble motivasjon for meg (jeg har jo ikke lyst/rpd til å kjøpe en helt ny garderobe...) Jeg klarte å mobilisere motivasjon og viljestyrke til å redusere snackingen i hverdagen. Bad om hjelp fra familien min ("dere må gjerne spise is, men fint om dere ikke spør om jeg vil ha for da klarer jeg ikke å si nei"). Sendte barna på butikken med handleliste, for å unngå å falle for impulsfristelser selv. Klarte bare å gå ned 3 kilo, det var veldig vanskelig, det krevde mye viljestyrke og selvdisiplin.

Så ble jeg heldigvis friskere og kunne slutte på denne medisinen. Det var en pussig opplevelse. Det var som å skru av en bryter. Matstøyen forsvant omtrent over natten. Alle "cravings" ble mye lettere å motstå. Spiste færre skiver til frokost, glemte å kikke i sjokoladehylla på butikken, var fornøyd etter 1 porsjon middag. Vekta er på vei ned, og det går egentlig av seg selv. Det er lett å motstå sjokolade når sjokoladebehovet ikke er der, selvfølgelig.

Nå sier ikke jeg at min økte apetitt var noe i nærheten av det som fedmepasienter opplever til daglig. De lider nok av andre biologiske mekanismer og sterkere cravings enn jeg gjorde, men prinsippet er det samme. 

Det er myyyye vanskeligere å være disiplinert når kroppen roper etter mat og godteri og man kjenner seg fortsatt sulten etter middag. Men det ER likevel snakk om viljestyrke. For noen kreves det så mye viljestyrke at det er langt utenfor det som er menneskelig mulig å få til. Men jo, det er snakk om viljestyrke. Mye viljestyrke.

 

Anonymkode: 281b7...3d1

Men det er nettopp hva "viljestyrke" representerer som er problemet her. Du presenterer det som en slags kraft man bare trenger mer av.

Se for deg at du skal ta en IQ-test. La oss si at du har en helt gjennomsnittlig IQ på 100, men at du må skåre 135 for å klare oppgaven. Med maksimal konsentrasjon, gode forberedelser og optimalisert søvn/ernæring kan du kanskje prestere noe bedre enn utgangspunktet ditt, men 135 vil fortsatt være utenfor rekkevidde, uansett hvor sterkt du ønsker å klare det. Det finnes biologiske og kognitive begrensninger som ikke forsvinner bare fordi motivasjonen er sterk.

På samme måte kan en person mangle de biologiske forutsetningene som skal til for å opprettholde en betydelig vektnedgang over tid. 
Derav mener jeg at "viljestyrke" ikke er et konstruktivt begrep i forbindelse med vektnedgang, fordi det ikke peker på de faktiske mekanismene eller løsningene som ligger bak.

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (1 time siden):

Men det er nettopp hva "viljestyrke" representerer som er problemet her. Du presenterer det som en slags kraft man bare trenger mer av.

Se for deg at du skal ta en IQ-test. La oss si at du har en helt gjennomsnittlig IQ på 100, men at du må skåre 135 for å klare oppgaven. Med maksimal konsentrasjon, gode forberedelser og optimalisert søvn/ernæring kan du kanskje prestere noe bedre enn utgangspunktet ditt, men 135 vil fortsatt være utenfor rekkevidde, uansett hvor sterkt du ønsker å klare det. Det finnes biologiske og kognitive begrensninger som ikke forsvinner bare fordi motivasjonen er sterk.

På samme måte kan en person mangle de biologiske forutsetningene som skal til for å opprettholde en betydelig vektnedgang over tid. 
Derav mener jeg at "viljestyrke" ikke er et konstruktivt begrep i forbindelse med vektnedgang, fordi det ikke peker på de faktiske mekanismene eller løsningene som ligger bak.

Er det viljestyrken du her sammenligner med IQ'en? Viljestyrke kan trenes opp. 

Eller påstår du at det å biologisk være født med høyere apetitt eller mer sansen for sukker og frityr gjør det like umulig for en overvektig å begrense seg, som for en med 100 i IQ å score 135 på en IQ test?

Det finnes overvektige mennesker som har blitt slanke  - varig slanke, ved å rydde opp i uvaner rundt mat og manglende trening. Det krever mye viljestyrke. Det finnes mennesker som har disse biomarkørene som gir økt risiko for overvekt, uten å være overvektige. Jeg har flere venninner som har vært overvektige hele sitt voksne liv, men som har klart å legge om livsstilen, gå ned i vekt og holde seg der.

Om man ikke klarer å la være å spise for mye, kan man bruke litt viljestyrke på å dra på trening i stedet for å sitte hjemme og se på TV. Hvis man løfter tung styrke 2-3 ganger i uka og trener noe annet 1-2 ganger i uka og går minst 10 000 skritt per dag tåler man litt mer overspising enn hvis man kjører bil, sitter på kontor eller sitter i sofaen hele dagene. Man kan så godt man kan la være å oppsøke situasjoner der det er lett å overspise. Ikke dra på matvarebutikken når man er sulten. Ikke gå på buffé. 

De biologiske begrensningene er ikke ikke absolutte. Jeg er 162 cm høy og kan aldri bli 180 cm, det er en biologisk begrensning,, men jeg kan faktisk kontrollere og velge selv om jeg vil veie 50, 60 eller 70 kilo. 

Anonymkode: 12446...c76

[AnonymBruker]

Jeg må i hvert fall ha et ganske strengt søvnregime for å spise den rette sammensetningen av mat (som gir meg energi).
Søvnmangel påvirker ghrelin og leptin. Dårlig søvn over tid får meg ikke til å spise is/godteri/junk, men jeg spiser mer vanlig mat enn jeg behøver. Jeg føler mer sult når jeg er «kronisk trøtt», og jeg har heller ingen ork til å bevege meg nok.

Anonymkode: 25d9f...323

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (1 time siden):

Men det er nettopp hva "viljestyrke" representerer som er problemet her. Du presenterer det som en slags kraft man bare trenger mer av.

Se for deg at du skal ta en IQ-test. La oss si at du har en helt gjennomsnittlig IQ på 100, men at du må skåre 135 for å klare oppgaven. Med maksimal konsentrasjon, gode forberedelser og optimalisert søvn/ernæring kan du kanskje prestere noe bedre enn utgangspunktet ditt, men 135 vil fortsatt være utenfor rekkevidde, uansett hvor sterkt du ønsker å klare det. Det finnes biologiske og kognitive begrensninger som ikke forsvinner bare fordi motivasjonen er sterk.

På samme måte kan en person mangle de biologiske forutsetningene som skal til for å opprettholde en betydelig vektnedgang over tid. 
Derav mener jeg at "viljestyrke" ikke er et konstruktivt begrep i forbindelse med vektnedgang, fordi det ikke peker på de faktiske mekanismene eller løsningene som ligger bak.

Ikke sammenlignbart. Ordet "viljestyrke" indikerer jo nettopp at det handler om viljestyrte handlinger. Å føre sjokolade inn i munnen er en viljestyrt handling, jeg styrer hånden selv. Musklene i hånden er viljestyrte, de er ikke som hjertet som beveger seg helt av seg selv. Da jeg forsynte meg med en ekstra porsjon middag i dag, var det tankeløst, men like fullt en handling jeg valgte helt selv. Av egen fri vilje. Jeg klarte å mobilisere viljestyrke og satte tallerkenen i kjøleskapet til senere. Vanskelig, men jeg klarte det.

Intelligens er ikke viljestyrt. Man kan øve og pugge og trene og terpe, det er viljestyrt. Sultfølelse er ikke viljestyrt. Men man kan la være å handle på følelsen. Dess oftere man er sulten og dess mer sulten man er, jo vanskeligere er det, selvfølgelig. Ingen mener noe annet.

Så jo, viljestyrke er et konstruktivt begrep når det gjelder vektnedgang, selv om det ikke peker på mekanismene bak. Så må man bruke andre begreper i tillegg for å beskrive mekanismene bak.

Anonymkode: 281b7...3d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg må i hvert fall ha et ganske strengt søvnregime for å spise den rette sammensetningen av mat (som gir meg energi).
Søvnmangel påvirker ghrelin og leptin. Dårlig søvn over tid får meg ikke til å spise is/godteri/junk, men jeg spiser mer vanlig mat enn jeg behøver. Jeg føler mer sult når jeg er «kronisk trøtt», og jeg har heller ingen ork til å bevege meg nok.

Anonymkode: 25d9f...323

Jeg blir også mer sulten og fysen av søvnmangel, men jeg kan likevel velge å være sulten og å ha lyst på noe, uten å få det. Det krever mer viljestyrke, men det er mulig. 

Det er andre ting i livet også som krever viljestyrke. Å stå opp om morgenen om vinteren. Å gjøre husarbeid. Å la være å slå irriterende mennesker. Å trene tung styrketrening. Å jogge. Å bade i kaldt vann. Å la være å løfte opp søte kattunger i rabies-befengte land.  Og av og til må man kanskje velge hva man skal bruke energien sin på. det er helt ok at ikke alle velger å bruke energi og viljestyrke på å hele tiden stå i mot sult og cravings. Men ikke lat som om det ikke handler om viljestyrke. Fotomodeller som spiser vått papir for å døyve sulten er ikke tynne fordi de bare ikke har lyst på mat, de heller. Jeg synes nok det er en bedre ide å være lubben enn å spise vått papir, men det beviser at ikke alle tynne eller slanke mennesker bare er sånn fordi det er så lett for oss. Folk som har vært overvektige i 20 år eller mer og så endelig klarer å gjøre noe med det beviser også at det ikke er en biologisk umulighet å gå ned i vekt, selv om man har anlegg for å legge på seg, elsker macdonalds og hater å svette.

Anonymkode: 12446...c76

[aksase]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2026 den 19.13):

Er dette en sentral grunn til at enkelte blir overvektige? 

Jeg hører mest at vi som er eller har vært overvektige bare spiser for mye, eller koser oss for mye, men jeg har lurt mer og mer på om at overvekt eller ikke kan skyldes fundamentale forskjeller i hvordan vi takler stress og følelser.

Da jeg var 30 kg tyngre hadde jeg nok en oversgpisingslidelse hvor jeg brukte mat til å håndtere følelser. Men jeg spiste også mer i stressede perioder, ved søvnmangel eller ved kjedsomhet. De eneste gangene jeg faktisk spiste mindre var da jeg var forelsket. Og disse periodene varte jo ikke lenge...For meg var det avgjørende å ta tak i alt dette for å lykkes i vektnedgang. 

Men hos flere venninner som alltid har vært slanke så forteller de det motsatte. De mister matlyst når de er lei seg, stressa eller bare litt travle. De spiser ikke når de kjeder seg. Det er i de periodene de har det bra at matlysten er normal eller økt. Dermed legger de aldri på seg noe særlig. 

Så det handler ikke om viljestyrke, men hvordan vi responderer på ulike følelser ved å spise dem opp?

Anonymkode: 29012...704

Det er klart at mange ting, som stress, psykiske problemer og helseutfordringer kan påvirke vekten i ene eller andre retningen.

MEN, størst betydning av alt, er arv og gener. Hvordan kroppen din er sammenskrudd i bunnen vil avgjøre hvordan den oppfører seg i ulike livssituasjoner.

https://www.nrk.no/vestland/gen-forer-til-barnefedme_-_-haper-vi-kan-fjerne-skamma-1.18039981

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er det viljestyrken du her sammenligner med IQ'en? Viljestyrke kan trenes opp. 

Eller påstår du at det å biologisk være født med høyere apetitt eller mer sansen for sukker og frityr gjør det like umulig for en overvektig å begrense seg, som for en med 100 i IQ å score 135 på en IQ test?

Det finnes overvektige mennesker som har blitt slanke  - varig slanke, ved å rydde opp i uvaner rundt mat og manglende trening. Det krever mye viljestyrke. Det finnes mennesker som har disse biomarkørene som gir økt risiko for overvekt, uten å være overvektige. Jeg har flere venninner som har vært overvektige hele sitt voksne liv, men som har klart å legge om livsstilen, gå ned i vekt og holde seg der.

Om man ikke klarer å la være å spise for mye, kan man bruke litt viljestyrke på å dra på trening i stedet for å sitte hjemme og se på TV. Hvis man løfter tung styrke 2-3 ganger i uka og trener noe annet 1-2 ganger i uka og går minst 10 000 skritt per dag tåler man litt mer overspising enn hvis man kjører bil, sitter på kontor eller sitter i sofaen hele dagene. Man kan så godt man kan la være å oppsøke situasjoner der det er lett å overspise. Ikke dra på matvarebutikken når man er sulten. Ikke gå på buffé. 

De biologiske begrensningene er ikke ikke absolutte. Jeg er 162 cm høy og kan aldri bli 180 cm, det er en biologisk begrensning,, men jeg kan faktisk kontrollere og velge selv om jeg vil veie 50, 60 eller 70 kilo. 

Anonymkode: 12446...c76

Nei, du kan ikke fritt velge hvor mye du skal veie. Du kan bare velge dette i den grad kroppen din gir deg "tillatelse" til det.

Om du for eksempel får administrert olanzapin, vil du med stor sannsynlighet gå opp i vekt, selv om du "velger" å ikke gjøre det.

Men som sagt tidligere er problemet her at viljestyrke ikke egentlig er en enkelt ting, men et resultat av en rekke biologiske og kognitive systemer som du ikke har direkte kontroll over. Samspillet mellom disse systemene gir deg til slutt et visst teoretisk handlingsrom innenfor gitte grenser.

Ta et ekstremt eksempel: En person får beskjed om at han må gå ned i vekt, ellers blir familien hans drept. Dette setter personen i en ekstrem krisesituasjon, og han vil etter all sannsynlighet klare å gå ned i vekt og holde vekten nede over tid dersom konsekvensen forblir like alvorlig og umiddelbar.

Men er dette "viljestyrke"? Her kommer selve problemet. Årsaken til at han klarer dette, er ikke en abstrakt kraft kalt viljestyrke, men omfattende biologiske endringer i kroppen og hjernen.

Amygdala, insula og andre hjernestrukturer vil bidra til å sette kroppen i kriseberedskap. Signalstoffer og hormoner vil endre oppmerksomhet, motivasjon og atferd. Det sympatiske nervesystemet og kroppens stressystemer vil aktiveres, med blant annet økt utskillelse av adrenalin og kortisol. Belønningssystemet vil også kunne endre prioritering dramatisk fordi konsekvensene av handlingene er ekstreme. Dette kommer i tillegg til en rekke andre biologiske endringer. De påfølgende bevisste handlingene, som mange ville kalt "viljestyrke", er altså et resultat av disse underliggende prosessene.

Hvis du ikke får tilstrekkelige biologiske endringer til å endre motivasjon, belønning, sult, osv, vil du heller ikke klare å endre atferden nok. For enkelte kan grensene derfor være svært vanskelige å overskride, på samme måte som en person kan mangle andre nødvendige biologiske forutsetninger, slik som i IQ-eksempelet.

Man kan "selv" påvirke disse interne systemene gjennom blant annet motivasjon, vaner, miljø osv, men bare til en viss grad. Når det gjelder langvarig vektnedgang ved fedme, har resultatene av flere tiår med forskning vist svært tydelig at denne graden av kontroll ikke fungerer tilstrekelig i lengden. 

Så slutt å se på fedme som et viljestyrkeproblem, og start å se på det som en kronisk sykdom som for eksempel høyt blodtrykk, som dette faktisk er.