Pårørende til noen med rus

[AnonymBruker]

Er det noen som er pårørende til noen som sliter med det, og det har «ødelagt» noe av tryggheten, tilliten og forholdet til personen, som var den viktigste for deg før? (Og egentlig er det nå også, men det er vanskelig)?

Jeg er IKKE interessert i innlegg fra folk som bare sier kutt kontakt osv, ting er mer komplisert enn som så. Så jeg ønsker å høre fra noen som har opplevd noe av det samme og som har klart å stå i det og jobbe med sorgen og følelsene rundt det og beholde relasjonen, det er ekstremt viktig for meg å kunne klare å kjenne på de gode følelsene og tingene rundt dette og det som har vært og å ikke svikte denne personen, samtidig som jeg kan ivareta meg og mine følelser omkring det. Jeg føler meg veldig alene i verden og er blitt veldig syk på grunn av dette. 

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

Det finnes pårørende-organisasjoner, anbefaler deg å ta kontakt der. 
 

Lykke til ❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 9b4ec...7be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det finnes pårørende-organisasjoner, anbefaler deg å ta kontakt der. 
 

Lykke til ❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 9b4ec...7be

Takk for ❤️ Ville gjerne hørt litt fra noen andre som har opppevd det på samme måte. Har ikke så god erfaring med organsisasjoner. Det er så kategorisk sånn jeg ikke vil ha det 🤪

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

Jeg vet at ting er mer komplekst enn å bare kutte kontakt, men jeg måtte. Dette var jo en ekstremt giftig og skadelig relasjon for meg, slik sykdommen er blir den fort det, og det selv når jeg slet med rus selv og ruset meg med vedkommende… Opplevd dette med to langvarige relasjoner i livet. Hvis du finner oppskriften på å beholde helsa og en sunn relasjon med en som er så psykisk syk, gi beskjed. Det tror jeg blir fryktelig vanskelig. At du har blitt SYK av dette, det er faktisk ganske alvorlig og det håper jeg du forstår. En del av meg vil forsøke å gi råd, men jeg kan jo ikke råde noen til å være i en relasjon de blir syke av.

Anonymkode: 412dc...7be

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som er alkoholiker. Han ønsker sterkt å komme ut av det og er inne til frivillig rusbehandling i helsevesenet.

Å bryte relasjonen er ikke aktuelt. Vi er en tett familie som holder sammen og tar vare på hverandre. Men det er krevende for oss nærmeste med hans stadige løgner, fyllekuler og økonomiske vanskeligheter. Vanskelig å ha tillit til han samtidig som vi ser den kampen han står i og hvor tungt han sliter, fysisk og psykisk.

Det er bare vondt for alle parter. 

Anonymkode: 163c6...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg vet at ting er mer komplekst enn å bare kutte kontakt, men jeg måtte. Dette var jo en ekstremt giftig og skadelig relasjon for meg, slik sykdommen er blir den fort det, og det selv når jeg slet med rus selv og ruset meg med vedkommende… Opplevd dette med to langvarige relasjoner i livet. Hvis du finner oppskriften på å beholde helsa og en sunn relasjon med en som er så psykisk syk, gi beskjed. Det tror jeg blir fryktelig vanskelig. At du har blitt SYK av dette, det er faktisk ganske alvorlig og det håper jeg du forstår. En del av meg vil forsøke å gi råd, men jeg kan jo ikke råde noen til å være i en relasjon de blir syke av.

Anonymkode: 412dc...7be

Det er som sagt mer komplekst enn som så og det er ikke sånn eller aktuelt for meg. Det er heller ikke slik at å skulle kuttende villegjort meg noe bedre. Det er alle følelsene omkring slt dette som er problemet

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har en bror som er alkoholiker. Han ønsker sterkt å komme ut av det og er inne til frivillig rusbehandling i helsevesenet.

Å bryte relasjonen er ikke aktuelt. Vi er en tett familie som holder sammen og tar vare på hverandre. Men det er krevende for oss nærmeste med hans stadige løgner, fyllekuler og økonomiske vanskeligheter. Vanskelig å ha tillit til han samtidig som vi ser den kampen han står i og hvor tungt han sliter, fysisk og psykisk.

Det er bare vondt for alle parter. 

Anonymkode: 163c6...d0e

Blir han ufin mot dere eller annerledes når han er full? Sier ting som ikke han mener eller som ikke er sant om dere? 
dette er tøft ja. Klem til deg og fint å se andre med samme perspektiv som meg

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

Jeg har noe erfaring som pårørende til en som er rusavhengig. Han nektet enhver form for hjelp fra helsevesen eller annet, så det var tungt for meg, da jeg ønsket å ha en relasjon. Dette gjelder en voksen person. Man må få hjelp selv for å orke å være i en slik situasjon er min erfaring. Det hjelper ingen om man blir helt nedkjørt selv. Jeg søkte hjelp hos psykiatrisk sykepleier for å få råd, tips og støtte. Noen psykiatriske sykepleiere har rusavhengighet som spesialfelt, og kan gi pårørende hjelp i situasjonen. Anbefaler deg det.

Anonymkode: 16669...f2e

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom det med et av mine barn. Fikk masse uvurdelig hjelp fra flere steder i kommunen. Lavterskeltilbud, pårørendeforening, PUT, DPS, flere rehabiliteringsopphold, lege og politi. Det er beintøft og jeg er nok fremdeles preget av dette enda det gikk fint for oss og det er et for lengst tilbakelagt stadie, heldigvis. Søk hjelp og still krav til den rusavhengige. For oss var det null rus hjemme hos oss, det var et absolutt krav. Måtte be vedkommende flytte hjemmefra. Det var vel det tøffeste, men så absolutt nødvendig sett i ettertid. 
Lykke til, stå på, søk hjelp og aldri gi opp er mine råd. Det kan gå bra. 

Anonymkode: d15fd...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har noe erfaring som pårørende til en som er rusavhengig. Han nektet enhver form for hjelp fra helsevesen eller annet, så det var tungt for meg, da jeg ønsket å ha en relasjon. Dette gjelder en voksen person. Man må få hjelp selv for å orke å være i en slik situasjon er min erfaring. Det hjelper ingen om man blir helt nedkjørt selv. Jeg søkte hjelp hos psykiatrisk sykepleier for å få råd, tips og støtte. Noen psykiatriske sykepleiere har rusavhengighet som spesialfelt, og kan gi pårørende hjelp i situasjonen. Anbefaler deg det.

Anonymkode: 16669...f2e

Ja jeg må prøve å få hjelp med å takle følelsene rundt alt dette , men vet ikke helt hvordan. Har du noen eksempler på hvordan du jobba med det, og fikk bevare relasjonen uten å føle at det liksom var feil?

Hvordsn får man tak i slike psykiatriske sykepleiere privat (altså utenom via offentlig)?

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vært gjennom det med et av mine barn. Fikk masse uvurdelig hjelp fra flere steder i kommunen. Lavterskeltilbud, pårørendeforening, PUT, DPS, flere rehabiliteringsopphold, lege og politi. Det er beintøft og jeg er nok fremdeles preget av dette enda det gikk fint for oss og det er et for lengst tilbakelagt stadie, heldigvis. Søk hjelp og still krav til den rusavhengige. For oss var det null rus hjemme hos oss, det var et absolutt krav. Måtte be vedkommende flytte hjemmefra. Det var vel det tøffeste, men så absolutt nødvendig sett i ettertid. 
Lykke til, stå på, søk hjelp og aldri gi opp er mine råd. Det kan gå bra. 

Anonymkode: d15fd...5d9

Det er nok dessverre ikke håp for at det skal endre seg med vedkommende. Men jeg vil og må likevel stå i dette selvom det har ødelagt så mye følelser og trygghet i meg 

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det finnes pårørende-organisasjoner, anbefaler deg å ta kontakt der. 
 

Lykke til ❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 9b4ec...7be

De bruker å si at man skal kutte ut all kontakt. 

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg har en bror som er alkoholiker. Han ønsker sterkt å komme ut av det og er inne til frivillig rusbehandling i helsevesenet.

Å bryte relasjonen er ikke aktuelt. Vi er en tett familie som holder sammen og tar vare på hverandre. Men det er krevende for oss nærmeste med hans stadige løgner, fyllekuler og økonomiske vanskeligheter. Vanskelig å ha tillit til han samtidig som vi ser den kampen han står i og hvor tungt han sliter, fysisk og psykisk.

Det er bare vondt for alle parter. 

Anonymkode: 163c6...d0e

Forstår at det er vondt. Hva går løgnene ut på? Husk at han har en sykdom som er forferdelig, for dere men kanskje mest for han. Han - hvis han er normal, føler at han skuffer dere gjentatte ganger, pluss at han får abstinenser i tillegg og en skakkjørt økonomi. 

Vær en myk pute uten at han får utnytte deg. Jeg sender en klem og gode tanker. 

Anonymkode: 927b0...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er nok dessverre ikke håp for at det skal endre seg med vedkommende. Men jeg vil og må likevel stå i dette selvom det har ødelagt så mye følelser og trygghet i meg 

Anonymkode: 5cad3...892

Trist å høre, men aldri gi opp. Søk profesjonell hjelp, det er masse hjelp å få der ute. 
Men en ting lærte jeg. Og det er at du aldri kan tvinge noen til å bli rusfri. Man må vente til vedkommende finner ut at nok er nok og vil ha en endring. 

Anonymkode: d15fd...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det noen som er pårørende til noen som sliter med det, og det har «ødelagt» noe av tryggheten, tilliten og forholdet til personen, som var den viktigste for deg før? (Og egentlig er det nå også, men det er vanskelig)?

Jeg er IKKE interessert i innlegg fra folk som bare sier kutt kontakt osv, ting er mer komplisert enn som så. Så jeg ønsker å høre fra noen som har opplevd noe av det samme og som har klart å stå i det og jobbe med sorgen og følelsene rundt det og beholde relasjonen, det er ekstremt viktig for meg å kunne klare å kjenne på de gode følelsene og tingene rundt dette og det som har vært og å ikke svikte denne personen, samtidig som jeg kan ivareta meg og mine følelser omkring det. Jeg føler meg veldig alene i verden og er blitt veldig syk på grunn av dette. 

Anonymkode: 5cad3...892

Hei, jeg har vokst opp med alkoholisert far, og har en svoger som sliter med rus.

Selv om du ikke anser deg som et offer , så blir du en rusmusbrukers offer på sikt. Drt går ikke an at du ikke blir preget av det på et eller flere vis. Selv om du opprettholder en fasade. Men så lenge du er klar over det og bevisst på dette.

Jeg oppsøkte psykolig, for å få hjelp til å sortere litt. Pårørende situasjoner er jo induviduelle variasjoner. 

Men ha tydelige grenser, og les deg opp på hva medavhenighet er. Det går ikke an å ikke være det litt. Men bør gå under sette grenser. 

Du må ta pauser om det blir for mye. Det er helt ok og lov. Prøv å lev så mye som mulig normalt. Normalt er bra. 

Er dette en partner bør du gå. Det blir ikke bedre.

Husk det er ikke din feil at de velger å gjøre...... (putt inn det som passer)

Så ikke ta imot skyld, den må de bære selv, så vær obs på mye manipulering. 

Anonymkode: 401af...fff

[AnonymBruker]

Barn av alkoholiker her. Har du ts støttende familie? Vet ikke hvordan det hadde gått med meg om jeg ikke hadde hatt annen familie rundt som tok tak. Mamma var alkoholiker allerede før jeg ble født. Pappa var voldelig mot henne, brukte meg som unnskyldning for å utøve vold. "Du kjører i fylla med vår sønn i baksetet!" osv..

Har kontakt med begge i dag, men kun for deres del. Bor i en mikroskopisk bygd så hadde uansett møtt på de overalt så like greit å holde en viss kontakt. 

Hadde heldigvis tante som tok meg til seg som sin egen sønn og lot meg vokse opp blant søskenbarna mine og de ble mine søsken. Har hatt det så bra med de og er evig takknemlig. 

Hva som får meg til å holde ut kontakt med mamma er rett å slett det å ha null forventninger. Forvent alltid det verste. Hun drikker hele tiden og klarer seg rett og slett ikke uten store mengder alkohol hver dag og medisiner. Men kan fort møte på henne drita full på en tirsdags morgen.

Forvent at hun spørr meg om å låne penger, eller at jeg kan kjøre henne til steder. Har lært meg til å si nei til alt, unsett hvor sur hun blir. Ser ikke på henne som moren min og for å være helt ærlig kommer ting til å bli lettere for meg den dagen hun ikke er her mer, kall meg gjerne kald men de som er barn av tunge rusmisbrukere skjønner hva jeg snakker om.

 

Anonymkode: d380d...5e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

De bruker å si at man skal kutte ut all kontakt. 

Forstår at det er vondt. Hva går løgnene ut på? Husk at han har en sykdom som er forferdelig, for dere men kanskje mest for han. Han - hvis han er normal, føler at han skuffer dere gjentatte ganger, pluss at han får abstinenser i tillegg og en skakkjørt økonomi. 

Vær en myk pute uten at han får utnytte deg. Jeg sender en klem og gode tanker. 

Anonymkode: 927b0...2dd

Har du erfaring selv? 
Jeg opplever litt med min at vedkommende fornekter alt og later som ingenting og kan aldri si unskuld osv. vet ikke om hen ikke forstår det eller om det er en del av å prøve å glatte over ting eller hva eller om det er fordi skammer seg 

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja jeg må prøve å få hjelp med å takle følelsene rundt alt dette , men vet ikke helt hvordan. Har du noen eksempler på hvordan du jobba med det, og fikk bevare relasjonen uten å føle at det liksom var feil?

Hvordsn får man tak i slike psykiatriske sykepleiere privat (altså utenom via offentlig)?

Anonymkode: 5cad3...892

Det var via psyk.sykepleier jeg fikk hjelp til å bearbeide. Jeg følte at jeg i starten 'svek' han når jeg snakket om at jeg hadde det vanskelig. Det var jo han som var syk. Etter samtaler forstod jeg at man som pårørende også trenger støtte og hjelp. Det er utrolig viktig. 
Til å begynne med når han drakk, så var han rolig og 'kun' beruset, sovnet gjerne.
Senere ble han ubehagelig med kjefting og verbale 'angrep' mot meg.
Jeg lærte at man aldri skal ta opp problemer eller være uenig med en som er i  rus, det bare forverrer situasjonen.
Han fortalte mange løgner til omgivelsene ( fikk jeg rede på etterhvert) Løgnene gjaldt  meg også.( veldig ubehagelig)
Kjentes veldig urettferdig siden jeg stod på hans side og støttet han.
I edru tilstand husket han veldig lite av hva han hadde sagt. Eller det var kanskje bare skam som gjorde at han sa det.
Omgivelsene, familie/venner, hadde kun et svar dersom jeg sa noe : Men herregud, du må jo bare kutte han ut.
Det høres så enkelt ut, men det er ikke det.
Man er nær og glad i personen, vil hjelpe osv.
Jeg har vært der i åresvis og sett forfallet av et menneske som betydde mye for meg. Man må være sterk, og ikke minst be om hjelp for seg selv, så man ikke 'går under'.
Det har desverre ikke gått så bra for han. Han ville ikke ha noen behandling og årene har gått. I dag er han pleietrengende og er flyttet til et hjem hvor han får hjelp av sykepleiere mm.
Jeg 'lærte' meg å tenke at det er ikke 'han' som snakker osv, men sykdommen.

Vil du ha hjelp, så tror jeg ikke at psykiatriske sykepleiere har noen egen praksis. Det må i så fall bli å gå til en psykolog og be om hjelp.
Du kan også snakke med en lege og få råd,tips der.

Lykke til!

Anonymkode: 16669...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det var via psyk.sykepleier jeg fikk hjelp til å bearbeide. Jeg følte at jeg i starten 'svek' han når jeg snakket om at jeg hadde det vanskelig. Det var jo han som var syk. Etter samtaler forstod jeg at man som pårørende også trenger støtte og hjelp. Det er utrolig viktig. 
Til å begynne med når han drakk, så var han rolig og 'kun' beruset, sovnet gjerne.
Senere ble han ubehagelig med kjefting og verbale 'angrep' mot meg.
Jeg lærte at man aldri skal ta opp problemer eller være uenig med en som er i  rus, det bare forverrer situasjonen.
Han fortalte mange løgner til omgivelsene ( fikk jeg rede på etterhvert) Løgnene gjaldt  meg også.( veldig ubehagelig)
Kjentes veldig urettferdig siden jeg stod på hans side og støttet han.
I edru tilstand husket han veldig lite av hva han hadde sagt. Eller det var kanskje bare skam som gjorde at han sa det.
Omgivelsene, familie/venner, hadde kun et svar dersom jeg sa noe : Men herregud, du må jo bare kutte han ut.
Det høres så enkelt ut, men det er ikke det.
Man er nær og glad i personen, vil hjelpe osv.
Jeg har vært der i åresvis og sett forfallet av et menneske som betydde mye for meg. Man må være sterk, og ikke minst be om hjelp for seg selv, så man ikke 'går under'.
Det har desverre ikke gått så bra for han. Han ville ikke ha noen behandling og årene har gått. I dag er han pleietrengende og er flyttet til et hjem hvor han får hjelp av sykepleiere mm.
Jeg 'lærte' meg å tenke at det er ikke 'han' som snakker osv, men sykdommen.

Vil du ha hjelp, så tror jeg ikke at psykiatriske sykepleiere har noen egen praksis. Det må i så fall bli å gå til en psykolog og be om hjelp.
Du kan også snakke med en lege og få råd,tips der.

Lykke til!

Anonymkode: 16669...f2e

Tusen takk for at du ville dele ❤️ men hvor fikk du tak i psyk sykepleier ?

Anonymkode: 5cad3...892

[AnonymBruker]

Jeg fikk henvendelse fra fastlegen min også kom jeg i kontakt med flere via DPS og som jobbet ved et av byens lavterskettilbud.

Anonymkode: d15fd...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk for at du ville dele ❤️ men hvor fikk du tak i psyk sykepleier ?

Anonymkode: 5cad3...892

Gå inn på din kommunes hjemmeside og se om du finner kontaktinformasjon der. Du kan også snakke med fastlegen din og få hjelp til å få time hos en psyk sykepleier.
 

Anonymkode: 16669...f2e