Antidepressiva - dine erfaringer.

[AnonymBruker]

Jeg var som deg. Veldig redd. Ble tilbudt antidepressiva første gangen da jeg var 19 år. Turte ikke prøve før jeg var 29 år.

Det er ingen andre enn deg selv som kan ta valget. Din helse din kropp. 

Min historie kan kanskje bidra i tankeprosessen:

Begynte å få de første depresjonsymptomene i 5. Klasse. Tanker om at jeg ikke ville leve mer. Gradvis forverring år for år.

Følte også at det var et nederlag å starte med antidepressiva. At dette skulle jeg klare å jobbe meg frisk fra. Jeg hadde prøvd i mange år å bli bedre. Men jeg ble verre. Jeg var redd for at medisinen skulle endre meg, skade meg osv. Men realiten var at å gå ubehandlet skadet meg mer. 

Etter å ha vært kronisk deprimert i over 15 år, med stadig forverring hadde jeg ikke mer å tape. 

- Prøvde cipralex ti måneder. Ikke noe for meg. Slutta.

- Noen år senere: Ny dyp depresjon. Enda verre en noengang.

- Begynte på Brintelix. Husker ikke når men plutselig, så tok jeg meg selv i at jeg syntes omgivelsene rundt meg var fine, la merke til grønnfargen på trærne og at jeg ikke hadde tenkt på døden. Jeg var ikke lykkelig,  men det var ikke målet. Jeg følte meg levende. I over 3 år gikk jeg på den.

- Begynte på Wellbutrin. Fikk adhd diagnose, og den fungerer bedre for meg sammen med adhd medisin.

Er 36 år nå, og skammer meg ikke over å trenge antidepressiva for å være frisk.  Da jeg begynte å sammenligne depresjon med annen fysisk sykdom i organene, endret jeg holdning til meg selv og skammen slapp taket.

Diabetes =  organ. 

Astma  = organ

Depresjon = organ 

Det å ta antidepressiva er altså å behandle et organ.

På lik linje med andre organer i kroppen din. 

Det er ingen andre sykdommer der du pålegger organene dine å tenke seg frisk.

For realiteten er at noen av oss har problemer med å produsere de kjemiske forbindelsene i hjernen slik den skal. Akkurat som at noen ikke kan produsere insulin osv i sine organer.

Jeg har ikke sykdom i lungene, hjertet, tarmen eller leveren, men jeg har sykdom i hjernen. Den er også et fysisk organ.

Det er sånn jeg endret mitt syn på antidepressiva. 

En dag håper jeg at antidepressiva endrer navn.

At det også får medisinske navn som har noe med hva det behandler i hjernen, og ikke bare konsekvensen.

Feks Serotoninfremmer. Noradrenalinfremmer. 

For vi kaller jo ikke andre medisiner for sykdommer/ tilstander  med ANTI foran:

- antiastma

- antikreft

- antidiabetes

- antikolestrerol

- antiAnemi

Osv

Så hvorfor skal depresjon behandles med medisiner kalles ANTIdepressiva? 

Anonymkode: 0230c...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg sluttet etter bare tre måneder fordi jeg ikke likte hvordan jeg følte meg: flat, nummen, null interesse av sex eller nærhet, klarte ikke kjenne på noen følelser overhodet.

Jeg har derimot to venninner som har hatt god effekt av antidepressiva og som ikke plages av det jeg opplevde, så vi er alle ulike.

Det som hjalp meg med min depresjon var ketaminbehandling. Tok seks runder med det for to år siden, og har ikke vært deprimert siden det 🙌🏻

Anonymkode: a3821...394

Høres ut som du fikk en type antidepressiva som ikke passet for deg. Bra at du sluttet, for slik skal det ikke være.

Anonymkode: 4b793...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Håper du gjør alt for å ikke starte ❤️

Anonymkode: fe14d...030

Dette er farlig og helt ærlig så dårlig gjort å si til noen som er syk og har vært plaget i mange år. Hvis TS starter medisiner kan hun kanskje være frisk om 2-3 måneder. Så skal du oppfordre henne til å ikke starte på medisin nå? Hjerterått.

Anonymkode: 4b793...531

[AnonymBruker]

Jeg skal til legen og diskutere dette. Vi skal ta blodprøver som CYP, stoffskifte, hormoner ol. 
 

Men jeg vil prøve det jeg kan for å ikke begynne, jeg er veldig redd den medisinen og tror ikke jeg kommer til å tørre å starte. Men jeg er sliten av å leve med tanker om å ikke ønske å leve. Jeg er ikke suicidale men jeg liker bare ikke livet og er konstant lei meg. 
 

livet er ikke enkelt. Også hjelper det ikke på å være så ensom.

Anonymkode: 4fda3...1d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg skal til legen og diskutere dette. Vi skal ta blodprøver som CYP, stoffskifte, hormoner ol. 
 

Men jeg vil prøve det jeg kan for å ikke begynne, jeg er veldig redd den medisinen og tror ikke jeg kommer til å tørre å starte. Men jeg er sliten av å leve med tanker om å ikke ønske å leve. Jeg er ikke suicidale men jeg liker bare ikke livet og er konstant lei meg. 
 

livet er ikke enkelt. Også hjelper det ikke på å være så ensom.

Anonymkode: 4fda3...1d3

Livet er ikke alltid enkelt nei.

Men har du prøvd andre tiltak enn psykolog/tanken på å prøve medikamenter?

Fysisk aktivitet, hva gjør du av tiltak der? 

Anonymkode: fe14d...030

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2026 den 8.56):

Livet er ikke alltid enkelt nei.

Men har du prøvd andre tiltak enn psykolog/tanken på å prøve medikamenter?

Fysisk aktivitet, hva gjør du av tiltak der? 

Anonymkode: fe14d...030

Jeg prøver det jeg kan, men er altfor lite enn det jeg burde. Burde absolutt kommet meg mer ut. Men jeg er fryktelig deprimert og den dørstokk milen er tung. Hovedfokus er å holde huset i sjakk, lage sunn mat og være med barnet mitt. Vi har det fint hjemme, men jeg faller ned når barnet er på skolen eller har sovnet. 
 

Jeg greier ikke se for meg at det å gå ut fjerner den angsten og frykten jeg har. Men er mange som sier det.

Anonymkode: 4fda3...1d3

[AnonymBruker]

Jeg har også nylig startet opp antidepressiva. Synes oppstarten er ubehagelig med mye mageproblemer og kjenner på en del depersonalisering, men det gjør jeg under depresjon uansett. 
 

Blir direkte provosert av de som uten erfaring med depresjon kommer med kommentarer som «håper du gjør alt for å ikke starte», som om å starte er et nederlag. Noen av oss har prøvd ‘alt’ og vil fortsatt ikke eksistere og sitter med konkrete tanker og planer. Tenk dere litt om før dere snakker? Skamfølelse er jo en stor del av depresjon for mange, og noen er engstelige for å ta medisiner i utgangspunktet. Negative opplevelser er greit og vel, men å flire av seg som om å prøve medisiner er nederlag uten å ha vært i situasjonen synes jeg er hjerterått og direkte dårlig av de det gjelder. 

Anonymkode: 206f2...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg prøver det jeg kan, men er altfor lite enn det jeg burde. Burde absolutt kommet meg mer ut. Men jeg er fryktelig deprimert og den dørstokk milen er tung. Hovedfokus er å holde huset i sjakk, lage sunn mat og være med barnet mitt. Vi har det fint hjemme, men jeg faller ned når barnet er på skolen eller har sovnet. 
 

Jeg greier ikke se for meg at det å gå ut fjerner den angsten og frykten jeg har. Men er mange som sier det.

Anonymkode: 4fda3...1d3

Har du noen som kan ta deg med på gåtur utendørs?

Anonymkode: fe14d...030

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg greier ikke se for meg at det å gå ut fjerner den angsten og frykten jeg har. Men er mange som sier det.

Anonymkode: 4fda3...1d3

TS, for mange med angst så er ikke trening svaret. Det kan faktisk gire opp nervesystemet og gi mer angstsymptomer. Snakk med legen din og finn ut av det sammen med han.

Enkelte her inne er veldig ivrige på å advare mot medisiner, uten at det i det hele tatt er noen god grunn til det, samtidig er det ikke de som må lide eller ta ansvaret når noen ikke orker mer! Det er veldig uansvarlig gjort og du kan ikke stole på disse menneskene.

Jeg oppfordrer deg igjen: ta kontakt med legen din. Spør han om spørsmålene du har, så får du ordentlige svar du kan stole på.

Anonymkode: 4b793...531

[UnknownUser0]

Jeg gikk på Cipralex i 12 år, ble helt avflatet. De dypeste dalene (angst og depresjon ble kuttet men også de emosjonelle toppene (glede,entusiasme). Fikk også libido problemer samt medisinen gjorde noe med hukommelsen. Hjernen vår bruker følelser som et "klister" for å lagre minner. Når følelsene flates ut, blir det vanskeligere for hjernen å kode og huske opplevelser.  Jeg har gått 3 år uten og er bedre for det. 

[AnonymBruker]

UnknownUser0 skrev (9 minutter siden):

Jeg gikk på Cipralex i 12 år, ble helt avflatet. De dypeste dalene (angst og depresjon ble kuttet men også de emosjonelle toppene (glede,entusiasme). Fikk også libido problemer samt medisinen gjorde noe med hukommelsen. Hjernen vår bruker følelser som et "klister" for å lagre minner. Når følelsene flates ut, blir det vanskeligere for hjernen å kode og huske opplevelser.  Jeg har gått 3 år uten og er bedre for det. 

Hvis man blir helt flat så  bør man få be om å bytte type. Det var leit at du ikke fikk informasjon om det.

Anonymkode: 4b793...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2026 den 9.34):

Jeg tror jeg skal ta steget å spørre om å få begynne med antidepressiva. Men dette skremmer meg ekstremt mye, jeg er faktisk redd antidepressiva. Grunnen til at jeg er så redd er rett og slett en jeg kjenner som har skremt meg med bivirkninger, vedkommende klarer ikke slutte å har i mange år rådet om å holde seg langt unna. H*n klarer ikke slutte på det. 
 

Men jeg har hatt det vondt i mange år, gått i behandling og psykolog og ingenting hjelper. Jeg går med klump i magen hver dag og er deprimert, jeg er sliten av å ha det slik og jeg ønsker mer hjelp, og vurderer nå antidepressiva. 
 

Vet jeg ikke skal stole blindt på hva andre kommenterer her, siden dette er ett anonymt forum. Men jeg tar sjansen allikevel. 
 

Kan du komme med din erfaring på antidepressiva og hvilken type brukte du? Greide du slutte eller må du gå på det for alltid?

Takk 💝

Anonymkode: 4fda3...1d3

Jeg har brukt antidepressiva siden jeg var 12 år til 28 år. Så var jeg uten i nesten 4 år, før jeg begynte på nytt igjen. Jeg hadde skikkelig angst for å begynne på nytt, fordi jeg er egentlig livredd nye medisiner, bivirkninger, var redd for hvordan jeg kom til å reagere igjen, på en helt annen type. 
jeg fikk fødselsdepresjon og ble anbefalt å starte 8 mnd etter fødsel. Jeg nekter. Tørte ikke. Hadde det jævlig. Brukte lang tid på å tenke over det. Halvt år etter de anbefalte det så begynte jeg. Angrer sååå sykt mye på at jeg ikke begynte den dagen legen sa jeg måtte prøve. Kunne hatt det så mye bedre for lenge siden, og hatt det mye bedre i permisjon. 

samme da jeg skulle gå opp i dose. Psykiater sa jeg burde prøve. Jeg tørte ikke det heller. Full i angst og depresjon. Nå har jeg gjort det.. og igjen. Angrer på at jeg ikke gjorde det også med en gang 🙃

Prøv! Hvis du virkelig trenger det. Bare prøv, og så ser du! 
jeg bruker forresten zoloft nå. 
 

og jeg gikk på en av de sterkeste antidepressiv fra jeg var ca 15 til 28 år. Null problem å slutte. Gikk på høyeste dose. Jeg valgte å bruke lang tid på å trappe ned. Fikk veldig mye støt følelse i hode, men det varte ikke lenge ❤️

Anonymkode: 5c447...479

[ellie1991]

Ødela helle evnen kroppen min hadde til å regulere temp. Svetter som en gris av ingenting. Søk opp SSRI sweats.

[AnonymBruker]

ellie1991 skrev (7 minutter siden):

Ødela helle evnen kroppen min hadde til å regulere temp. Svetter som en gris av ingenting. Søk opp SSRI sweats.

Hva tenker du at er verre, slik du har det eller sånn TS har det?

Anonymkode: 4b793...531

[AnonymBruker]

Takk alle sammen for svar, råd og tips. Jeg skjønner jo at mye som blir skrevet her er noe man må ta med en klype salt. Jeg skal snakke med fastlegen min ❤️

Anonymkode: 4fda3...1d3