Gjenforent med sønnen, men sliter.

[AnonymBruker]

Faren hans og jeg skiltes og det ble en veldig stygg skilsmisse. Jeg har prøvd alt jeg kunne for å verne om både sønnen og datteren. 

Faren ønsket å skilles pga ei ny dame og trodde at han kunne ha ungene 100%. Siden hverken ungene eller jeg var interessert i det erklærte han krig. Barnevernet kom på banen, rettsaker ble ført. Ekspertene kom med sine meninger men far ville ikke høre på de. Til og med dommeren mente at det som skjedde var ille. Faren sto på sitt og ungene hadde det utrolig vondt. 

Dommeren bestemte til slutt at sønnen skulle flytte til far og dattera skulle bo hos meg. Og at feriene skulle deles. Far flyttet langt vekk med sønnen kort tid etter dommen. Enden på viset er at jeg i alle år har fulgt dommen og kjørt dattera til pappaen sin. Men jeg aldri hatt samvær eller kontakt med sønnen min mer.  

Fra en gutt som ville være 50% hos pappa og 50 % hos mamma gikk det  raskt til "du er ikke moren min og jeg vil aldri se deg mer" 

Mer en 10 år senere fikk jeg et brev. Sønnen ønsket å snakke med meg. Han hadde flyttet for seg selv og forstått hvor mye pappa hadde påvirket han. 

Han brukte sterke ord og fortalte mange vonde ting om hvordan de årene hadde vært. Han spurte masse om min side av historien. Og han hadde et genuint ønske om å ha kontakt  med meg. 

Dette er en del år siden nå. Vi har fortsatt kontakt, men det er vanskelig. I stedet for at det går bedre med tiden så føler jeg det blir vanskeligere. 

Jeg ser at det er sønnen min, men han er også ukjent på samme tid. Han var et barn sist jeg så han og nå er han et voksent menneske. 

Er det noen her som har opplevd det samme og har noen råd? Jeg er veldig glad for at han tok kontakt og at vi fikk snakket ut om ting. Men følelsesmessig er jeg helt låst. Jeg tør ikke å åpne meg noe særlig og er hele tiden redd for at det lille vi har av kontakt blir avsluttet igjen med ordene "du er ikke moren min". De siste årene har vi kun møttes 3 ganger, noen få timer hver gang. Ellers er det noen få meldinger fram og tilbake. 

Tusen takk for at du tok deg tid å lese innlegget mitt og på forhånd takk for svar. 

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

[AnonymBruker]

Dette var fryktelig leit å høre. Jeg skal si noe som kanskje er vanskelig, men som jeg tror er viktig. Du er moren hans, og han er voksen. Ja, det kan hende han avviser deg igjen, men du har lite å tape med tanke på deres forhold om det er det du bekymrer deg for. Dere har hatt lite til ingen kontakt og nå ønsker han å ha det. Gi ham sjansen. Bryter han igjen er er det selvfølgelig fryktelig leit for deg, men om han blir, er det ikke verdt det? I deres relasjon vil jo alltid du være den voksne (selv om han teknisk sett er voksen selv.)

Anonymkode: 5de45...817

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må ta ansvar her. Du må invitere han og søsteren på middag etc. De er voksne, men du er forelder. 

Anonymkode: 61800...59b

[AnonymBruker]

Skal være glad han vil ha kontakt, du ga han jo opp, bokstavelig talt.

Anonymkode: e17a1...545

[AnonymBruker]

Oi oi oi

Og du tok aldri saken opp i retten igjen? 

Anonymkode: 66de6...171

[AnonymBruker]

oj, du bare aksepterte at du aldri så sønnen din igjen? 😱

Anonymkode: 133b9...748

[AnonymBruker]

Her må du ta ansvar. Ja, du risikerer å bli avvist igjen. Det gjør også andre i relasjoner der de ikke har blitt avvist tidligere. Jeg skjønner at ordene hans fra da brenner i deg, men han visste ikke bedre! Det gjør han nå, og du har all mulig sjanse til å ha en åpen dialog med en voksen mann som er din sønn, og du kan faktisk "risikere" å bety noe for ham hvis relasjonen blir bedre.

Ta ansvar, legg følelsene dine til side. Eventuelt legg deg flat, åpne deg fullstendig, og si at du ikke helt vet hvordan dere skal gjøre dette, men at det ikke er noe du vil mer i verden enn å være i livet hans på en mer aktiv måte enn nå. Ta initiativ til kontakt, møter, ring ham, spør ham om han vil være med på et-eller-annet-du-skal.... Han vil nok si nei til noe, det gjør alle mennesker! Det må du tåle uten å ta det som avvisningen fra mange år tilbake!

Jeg skjønner at det er vanskelig, men du kommer til å angre veldig om du ikke faktisk legger ned en innsats her, til tross for at man ALLTID risikerer å bli avvist eller miste kontakten med noen man er glad i!

Anonymkode: 500c1...424

[AnonymBruker]

Dette er så spesielt at det er usannsynlig at du møter noen her som har opplevd noe lignende. Jeg hadde tatt det med en familieterapeut eller noe sånt. 

Jeg tror du skal be om at tråden slettes, barna dine kan kjenne seg igjen og jeg tror ikke dette gjør deg noe godt.

Anonymkode: 18423...db1

[AnonymBruker]

Hvordan kunne du levere jentungen til far, uten å forlange å treffe gutten. Jeg pleier ikke å kritisere, men dette lurer jeg virkelig på! Gutten må virkelig føle seg sveket. Husk, han var et barn som ble sviktet av foreldrene, ikke en ansvarlig person som avviste deg. Han er din sønn, han var ditt ansvar. 

Anonymkode: 07cd1...7b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Faren hans og jeg skiltes og det ble en veldig stygg skilsmisse. Jeg har prøvd alt jeg kunne for å verne om både sønnen og datteren. 

Faren ønsket å skilles pga ei ny dame og trodde at han kunne ha ungene 100%. Siden hverken ungene eller jeg var interessert i det erklærte han krig. Barnevernet kom på banen, rettsaker ble ført. Ekspertene kom med sine meninger men far ville ikke høre på de. Til og med dommeren mente at det som skjedde var ille. Faren sto på sitt og ungene hadde det utrolig vondt. 

Dommeren bestemte til slutt at sønnen skulle flytte til far og dattera skulle bo hos meg. Og at feriene skulle deles. Far flyttet langt vekk med sønnen kort tid etter dommen. Enden på viset er at jeg i alle år har fulgt dommen og kjørt dattera til pappaen sin. Men jeg aldri hatt samvær eller kontakt med sønnen min mer.  

Fra en gutt som ville være 50% hos pappa og 50 % hos mamma gikk det  raskt til "du er ikke moren min og jeg vil aldri se deg mer" 

Mer en 10 år senere fikk jeg et brev. Sønnen ønsket å snakke med meg. Han hadde flyttet for seg selv og forstått hvor mye pappa hadde påvirket han. 

Han brukte sterke ord og fortalte mange vonde ting om hvordan de årene hadde vært. Han spurte masse om min side av historien. Og han hadde et genuint ønske om å ha kontakt  med meg. 

Dette er en del år siden nå. Vi har fortsatt kontakt, men det er vanskelig. I stedet for at det går bedre med tiden så føler jeg det blir vanskeligere. 

Jeg ser at det er sønnen min, men han er også ukjent på samme tid. Han var et barn sist jeg så han og nå er han et voksent menneske. 

Er det noen her som har opplevd det samme og har noen råd? Jeg er veldig glad for at han tok kontakt og at vi fikk snakket ut om ting. Men følelsesmessig er jeg helt låst. Jeg tør ikke å åpne meg noe særlig og er hele tiden redd for at det lille vi har av kontakt blir avsluttet igjen med ordene "du er ikke moren min". De siste årene har vi kun møttes 3 ganger, noen få timer hver gang. Ellers er det noen få meldinger fram og tilbake. 

Tusen takk for at du tok deg tid å lese innlegget mitt og på forhånd takk for svar. 

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

Jeg. 
 

Er noen år yngre enn deg og står midt i det nå. Det har vært forferdelig grusomt. Har grått hver natt i flere år, ikke vært i stand til å stå i arbeid. Føler at jeg nå begynner å få det på avstand og har måtte jobbe mye med meg selv for å innse at livet er mer enn dette. Heldigvis ser jeg barnet mer enn det du har gjort, men det er en fare for at vi også mister kontakten helt på sikt. 

Anonymkode: 8ce05...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

oj, du bare aksepterte at du aldri så sønnen din igjen? 😱

Anonymkode: 133b9...748

Hva annet skal man gjøre? Dere forstår det ikke før dere er i det selv. En kan ikke tvinge seg på et barn som nekter å ha kontakt eller påberoper seg ønske om avstand 

Anonymkode: 8ce05...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skal være glad han vil ha kontakt, du ga han jo opp, bokstavelig talt.

Anonymkode: e17a1...545

Å gå til rettssak igjen er ikke nødvendigvis svaret. Av mange årsaker. Du vet ikke hvor lenge hun har kjempet 

Men ts. Du får all min sympati. Det du har stått i er så vondt for en forelder, barnet og så ødeleggende for et menneske, . Du er sterk.

Det jeg kan minne deg på er at fedre er ofte i samme situasjon. De ender opp med å flytte alene fra barna, da de har kjempet over mange år, å møter en mor som stenger de ute med påfølgende samme beskjed fra barnet. En dag er det ikke mer å gjøre, å en dag må man sette det til side for å kunne leve et liv, når en likevel ikke når frem. 

Anonymkode: 8ce05...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Her må du ta ansvar. Ja, du risikerer å bli avvist igjen. Det gjør også andre i relasjoner der de ikke har blitt avvist tidligere. Jeg skjønner at ordene hans fra da brenner i deg, men han visste ikke bedre! Det gjør han nå, og du har all mulig sjanse til å ha en åpen dialog med en voksen mann som er din sønn, og du kan faktisk "risikere" å bety noe for ham hvis relasjonen blir bedre.

Ta ansvar, legg følelsene dine til side. Eventuelt legg deg flat, åpne deg fullstendig, og si at du ikke helt vet hvordan dere skal gjøre dette, men at det ikke er noe du vil mer i verden enn å være i livet hans på en mer aktiv måte enn nå. Ta initiativ til kontakt, møter, ring ham, spør ham om han vil være med på et-eller-annet-du-skal.... Han vil nok si nei til noe, det gjør alle mennesker! Det må du tåle uten å ta det som avvisningen fra mange år tilbake!

Jeg skjønner at det er vanskelig, men du kommer til å angre veldig om du ikke faktisk legger ned en innsats her, til tross for at man ALLTID risikerer å bli avvist eller miste kontakten med noen man er glad i!

Anonymkode: 500c1...424

Enig med dette. Nå har du sjansen til få en relasjon til sønnen din. Ikke tenk på disse følelsene, se på det som en stor mulighet til at dere kan ta igjen tapt tid ❤️

Anonymkode: 8ce05...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva annet skal man gjøre? Dere forstår det ikke før dere er i det selv. En kan ikke tvinge seg på et barn som nekter å ha kontakt eller påberoper seg ønske om avstand 

Anonymkode: 8ce05...db9

Det spiller ingen rolle hva andre mener du skulle ha gjort, for du får ikke gjort noe med det uansett. Det du kan gjøre nå, er å starte i terapi for å bearbeide disse følelsene du har. Jeg forstår at du er redd, men det er stor forskjell på en liten gutt sine ord enn en voksen mann. Det er også sånn at forholdet mellom forelder og barn, er forelders ansvar, også når de er voksne. Du må derfor være mer PÅ, ta kontakt, vis at du ønsker å være en del av livet hans. Vær takknemlig for at han ønsker å ha kontakt med deg og legge det vonde bak seg. 
konkrete ting du kan gjøre er å fortelle deg selv at den gutten nå er voksen. Han vet at du er mammaen hans. Han ønsker kontakt. Kanskje han tilogmed trenger den kontakten. Det er nok sårt for han å ikke ha hatt deg der i så mange år, og han har kanskje på et vis opplevd å bli avvist selv, for barn kan lett føle på sånt selv om det ikke var det som skjedde. Inviter til middag, tur i skogen, kino, bowling, rett og slett alt mulig, og skap dere nye familieminner❤️

Anonymkode: 77f78...70f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det spiller ingen rolle hva andre mener du skulle ha gjort, for du får ikke gjort noe med det uansett. Det du kan gjøre nå, er å starte i terapi for å bearbeide disse følelsene du har. Jeg forstår at du er redd, men det er stor forskjell på en liten gutt sine ord enn en voksen mann. Det er også sånn at forholdet mellom forelder og barn, er forelders ansvar, også når de er voksne. Du må derfor være mer PÅ, ta kontakt, vis at du ønsker å være en del av livet hans. Vær takknemlig for at han ønsker å ha kontakt med deg og legge det vonde bak seg. 
konkrete ting du kan gjøre er å fortelle deg selv at den gutten nå er voksen. Han vet at du er mammaen hans. Han ønsker kontakt. Kanskje han tilogmed trenger den kontakten. Det er nok sårt for han å ikke ha hatt deg der i så mange år, og han har kanskje på et vis opplevd å bli avvist selv, for barn kan lett føle på sånt selv om det ikke var det som skjedde. Inviter til middag, tur i skogen, kino, bowling, rett og slett alt mulig, og skap dere nye familieminner❤️

Anonymkode: 77f78...70f

Jeg er ikke ts. 
 

Men er enig i det du skriver. ❤️

Anonymkode: 8ce05...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Faren hans og jeg skiltes og det ble en veldig stygg skilsmisse. Jeg har prøvd alt jeg kunne for å verne om både sønnen og datteren. 

Faren ønsket å skilles pga ei ny dame og trodde at han kunne ha ungene 100%. Siden hverken ungene eller jeg var interessert i det erklærte han krig. Barnevernet kom på banen, rettsaker ble ført. Ekspertene kom med sine meninger men far ville ikke høre på de. Til og med dommeren mente at det som skjedde var ille. Faren sto på sitt og ungene hadde det utrolig vondt. 

Dommeren bestemte til slutt at sønnen skulle flytte til far og dattera skulle bo hos meg. Og at feriene skulle deles. Far flyttet langt vekk med sønnen kort tid etter dommen. Enden på viset er at jeg i alle år har fulgt dommen og kjørt dattera til pappaen sin. Men jeg aldri hatt samvær eller kontakt med sønnen min mer.  

Fra en gutt som ville være 50% hos pappa og 50 % hos mamma gikk det  raskt til "du er ikke moren min og jeg vil aldri se deg mer" 

Mer en 10 år senere fikk jeg et brev. Sønnen ønsket å snakke med meg. Han hadde flyttet for seg selv og forstått hvor mye pappa hadde påvirket han. 

Han brukte sterke ord og fortalte mange vonde ting om hvordan de årene hadde vært. Han spurte masse om min side av historien. Og han hadde et genuint ønske om å ha kontakt  med meg. 

Dette er en del år siden nå. Vi har fortsatt kontakt, men det er vanskelig. I stedet for at det går bedre med tiden så føler jeg det blir vanskeligere. 

Jeg ser at det er sønnen min, men han er også ukjent på samme tid. Han var et barn sist jeg så han og nå er han et voksent menneske. 

Er det noen her som har opplevd det samme og har noen råd? Jeg er veldig glad for at han tok kontakt og at vi fikk snakket ut om ting. Men følelsesmessig er jeg helt låst. Jeg tør ikke å åpne meg noe særlig og er hele tiden redd for at det lille vi har av kontakt blir avsluttet igjen med ordene "du er ikke moren min". De siste årene har vi kun møttes 3 ganger, noen få timer hver gang. Ellers er det noen få meldinger fram og tilbake. 

Tusen takk for at du tok deg tid å lese innlegget mitt og på forhånd takk for svar. 

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

Det hørtes veldig vanskelig og sårt ut. Jeg får snart en sønn hjem nå på 18 år som jeg ikke har bodd med på  8 år. Jeg må bli kjent med han på nytt. Så er veldig spent på hvordan det skal gå. Jeg har en datter og som jeg ikke har bodd med på 8 år. Men hun blir 20 og i sommer har hun bodd hos meg i 1 mnd. Og jeg har blitt kjent med en nydelig ung søt lita dame som er snill og omtenksom og har ett varmt hjerte. Jeg har aldri hatt en sånn fin sommer jeg som jeg har hatt i år til tross for 0 sommerdager her i nord. 

Hun reiste for en uke siden fra meg og jeg har savnet henne sterkt og inderlig siden. Det blir lenge til neste sommer når jeg får se henne igjen. Jeg tror å få sønnen hjem vil by på større utfordringer, men en får bare ta det i dems tempo. Han starter på bar bakke når han kommer til meg. Så jobben blir å få han til å føle seg trygg, finne seg en jobb, finne på ting sammen med han. Bli kjent igjen og finne en rytme i hverdagen. Han og har blitt voksen siden sist og jeg har ikke noe jeg skulle sagt lengre, kan bare si hva jeg syns. 

Samtidig gleder jeg meg veldig til han kommer da uansett hvordan det går. Jeg blir ikke hel tror jeg før jeg vet begge barna er i samme land som meg. Den dagen jeg skal møte han på flyplassen har jeg ventet på i 8 år. 

Kjenner du på det samme som meg ts at man ikke passer helt inn med "vanlig" norske familier som ser barna sine hele tiden og sutrer over småting i mitt hode da. Jeg kan ikke snakke om barna mine som de kan, jeg har blitt dømt alt for mye av andre folk. Resultert  i at jeg er en ensom ulv som lever livet så godt jeg kan. Men den mnd med dattera mi i sommer er den beste sommeren jeg har hatt på lenge. Gud så glad jeg er i henne❤️

Anonymkode: 587bc...45e

[Sparkling_Pink]

Slike ting skjer av og til i varierende grad. Jeg tror det er lurt at du åpner opp om hva du har følt og opplevd. Det som er din side av saken.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med slikt selv, men jeg forstår så godt frykten du har får at det skal gjenta seg.

 

Kunne det være en ide at dere to fikk snakket ut sammen med en profesjonell? 
 

Inviter han inn i livet ditt igjen!

Anonymkode: 1668d...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Faren hans og jeg skiltes og det ble en veldig stygg skilsmisse. Jeg har prøvd alt jeg kunne for å verne om både sønnen og datteren. 

Faren ønsket å skilles pga ei ny dame og trodde at han kunne ha ungene 100%. Siden hverken ungene eller jeg var interessert i det erklærte han krig. Barnevernet kom på banen, rettsaker ble ført. Ekspertene kom med sine meninger men far ville ikke høre på de. Til og med dommeren mente at det som skjedde var ille. Faren sto på sitt og ungene hadde det utrolig vondt. 

Dommeren bestemte til slutt at sønnen skulle flytte til far og dattera skulle bo hos meg. Og at feriene skulle deles. Far flyttet langt vekk med sønnen kort tid etter dommen. Enden på viset er at jeg i alle år har fulgt dommen og kjørt dattera til pappaen sin. Men jeg aldri hatt samvær eller kontakt med sønnen min mer.  

Fra en gutt som ville være 50% hos pappa og 50 % hos mamma gikk det  raskt til "du er ikke moren min og jeg vil aldri se deg mer" 

Mer en 10 år senere fikk jeg et brev. Sønnen ønsket å snakke med meg. Han hadde flyttet for seg selv og forstått hvor mye pappa hadde påvirket han. 

Han brukte sterke ord og fortalte mange vonde ting om hvordan de årene hadde vært. Han spurte masse om min side av historien. Og han hadde et genuint ønske om å ha kontakt  med meg. 

Dette er en del år siden nå. Vi har fortsatt kontakt, men det er vanskelig. I stedet for at det går bedre med tiden så føler jeg det blir vanskeligere. 

Jeg ser at det er sønnen min, men han er også ukjent på samme tid. Han var et barn sist jeg så han og nå er han et voksent menneske. 

Er det noen her som har opplevd det samme og har noen råd? Jeg er veldig glad for at han tok kontakt og at vi fikk snakket ut om ting. Men følelsesmessig er jeg helt låst. Jeg tør ikke å åpne meg noe særlig og er hele tiden redd for at det lille vi har av kontakt blir avsluttet igjen med ordene "du er ikke moren min". De siste årene har vi kun møttes 3 ganger, noen få timer hver gang. Ellers er det noen få meldinger fram og tilbake. 

Tusen takk for at du tok deg tid å lese innlegget mitt og på forhånd takk for svar. 

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

Tårevått, men dette er KI-skvip 🤖

Anonymkode: d60c6...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan kunne du levere jentungen til far, uten å forlange å treffe gutten. Jeg pleier ikke å kritisere, men dette lurer jeg virkelig på! Gutten må virkelig føle seg sveket. Husk, han var et barn som ble sviktet av foreldrene, ikke en ansvarlig person som avviste deg. Han er din sønn, han var ditt ansvar. 

Anonymkode: 07cd1...7b7

Tror ikke du vet hvor mye «makt» et menneske som ikke vil at du skal treffe den andre parten har… den lyver om alt ..og her snakker jeg av erfaring…. Min mor sa di styggeste tingene om min pappa til meg… i dag vet jeg noen annet mener det fram altså en så troverdig måtte at du tror på alt den ene personen sier…

Anonymkode: 7bce7...2a2