Gå til innhold

Gjenforent med sønnen, men sliter.


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Faren hans og jeg skiltes og det ble en veldig stygg skilsmisse. Jeg har prøvd alt jeg kunne for å verne om både sønnen og datteren. 

Faren ønsket å skilles pga ei ny dame og trodde at han kunne ha ungene 100%. Siden hverken ungene eller jeg var interessert i det erklærte han krig. Barnevernet kom på banen, rettsaker ble ført. Ekspertene kom med sine meninger men far ville ikke høre på de. Til og med dommeren mente at det som skjedde var ille. Faren sto på sitt og ungene hadde det utrolig vondt. 

Dommeren bestemte til slutt at sønnen skulle flytte til far og dattera skulle bo hos meg. Og at feriene skulle deles. Far flyttet langt vekk med sønnen kort tid etter dommen. Enden på viset er at jeg i alle år har fulgt dommen og kjørt dattera til pappaen sin. Men jeg aldri hatt samvær eller kontakt med sønnen min mer.  

Fra en gutt som ville være 50% hos pappa og 50 % hos mamma gikk det  raskt til "du er ikke moren min og jeg vil aldri se deg mer" 

Mer en 10 år senere fikk jeg et brev. Sønnen ønsket å snakke med meg. Han hadde flyttet for seg selv og forstått hvor mye pappa hadde påvirket han. 

Han brukte sterke ord og fortalte mange vonde ting om hvordan de årene hadde vært. Han spurte masse om min side av historien. Og han hadde et genuint ønske om å ha kontakt  med meg. 

Dette er en del år siden nå. Vi har fortsatt kontakt, men det er vanskelig. I stedet for at det går bedre med tiden så føler jeg det blir vanskeligere. 

Jeg ser at det er sønnen min, men han er også ukjent på samme tid. Han var et barn sist jeg så han og nå er han et voksent menneske. 

Er det noen her som har opplevd det samme og har noen råd? Jeg er veldig glad for at han tok kontakt og at vi fikk snakket ut om ting. Men følelsesmessig er jeg helt låst. Jeg tør ikke å åpne meg noe særlig og er hele tiden redd for at det lille vi har av kontakt blir avsluttet igjen med ordene "du er ikke moren min". De siste årene har vi kun møttes 3 ganger, noen få timer hver gang. Ellers er det noen få meldinger fram og tilbake. 

Tusen takk for at du tok deg tid å lese innlegget mitt og på forhånd takk for svar. 

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

Tja.. Ja. 
 

Det kan være ufattelig sårt å føle seg så avvist av sitt eget barn. I hvert fall hvis man har erfaringer med avvisninger fra tidligere. 

Det jeg har lært er, at selv om dette er veldig sårt - så må du faktisk klare å legge ditt eget til side. For i nettopp relasjonen med barnet (nå den voksne), så er dine (våre) irrasjonelle følelser, irrelevante. 

Det kan være vanskelig hvis man aldri har prøvd eller øvd eller gått til noen terapi, men det er faktisk ditt ansvar som forelder. Det er ikke din sønn sin feil alt som har skjedd, og jeg kan nesten påstå at det eneste han ønsket i alle de årene - var mammaen sin. 

Anonymkode: a3ec4...150

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Det var vel en veldig spesiell rettsbehandling? Hadde jeg aldri godtatt. Men når skaden er skjedd, så må du nok bare være på tilbudssiden og godta at han har de følelsene han har. Han mistet jo bokstavlig talt moren sin. 

Anonymkode: 553a8...77a

Skrevet

Jeg tror kanskje du forventer av deg selv at du skal føle mer enn det du faktisk rekker å føle. Sønnen din var et barn sist du kjente ham. Nå møter du en voksen mann som du vet er sønnen din, men som du samtidig ikke har fått følge gjennom alle årene som formet ham. Det oppleves kanskje både nært og fremmed på samme tid.

Frykten kan stå i veien for mye. Du mistet ham en gang på en veldig brutal måte. Når han nå er tilbake i livet ditt, sitter du kanskje hele tiden og venter på at det skal skje igjen. Da blir det vanskelig å slippe ham ordentlig inn, fordi du samtidig vil beskytte deg selv.

Kanskje må dere også få lov til å bygge en relasjon som ikke først og fremst handler om fortida. Eller om hvordan et mor og sønn forhold "burde" være. Tre møter på flere år og noen meldinger innimellom er veldig lite tid til å bli kjent med et voksent menneske. 

Dere trenger kanskje rett og slett flere helt vanlige opplevelser sammen. En middag, en kaffe, en tur, små meldinger om hverdagslige ting. 

Jeg ville også vurdert å si noe av dette til ham. Ikke legge ansvaret for frykten din på ham, men være ærlig om at du er utrolig glad for at han tok kontakt, samtidig som du merker at du er redd for å miste ham igjen. Han har kanskje sine egne sperrer og sin egen usikkerhet i møte med deg.

Dere kan ikke få tilbake de årene dere mistet. Men dere kan fortsatt få mange år hvor dere faktisk kjenner hverandre.

Det trenger ikke føles naturlig og nært med en gang for at det skal kunne bli det etter hvert. Det er en saying som sier at "du kan ikke gå tilbake og lage en ny start. Men du kan starte i dag og lage en ny slutt" 🙂

  • Liker 3
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Høres jo helt forferdelig ut, splitter retten søsken?? Hvorfor kan en rett være så urettferdig og brutal? 
Åpne opp hjerte ditt å slipp han inn ts♥️

Anonymkode: c1daf...8c6

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Kan dere reise et sted sammen over litt tid? Et sted der dere får tid til å være sammen, snakke om det som har vært, bli kjent med hverandre og oppleve ting sammen? 

Anonymkode: 6066a...4b7

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan dere reise et sted sammen over litt tid? Et sted der dere får tid til å være sammen, snakke om det som har vært, bli kjent med hverandre og oppleve ting sammen? 

Anonymkode: 6066a...4b7

Det funket fjell med min datter. Vi var ute på noe hver dag. Jeg har flyttet til helt nytt sted siden sist og vi var mye ute sammen gikk turer så nye steder dro på en helgetur sammen og lå på hotell og opplevde nye steder sammen en tur jeg har som ett fantastisk vakkert minne nå. Ikke dvel så mye med fortiden bare gjør hyggelige ting sammen. Takle utfordringer sammen som dukker opp.

Enig med innlegget over

Anonymkode: 587bc...45e

  • Hjerte 2
Skrevet

Dette virket mistenkelig KI. 

AnonymBruker
Skrevet

Trodde ikke retten splittet søsken på den måten? 🤔

Anonymkode: f0ce5...b97

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

I hvilket land skjedde dette? For jeg sliter med å tro på at en norsk rett ville "tildelt" foreldre hver sin søsken på den måten, eller for den saks skyld at en normalfungerende norsk mann ville tro at han får ungene 100% uten videre...

Anonymkode: 1139e...780

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tror problemet er at du ser på deg selv som offeret, mens det virkelige offeret her er din sønn. 

Anonymkode: 1467a...458

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tenker at dette er like ille for deg som sønnen din. Her må dere snakke sammen! Om forventinger, og livet generelt. Bruk tid på å bare være sammen. Spis sammen, gå turer sammen. Om det er økonomi til det, reis på tur for å bygge opp relasjonen. 

Anonymkode: 416b3...cae

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

I hvilket land skjedde dette? For jeg sliter med å tro på at en norsk rett ville "tildelt" foreldre hver sin søsken på den måten, eller for den saks skyld at en normalfungerende norsk mann ville tro at han får ungene 100% uten videre...

Anonymkode: 1139e...780

Ikke jeg som har skrevet men så på min far. Han var gift med en annen før han ble sammen med min mor. Han kom plutselig hjem fra jobb der de 3 eldste satt på trappa etter de kom hjem fra skolen. Moren dems hadde da tatt med seg de 2 minste barna og reist. Far min gikk til retten. Første rettsinstan ble det dømt at min far skulle ha alle 5 barna. Rimlig sjokk dom på 70 tallet. Mor nekter å overlevere barna og stakk av med ny mann, ny rettsak igjen ble det dømt at min far skulle ha alle. Mor og nye mann stakk igjen, far mi  gikk da 3 turen til retten, da hadde det gått 4.5 år som han ikke hadde fått se de 3 yngste. Siste turen ba han om hvis han ikke fikk barna så skulle ikke betale barnebidrag.  Da i den gangen så ble det dømt at søsken flokken skulle splittes pga at far min ikke hadde fått se de yngste på nesten 5 år så bestemte retten at mor skulle ha barna,men at mi  far da ikke skulle betale bidra siden han hadde de 2 eldste og at mor nektet samvær

Jeg fikk selv se alle papirene osv da jeg var i 20 års alderen og yngste av mine halvsøsken plutselig stod på døra og ønsket å vite hvorfor min far aldri hadde ville ha samvær, mor hadde sagt i alle år at det var min far som ikke ønsket kontakt. Kan si han ble overasket når han fikk lese alt. Og enda mer lei seg over at han ikke hadde fått det stabilt som de eldste søskene hans hadde vært bo i samme hus, gå på samme skole osv. Han hadde vokst opp med at mor og stefar hadde flyttet rundt omtrent 2 ganger i året hadde de flyttet til nye steder

Så jo det kan skje selv i norsk rett

Anonymkode: 3226c...f4b

AnonymBruker
Skrevet

TS her. 

Takk for at dere har både tatt dere tid til å lese innlegget mitt og har kommet med innspill. Av hensyn til barna og fordi det er umulig å lage et innlegg om hele historien så prøvde jeg å forklare bakgrunnen og mitt nåværende problem så enkelt som jeg kunne. 

Det jeg ser nå at noen misforstår og til og med lurer om det er ekte. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er ekte, at jeg aldri ga opp sønnen min, at jeg kjempet i åresvis og at alt skjedde i Norge. Fra starten av var skolen, familievernkontoret, barnevernet, BUP og DPS på banen. Faren krevde ungene 100% og gikk langt for å få det til. For langt. 

Ungene ville ikke miste meg. De ville være hos meg 50 % og hos pappa 50 %. Det sa de til pappa og alle instansene nevnt over. Barnevernet og BUP forsto raskt hva faren drev med og hvordan ungene led. De veiledet så godt de kunne og sa tydelig i fra til far om at det han gjorde var skadelig. Men far kjørte sitt eget løp. Tok ungene ut av skolen flere ganger når han hadde samvær med de . Ungene ville ikke dette, de ville på skolen.  Og det skjedde at de ikke fikk komme tilbake etter samvær heller. 

Det har vært mange rettsaker der far gang på gang fikk høre at dette ikke var greit, ikke var lov og skadelig for barna.  Faren ble tatt i flere løgn under ed. Dommeren og sakkyndige klarte ikke å nå inn. 

Den siste rettsaken varte i 7 timer. Jeg klarte rett og slett ikke mer å kjempe. Ikke hadde jeg penger til det mer heller. Og få høre høyt av en dommer at det ikke er riktig at far gjør det han gjør, men at dommerens beslutning er den minst vonde av alle mulige vonde løsninger. Gutten var på det tidspunktet allerede helt hjernevasket av far til å si at han ville flytte til far ( At han ble hjernevasket er  sønnens ord, ikke mine). 

Faren ønsket begge unger og nylig fortalte dattera mi hvordan hun ble straffet for å bli boende hos meg.  Detaljene jeg fikk høre var hjerteskjærende. 

Hun har  fått en ny/annen kontakt med broren sin nå i voksen alder. De kan ikke ta igjen for tapt tid de heller. 

På ingen måte ønsket jeg, med mitt innlegg, å være i en offerrolle. Jeg ønsket råd fordi jeg føler at jeg står fast. 

I alle år fikk jeg høre av de rundt meg at han kom til å ta kontakt igjen. Og da det skjedde og vi fikk snakket ut om alt så trodde jeg at ting skulle bli bra igjen. Fordi vi begge var innstilt på det og at vi måtte ta tiden til hjelp. Men så er det mye mer vanskelig enn vi hadde trodd. Han er en fantastisk fin mann nå. Og hadde heldigvis noen gode minner om meg. Så jeg vil ikke gi opp. 

Dessverre så  tror jeg ikke at min historie er så sjelden som noen her nevnte. Kanskje at en mor opplever det, men jeg vet om flere fedre som  har opplevd tilsvarende.  Jeg håper at vi som har opplevd dette kan være til støtte for hverandre. 

TS

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her. 

Takk for at dere har både tatt dere tid til å lese innlegget mitt og har kommet med innspill. Av hensyn til barna og fordi det er umulig å lage et innlegg om hele historien så prøvde jeg å forklare bakgrunnen og mitt nåværende problem så enkelt som jeg kunne. 

Det jeg ser nå at noen misforstår og til og med lurer om det er ekte. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er ekte, at jeg aldri ga opp sønnen min, at jeg kjempet i åresvis og at alt skjedde i Norge. Fra starten av var skolen, familievernkontoret, barnevernet, BUP og DPS på banen. Faren krevde ungene 100% og gikk langt for å få det til. For langt. 

Ungene ville ikke miste meg. De ville være hos meg 50 % og hos pappa 50 %. Det sa de til pappa og alle instansene nevnt over. Barnevernet og BUP forsto raskt hva faren drev med og hvordan ungene led. De veiledet så godt de kunne og sa tydelig i fra til far om at det han gjorde var skadelig. Men far kjørte sitt eget løp. Tok ungene ut av skolen flere ganger når han hadde samvær med de . Ungene ville ikke dette, de ville på skolen.  Og det skjedde at de ikke fikk komme tilbake etter samvær heller. 

Det har vært mange rettsaker der far gang på gang fikk høre at dette ikke var greit, ikke var lov og skadelig for barna.  Faren ble tatt i flere løgn under ed. Dommeren og sakkyndige klarte ikke å nå inn. 

Den siste rettsaken varte i 7 timer. Jeg klarte rett og slett ikke mer å kjempe. Ikke hadde jeg penger til det mer heller. Og få høre høyt av en dommer at det ikke er riktig at far gjør det han gjør, men at dommerens beslutning er den minst vonde av alle mulige vonde løsninger. Gutten var på det tidspunktet allerede helt hjernevasket av far til å si at han ville flytte til far ( At han ble hjernevasket er  sønnens ord, ikke mine). 

Faren ønsket begge unger og nylig fortalte dattera mi hvordan hun ble straffet for å bli boende hos meg.  Detaljene jeg fikk høre var hjerteskjærende. 

Hun har  fått en ny/annen kontakt med broren sin nå i voksen alder. De kan ikke ta igjen for tapt tid de heller. 

På ingen måte ønsket jeg, med mitt innlegg, å være i en offerrolle. Jeg ønsket råd fordi jeg føler at jeg står fast. 

I alle år fikk jeg høre av de rundt meg at han kom til å ta kontakt igjen. Og da det skjedde og vi fikk snakket ut om alt så trodde jeg at ting skulle bli bra igjen. Fordi vi begge var innstilt på det og at vi måtte ta tiden til hjelp. Men så er det mye mer vanskelig enn vi hadde trodd. Han er en fantastisk fin mann nå. Og hadde heldigvis noen gode minner om meg. Så jeg vil ikke gi opp. 

Dessverre så  tror jeg ikke at min historie er så sjelden som noen her nevnte. Kanskje at en mor opplever det, men jeg vet om flere fedre som  har opplevd tilsvarende.  Jeg håper at vi som har opplevd dette kan være til støtte for hverandre. 

TS

 

 

Anonymkode: 264b4...b79

Høres helt for jævlig ut, men er jaggu ikke overrasket. Norge er ikke alltid perfekt de heller. Retten har tatt feil mange ganger det har vi jo sett i ettertid i diverse drapsaker osv. Uskyldige får svi for egoistiske svin.

Anonymkode: 587bc...45e

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...