Tanker til pappa

[Liselisa]

Hei pappa.

Nå kan skrive til deg, og ikke bare tenke til deg. Å snakke høyt med de som er borte og død er ikke helt for meg. Heller ikke å besøke graven din. Føler ikke at du er der. Du henger bare igjen i drømmene mine. Noen ganger som deg, og noen ganger som et spøkelse bare jeg kan se og snakke med. 

Jeg er så trist, pappa. Så fryktelig trist. Jeg sørger over å ikke trives i mitt eget liv, slik jeg burde. Det var ikke dette som skulle skje. Jeg skulle skrive en bok, slik vi snakket om. Jobbe, og glede meg over arbeidshverdagen. Finne kjærligheten som kunne være gjensidig. Få barn, og være den mammaen jeg ønsket å være. 

Ingen bok er skrevet. Boken er ikke tenkt ut engang, og den drømmen er nok begravet, slik som deg. Jobben måtte jeg slutte i, for de var så slemme med meg. Jeg ble sykere enn noen gang. Jeg fant kjærlighet, men nå er den forsvunnet mellom fingrene mine. Vi er enda gift, men hva betyr det når mannen min har forlatt meg på det emosjonelle? Barn har vi også. Tre stykker faktisk. Du hadde elsket dem, slik du elsket alle barn. Jeg er ikke den mammaen jeg vil være. Jeg er en syk mamma, som føler seg uendelig ensom. Og uendelig uelsket.

Det er så vanskelig å være meg, pappa. Du og mamma var ikke gode mot meg da jeg var liten. Det henger igjen. Jeg har blitt en skygge av en vond tid. Noen burde sett meg. Lille Lise. Men det var ingen som så meg. Ingen som så hvor skjør jeg var. For hver gang du prøvde å tøffe meg opp, ble jeg enda skjørere. Det hjelper litt at vi fikk snakket om det før du døde. At jeg fikk sagt at du var en dritt, og du kunne innrømme det. Det hjelper også at du mente alt du gjorde godt. Selv om det gjorde vondt. 

Noe jeg ofte tar meg i å tenke på er hva du hadde tenkt om mamma. Hun gjør meg så sint, fortvilet og rett ut depressiv. Du visste allerede at jeg ikke kom overens med henne. Men nå skulle du sett den enorme forakten jeg føler. Alt hun gjør og alt hun sier setter fyr på meg. Jeg forakter deg også. For at dere lagde meg. Dere var ikke egnet som foreldre. Spesielt ikke mamma. Hun har ødelagt meg, og ødelegger meg enda. 

De tre andre barna dine er heller ikke noe å glede seg over. De er late, dømmende, uempatiske og egoistiske. Slik som mamma. Hva skal det bli av barna mine, når støttesystemet som skal være rundt dem er bygget opp av dårlige mennesker? Inkludert meg selv, som er så syk. Syk i sjelen min. Jeg blir syk av voksne som ikke klarer å være voksen. Og mest av alt blir jeg syk av mannen min som ikke lengre er glad i meg. For en sorg det er å være meg. 

Jeg skal skrive mer igjen snart, pappa. Nå må jeg bare gråte litt.