Nye beskyldninger ved brudd.

[AnonymBruker]

Et langt forhold med barn er over og i denne prosessen tok jeg initiativ til å prøve parterapi for å se om vi kunne få det bedre, til å begynne med virket det som ting ble bedre før det gikk tilbake til samme gamle. Har lenge forsøkt å få til en dialog med dama om hva vi kan gjøre for å få ting bedre. Prøvde lenge å invitere til ting vi kunne gjøre sammen og prøvde å høre på hva hun ville gjøre. Men til ingen nytte. Sexlivet har vært dårlig lenge og det har vært umulig å få en dialog om temaet. Begge har prøvd å holde en sivilisert tone slik at barna ikke skal merke for mye.

Men til slutt kunne jeg ikke leve med et så lite fungerende samliv og da jeg sa jeg ikke ville leve sammen videre kom det ganske så harde anklager mot meg som jeg ikke kjenner meg igjen i.  Og som var ganske heftig i forhold til at hun mente jeg hadde vært skummel å være sammen med. Må sies at vi egentlig ikke har hatt mange høylytte krangler opp igjennom årene og at vi i mine øyne i alle fall stort sett har kunne snakke om ting for å bli enige om ting. Anklagene var om ting som hun påstod skjedde for mange år siden uten at hun sa noe da, eller når vi var til parterapi.

Føler det er vanskelig å forstå det og enda vanskeligere å kunne forsvare meg i forhold til at dette er mange år siden og at hun ikke ville gi noen eksempler på hva hun mente. Ingen av oss har vært voldelige noensinne og synes ikke det har vært mange diskusjoner opp igjennom årene som har eskalert til krangler. 

Hovedsaken til at jeg vil ut er at vi er veldig forskjellige og har vokst fra hverandre i tillegg til manglende sexliv og kommunikasjon rundt dette. 

Men synes det er sårt å vite at hun sikkert kommer til å fortelle folk rundt oss for et forferdelig menneske jeg er uten at jeg eller de jeg har snakket med som kjenner oss kjenner seg igjen i omtalen. 

Har andre opplevd mange og nye beskyldninger som har kommet fram ved brudd?

 

Anonymkode: adc4b...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et langt forhold med barn er over og i denne prosessen tok jeg initiativ til å prøve parterapi for å se om vi kunne få det bedre, til å begynne med virket det som ting ble bedre før det gikk tilbake til samme gamle. Har lenge forsøkt å få til en dialog med dama om hva vi kan gjøre for å få ting bedre. Prøvde lenge å invitere til ting vi kunne gjøre sammen og prøvde å høre på hva hun ville gjøre. Men til ingen nytte. Sexlivet har vært dårlig lenge og det har vært umulig å få en dialog om temaet. Begge har prøvd å holde en sivilisert tone slik at barna ikke skal merke for mye.

Men til slutt kunne jeg ikke leve med et så lite fungerende samliv og da jeg sa jeg ikke ville leve sammen videre kom det ganske så harde anklager mot meg som jeg ikke kjenner meg igjen i.  Og som var ganske heftig i forhold til at hun mente jeg hadde vært skummel å være sammen med. Må sies at vi egentlig ikke har hatt mange høylytte krangler opp igjennom årene og at vi i mine øyne i alle fall stort sett har kunne snakke om ting for å bli enige om ting. Anklagene var om ting som hun påstod skjedde for mange år siden uten at hun sa noe da, eller når vi var til parterapi.

Føler det er vanskelig å forstå det og enda vanskeligere å kunne forsvare meg i forhold til at dette er mange år siden og at hun ikke ville gi noen eksempler på hva hun mente. Ingen av oss har vært voldelige noensinne og synes ikke det har vært mange diskusjoner opp igjennom årene som har eskalert til krangler. 

Hovedsaken til at jeg vil ut er at vi er veldig forskjellige og har vokst fra hverandre i tillegg til manglende sexliv og kommunikasjon rundt dette. 

Men synes det er sårt å vite at hun sikkert kommer til å fortelle folk rundt oss for et forferdelig menneske jeg er uten at jeg eller de jeg har snakket med som kjenner oss kjenner seg igjen i omtalen. 

Har andre opplevd mange og nye beskyldninger som har kommet fram ved brudd?

 

Anonymkode: adc4b...4cf

Hva er det hun egentlig mener? Fysisk? Psykisk? Har hun aldrintatt dette opp før? 

Og du kjenner deg ikke igjen i det hun sier?

De rundt vil alltid ha en mening, min mening er at det ikke bør slarves så mye rundt, for å beskytte barna!

Anonymkode: 64630...705

[AnonymBruker]

Jeg har også i ettertid av brudd blitt beskylt for psykiskvold, noe jeg tok fryktelig tungt da eks/barnemor var det jeg verdsatte mest i livet vedsiden av barna mine. (Ikke jeg som gikk)

Etter uttalige psykolog og terapitimer med håp om å komme til bunns i mine egne problemer for å forebygge for denne atferden senere i livet har det heller kommet frem at det var jeg som er blitt utsatt for den psykiskevolden.
Dette har jeg også senere forstått når jeg resonnerer meg tilbake i tid og ser hvordan man er blitt behandlet.

Anonymkode: bdaf6...0b3

[AnonymBruker]

Joda, til og med fått voksenkjeft av hans familie uten at det hadde noe hold.

Enkelte mennesker har behov for å dytte skylden for egne feil og problemer over på andre, og da er ingen bedre å dytte over på enn en eks. 
Du må nesten bare innse at du ikke får gjort noe med det. Dessverre. Og håpe folkene rundt henne forstår du ikke er så fæl som bildet som tegnes. 

Anonymkode: e6cb7...9bb

[AnonymBruker]

Dessverre ja. Eksen fortalte alle at jeg hadde vært utro og han måtte kaste meg ut. Det verste  var at noen trodde på det og de tok avstand fra meg. Til og med min egen familie tok parti med han og jeg har null kontakt med de i dag. De har imidlertid innsett at beskyldningene han kom med var tull og tøys fra ende til annen, men jeg klarer ikke å tilgi. Andre tror på beskyldningene hans fortsatt. Dette førte til at jeg ikke klarte mer og flyttet til en annen by. Mye styr for barna mine, men det tenkte han ikke på. Sannheten var at vi hadde som dere vokst fra hverandre (gift i nesten 30 år) og jeg ville gå. Dette var så nedverdigende for han og hans perfekte fasade, at kona gikk fra han, at han ikke var så suksessfull som han ønsket. Så da var det bedre å sette ut rykter på byen. Tragisk, men ikke noe jeg klarte å styre. Jeg fortalte minst mulig når noen spurte, sa egentlig bare sannheten enn så kjedelig den var. Men som sagt det, det gikk jo mest utover barna, for de hadde nå en svikefull mor som hadde vært utro og ligget halve byen. Ja, ryktene var forferdelige og helt utrolig at folk trodde på det. Eksen var den eneste mannen jeg hadde ligget med og er fortsatt den eneste mannen jeg har ligget med. 
 

Beklager ts, uansett hvor mye du vil at hun ikke skal si eller gjøre noe, så kan du ikke gjøre noe med det annet enn å be fint om hun kan respektere deres eks-samliv og la dette være noe som var mellom dere og ikke noe alle andre trenger å kjenne til. Hun bør jo tenke på barna også. Rykter og beskyldninger er ikke noe de trenger å kjenne til oppi alt det andre. 

Anonymkode: 0e974...545

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Et langt forhold med barn er over og i denne prosessen tok jeg initiativ til å prøve parterapi for å se om vi kunne få det bedre, til å begynne med virket det som ting ble bedre før det gikk tilbake til samme gamle. Har lenge forsøkt å få til en dialog med dama om hva vi kan gjøre for å få ting bedre. Prøvde lenge å invitere til ting vi kunne gjøre sammen og prøvde å høre på hva hun ville gjøre. Men til ingen nytte. Sexlivet har vært dårlig lenge og det har vært umulig å få en dialog om temaet. Begge har prøvd å holde en sivilisert tone slik at barna ikke skal merke for mye.

Men til slutt kunne jeg ikke leve med et så lite fungerende samliv og da jeg sa jeg ikke ville leve sammen videre kom det ganske så harde anklager mot meg som jeg ikke kjenner meg igjen i.  Og som var ganske heftig i forhold til at hun mente jeg hadde vært skummel å være sammen med. Må sies at vi egentlig ikke har hatt mange høylytte krangler opp igjennom årene og at vi i mine øyne i alle fall stort sett har kunne snakke om ting for å bli enige om ting. Anklagene var om ting som hun påstod skjedde for mange år siden uten at hun sa noe da, eller når vi var til parterapi.

Føler det er vanskelig å forstå det og enda vanskeligere å kunne forsvare meg i forhold til at dette er mange år siden og at hun ikke ville gi noen eksempler på hva hun mente. Ingen av oss har vært voldelige noensinne og synes ikke det har vært mange diskusjoner opp igjennom årene som har eskalert til krangler. 

Hovedsaken til at jeg vil ut er at vi er veldig forskjellige og har vokst fra hverandre i tillegg til manglende sexliv og kommunikasjon rundt dette. 

Men synes det er sårt å vite at hun sikkert kommer til å fortelle folk rundt oss for et forferdelig menneske jeg er uten at jeg eller de jeg har snakket med som kjenner oss kjenner seg igjen i omtalen. 

Har andre opplevd mange og nye beskyldninger som har kommet fram ved brudd?

 

Anonymkode: adc4b...4cf

Har hun ikke eksempler på situasjoner som har skjedd så er det ihvertfall ikke noe du skal ta inn over deg. Du har jo nada å gå på liksom.

Eneste erfaringen jeg har ang slike beskyldninger er når mor ville ha fult foreldreansvar og at far skulle ha null samvær. Dette er pr i dag i rettsystemet som går altfor treigt og er totalt ødeleggende for far-barn relasjonen. Far har pr i dag null alene samvær med barnet sitt, altfor sjeldent og mor utsetter barnet sitt for ekstrem psykisk vold med stor grad av isolasjon i hjemmet. Siste året har det også medført at barnet er totalt annerledes i fremferd. Har blitt innesluttet og lite glad + at mor sine kostholdsrestriksjoner blir påtvunget barnet som absolutt ikke har noen grunn til å gå i ketose eller gå ned i vekt. Synes bare synd på sette stakkars barnet. Håper barnemor bare dør av for lavt bl.s eller hjerneslag evt blir såpass invalid etter syreskader på hjernen evt slag at hun ikke kan ha omsorgen for barnet sitt. Synd å håpe på slikt men i visse tilfeller så ønsker man faktisk andre slike vonde ting. 

Håper barna deres er store nok til at slike ting ikke blir tilfelle👍 Skittkasting fra ene parten kan man fint overse om man får fortsette å ha en god relasjon til barna sine. 

[AnonymBruker]

Dette er et tydelig tegn på at du har tatt riktig valg ved å komme deg ut av det forholdet. Bygg et solid og trygt forhold med barna dine og ikke heng deg opp i hva eksen din sier.

 

Anonymkode: d3667...737

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Et langt forhold med barn er over og i denne prosessen tok jeg initiativ til å prøve parterapi for å se om vi kunne få det bedre, til å begynne med virket det som ting ble bedre før det gikk tilbake til samme gamle. Har lenge forsøkt å få til en dialog med dama om hva vi kan gjøre for å få ting bedre. Prøvde lenge å invitere til ting vi kunne gjøre sammen og prøvde å høre på hva hun ville gjøre. Men til ingen nytte. Sexlivet har vært dårlig lenge og det har vært umulig å få en dialog om temaet. Begge har prøvd å holde en sivilisert tone slik at barna ikke skal merke for mye.

Men til slutt kunne jeg ikke leve med et så lite fungerende samliv og da jeg sa jeg ikke ville leve sammen videre kom det ganske så harde anklager mot meg som jeg ikke kjenner meg igjen i.  Og som var ganske heftig i forhold til at hun mente jeg hadde vært skummel å være sammen med. Må sies at vi egentlig ikke har hatt mange høylytte krangler opp igjennom årene og at vi i mine øyne i alle fall stort sett har kunne snakke om ting for å bli enige om ting. Anklagene var om ting som hun påstod skjedde for mange år siden uten at hun sa noe da, eller når vi var til parterapi.

Føler det er vanskelig å forstå det og enda vanskeligere å kunne forsvare meg i forhold til at dette er mange år siden og at hun ikke ville gi noen eksempler på hva hun mente. Ingen av oss har vært voldelige noensinne og synes ikke det har vært mange diskusjoner opp igjennom årene som har eskalert til krangler. 

Hovedsaken til at jeg vil ut er at vi er veldig forskjellige og har vokst fra hverandre i tillegg til manglende sexliv og kommunikasjon rundt dette. 

Men synes det er sårt å vite at hun sikkert kommer til å fortelle folk rundt oss for et forferdelig menneske jeg er uten at jeg eller de jeg har snakket med som kjenner oss kjenner seg igjen i omtalen. 

Har andre opplevd mange og nye beskyldninger som har kommet fram ved brudd?

 

Anonymkode: adc4b...4cf

Når det gjelder «beskyldninger» så er det ofte basert på noe subjektivt og de to partene har forskjellig perspektiv på samme situasjon. I noen tilfeller er det ondsinnet og kun fabrikert, men det hører heller til sjeldenhetene. Kan du ha gjort noe som du selv ikke ville betegnet for «skummelt» men som hun kan ha oppfattet slik? Kan du, fordi du er mann, ha snakket i et høyt og mørkt toneleie og skremt henne med det? Kan du ha vært brå i bevegelsene og blitt oppfattet som truende eller annet? 

Anonymkode: 3e965...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Når det gjelder «beskyldninger» så er det ofte basert på noe subjektivt og de to partene har forskjellig perspektiv på samme situasjon. I noen tilfeller er det ondsinnet og kun fabrikert, men det hører heller til sjeldenhetene. Kan du ha gjort noe som du selv ikke ville betegnet for «skummelt» men som hun kan ha oppfattet slik? Kan du, fordi du er mann, ha snakket i et høyt og mørkt toneleie og skremt henne med det? Kan du ha vært brå i bevegelsene og blitt oppfattet som truende eller annet? 

Anonymkode: 3e965...ce1

TS her.

Er kanskje litt mørk i stemmen som person, men har vært det så lenge vi har vært sammen. Kan selvsagt være at vi har forskjellige oppfatninger på ting. Men synes det er forferdelig trist når dette ikke kom fram i parterapi når i alle fall jeg forsøkte å se om vi kunne berge forholdet. Og det er utvilsomt henne som helst ikke ville ha brudd, i alle fall slik hun har sagt ting. Da tenker jeg at man må sette handlinger bak ord. 

Anonymkode: adc4b...4cf

[AnonymBruker]

Med mindre hun er veldig traumatisert, så bør hun kunne hoste opp noen eksempler. Ellers er det stor sjanse for at det bare er tull og vas

Anonymkode: ab4c9...97f

[AnonymBruker]

Folk finner på mye rart under/etter et brudd. 

Anonymkode: 0c954...8dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS her.

Er kanskje litt mørk i stemmen som person, men har vært det så lenge vi har vært sammen. Kan selvsagt være at vi har forskjellige oppfatninger på ting. Men synes det er forferdelig trist når dette ikke kom fram i parterapi når i alle fall jeg forsøkte å se om vi kunne berge forholdet. Og det er utvilsomt henne som helst ikke ville ha brudd, i alle fall slik hun har sagt ting. Da tenker jeg at man må sette handlinger bak ord. 

Anonymkode: adc4b...4cf

Skjønner. Ja. Det er ikke alltid så lett å skulle se seg selv utenfra.. Vi alle har våre negative egenskaper som kan oppfattes av andre både i mer negativ retning eller i mer positiv retning alt ettersom. Det handler ofte om hvilke erfaringer en selv har gjort seg gjennom livet samt oppdragelse og opplevelser. Det er et komplisert samspill og til slutt tolker vi samme situasjon helt annerledes og uavhengig av den andre. Fascinerende? Meget. 
 

Det forstår jeg må ha opplevdes trist og kanskje..sjokkerende? Dette kom som et slag i magen for deg. Kanskje hun ikke klarte å få frem hva hun kjente på i disse timene? Kanskje var det andre faktorer som spilte inn? Kanskje opplevde hun at det var nytteløst å ta opp disse sakene med deg, å derfor allerede hadde bestemt seg? Kanskje visste hun ikke hva hun skulle si? Det er så mange alternativer til hva svaret kan være. Uten å ha fått en ordentlig dialog med henne hvor hun virkelig åpner seg opp, vil det bare bli spekulasjoner. 
 

Er det forresten noen samtaler dere hadde over tid i forholdet om noe som måtte bedres? I mange tilfeller har en av partene, eller begge, tatt opp noe som har vært plagsomt og vanskelig over lang tid uten å bli hørt. En dag renner begeret over og da kan det ende med en stor eksplosjon. 

Jeg er ikke imot din side TS, men jeg forsøker å få deg til å reflektere og tenke. Du sitter med svaret, tror jeg. Hun kan «beskylde» så mye hun vil, men du har din sannhet. Hun har også sin sannhet. Da gjelder det å møte hverandre i hverandres sannheter? «Jeg forstår at du opplevde det slik, men jeg opplever det slik. Kan vi være enige om å være uenige» eller «jeg er lei meg for at du føler det slik og at jeg gjorde slik at du følte det slik, det var ikke min intensjon». 
 

Det er utrolig hvor langt en kan nå med en god gammeldags beklagelse. Det er også mulig å beklage UTEN å legge seg langflat og innrømme skyld. En kan være lei seg for å ha fått en annen til å føle på noe som aldri var intensjonen, uten at en selv har gjort noe «ulovlig». Det handler om å finne det lille frøet av sannhet i den andres  sannhet. Forstår du hvor jeg vil? 
 

Ønsker deg godt ts. Håper dette ordner seg☺️

 

Anonymkode: 3e965...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Folk finner på mye rart under/etter et brudd. 

Anonymkode: 0c954...8dc

Jepp, framstiller seg selv som et offer og eksen som djevelen sjøl. Null selvinnsikt i at de begge to kanskje har bidratt til bruddet på hver sin måte. Altså jeg var nok ikke enkel å leve med, men jeg ville heller ikke leve med en jeg hadde mistet følelser for. Nektet å gå inn i alderdommen med en mann jeg ikke hadde noe til felles med lenger. Eller ønsket å leve sammen med. Så får jeg slengt i trynet helt hinsides beskyldninger om utroskap og annet. Kunne ikke han ta det som en voksen mann og tenke på barna oppi det hele ? Han spolerte ivertfall enhver mulighet for forsoning når han gjorde det stuntet der. 

Anonymkode: 0e974...545

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Når det gjelder «beskyldninger» så er det ofte basert på noe subjektivt og de to partene har forskjellig perspektiv på samme situasjon. I noen tilfeller er det ondsinnet og kun fabrikert, men det hører heller til sjeldenhetene. Kan du ha gjort noe som du selv ikke ville betegnet for «skummelt» men som hun kan ha oppfattet slik? Kan du, fordi du er mann, ha snakket i et høyt og mørkt toneleie og skremt henne med det? Kan du ha vært brå i bevegelsene og blitt oppfattet som truende eller annet? 

Anonymkode: 3e965...ce1

Dette var også min tanke, og at det er fryktelig vanskelig for oss å vurdere om eksen er urimelig her, eller om ts faktisk har oppført seg på måter som har vært skremmende for henne, selv om han ikke har skønt at hans oppførsel har vært skremmende. 

Jeg er fremdeles gift, og vi har også måtte gå i terapi. Dette mye fordi jeg ble både såret og skremt av oppførsel som han ikke la mye i, fordi han ikke anså det som mer enn vanlig kommunikasjon. 

Han la til grunn noe som jeg ikke følte på i situasjonene. At 1. Jeg burde vite at han aldri ville gjøre meg noe fysisk vondt. At han aldri var en reell trussel for meg. 2. At jeg alltid burde vite i dybden av meg selv at han elsket meg inderlig, selv når ordene (eller oppførsel) som kom utvar hatske/nedlatende/ufine og på andre måter ugreie. 

Så er det bare det at jeg er kvinne og han mann, og bare i det er jeg fysisk svakere enn ham, og jeg blir helt faktisk redd når en stor og sterk mann oppfører seg eller snakker aggeessivt. Ja bare hans blikk er nedlatende og aggressivt trigger det en primærfrykt som jeg ikke kan feie bort med å tenke "Han kommer aldri til å slå meg, og egentlig elsker han meg  inderlig dypt, selv om han viser det motsatte."

Dette er ting han kan vite, fordi han eier sine tanker og følelser. Selv som kone i mange år kan ikke jeg vite dette 100% sikkert, når blikk, ord og handlinger sier noe annet, så ja jeg blir redd, mens han kunne tro på at han aldri har satt meg i en situasjon der jeg kunne/burde føle frykt. 

Så min mann måtte lære seg at blikk, ord og handlinger kan skape frykt, selv om han aldri følte at det var grunn til det. Han måtte rett og slett lære seg at hva mottaker (meg) oppfatter er mer vesentlig enn hva han mener jeg burde VITE og bestandig føle meg trygg på, selv om blikk, ord eller handlinger sa noe annet. 

Han var bare irritert/sinna der og da, og ga utrykk for det, men stolte på at jeg ALLTID visste at jeg hadde ingenting å frykte fra ham, og at han elsket meg dypt under dette sinnet. 

Jeg reagerte med primærfrykt på blikk, ord og handlinger, og min kropp og mitt sinn reagerte på situasjonen, og evnet ikke å gjøre annet. Jeg ble redd. For HAM. For mannen jeg elsket. Det han viste meg var jo en aggressjon som var truende, og mye sterkere enn meg som han er var frykten reell for min del. 

Jeg tror mange menn ikke forstår dette, fordi DE vet at den aggressjonen de viser i blikk, ord og handlinger er for dem bare å utrykke seg i nuet, og ingen reell trussel for kvinnen. DE vet at de aldri kunne skadet sin kvinne, og at de egentlig elsker henne dypt. 

Kvinnen ser en aggressiv mann, og aggresive menn vekker primærfrykt i kvinner. 

At en kvinne som er blitt skremt av mannen sin ikke vil ha sex med ham er ikke noe rart. Å sette seg i MER sårbar situasjon ovenfor en mann vi har fått litt frykt for... nei altså det gjør vi helst ikke. Ikke lystent og tillitsfullt iallefall. 

Men det ts forteller er for lite til å vite om dette har skjedd, eller om eksen nå forteller løgner. 

Ps! Min mann har lært seg å trygge meg i slike situasjoner, så jeg forstår at utrykket sinne/irritasjon der og da ikke er farlig. Dessuten å kommunisere bedre, så slik frykt ikke vekkes  

Anonymkode: cb5d7...818

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg mener det var begge sin skyld at vi gled fra hverandre i løpet av årene. Og selvsagt kan jeg ha gjort ting som hun ikke har likt akkurat som hun har gjort mot meg. Men klarer ikke å se hva som har gjort at jeg har skremt henne og har heller ikke fått noen eksempler fra henne. Er som sagt en litt mørk type som person, men har prøvd å unngå konflikter og prøvd å høre hennes side når det var ting vi var uenige om. 

Synes det som er verst at det kom etter at jeg ikke ville mer i stedet for når vi gikk i parterapi og jeg prøvde å høre og forstå hennes side av forholdet og hva hun ville at skulle bli bedre. 

Anonymkode: adc4b...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2026 den 13.21):

Et langt forhold med barn er over og i denne prosessen tok jeg initiativ til å prøve parterapi for å se om vi kunne få det bedre, til å begynne med virket det som ting ble bedre før det gikk tilbake til samme gamle. Har lenge forsøkt å få til en dialog med dama om hva vi kan gjøre for å få ting bedre. Prøvde lenge å invitere til ting vi kunne gjøre sammen og prøvde å høre på hva hun ville gjøre. Men til ingen nytte. Sexlivet har vært dårlig lenge og det har vært umulig å få en dialog om temaet. Begge har prøvd å holde en sivilisert tone slik at barna ikke skal merke for mye.

Men til slutt kunne jeg ikke leve med et så lite fungerende samliv og da jeg sa jeg ikke ville leve sammen videre kom det ganske så harde anklager mot meg som jeg ikke kjenner meg igjen i.  Og som var ganske heftig i forhold til at hun mente jeg hadde vært skummel å være sammen med. Må sies at vi egentlig ikke har hatt mange høylytte krangler opp igjennom årene og at vi i mine øyne i alle fall stort sett har kunne snakke om ting for å bli enige om ting. Anklagene var om ting som hun påstod skjedde for mange år siden uten at hun sa noe da, eller når vi var til parterapi.

Føler det er vanskelig å forstå det og enda vanskeligere å kunne forsvare meg i forhold til at dette er mange år siden og at hun ikke ville gi noen eksempler på hva hun mente. Ingen av oss har vært voldelige noensinne og synes ikke det har vært mange diskusjoner opp igjennom årene som har eskalert til krangler. 

Hovedsaken til at jeg vil ut er at vi er veldig forskjellige og har vokst fra hverandre i tillegg til manglende sexliv og kommunikasjon rundt dette. 

Men synes det er sårt å vite at hun sikkert kommer til å fortelle folk rundt oss for et forferdelig menneske jeg er uten at jeg eller de jeg har snakket med som kjenner oss kjenner seg igjen i omtalen. 

Har andre opplevd mange og nye beskyldninger som har kommet fram ved brudd?

 

Anonymkode: adc4b...4cf

Hvorfor bry seg? Spesielt de som har utøvd psykisk vold mot en person vil ofte slenge løgner og dritt om deg til venner,familie ,skole gjerne, barnehage osv. Du vet jo sannheten. Been there. Var mye rart å høre, men brydde meg aldri..Det sa jo bare mest om han. 😅🤮 Hva folk tror som ikke omgås meg styrer vi ikke over. Og ikke noe å bruke energi på.

Anonymkode: aa609...9cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

TS her.

Jeg mener det var begge sin skyld at vi gled fra hverandre i løpet av årene. Og selvsagt kan jeg ha gjort ting som hun ikke har likt akkurat som hun har gjort mot meg. Men klarer ikke å se hva som har gjort at jeg har skremt henne og har heller ikke fått noen eksempler fra henne. Er som sagt en litt mørk type som person, men har prøvd å unngå konflikter og prøvd å høre hennes side når det var ting vi var uenige om. 

Synes det som er verst at det kom etter at jeg ikke ville mer i stedet for når vi gikk i parterapi og jeg prøvde å høre og forstå hennes side av forholdet og hva hun ville at skulle bli bedre. 

Anonymkode: adc4b...4cf

Hva er en "litt mørk type som person"?

Er det en måte å forklare særegne, negative trekk? 

Det er alltid tre sider av en sak/et forhold. I deres tilfelle: din opplevelse, hennes opplevelse, og det som objektivt skjedde/var. 

Du skriver i HI at dere ikke har hatt noen høylytte krangler, men dette er ikke nødvendigvis et mål på kvaliteten på pardynamikken. Nå er det jo ikke sunt med mye høylytte krangler, men samtidig kan fraværet av friksjon også skyldes karaktertrekk ved den ene eller begge partene. Om dene ene går på nåler og føyer seg, er jo ikke parforholdet sunt, selv om det ikke krangles høylytt. Og det du trekker fren som "snakke om ting for å bli enige" kan ho ha opplevd ganske annerledes. Slipper ho til, blir hennes mening hørt og tillagt like stor vekt. Dere kan ha veldig ulik opplevelse av dette. For om en person tar stor plass på den annens bekostning, uten selv å ha bevissthet rundt dette eller ha til formål å bryte ned den andre, kan likevel effekten av å være den som vet best/bestemmer mest over tid være at den andre gradvis bryter ned sitt eget selvverd.

Det er vanskelig for oss å si hva eksen din mener. Kanskje er det hele oppspinn (pga. hevn, bitterhet eller pga. en agenda) eller så er det hennes faktiske opplevelse (som ho enten ikke har turt å si før du er på trygg avstand eller fordi ho har brukt tid på å innse og forstå det). 

Spørmålet er i grunn aller først hvorfor du stiller spørsmålet.

Spør du av medmenneskelighet (for å forstå din eks og hennes opplevelse), eller spør du av hensyn til frykt for eget omdømmetap og eget syn på deg selv? 

Anonymkode: d2f74...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

kan likevel effekten av å være den som vet best/bestemmer mest over tid være at den andre gradvis bryter ned den andres selvverd.

Det utheva er retting av skrivefeil. 

Anonymkode: d2f74...1f2

[AnonymBruker]

Det blir fort mye følelse og irrasjonalitet i en bruddsituasjon. Ville ikke vektlagt dette så tungt. Om hun skulle slenge dritt om deg i ettertid så har publikumet en hjerne og kritisk sans de og. 

Anonymkode: 62a29...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

TS her.

Jeg mener det var begge sin skyld at vi gled fra hverandre i løpet av årene. Og selvsagt kan jeg ha gjort ting som hun ikke har likt akkurat som hun har gjort mot meg. Men klarer ikke å se hva som har gjort at jeg har skremt henne og har heller ikke fått noen eksempler fra henne. Er som sagt en litt mørk type som person, men har prøvd å unngå konflikter og prøvd å høre hennes side når det var ting vi var uenige om. 

Synes det som er verst at det kom etter at jeg ikke ville mer i stedet for når vi gikk i parterapi og jeg prøvde å høre og forstå hennes side av forholdet og hva hun ville at skulle bli bedre. 

Anonymkode: adc4b...4cf

Jeg aner ikke om dette stemmer for henne, men jeg kan selv oppleve menn som truende selv om de ikke mener å fremstå sånn. Det kommer av en blanding av faktorer. En av dem er at jeg er fullt klar over hva en mann fysisk kan gjøre mot meg, selv om jeg ikke tror at han vil gjøre det. Muligheten er likevel alltid der, det som hindrer det fra å skje er mannens psyke (tanker, lyster, vilje, moral osv.). Siden jeg ikke styrer mannens psyke så kan jeg aldri være 100% sikker. Det finnes da nok av menn som har tatt livet av sin partner i affekt, hvor de rundt er sjokkerte og uttaler det hadde de aldri trodd om han.

Når det kommer til hvor bevisst en kvinne er på dette så vil det variere. Har hun opplevd vold eller skumle situasjoner tidligere er dette mer tilstede i bevisstheten enn om hun har et generelt positivt forhold til menn. Andres opplevelser og hva hun får opp i nyheter og sosiale medier er selvfølgelig også med på å påvirke dette. Biologiske faktorer spiller også en rolle, instinkter som kicker inn når en mann hever stemmen eller får et aggresivt kroppsspråk.

Du synes det er sårt og vanskelig at hun ikke tok opp dette i parterapi. Vel, jeg har selv måtte tatt opp i parterapi at min partner var for mye sinna og skremte meg. Det var veldig vanskelig for meg å ta opp dette. Hvordan sier du til noen at "jeg opplever deg som voldelig"? Jeg visste at han kom til å bli veldig lei seg av å høre hvordan hans mangel på selvregulering gikk utover meg. Jeg måtte skrive det ned på forhånd flere ganger for å finne en formulering jeg var komfortabel med. Jeg kjente også på en slags skam over å være i et "slikt" forhold, og jeg skal innrømme at det satt langt inne å fortelle en offentlig ansatt at denne oppførselen eksisterte i et hjem med små barn. Ikke fordi vi har noe å skjule, men jeg var psykisk sliten og hadde ikke taklet en bekymringsmelding særlig godt. Men jeg sa det, og han skjerpet seg umiddelbart. Hvis din eks har kjent på det samme kan jeg forstå at det var for vanskelig å si ordene, selv om hun ville.

Når det er sagt så vet du jo med deg selv at du ikke har ment noe med det. Dette sier ingenting om deg som person. Kanskje er din fysikk noe du må ta mer hensyn til når du skal krangle med fremtidige kjærester. Husk at også barn synes sinte voksne kan være veldig skumle. Dess større dess skumlere.

Det er synd at hun ikke har tatt det opp tidligere, men at hun ikke klarte det (eller om hun nå lyver om det) må hun selv ta ansvar for. Dere var uansett ikke kompatible, så det er ikke noe å gjøre med det nå uansett.

Anonymkode: 53da0...416