Hjertesukk, ensom

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette.

Tror jeg bare trenger å si det høyt.

Jeg er så mye alene.

Og jeg er ensom.

Jobb: I kontorlandskap. Innesperret i headsett. De andre rundt er også det.

Jeg har også en del hjemmekontor. For hva er poenget med å reise til jobben når ingen snakker med hverandre.

Etter jobb: Er så sliten at jeg ikke orker noe. VvHusarbeid renner over.

Helgene: Er så sliten av arbeidsuken at jeg ikke orker noe.

Jeg er ofte helt alene fra fredag til mandag. 

Har ingen venner i hverdagen lenger. For de har sklidd ut i livets travelhet. Barn, barnehage, partner, jobb.

Kanskje jeg er heldig om jeg får sett de noen ganger i året.

De har som regel ikke tid, og man må avtale møter mange måneder i forveien. Og disse møtene blir gjerne avlyst.

Jeg kan gå en helt uke uten å snakke med noen. 

Jeg føler sjelen min dør.

Visner bort.

At jeg egentlig ikke eksisterer.

Under pandemien var alt fokus på de eldre og ensomme. Vi unge enslige voksne ble helt glemt. Familien besøkte de eldre hele tiden. Mens jeg satt alene i mitt hjem med hjemmekontor. Jeg måtte ta initiativ om det skulle bli noe. Ofte kunne det ikke blir noe fordi man ikke kunne ha flere nærkontakter.

I nesten fire år var jeg helt alene. Hele dagen. Året rundt. Jeg så kanskje venner eller familie 1-2 dager i måneden. Etter pandemien forventet alle at alt er som før. Men inni meg føles det som jeg er 90 år. Jeg føler meg frakoblet. 

Jeg vet dette høres deprimerende ut. Og det er det. Livet føles tomt.

Jeg prøver ikke å fremstå som et offer .

Jeg prøver bare å si: dette er mitt liv.Det er sikkert flere som meg. Jeg aner ikke om jeg noen gang kan bli tilkoblet igjen. Jeg slet psykisk før pandemien. Men alle årene i isolasjon har endret meg på cellenivå. Jeg har forsøkt å sosialisere meg, nye hobbyer, date osv. Men det er like tomt. Jeg blir nesten mer ensom av det.

Ensom alene. Mer ensom med andre.

 

Anonymkode: 784d1...c3f

[Hxndyman]

Tinder?

[AnonymBruker]

Har det også akkurat som deg. Så utrolig ensom og alene. Skulle så inderlig ønske jeg hadde noen nære eller bare en å dele livet med. 
 

så mange tanker og bekymringer og påkjenninger fordi man er alene. 
 

på fritiden går jeg ofte i byen og titter i butikker for å holde meg opptatt og være rundt folk, men skulle så inderlig ønske det var med en eller at jeg kunne tatt en kopp kaffe med noen osv. 

 

du er ikke alene.

 

 

Anonymkode: 912fd...68a

[AnonymBruker]

Hxndyman skrev (Akkurat nå):

Tinder?

Orker ikke Tinder mer. Samme leksa om og om igjen.

Se på bilder av fremmede 

Kanskje en match

Kanskje et svar 

Svar

Så slettet

Kanskje en date

Så avlyst ti min før

Møtes. Han snakker bare om seg selv.

Bra date. Så ghoster meg. Svarer ikke. Sletter meg.

Og slik har det vært i reprise snart femten år. 

Tinder føles som selvskading.

Anonymkode: 784d1...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har det også akkurat som deg. Så utrolig ensom og alene. Skulle så inderlig ønske jeg hadde noen nære eller bare en å dele livet med. 
 

så mange tanker og bekymringer og påkjenninger fordi man er alene. 
 

på fritiden går jeg ofte i byen og titter i butikker for å holde meg opptatt og være rundt folk, men skulle så inderlig ønske det var med en eller at jeg kunne tatt en kopp kaffe med noen osv. 

 

du er ikke alene.

 

 

Anonymkode: 912fd...68a

Trist å høre. Selv om det også er en slags trøst. 

Jeg gjør det samme. Går i butikker for å føle meg som en del av samfunnet og se ansikter. Men enkelte dager er jeg ikke ut av huset. Det går ikke. For jeg er så sliten av å være alene atjeg ikke orker å dra ut. En evig ond sirkel.

Anonymkode: 784d1...c3f

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Orker ikke Tinder mer. Samme leksa om og om igjen.

Se på bilder av fremmede 

Kanskje en match

Kanskje et svar 

Svar

Så slettet

Kanskje en date

Så avlyst ti min før

Møtes. Han snakker bare om seg selv.

Bra date. Så ghoster meg. Svarer ikke. Sletter meg.

Og slik har det vært i reprise snart femten år. 

Tinder føles som selvskading.

Anonymkode: 784d1...c3f

Så du er ei jente. Synes forferdelig synd på deg men det hjelper lite..Har du tenkt på hvorfor Tinder bare sliter deg ut. Kan problemet ligge i deg eller er samfunnet fucked up?

[AnonymBruker]

Hxndyman skrev (1 minutt siden):

Så du er ei jente. Synes forferdelig synd på deg men det hjelper lite..Har du tenkt på hvorfor Tinder bare sliter deg ut. Kan problemet ligge i deg eller er samfunnet fucked up?

Takk for omtanken.

Jeg forsøker å holde meg oppe, men det gjør noe med en å være så mye alene. Noen ganger lurer jeg på om hvis de hadde scannet hjernen min før pandemien og nå så hadde de sett lavere hjerneaktivitet i deler av den. At noe har slukket. 

Jeg slites ut av Tinder av flere grunner.

Den overfladiske praten. Å gjenta den samme informasjonen om og om igjen. Å bli kjent med menn som så forsvinner ut av livet like fort. Pommes frites på Burger King holder seg lenger varm enn kjærligheten på Tinder.

Til slutt har jeg endt opp med at jeg  ikke gleder meg til date. Jeg blir ikke skuffet  når en date avlyser. Det har blitt slik at jeg ikke gidder å ordne meg for i 9 av 10 tilfeller blir daten avlyst.

De samme unnskyldningene ti minutter før daten. Ny date avtales ikke.  Jeg må avlyse daten fordi:

Må jobbe lenger i dag

Hunden døde.

Akutt sykdom i familien.

Syk.

Noe uforutsett har oppstått.

Bilen må på reparasjon.

Katten døde.

Må stille opp for en venn.

Mobilen døde.

 

Jeg blir ikke lei meg, skuffet, såret eller noe lenger. Min første reaksjon nå er:

Ok. 

Jeg har så lave forventninger at jeg ikke kan senke de lavere.

Jeg tror også jeg blir veldig overvurdert. At jeg vurderes som sterk, uavhengig og selvstendig. Så ingen husker på meg. Jeg er der for andre men ingen er der for meg. Selvfølgelig blir man både uavhengig og selvstendig når man er alene hele tiden. Du må finne ut av alt selv. 

Jeg går i terapi. Prøver å jobbe med tilknytningsmønsteret mitt. Har lest uendelig med bøker. Hvor mange timer selvutvikling kan et menneske ha før det er nok.

Samfunnet har mistet noe. Jeg tror Millenium generasjon mistet noe grunnleggende rundt kjærlighet.

Da jeg var yngre, ville ingen forpliktelser seg til meg. Alle ville ha casual. Friends with benefits . Jeg var en man lå med. The Game var Bibelen hos guttene. Det var ikke mangel på oppmerksomhet, men det var noen som ønsket noe dypere. Nå er jeg eldre, og nå vil ingen ha en kvinne som straks går ut på dato. 

 

Anonymkode: 784d1...c3f

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for omtanken.

Jeg forsøker å holde meg oppe, men det gjør noe med en å være så mye alene. Noen ganger lurer jeg på om hvis de hadde scannet hjernen min før pandemien og nå så hadde de sett lavere hjerneaktivitet i deler av den. At noe har slukket. 

Jeg slites ut av Tinder av flere grunner.

Den overfladiske praten. Å gjenta den samme informasjonen om og om igjen. Å bli kjent med menn som så forsvinner ut av livet like fort. Pommes frites på Burger King holder seg lenger varm enn kjærligheten på Tinder.

Til slutt har jeg endt opp med at jeg  ikke gleder meg til date. Jeg blir ikke skuffet  når en date avlyser. Det har blitt slik at jeg ikke gidder å ordne meg for i 9 av 10 tilfeller blir daten avlyst.

De samme unnskyldningene ti minutter før daten. Ny date avtales ikke.  Jeg må avlyse daten fordi:

Må jobbe lenger i dag

Hunden døde.

Akutt sykdom i familien.

Syk.

Noe uforutsett har oppstått.

Bilen må på reparasjon.

Katten døde.

Må stille opp for en venn.

Mobilen døde.

 

Jeg blir ikke lei meg, skuffet, såret eller noe lenger. Min første reaksjon nå er:

Ok. 

Jeg har så lave forventninger at jeg ikke kan senke de lavere.

Jeg tror også jeg blir veldig overvurdert. At jeg vurderes som sterk, uavhengig og selvstendig. Så ingen husker på meg. Jeg er der for andre men ingen er der for meg. Selvfølgelig blir man både uavhengig og selvstendig når man er alene hele tiden. Du må finne ut av alt selv. 

Jeg går i terapi. Prøver å jobbe med tilknytningsmønsteret mitt. Har lest uendelig med bøker. Hvor mange timer selvutvikling kan et menneske ha før det er nok.

Samfunnet har mistet noe. Jeg tror Millenium generasjon mistet noe grunnleggende rundt kjærlighet.

Da jeg var yngre, ville ingen forpliktelser seg til meg. Alle ville ha casual. Friends with benefits . Jeg var en man lå med. The Game var Bibelen hos guttene. Det var ikke mangel på oppmerksomhet, men det var noen som ønsket noe dypere. Nå er jeg eldre, og nå vil ingen ha en kvinne som straks går ut på dato. 

 

Anonymkode: 784d1...c3f

Herregud du skriver som en høyst oppegående kvinne og det her gjør vondt i hjertet å lese faktisk..og det virker som du har rett angående milleniumgenerasjonen.

Du har jo ikke et liv men lever i en dystopi..og en enkel løsning kan jeg ikke se fordi da hadde du allerede funnet den selv.

Hvis du fikk velge, ville du først hatt kvinnevenner eller en kjæreste?

 

.

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men må jo være kjipt å føle seg så sliten etter jobb. Du bør prøve å få overskudd til  å trene styrke og/eller jogging/gåing regelmessig. Det hjelper veldig på både psyken og det fysiske. I tillegg kan du bli kjent med andre der og du ser i det minste andre mennesker. Sosialiser deg mer og prøv å utvide nettverket ditt.  Ikke gi opp. Du kan alltids finne nye venner også, selv i godt voksen alder.

Hvorfor ikke prøve å sosialisere seg litt på den lokale puben/baren fredagskveld eller lørdag? Kan dog skjønne at det kanskje ikke er like komfortabelt å bare prate med tilfeldige på byen spesielt som dame, men folk er veldig åpne der. Trenger absolutt ikke være fyll i bildet for det heller. Så er det med hobbyer da. Men du trenger å få overskudd først til å faktisk orke mye av dette så skjønner at det ikke er lett, og folk er forskjellige. For min del så hjelper trening og sosialisering på byen. 

Jeg er også alene, men ikke i samme situasjon som deg. Har venner å sosialisere meg med og masse overskudd og energi. Kan f.eks gå bort til en helt tilfeldig og bare begynne å prate med han/hun over en øl eller to hvis det frister. Eller kanskje noen kommer bort til meg. Hva er det verste som kan skje liksom? Sånn tenker nå jeg. Prate sammen og le sammen. God stemning. 

 

Anonymkode: 665e3...d05

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du forteller. Det med å være tappet for energi. Det tror jeg skyldes at man ikke har noe å se frem til. Føler jeg mangler noe jeg ønsker å bruke energien på. Livet føles litt tomt og meningsløst ut.

Du sier du er veldig selvstendig og uavhengig. Det samme er jeg. Det gjør at jeg føler meg sterk og trygg, at jeg klarer meg selv, fordi jeg ikke kan stole på at noen andre stiller opp. Men jeg har tenkt på om det også betyr at jeg har bygget en mur rundt meg. Jeg slipper ingen inn fordi jeg ikke orker å være sårbar. Men kanskje er det nettopp det man må åpne opp for, for at man skal kunne skape ekte forbindelser til andre mennesker. 

Jeg tror man vil føle oss ensomme så lenge man holder alle andre på utsiden av muren. Da blir relasjonene overfladiske. 

Problemet i dag er at det er så vanskelig å komme tett nok på andre mennesker at man føler seg komfortable med å åpne opp. I alle fall er det slik for meg. 

Kanskje driver vi i virkeligheten å blokkerer hverandre. 

Anonymkode: e9b96...5a6

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kanskje driver vi i virkeligheten å blokkerer hverandre. 

Kanskje traff du spikeren på halve hodet..for det forklarer ikke alle småguttene som iflg ts. avtaler date på tinder og avlyser 10 min før møtet...

Det er noe sykt med samfunnet når mennesker så lett kutter dype sår i hverandre og totalt mangler respekt.

 

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tror man vil føle oss ensomme så lenge man holder alle andre på utsiden av muren. Da blir relasjonene overfladiske. 

Men det her har du rett i, ingen kommer noen gang til å finne sin sjelevenn hvis ingen vil vise hvem de er...møt med hjertet i hånden og vær smertefullt ærlig, ingenting annet virker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vet ikke hva jeg vil med dette.

Tror jeg bare trenger å si det høyt.

Jeg er så mye alene.

Og jeg er ensom.

Jobb: I kontorlandskap. Innesperret i headsett. De andre rundt er også det.

Jeg har også en del hjemmekontor. For hva er poenget med å reise til jobben når ingen snakker med hverandre.

Etter jobb: Er så sliten at jeg ikke orker noe. VvHusarbeid renner over.

Helgene: Er så sliten av arbeidsuken at jeg ikke orker noe.

Jeg er ofte helt alene fra fredag til mandag. 

Har ingen venner i hverdagen lenger. For de har sklidd ut i livets travelhet. Barn, barnehage, partner, jobb.

Kanskje jeg er heldig om jeg får sett de noen ganger i året.

De har som regel ikke tid, og man må avtale møter mange måneder i forveien. Og disse møtene blir gjerne avlyst.

Jeg kan gå en helt uke uten å snakke med noen. 

Jeg føler sjelen min dør.

Visner bort.

At jeg egentlig ikke eksisterer.

Under pandemien var alt fokus på de eldre og ensomme. Vi unge enslige voksne ble helt glemt. Familien besøkte de eldre hele tiden. Mens jeg satt alene i mitt hjem med hjemmekontor. Jeg måtte ta initiativ om det skulle bli noe. Ofte kunne det ikke blir noe fordi man ikke kunne ha flere nærkontakter.

I nesten fire år var jeg helt alene. Hele dagen. Året rundt. Jeg så kanskje venner eller familie 1-2 dager i måneden. Etter pandemien forventet alle at alt er som før. Men inni meg føles det som jeg er 90 år. Jeg føler meg frakoblet. 

Jeg vet dette høres deprimerende ut. Og det er det. Livet føles tomt.

Jeg prøver ikke å fremstå som et offer .

Jeg prøver bare å si: dette er mitt liv.Det er sikkert flere som meg. Jeg aner ikke om jeg noen gang kan bli tilkoblet igjen. Jeg slet psykisk før pandemien. Men alle årene i isolasjon har endret meg på cellenivå. Jeg har forsøkt å sosialisere meg, nye hobbyer, date osv. Men det er like tomt. Jeg blir nesten mer ensom av det.

Ensom alene. Mer ensom med andre.

 

Anonymkode: 784d1...c3f

Mtp at du er frisk, du er ikke gammel eller du er ikke innlagt syk osv så du er jo faktisk heldig kontra mange andre! Du kan selv oppsøke folk. Finnes utallige foreninger, klubber, nettdating ++++

Anonymkode: 84348...cea

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Mtp at du er frisk, du er ikke gammel eller du er ikke innlagt syk osv så du er jo faktisk heldig kontra mange andre! Du kan selv oppsøke folk. Finnes utallige foreninger, klubber, nettdating ++++

Anonymkode: 84348...cea

Leste du i det hele tatt HI.?

[AnonymBruker]

Hxndyman skrev (6 timer siden):

Kanskje traff du spikeren på halve hodet..for det forklarer ikke alle småguttene som iflg ts. avtaler date på tinder og avlyser 10 min før møtet...

Det er noe sykt med samfunnet når mennesker så lett kutter dype sår i hverandre og totalt mangler respekt.

 

Kanskje de tinderfolka også er redde for å åpne seg. Vil holde folk på avstand for å unngå å bli sårbare. Det er kanskje mange som bruker tinder o.l. for å få litt oppmerksomhet. Det gir boost til selvtilliten, frigjør dopamin. Kanskje har de som intensjon eller ønske om å finne noen, men så snart noe ekte truer med å utvikle seg, så trigger det en frykt. Da er det lett å henge den følelsen på at «dette føles ikke riktig, så det må være feil person for meg». Så trekker de seg unna. Det er mer behagelig å bli værende i Tinder-limbo.

Det er mangel på respekt å avlyse i siste liten, kan jeg være enig i. Men de relasjonene stikker nok ikke så dypt. Det som er leit, er at man mistet troen på at man kan finne noen. Men disse appene er nok feil sted å lete på.

Jeg vet rett og slett ikke helt hvor man skal lete ellers. Jeg sliter litt selv med å finne ut av det. Jeg tror den rette for meg er som meg. Han sitter hjemme i helgene, eller er ute i naturen, han er ikke på apper. Han leter ikke aktivt, fordi han er lei av dating-apper. Han savner noen han kan oppnå en skikkelig connection med, og han vil heller være alene enn å føle seg ensom sammen med noen. Får begynne å gå fra dør til dør 😅

Anonymkode: e9b96...5a6

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje de tinderfolka også er redde for å åpne seg. Vil holde folk på avstand for å unngå å bli sårbare. 

Kan jo være sånn, ellers er det at de holder på med mange samtidig og ikke forstår/ bryr seg om alle nederlag og sår de skaper i ensomme kvinner..

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig mange som deg ts, du er ikke alene om å ha det sånn.

Antakeligvis er du naturlig introvert, og bruker opp energi ved å være med folk. Samtidig som kun alenetid blir trist i lengden. Og etter flere år med ensomhet blir det ekstra vanskelig å skulle begynne å sosialisere seg igjen.

Du kan kanskje vurdere å bytte jobb til noe med et bedre sosialt miljø?

Anonymkode: a9620...670

[Strigiformes]

Virker som du kan trenge et sosialt fellesskap. Noe å se fram til.

Har du vurdert å jobbe som frivillig?

Ikke sikkert du har overskudd til det, men det kan være verdt et forsøk.

Vil anbefale deg å ta en tur til legen. Få hjelp til å finne ut hvordan du kan få det bedre. 

Det er vondt å være ensom. Der har jeg også vært. 

Merkelig nok er jeg ikke ensom lengre selv om jeg er mye alene. 

Så tenker jeg at jeg er aldri alene, for Gud er alltid med meg. Sikkert litt klisje, men det hjelper for meg. Jeg synger mye for det gjør meg glad.

Hva gjør deg glad?

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vet ikke hva jeg vil med dette.

Tror jeg bare trenger å si det høyt.

Jeg er så mye alene.

Og jeg er ensom.

Jobb: I kontorlandskap. Innesperret i headsett. De andre rundt er også det.

Jeg har også en del hjemmekontor. For hva er poenget med å reise til jobben når ingen snakker med hverandre.

Etter jobb: Er så sliten at jeg ikke orker noe. VvHusarbeid renner over.

Helgene: Er så sliten av arbeidsuken at jeg ikke orker noe.

Jeg er ofte helt alene fra fredag til mandag. 

Har ingen venner i hverdagen lenger. For de har sklidd ut i livets travelhet. Barn, barnehage, partner, jobb.

Kanskje jeg er heldig om jeg får sett de noen ganger i året.

De har som regel ikke tid, og man må avtale møter mange måneder i forveien. Og disse møtene blir gjerne avlyst.

Jeg kan gå en helt uke uten å snakke med noen. 

Jeg føler sjelen min dør.

Visner bort.

At jeg egentlig ikke eksisterer.

Under pandemien var alt fokus på de eldre og ensomme. Vi unge enslige voksne ble helt glemt. Familien besøkte de eldre hele tiden. Mens jeg satt alene i mitt hjem med hjemmekontor. Jeg måtte ta initiativ om det skulle bli noe. Ofte kunne det ikke blir noe fordi man ikke kunne ha flere nærkontakter.

I nesten fire år var jeg helt alene. Hele dagen. Året rundt. Jeg så kanskje venner eller familie 1-2 dager i måneden. Etter pandemien forventet alle at alt er som før. Men inni meg føles det som jeg er 90 år. Jeg føler meg frakoblet. 

Jeg vet dette høres deprimerende ut. Og det er det. Livet føles tomt.

Jeg prøver ikke å fremstå som et offer .

Jeg prøver bare å si: dette er mitt liv.Det er sikkert flere som meg. Jeg aner ikke om jeg noen gang kan bli tilkoblet igjen. Jeg slet psykisk før pandemien. Men alle årene i isolasjon har endret meg på cellenivå. Jeg har forsøkt å sosialisere meg, nye hobbyer, date osv. Men det er like tomt. Jeg blir nesten mer ensom av det.

Ensom alene. Mer ensom med andre.

 

Anonymkode: 784d1...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vet ikke hva jeg vil med dette.

Tror jeg bare trenger å si det høyt.

Jeg er så mye alene.

Og jeg er ensom.

Jobb: I kontorlandskap. Innesperret i headsett. De andre rundt er også det.

Jeg har også en del hjemmekontor. For hva er poenget med å reise til jobben når ingen snakker med hverandre.

Etter jobb: Er så sliten at jeg ikke orker noe. VvHusarbeid renner over.

Helgene: Er så sliten av arbeidsuken at jeg ikke orker noe.

Jeg er ofte helt alene fra fredag til mandag. 

Har ingen venner i hverdagen lenger. For de har sklidd ut i livets travelhet. Barn, barnehage, partner, jobb.

Kanskje jeg er heldig om jeg får sett de noen ganger i året.

De har som regel ikke tid, og man må avtale møter mange måneder i forveien. Og disse møtene blir gjerne avlyst.

Jeg kan gå en helt uke uten å snakke med noen. 

Jeg føler sjelen min dør.

Visner bort.

At jeg egentlig ikke eksisterer.

Under pandemien var alt fokus på de eldre og ensomme. Vi unge enslige voksne ble helt glemt. Familien besøkte de eldre hele tiden. Mens jeg satt alene i mitt hjem med hjemmekontor. Jeg måtte ta initiativ om det skulle bli noe. Ofte kunne det ikke blir noe fordi man ikke kunne ha flere nærkontakter.

I nesten fire år var jeg helt alene. Hele dagen. Året rundt. Jeg så kanskje venner eller familie 1-2 dager i måneden. Etter pandemien forventet alle at alt er som før. Men inni meg føles det som jeg er 90 år. Jeg føler meg frakoblet. 

Jeg vet dette høres deprimerende ut. Og det er det. Livet føles tomt.

Jeg prøver ikke å fremstå som et offer .

Jeg prøver bare å si: dette er mitt liv.Det er sikkert flere som meg. Jeg aner ikke om jeg noen gang kan bli tilkoblet igjen. Jeg slet psykisk før pandemien. Men alle årene i isolasjon har endret meg på cellenivå. Jeg har forsøkt å sosialisere meg, nye hobbyer, date osv. Men det er like tomt. Jeg blir nesten mer ensom av det.

Ensom alene. Mer ensom med andre.

 

Anonymkode: 784d1...c3f

Hvis du kunne blitt hva du enn ville. Ha hvilken livsstil du vil. Hva ville det vært? Ofte så glemmer man å se det store bildet

Anonymkode: a704e...a9d

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet rett og slett ikke helt hvor man skal lete ellers. Jeg sliter litt selv med å finne ut av det. 

Jeg lurer på om det finnes en fellesnevner for alle ufrivillig ensomme som sitter alene år etter år..? 

Jeg er sikker på at livet sender dere muligheter og..korte glimt der tåka letter og du ser klart over juvet.
Hopper du da? Eller er redselen for å bli avvist større enn ønsket om et bedre liv?

Tar du risiko helt enkelt? For livet venter ikke på noen..og når du forstår det bare er til låns er det trolig for sent..