Langsint mann

[AnonymBruker]

Slik oppførsel bør du ikke finne deg i. Barnslig og veldig slitsomt. Husk at barna deres lærer av å se deres dynamikk og kommunikasjon, og de ser og oppfatter mye mer enn du kanskje tror. 

Skjønner godt at tanken på brudd sitter langt inne, men han burde være klar over at dette sliter på relasjonen og at du faktisk tenker i de baner. Jeg ville tatt dette opp på en saklig og tydelig måte slik at han forhåpentligvis ser alvoret. Samtaleterapi er en super ide.

Kanskje dere også kan bli enige om et eller annet tiltak, for eksempel at du tar helt og totalt pause fra å be ham om å gjøre noe hjemme slik at han kan ta eget initiativ og ansvar for oppgaver. Da må han selv se hva som må gjøres og kan ikke klage på at du maser. Kanskje han bare ikke gjør noe og det blir et salig rotehus, i så fall ser han at du har rett når du sier at x bør gjøres. Eller kanskje han opplever mer eierskap over oppgaver og at det løsner litt der. 

Jeg ville i alle fall ikke fortsatt å være husholdningens slave og funnet meg i langvarig furting og silent treatment fra en voksen mann. Husk at barna ser alt dette og lærer av det. Vil du at de skal vokse opp til å gjenskape disse dynamikkene i sine forhold? 

Anonymkode: 5b056...b69

[AnonymBruker]

Ønsker å fortelle min historie. Jeg fikk nok. Hadde spurt han fint, smilende, neggete, irritert, sint, rasende, oppgitt, gråtende og forbanna. Men nei, det skjedde ingenting. Han løftet ikke en finger. Han kunne si ja, men håpte jeg ville glemme at jeg hadde spurt. Eller at jeg ikke la merke til at ting ikke ble gjort. Eller han ble sur og sov på gjesterommet i en uke. Så truet jeg, med sexnekt, med skilsmisse og sladre til andre om hans udugelighet. Trusler uten handling dessverre. Så en romjul fikk jeg altså nok. Sluttet tvert med husarbeid, tjenester ble inndratt og han fikk seile sin egen sjø. Han trodde det hadde rablet for meg. Jeg spurte om det stod HUSHJELP i panna mi. I så fall trengte han briller. Streiken varte i ett år og 6 måneder etterpå flyttet jeg ut. Barna var store og klarte seg selv. De var på det meste ute av hus pga dårlig stemning. Jeg var ute også, med hunden i timesvis. Hva han gjorde, vet jeg ikke. Det jeg vet var at han klaget sin nød til mine foreldre. At jeg hadde plutselig blitt psykisk syk og de måtte hjelpe meg og familien vår. Psykisk syk ja, av han. Nei, det var en enorm lettelse å gå, en byrde var borte og jeg kunne puste igjen. 
 

Ts: du bør seriøst vurdere om du orker å leve resten av livet ditt med han. Tenk på når barna flytter ut og du sitter igjen med han. Bare dere 2. Er det en framtid du ser lyst på ? Er han en mann du vil gå inn i alderdommen med ? Hvis ja, så hadde jeg testet han først. Latt være å mase, latt være å spørre, latt være gjøre noe for han, latt være å være hushjelp. La haugene med hans klær hope seg opp. La rotet hans ligge. Da jeg streiket, så huset helt jævlig ut. Og vi kunne faktisk ikke ha besøk. Men streiken hjalp ikke på eksen min, men kanskje det gjør det med din. 

Anonymkode: 1500f...081

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.8.2026 den 15.55):

Jeg blir så sliten og trist av å ha det slik. Jeg er en kvinne på 43, mannen er 46. Vi har tre tenåringsbarn. Det vil si, mye kjøring, en del bekymringer og mye klesvask. De kan ordne seg mye selv, men det er likevel arbeid rundt det å ha tre barn fra 12-15… 

Jeg gjør så og si alt husarbeid, det har alltid vært slik. Jeg har hatt noen alvorsprater angående belastningen på meg. Det blir bedre en måned eller tre og så er vi tilbake til start. Ofte går han helt i forsvar under disse samtalene, men siden jeg opplever noe bedring så regner jeg med han tar noe til seg. 
 

Men så har vi episoder som i går, da jeg ber han sette på oppvaskmaskinen når han er ferdig med å spise. Når jeg kommer tilbake en time senere så er det ikke gjort. Jeg spør (på en fin måte) om han har glemt det. Jeg får da en skyllebøtte om at han gjør det når det passer han. Og så er han SUR, og det går ikke over. Nå, 24 timer senere prater han knapt til meg. 
 

Slik er det ofte. Han er altså så langsint. Ofte for ting jeg opplever som bagateller. Og det er både slitsomt, og leit. Har tatt det også opp, uten at det hjelper. Han tar ikke selvkritikk på det. 
 

Snill og god mann, med mye bra kvaliteter. Derfor har jeg forsøkt å se på alt det som er positivt. Men det begynner å tære skikkelig på meg at han er slik. Noen med erfaring? 

Anonymkode: e026b...7d3

Så egentlig har du 4 unger? 
Så gøy. 🙄
Vel du kan jo begynne å matche hans energi. 
Gjør ting for deg og barna ikke for han. 

 

Anonymkode: cd18b...936