Langsint mann

[AnonymBruker]

Jeg blir så sliten og trist av å ha det slik. Jeg er en kvinne på 43, mannen er 46. Vi har tre tenåringsbarn. Det vil si, mye kjøring, en del bekymringer og mye klesvask. De kan ordne seg mye selv, men det er likevel arbeid rundt det å ha tre barn fra 12-15… 

Jeg gjør så og si alt husarbeid, det har alltid vært slik. Jeg har hatt noen alvorsprater angående belastningen på meg. Det blir bedre en måned eller tre og så er vi tilbake til start. Ofte går han helt i forsvar under disse samtalene, men siden jeg opplever noe bedring så regner jeg med han tar noe til seg. 
 

Men så har vi episoder som i går, da jeg ber han sette på oppvaskmaskinen når han er ferdig med å spise. Når jeg kommer tilbake en time senere så er det ikke gjort. Jeg spør (på en fin måte) om han har glemt det. Jeg får da en skyllebøtte om at han gjør det når det passer han. Og så er han SUR, og det går ikke over. Nå, 24 timer senere prater han knapt til meg. 
 

Slik er det ofte. Han er altså så langsint. Ofte for ting jeg opplever som bagateller. Og det er både slitsomt, og leit. Har tatt det også opp, uten at det hjelper. Han tar ikke selvkritikk på det. 
 

Snill og god mann, med mye bra kvaliteter. Derfor har jeg forsøkt å se på alt det som er positivt. Men det begynner å tære skikkelig på meg at han er slik. Noen med erfaring? 

Anonymkode: e026b...7d3

[AnonymBruker]

Eksempel på hva som gjør han snill og god?

Pappa var langsint. Han kunne la være å snakke med både oss ungene og mamma i en måned om det var nødvendig - og ALDRI om jeg hadde villet ha et menneske i livet mitt igjen som behandlet meg sånn. 

Anonymkode: fd890...04f

[AnonymBruker]

Er han virkelig snill og god, med masse kvaliteter når han oppfører seg så umodent? Forstår han at det går utover dere når han oppfører seg slik? Om han forstår selv at det er dumt i fredstid, ville jeg prøvd familieterapi. Noen utenifra som kan snakke med han og gi han verktøy for å lære å takle sånn på en god måte. 

Vil han ikke, eller vil endre noe, så må du velge om dette er noe du og barna kan leve med..... 

Anonymkode: 0797b...d67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg blir så sliten og trist av å ha det slik. Jeg er en kvinne på 43, mannen er 46. Vi har tre tenåringsbarn. Det vil si, mye kjøring, en del bekymringer og mye klesvask. De kan ordne seg mye selv, men det er likevel arbeid rundt det å ha tre barn fra 12-15… 

Jeg gjør så og si alt husarbeid, det har alltid vært slik. Jeg har hatt noen alvorsprater angående belastningen på meg. Det blir bedre en måned eller tre og så er vi tilbake til start. Ofte går han helt i forsvar under disse samtalene, men siden jeg opplever noe bedring så regner jeg med han tar noe til seg. 
 

Men så har vi episoder som i går, da jeg ber han sette på oppvaskmaskinen når han er ferdig med å spise. Når jeg kommer tilbake en time senere så er det ikke gjort. Jeg spør (på en fin måte) om han har glemt det. Jeg får da en skyllebøtte om at han gjør det når det passer han. Og så er han SUR, og det går ikke over. Nå, 24 timer senere prater han knapt til meg. 
 

Slik er det ofte. Han er altså så langsint. Ofte for ting jeg opplever som bagateller. Og det er både slitsomt, og leit. Har tatt det også opp, uten at det hjelper. Han tar ikke selvkritikk på det. 
 

Snill og god mann, med mye bra kvaliteter. Derfor har jeg forsøkt å se på alt det som er positivt. Men det begynner å tære skikkelig på meg at han er slik. Noen med erfaring? 

Anonymkode: e026b...7d3

Mannen min er langsint for bagateller og det sliter på. Må være slitsomt for deg og?

Prøvd fvk?

Eller tenkt at du fortjener bedre? Ikke lett å gå for er jo fint ting og ,jeg vet!

 

 

Anonymkode: d6121...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er han virkelig snill og god, med masse kvaliteter når han oppfører seg så umodent? Forstår han at det går utover dere når han oppfører seg slik? Om han forstår selv at det er dumt i fredstid, ville jeg prøvd familieterapi. Noen utenifra som kan snakke med han og gi han verktøy for å lære å takle sånn på en god måte. 

Vil han ikke, eller vil endre noe, så må du velge om dette er noe du og barna kan leve med..... 

Anonymkode: 0797b...d67

Problemet er også litt at han fornekter det. Han mener at han må få lov til å være i dårlig humør uten at det skal være noe grunn for det. Men altså, jeg skjønner jo veldig godt at det er meg han er sur på når han knapt gidder se på meg. 
 

Med gode kvaliteter mener jeg at han faktisk er snill, morsom og tar godt vare på barna. Men han har endret seg veldig de siste 3 årene. Blitt utrolig mye mer lat, og setter lite pris på alt jeg faktisk gjør. Han har nok alltid vært litt «lat», men betydelig endring de siste årene. 
 

Tror kanskje Familievernkontoret burde testes ja. 
 

ts

Anonymkode: e026b...7d3

[AnonymBruker]

Reis bort og la ham orde alt to uker.

Anonymkode: cf9eb...682

[Hmmmmmm]

Det der vet du ikke kommer til å funke. Så fort barna er store nok, så kommer du til å forlate han. Og når det er gjort kommer du til å angre på at du ikke ga faen i hva slags trassing han driver med. Lag ett sant helvete når han ikke gidder å ta sin del av byrden. Kast oppvasken hans i senga hans. Legg deg på gjesterom. Eller sofaen. Ikke gi deg før han ser at du kan trasse like mye. 

Du må innse at du og han har lagt opp til at ungdommen lærer av dere. Gå heller før en senere. 

[bundaberg]

Du fortjener å bli behandlet med vennlighet, respekt og omsorg i ditt ekteskap. 

Jeg hadde vurdert separasjon. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

da jeg ber han sette på oppvaskmaskinen når han er ferdig med å spise. Når jeg kommer tilbake en time senere så er det ikke gjort. Jeg spør (på en fin måte) om han har glemt det.

hva skjer hvis du i slike situasjoner ikke spør igjen. Du bad ham rydde inn i oppvaskmaskina, han sa ja. Hva skjer om du ikke sier noe mer? Står tallerkenen der fremdeles dagen etterpå? 

Anonymkode: 666cf...cd8

[AnonymBruker]

Det sitter ekstremt langt inne å gå fra han. Både det økonomiske, men også at vi har tenåringer som er i en sårbar alder. Kanskje vi burde forsøke terapi i første omgang. Men det føles godt å få sympati fra dere, for han får meg jo til å føle at det er noe galt med meg. 
 

Er det normalt å måtte spørre mannen sin om han kan gjøre helt basic ting som å støvsuge, vaske av kjøkkenbenker eller vaske bad? Har liksom fått høre at « alle menn» er rotehoder. Jeg kjenner meg som familiens vaskehjelp og organisator. Og det skaper jo bare dårlig stemning når jeg må be en voksen mann pent om å hjelpe til liksom. Jeg har også mistet helt lysten på å være intim med han, og jeg begynner jo å se hva grunnen er kanskje. 
 

ts

Anonymkode: e026b...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

hva skjer hvis du i slike situasjoner ikke spør igjen. Du bad ham rydde inn i oppvaskmaskina, han sa ja. Hva skjer om du ikke sier noe mer? Står tallerkenen der fremdeles dagen etterpå? 

Anonymkode: 666cf...cd8

Ja. Og hvis jeg har bedt om «hjelp» til å gjøre noe (klippe plen, vaske klær etc) når jeg har lange arbeidsdager og han er hjemme så kommer jeg oftest hjem til at det ikke er gjort. Eller så har han gjort en av de tre tingene jeg spurte om. Ts

Anonymkode: e026b...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja. Og hvis jeg har bedt om «hjelp» til å gjøre noe (klippe plen, vaske klær etc) når jeg har lange arbeidsdager og han er hjemme så kommer jeg oftest hjem til at det ikke er gjort. Eller så har han gjort en av de tre tingene jeg spurte om. Ts

Anonymkode: e026b...7d3

Hva skjer om du lar vær å gjøre ting i mange uker og kun sørger for deg og barna? 

Anonymkode: 27e9e...c6b

[AnonymBruker]

Hva lærer du (og han) barna deres, Ts?

Mor skal være fars slave. Far kan manipulere og rakke ned på mor. Far kan også være helt urimelig og langsint. Mor skal ikke få ha sin egen stemme i forholdet, og mor har ingen bestemmelsesrett i eget liv. Far kan snylte på og utnytte mor. Far kan såre mor stadig vekk.

Enten blir han med i parterapi og endrer seg frem til jul, med en varig endring - ellers bør du gå fra ham, først og fremst for dine barn! For nå er barna tilskuere til at far utnytter mor og at mor godtar det også. Dette tar barna deres med seg av forventninger til hvordan livet deres skal være.

Tror du han er villig til å bli med i parterapi og å fortsette med det så lenge dere faktisk trenger det?

Anonymkode: 697c2...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Problemet er også litt at han fornekter det. Han mener at han må få lov til å være i dårlig humør uten at det skal være noe grunn for det. Men altså, jeg skjønner jo veldig godt at det er meg han er sur på når han knapt gidder se på meg. 
 

Med gode kvaliteter mener jeg at han faktisk er snill, morsom og tar godt vare på barna. Men han har endret seg veldig de siste 3 årene. Blitt utrolig mye mer lat, og setter lite pris på alt jeg faktisk gjør. Han har nok alltid vært litt «lat», men betydelig endring de siste årene. 
 

Tror kanskje Familievernkontoret burde testes ja. 
 

ts

Anonymkode: e026b...7d3

Er han "snill" når han ignoreree deg i et døgn fordi du ba om å sette på oppvaskmaskinen? Tar han godt vare på barna når de må leve i et hjem der far setter opp isfront for bagateller og mener at hans dårlige humør skal kringkastes så alle merker det? Han høres verken snill eller morsom ut. 

Anonymkode: 862b3...214

[Ymse meninger]

Hva skjer om du begynner å ta han skikkelig på det?

"Er du snart ferdig med å være emosjonell?"

"Sliter du fremdeles med å selvregulere etter du ble fornærmet da jeg påpekte at du hadde glemt å sette på maskina? Når tror du at du er klar?"

" Når tenker du at kommunikasjonsevnene dine er tilbake igjen? I morgen? Klokken ett kanskje? Har lyst å diskutere hva vi skal i høstferien. Nærmer seg."

"Har du det fremdeles vanskelig på innsiden etter jeg spurte om vaskemaskinen? "

Han må få det litt i trynet at det faktisk er noe han sliter med. Videre skal du ikke gjøre noen som helst service for han når han er sur og ikke snakker til deg. Da spør du ikke hva han vil ha til middag, du rydder ikke etter han, og du går og legger deg når du føler for det, og go about your day som om han ikke spiller noen rolle. Oppførselen må ikke føre til at han oppnår noe.

[AnonymBruker]

Lat som om han ikke er der når han er sint. Skvett overdrevent når han til slutt sier noe til deg 

Anonymkode: 57019...e0f

[AnonymBruker]

Ymse meninger skrev (6 timer siden):

Hva skjer om du begynner å ta han skikkelig på det?

"Er du snart ferdig med å være emosjonell?"

"Sliter du fremdeles med å selvregulere etter du ble fornærmet da jeg påpekte at du hadde glemt å sette på maskina? Når tror du at du er klar?"

" Når tenker du at kommunikasjonsevnene dine er tilbake igjen? I morgen? Klokken ett kanskje? Har lyst å diskutere hva vi skal i høstferien. Nærmer seg."

"Har du det fremdeles vanskelig på innsiden etter jeg spurte om vaskemaskinen? "

Han må få det litt i trynet at det faktisk er noe han sliter med. Videre skal du ikke gjøre noen som helst service for han når han er sur og ikke snakker til deg. Da spør du ikke hva han vil ha til middag, du rydder ikke etter han, og du går og legger deg når du føler for det, og go about your day som om han ikke spiller noen rolle. Oppførselen må ikke føre til at han oppnår noe.

Jeg bruker litt av denne strategien på min søster, konfronterer henne med sin langsinthet. Hun er intelligent nok til å forstå at det er en plagsom adferd og prøver å ta seg sammen. Men måten man gjør det på er viktig. 

Anonymkode: fb640...5b5

[AnonymBruker]

slutt å ta det sier han skal ta, la det stå. HAn skjønner det når han ikke har glass å drikke av. 

Anonymkode: d8b05...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

 

Snill og god mann, med mye bra kvaliteter. Derfor har jeg forsøkt å se på alt det som er positivt. Men det begynner å tære skikkelig på meg at han er slik. Noen med erfaring? 

Anonymkode: e026b...7d3

 

Det som hjelper her, er å rett og slett overse han.
da jeg var yngre maste jeg, og prøvde å få han til å bli blid igjen, men jeg har lært meg at det som funker best er å bare overse det - og forsette dagen. Da går det hvertfall fortere over her. 

Og ja, mannen min har også veldig mange gode sider.

(og når det kommer til situasjonen.. Du så jo at han ikke hadde satt på oppvaksen, så hvorfor spørre da? )

 

Anonymkode: b86fc...e76

[AnonymBruker]

Først og fremst må du slutte å være familiens tjener og aktivisere barna i husarbeidet. De kan fint vaske egne klær og lære seg å bidra som medlemmer av et hushold. Nå lærer du dem at mamma er husets underdanige hovedansvarlige og deler ut oppgaver, som det er fritt fram å overse og bli sur for. Er det slik du vil at barna dine skal behandle sine partnere en gang i framtiden?

Anonymkode: 2ef11...050