Avsluttet ved DPS

[AnonymBruker]

Hei,

Før jeg startet i behandling hos DPS, var jeg så naiv at jeg trodde at man kunne fortelle behandleren sin alt, og at alle problemene ens ville bli tatt tak i. Men de fokuserer jo på å stille en nøyaktig diagnose. For å komme inn må man være syk nok

Jeg er så utrolig lei. De sa at de skulle henvise meg til en avtalespesialist, og så sier de at siden jeg sliter med å møte opp ukentlig, vil det være vanskelig å i det hele tatt få meg inn der. Altså, hva er det egentlig meningen at man skal gjøre?

Jeg er en person som er punktlig og nøye, og jeg møter alltid presis til timene mine. Det gjorde jeg de første tre månedene. Jeg var faktisk den som sa at jeg syntes det var for lite med time annenhver uke, og at jeg heller ville ha ukentlige timer.

Jeg klarte å møte opp hver andre uke i begynnelsen, men jo mer jeg gikk i terapi, desto mer deprimert ble jeg. Til slutt var jeg bare sånn: «Hva er egentlig poenget med å eksistere?» Jeg var så utrolig sliten og utmattet, og derfor har jeg begynt å møte opp en eller to ganger i måneden, noe som jeg faktisk tok opp med behandleren om hvor vanskelig det er for meg å møte opp 

Og så sier de at jeg burde søke kommunal helsehjelp, siden de visstnok kan hjelpe meg med å regulere angsten eller noe.

Jeg har selvskading, alvorlig depresjon og kompleks PTSD som blant annet gir seg utslag i intens angst. Men whatever, det er vel bare sånn det er 🫠🫠

Anonymkode: 58a30...f62

[AnonymBruker]

Funket ikke behandlingen som du fikk hos DPS? 

Anonymkode: 0a390...c76

[Cirkelin]

Leit å høre at du sliter med tunge diagnoser. Jeg forstår frustrasjonen din. DPS har blitt et samlebånd med alt for liten kapasitet. Derfor må de prioritere beinhardt. Det betyr dessverre at ikke alle får den hjelpen de trenger. 

For å få hjelp der, må de også stille krav. Pasienten må møte opp og ha nytte av behandlingen. Det høres ut som du både sliter med oppmøte og at du blir sykere av å gå dit. Derfor ber de deg søke kommunal helsehjelp. Kommunen har psykiske helsetjenester som samtaler og kurs for å mestre angst og depresjon. Dette kan hjelpe deg til å bli i stand til å takle behandling hos DPS eller avtalespesialist senere. 

Du blir ikke avvist, men omdirigert til et helsetilbud som passer bedre for deg. Se på det som styrketrening for sjelen. Du må bli sterkere og mer stabil for å ha nytte av ytterligere terapi. Ikke mist motet selv om det føles håpløst ut akkurat nå! 

[AnonymBruker]

Det er ikke noe feil med kommunal helsehjelp TS. Det er flinke folk som jobber der også. I min kommune kan de komme hjem til de som sliter med å møte opp, for eksempel. Tror du ikke det kunne være noe for deg da?

Anonymkode: 1c1e2...ad8

[AnonymBruker]

Er det alvorlig depresjon har du vel innleggelser også, og da er du mer enn syk nok og medisinert. Da synes jeg DPS ikke tar deg på alvor. Alvorlig depresjon gjør jo at du ikke klarer å fungere i hverdagen, personlig hygiene, passiv og store søvnforstyrrelser. Dette er en veldig alvorlig diagnose og er ofte i kombinasjon med psykosesykdommer. Det er lett å blande gradene i depresjon, lett, moderat og alvorlig. Jeg har nært familiemedlem med alvorlig, og hen har vært hyppig innlagt både med tvang og frivillig så det skal tas på alvor. 

Hva med fastlegen, kan hen hjelpe deg til bedre og riktig behandling?

Anonymkode: 02e6f...fb6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig når man er for syk til å klare å møte opp, men man må gjøre det for å faktisk bruke tilbudet. Ellers er det ikke riktig tilbud på dette tidspunktet, da er kommunen mer riktig. Dps er ikke det riktige for alle og høres ut som kanskje det kan være aktuelt på et senere tidspunkt og først prøve kommunen. 

Anonymkode: 3b542...fb9

[AnonymBruker]

Du må ikke ta det de sier på Dps så alvorlig og heller stole på dine egne opplevelser av det de utsetter deg for De holder på sånn med alle: det er ikke! ett problem som er begrenset til deg. At du har problemer med å møte til timer er helt vanlig for personer med psykisk sykdom. Dpsenevmøter konsekvent slikt med å bruke det til avvise pasienter, til fordel for folk som fungere bedre. Men det du bør tenke på, er at de heller ikke ellers har klart å hjelpe deg. Når du uansett bare får det dårligere av deres terapi: hvorfor bruke tid på tullet deres? Fastlege kan henvise deg til avtalespesialist. Dpsene er bare en del av et samlet velferdstilbud som er i ferd med å gå til grunne. Alt de bryr seg om er å finne grunner til å avvise pasienter eller gi dem et kortvarig tilbud så de kan avvise dem med at de har fått tilbud før uten at det hjalp dem , rundt neste sving. 

Anonymkode: fc1bb...105

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg TS. Jeg har selv vært i DPS. Ikke helt samme situasjon, men der var det behandleren som ikke møtte opp - gang på gang på gang. I nesten alle tilfellene fikk jeg beskjed om behandlerens sykdom mens jeg satt på venterommet.... Jeg synes det var skikkelig dårlig gjort, da jeg hadde presset meg langt for å i det hele tatt komme meg ut av leiligheten og ut på timeavtalen. Dette skjedde faktisk rundt 10 ganger. 

Men så var det en gang, les: en gang, hvor jeg ikke greide å møte opp, jeg lå med full panikkangst hjemme og klarte ikke komme meg ut. Da fikk jeg MASSE kritikk om at det var helt uaktuelt å ikke møte opp, jeg kastet bort behandlerens tid osv. Altså regelrett voksenkjeft, når de visste hvor syk jeg var. At kanskje de måtte avslutte behandlingen. Altså hva i alle dager? Det var nesten så jeg ikke trodde mine egne ører. 

Anonymkode: 8d65b...c23

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å ikke klare å møte i perioder kan være greit nok. Det viktigste er jo at man avlyser timen i god tid, og ikke bare lar være å møte. Hvis man avlyser timen så har behandler mulighet til å planlegge å benytte den tiden til andre ting. Så får man heller ta en prat med behandler når man har mulighet til å møte, eller be om en telefonsamtale der man forsøker å finne ut av hva som hindrer oppmøte og hvordan man kan forsøke å snu trenden. Hvis man bare lar være å møte så får man jo heller ikke jobbet med problemet med oppmøtet, og hva skal behandler da gjøre? 
 

I min behandlingsplan skilles det mellom om jeg avlyser timer innen fristen (helt i orden), og dersom jeg bare ikke møter opp uten å gi beskjed. Det første kan jo skje dersom det dukker opp ting, eller jeg blir syk. Det andre tilfellet er grunn til avslutning på dps dersom det skjer to ganger. Jeg er nødt til å møte opp for at de skal kunne hjelpe meg. Hvis jeg systematisk avlyser timene så er jo det også et tegn på at behandlingen kanskje virker mot sin hensikt, og vi må gjøre en eller annen form for justering. Men som behandler sier: det er jeg selv som må ta det aktive valget om dette er riktig tidspunkt for meg til å ta imot hjelp. I så fall er jeg nødt til å møte opp. Vi kan justere innholdet i timene ut i fra dagsform, men behandler har ingen mulighet til å hjelpe meg hvis jeg ikke møter opp.
 

Hva er det som skjer hos deg? Gir du beskjed og avslutter timene inne fristen, eller bare lar du være å møte opp uten å gi beskjed?

Anonymkode: b547a...828

[AnonymBruker]

Jeg ble henvist videre til avtalespesialist fra dps. Det var mye bedre for meg. Man må ikke gå til dps for å få den beste behandlingen, den kan godt hende at finnes andre steder.

Anonymkode: c153e...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker at det å ikke klare å møte i perioder kan være greit nok. Det viktigste er jo at man avlyser timen i god tid, og ikke bare lar være å møte. Hvis man avlyser timen så har behandler mulighet til å planlegge å benytte den tiden til andre ting. Så får man heller ta en prat med behandler når man har mulighet til å møte, eller be om en telefonsamtale der man forsøker å finne ut av hva som hindrer oppmøte og hvordan man kan forsøke å snu trenden. Hvis man bare lar være å møte så får man jo heller ikke jobbet med problemet med oppmøtet, og hva skal behandler da gjøre? 
 

I min behandlingsplan skilles det mellom om jeg avlyser timer innen fristen (helt i orden), og dersom jeg bare ikke møter opp uten å gi beskjed. Det første kan jo skje dersom det dukker opp ting, eller jeg blir syk. Det andre tilfellet er grunn til avslutning på dps dersom det skjer to ganger. Jeg er nødt til å møte opp for at de skal kunne hjelpe meg. Hvis jeg systematisk avlyser timene så er jo det også et tegn på at behandlingen kanskje virker mot sin hensikt, og vi må gjøre en eller annen form for justering. Men som behandler sier: det er jeg selv som må ta det aktive valget om dette er riktig tidspunkt for meg til å ta imot hjelp. I så fall er jeg nødt til å møte opp. Vi kan justere innholdet i timene ut i fra dagsform, men behandler har ingen mulighet til å hjelpe meg hvis jeg ikke møter opp.
 

Hva er det som skjer hos deg? Gir du beskjed og avslutter timene inne fristen, eller bare lar du være å møte opp uten å gi beskjed?

Anonymkode: b547a...828

Ser jeg glemte å skrive noen første avsnittet. Mente å få frem at å slite med oppmøte er noe som kan skje i perioder, men da er du nødt til å ta tak i det. Og det kan du ikke gjøre ved å holde deg passiv hjemme.

 

Dersom du selv ikke deltar aktivt til å finne en løsning, men bare dropper å møte, så tenker jeg det er helt riktig å avslutte deg nå. Eventuelt må du argumentere for at du trenger en annen form for oppfølging. Har jo ingen hensikt å ha deg som «listepasient» hvis du ikke møter. Hvordan tenker du det skal hjelpe deg?

 

Hva tenker du selv er løsningen her? Hvordan skal du klare å snu trenden og begynne å møte opp slik at de kan hjelpe deg? Å bli andre er en aktiv prosess; uansett hvor vanskelig det måtte være. Kanskje trenger du noe annet enn banaliteten behandlingstimer på dps nå dersom du ikke klarer å benytte deg av det likevel? 

Anonymkode: b547a...828

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker at det å ikke klare å møte i perioder kan være greit nok. Det viktigste er jo at man avlyser timen i god tid, og ikke bare lar være å møte. Hvis man avlyser timen så har behandler mulighet til å planlegge å benytte den tiden til andre ting. Så får man heller ta en prat med behandler når man har mulighet til å møte, eller be om en telefonsamtale der man forsøker å finne ut av hva som hindrer oppmøte og hvordan man kan forsøke å snu trenden. Hvis man bare lar være å møte så får man jo heller ikke jobbet med problemet med oppmøtet, og hva skal behandler da gjøre? 
 

I min behandlingsplan skilles det mellom om jeg avlyser timer innen fristen (helt i orden), og dersom jeg bare ikke møter opp uten å gi beskjed. Det første kan jo skje dersom det dukker opp ting, eller jeg blir syk. Det andre tilfellet er grunn til avslutning på dps dersom det skjer to ganger. Jeg er nødt til å møte opp for at de skal kunne hjelpe meg. Hvis jeg systematisk avlyser timene så er jo det også et tegn på at behandlingen kanskje virker mot sin hensikt, og vi må gjøre en eller annen form for justering. Men som behandler sier: det er jeg selv som må ta det aktive valget om dette er riktig tidspunkt for meg til å ta imot hjelp. I så fall er jeg nødt til å møte opp. Vi kan justere innholdet i timene ut i fra dagsform, men behandler har ingen mulighet til å hjelpe meg hvis jeg ikke møter opp.
 

Hva er det som skjer hos deg? Gir du beskjed og avslutter timene inne fristen, eller bare lar du være å møte opp uten å gi beskjed?

Anonymkode: b547a...828

Tusen takk for et så fint og nyansert svar ❤️ Jeg er faktisk helt enig i mye av det du skriver. Jeg har aldri hatt et problem med å forstå at behandler trenger at jeg møter opp for at de skal kunne hjelpe meg, og jeg har heller aldri tenkt at det er urimelig at gjentatte uteblivelser uten beskjed får konsekvenser.

Hos meg har det heldigvis ikke vært slik at jeg bare har latt være å møte opp uten å si ifra. Når det har blitt vanskelig, har jeg som regel tatt kontakt og bedt om å flytte timen dager før. 

Jeg tok det opp med behandleren, og hun sa at det gikk an å justere det, for eksempel ved at man gikk en tur eller tok timen på telefon. Men jeg slet ikke med oppmøte de første sju timene. Det var nemlig de tre siste timene jeg begynte å slite. Jeg fikk et behandlingsforløp på ti timer for kompleks PTSD.

Anonymkode: 58a30...f62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Tusen takk for et så fint og nyansert svar ❤️ Jeg er faktisk helt enig i mye av det du skriver. Jeg har aldri hatt et problem med å forstå at behandler trenger at jeg møter opp for at de skal kunne hjelpe meg, og jeg har heller aldri tenkt at det er urimelig at gjentatte uteblivelser uten beskjed får konsekvenser.

Hos meg har det heldigvis ikke vært slik at jeg bare har latt være å møte opp uten å si ifra. Når det har blitt vanskelig, har jeg som regel tatt kontakt og bedt om å flytte timen dager før. 

Jeg tok det opp med behandleren, og hun sa at det gikk an å justere det, for eksempel ved at man gikk en tur eller tok timen på telefon. Men jeg slet ikke med oppmøte de første sju timene. Det var nemlig de tre siste timene jeg begynte å slite. Jeg fikk et behandlingsforløp på ti timer for kompleks PTSD.

Anonymkode: 58a30...f62

Så fint at du klarte å gi beskjed i stedet for å ikke bare droppe å møte. Det er viktig.

 

Og veldig bra at du og behandler har hatt en prat og funnet alternative innfallsvinkler til timene. Klarer du å møte når timer enten er på telefon eller utenfor kontoret?

Forstår at det kan være vanskelig å møte i perioder. Jeg hadde det også slik veldig lenge. Men så har jeg kommet frem til at det å møte til timene faktisk er det eneste jeg er helt nødt til å gjøre. Så kan vi heller justere på innholdet i timene sammen. 
 

Min behandler har også foreslått å gå turer, men for meg var det like vanskelig som å sitte på kontoret. Men innimellom har telefontime vært det beste. 
 

Har du fått beskjed om at du er avsluttet nå, eller har du fått beskjed om at du avsluttes dersom du ikke klarer å snu trenden?

Anonymkode: b547a...828

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Så fint at du klarte å gi beskjed i stedet for å ikke bare droppe å møte. Det er viktig.

 

Og veldig bra at du og behandler har hatt en prat og funnet alternative innfallsvinkler til timene. Klarer du å møte når timer enten er på telefon eller utenfor kontoret?

Forstår at det kan være vanskelig å møte i perioder. Jeg hadde det også slik veldig lenge. Men så har jeg kommet frem til at det å møte til timene faktisk er det eneste jeg er helt nødt til å gjøre. Så kan vi heller justere på innholdet i timene sammen. 
 

Min behandler har også foreslått å gå turer, men for meg var det like vanskelig som å sitte på kontoret. Men innimellom har telefontime vært det beste. 
 

Har du fått beskjed om at du er avsluttet nå, eller har du fått beskjed om at du avsluttes dersom du ikke klarer å snu trenden?

Anonymkode: b547a...828

Det som er litt vanskelig i min situasjon, er at selv om dette faktisk ble diskutert med behandleren, ble disse tilpasningene ikke tatt i bruk. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp dette mer, men hver gang jeg møtte opp til timene, også når timen ikke nødvendigvis handlet om dette, kunne jeg få så sterke panikkreaksjoner at jeg mistet kontakten med virkeligheten og hadde veldig vanskelig for å være til stede.

Jeg fikk dessverre nå beskjed om at behandlingen faktisk er avsluttet. Behandleren hadde tidligere diskutert med selve dps’en muligheten for at jeg kunne forsøke et lengre behandlingsforløp, men dette ble senere vurdert som ikke gjennomførbart på grunn. Så jeg står egentlig litt fortapt akkurat nå og prøver å finne ut av hva jeg skal gjøre videre.

Og jeg tror kanskje noe av det som gjør dette ekstra vondt, er at jeg allerede går rundt og føler at det er min skyld at jeg ikke klarte å møte like godt mot slutten. Så når folk da sier at jeg burde avsluttes fordi andre «vil og kan ta imot hjelp», så treffer det ganske hardt. Jeg ønsket jo nettopp hjelp, men jeg ble så dårlig at det å faktisk komme meg til hjelpen ble en del av problemet

Anonymkode: 58a30...f62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det som er litt vanskelig i min situasjon, er at selv om dette faktisk ble diskutert med behandleren, ble disse tilpasningene ikke tatt i bruk. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp dette mer, men hver gang jeg møtte opp til timene, også når timen ikke nødvendigvis handlet om dette, kunne jeg få så sterke panikkreaksjoner at jeg mistet kontakten med virkeligheten og hadde veldig vanskelig for å være til stede.

Jeg fikk dessverre nå beskjed om at behandlingen faktisk er avsluttet. Behandleren hadde tidligere diskutert med selve dps’en muligheten for at jeg kunne forsøke et lengre behandlingsforløp, men dette ble senere vurdert som ikke gjennomførbart på grunn. Så jeg står egentlig litt fortapt akkurat nå og prøver å finne ut av hva jeg skal gjøre videre.

Og jeg tror kanskje noe av det som gjør dette ekstra vondt, er at jeg allerede går rundt og føler at det er min skyld at jeg ikke klarte å møte like godt mot slutten. Så når folk da sier at jeg burde avsluttes fordi andre «vil og kan ta imot hjelp», så treffer det ganske hardt. Jeg ønsket jo nettopp hjelp, men jeg ble så dårlig at det å faktisk komme meg til hjelpen ble en del av problemet

Anonymkode: 58a30...f62

Du er ikke alene. Jeg har vært gjennom noen runder med dette du står i nå. 
 

Du har i grunnen to valg: skriv en klage på avslutningen. Argumenter for din egen sak. Forklar hva som har vært utfordringen og argumenter for hvorfor de bør fortsette behandlingsforløpet. Da må du også beskrive hvordan du ser for deg at du bedre kan benytte deg av tilbudet, hva som trengs og hvordan du tenker at dette kan bli bedre fremover. Det er vanskelig, men det er opp til deg å få det til. Selvfølgelig i samarbeid med behandler, men mye av ansvaret ligger på deg nå.

 

Det andre alternativet er å tenke gjennom om det er noe annet som kan være bra for deg nå. Kanskje har du godt av litt pause fra behandling dersom det er slik at behandlingen er så triggende at du blir dårligere? Kanskje blir du tvunget til å finne nye mestringsstrategier som er mer hensiktsmessige? Det er vondt og vanskelig, men kanskje er et slikt press som dette noe som faktisk kan endre reaksjonen dine over tid? Kanskje var det ikke riktig for deg akkurat nå? Kanskje du kan diskutere med fastlegen hva som finnes av muligheter? Så kan du jo alltid søke deg inn igjen senere. Da bør fastlegen legge vekt på noe av det samme som i første punktet: skissere at du er motivert for hjelp, og for å finne en løsning for hvordan du best kan nyttegjøre deg av hjelpen dps kan tilby.

 

Så finnes det jo også private behandlere, men det koster en del penger. Har du helseforsikring gjennom jobben så dekker ofte de et lite antall timer i løpet av et år. 
 

Jeg sliter med det samme. Jeg kan ha planlagt hva jeg vil si i timene, men når jeg først kommer dit så får jeg ikke til å sette ord på det siden jeg ender opp med å dissosiere eller gå i frys. Jeg har innimellom tatt med meg noe skriftlig til timen og bare levert fra meg det. Enten en oppsummering at det jeg vil sette ord på, eller en slags forklaring på hva som skjedde timen før når jeg fikk en kraftig reaksjon og mistet evnen til å kommunisere det jeg ville.

 

Ønsker deg masse lykke til! Dps-systemet er dessverre så presset for ressurser at de er nødt til å fokusere på de pasientene de får til å hjelpe. Det er et kost-nytte-spørsmål. Det er brutalt, og det rammer ofte de som har flukt og unngåelse som reaksjonsmønster. Jeg håper virkelig du finner en løsning som kan hjelpe deg videre! 

Anonymkode: b547a...828

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er ikke alene. Jeg har vært gjennom noen runder med dette du står i nå. 
 

Du har i grunnen to valg: skriv en klage på avslutningen. Argumenter for din egen sak. Forklar hva som har vært utfordringen og argumenter for hvorfor de bør fortsette behandlingsforløpet. Da må du også beskrive hvordan du ser for deg at du bedre kan benytte deg av tilbudet, hva som trengs og hvordan du tenker at dette kan bli bedre fremover. Det er vanskelig, men det er opp til deg å få det til. Selvfølgelig i samarbeid med behandler, men mye av ansvaret ligger på deg nå.

 

Det andre alternativet er å tenke gjennom om det er noe annet som kan være bra for deg nå. Kanskje har du godt av litt pause fra behandling dersom det er slik at behandlingen er så triggende at du blir dårligere? Kanskje blir du tvunget til å finne nye mestringsstrategier som er mer hensiktsmessige? Det er vondt og vanskelig, men kanskje er et slikt press som dette noe som faktisk kan endre reaksjonen dine over tid? Kanskje var det ikke riktig for deg akkurat nå? Kanskje du kan diskutere med fastlegen hva som finnes av muligheter? Så kan du jo alltid søke deg inn igjen senere. Da bør fastlegen legge vekt på noe av det samme som i første punktet: skissere at du er motivert for hjelp, og for å finne en løsning for hvordan du best kan nyttegjøre deg av hjelpen dps kan tilby.

 

Så finnes det jo også private behandlere, men det koster en del penger. Har du helseforsikring gjennom jobben så dekker ofte de et lite antall timer i løpet av et år. 
 

Jeg sliter med det samme. Jeg kan ha planlagt hva jeg vil si i timene, men når jeg først kommer dit så får jeg ikke til å sette ord på det siden jeg ender opp med å dissosiere eller gå i frys. Jeg har innimellom tatt med meg noe skriftlig til timen og bare levert fra meg det. Enten en oppsummering at det jeg vil sette ord på, eller en slags forklaring på hva som skjedde timen før når jeg fikk en kraftig reaksjon og mistet evnen til å kommunisere det jeg ville.

 

Ønsker deg masse lykke til! Dps-systemet er dessverre så presset for ressurser at de er nødt til å fokusere på de pasientene de får til å hjelpe. Det er et kost-nytte-spørsmål. Det er brutalt, og det rammer ofte de som har flukt og unngåelse som reaksjonsmønster. Jeg håper virkelig du finner en løsning som kan hjelpe deg videre! 

Anonymkode: b547a...828

Åh, tusen takk for en så fin og forståelsesfull kommentar ❤️ Det betyr faktisk veldig mye å høre fra noen som selv kjenner på det å fryse eller dissosiere i behandling. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver med å vite på forhånd hva man ønsker å si, men så mister man plutselig tilgangen til ordene når man sitter der.

Jeg setter også veldig pris på at du deler flere mulige veier videre og for at du delte din egen erfaring. 

Også ønsker deg masse lykke til på veien videre, og håper du ender opp et sted der du føler at du har mestret og håndtert det som måtte være det du strever med. ❤️

 

Anonymkode: 58a30...f62

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som at de kan tilby deg riktig hjelp uansett når du blir sykere. På KG kommer folk til å fortelle deg at det er fordi du ikke gjør en god nok innsats, men det kan også handle om andre ting. Mange overvurderer kompetansen de har på dps, at den hjelpen man får der er den beste. Sannheten er at mange behandlere du møter i kommunal oppfølging kan være vel så bra, om ikke bedre. I min kommune har de ansatte i kommunen ofte en mye mer recoveryorientert tilnærming, mens dps-ene er mest opptatt av diagnoser og låser seg fast i pakkeforløp og konkrete tilnærminger som fort kan slå feil ved komplekse saker. Det er ikke sikkert at det er så dumt å prøve noe annet! Forstår godt at det oppleves opprørende når de snakker om å avslutte, men helt ærlig kan det hende at kommunen kan hjelpe deg bedre. 

Anonymkode: fd087...6fc

[AnonymBruker]

Jeg ble henvist til dps for 4 dagers ocd-behandling, av en psykolog på dps. De kom frem til at jeg ikke var robust nok til å nyttiggjøre meg den behandlingen. Da bestemte jeg meg for å vise dem, og gjøre det på egen hånd. 3 måneder senere er jeg 90 % frisk fra ocd. Så de tok feil. Dps er en vits, du må passe inn i deres mal og de må kunne kjøre et kortvarig pakkeforløp så det ikke blir for kostnadskrevende. 

Anonymkode: 5f5b5...b35

[AnonymBruker]

Som en annen skrev her, ts: du er ikke alene🫶 Jeg hadde min runde med DPS for et par-tre år siden, mens jeg var på AAP, og den perioden er den mørkeste i livet mitt. Skal sies at jeg først hadde en fantastisk psykolog på DPS som utredet meg og hadde gode samtaler med meg, men hun flyttet, og da fikk jeg en ny som kræsjet totalt med meg. Jeg gikk også i gruppeterapi der, og det var så hardt for psyken at jeg til slutt var bare en skygge av meg selv. Slet med å møte opp fordi stemningen i gruppa var så giftig. Det endte opp med at jeg måtte avslutte behandlingen midt i forløpet fordi jeg ikke kjente igjen mitt eget speilbilde engang, og da ville DPS ha meg over til noe annet lavterskelgreier i kommunen som jeg ikke husker navnet på. Jeg fikk fnatt av alt behandlingsgreier og måtte bare komme meg langt bort. 

Nå er det to år siden jeg avsluttet, og tiden har jeg brukt på å heles på egenhånd. Har vært og er mye i naturen, bort fra mas og folk, hvor jeg kan sortere tanker og bygge meg selv opp igjen, og kjenner at det er det aller beste for meg og mitt sinn. Er på et mye bedre sted nå enn da jeg gikk hos DPS, men det er ikke takket være DPS. Det er takket være mye egeninnsats og hundrevis av lange skogsturer hvor jeg har reparert litt og litt av meg selv. Skal ALDRI i nærheten av DPS igjen, det er sikkert.

Håper du finner ut av noe som funker for deg, kanskje det er noe annet enn DPS. Dvs det høres jo ut som det er noe annet du trenger. I dét man slutter å tenke at DPS er the holy grail kan man i hvert fall starte å lete frem andre og bedre løsninger. 

Heier på deg🫶

Anonymkode: b658e...ee2

[AnonymBruker]

Ti timer for kptsd høres ikke faglig forsvarlig ut. Rekker en å gjøre noe annet enn forverring? 

Anonymkode: b31df...877