Hvordan roe ned bekymring for utestengelse for egne barn

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å være for sensitiv til , og se etter tegn om barna mine er utenfor. 
Jeg er som person sensitiv og legger merke til mye og dynamikker rundt meg. 
 

Jeg kan få klump i magen av å hente barnet mitt å høre de andre barna snakke om å besøke hverandre uten at min sønn blir inkludert.. jeg kan få samme klump hvis jeg ser andre barn på samme alder leke i gata uten å spørre dattera min.

jeg er redd det blir en ond sirkel der jeg trekker meg mer inn i meg selv (redd for avvisning) fremfor å ta initiativ til andre foreldre - selv om både jeg og mannen absolutt gjør dette. 
 

Hvordan forholder dere andre dere til slike følelser?

Anonymkode: a4936...032

[AnonymBruker]

Jeg mener at du må jobbe deg igjennom egne følelser. Det er ikke utestengelse selv om ditt barn ikke blir inkludert i alle settinger. Jeg har møtt noen mødre som deg. Det ender med at barna deres blir alt for intense, mødre tar opp konflikter som ikke er konflikter og alle tar avstand. En orker rett og slett ikke. 

Kommunen har et lavterskeltilbud - en psykiatrisk helsesykepleier. Dette er et flott tilbud for å snakke seg igjennom egne erfaringer, komme videre, uten å la dette gå ut over egne barn. 

Anonymkode: c21a9...459

[Sofakona]

Hvor gammel er barnet? Klasse?

[AnonymBruker]

Men er barnet ditt reelt utestengt eller er dette en hypotetisk problemstilling? Sitter barnet ditt hjemme hver dag mens andre leker sammen? Sier de ansatte i bhg/skole at barnet ditt strever sosialt? Hvis det er et reelt problem, forstår jeg følelsene dine, og det kan hende du bør være litt proaktiv ift å hjelpe barnet ditt til å få et nettverk. Er det derimot kun et problem inne i hodet ditt, blir det nok strevsomt etterhvert, for det er jo ikke sånn at absolutt alle leker sammen til enhver tid. Noen ganger blir man invitert, andre ganger ikke. Og man kan oppleve å bli avvist. Jeg forstår engstelsen din, men du prøv å se om dette faktisk er en reell problemstilling eller ikke! 

Anonymkode: 09f57...3ac

[AnonymBruker]

Takk for svar. Barna mine er 5 og 9 år. 
jeg skjønner hva du mener med mødre som blir for engstelige og da intense.. jeg går nok heller litt i andre retningen og trekker meg unna, selv om jeg ikke heller kan si det for min mann og jeg har veldig mye besøk av unger her og inviterer og representerer der det er mulighet. 
 

vi er dog ganske nyinnflyttede så jeg føler ikke jeg kommer helt inn eller kjenner så mange av de andre foreldrene. Kanskje er det denne følelsen som ligger i bunnen og skaper usikkerhet. Men hva man skal gjøre med det er jo et annet spm

 

Om dette er reelt? Hm det er det som er litt av problemet , at jeg har vansker med å gradere når ting blir et problem og når ting er sånt man må regne med. BHG barn tar noen få som hun leker med, men det er også grupperinger innad i bhg som jeg bekymrer meg for. 
skolebarnet er veldig sosial og har ofte besøk, men kan av og til si at han føler at han ikke kommer helt inn blant de andre. Lærer sier derimot at han bestemt ikke ser utestengelse generelt - selv om det jo kan oppstå enkelt situasjoner (som barnet  og vi selvsagt må tåle tenker jeg da). 
 

Ts

Anonymkode: a4936...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg mener at du må jobbe deg igjennom egne følelser. Det er ikke utestengelse selv om ditt barn ikke blir inkludert i alle settinger. Jeg har møtt noen mødre som deg. Det ender med at barna deres blir alt for intense, mødre tar opp konflikter som ikke er konflikter og alle tar avstand. En orker rett og slett ikke. 

Kommunen har et lavterskeltilbud - en psykiatrisk helsesykepleier. Dette er et flott tilbud for å snakke seg igjennom egne erfaringer, komme videre, uten å la dette gå ut over egne barn. 

Anonymkode: c21a9...459

Veldig enig i denne. Det aller beste er å la barna få ordne opp i det selv , og heller ta de viktige kampene som foreldre.

Da vi flyttet til et nytt sted og sønnen min begynte på ny skole, var det en mor som tok kontakt med en gang for å «spleise» sønnen sin med min. Det var daglige telefoner om avtaler som barna skulle gjøre , det være seg besøk her og der eller kino osv. 

Det viser seg at denne gutten hadde følt seg litt utenfor fellesskapet i klassen dessverre. Det er vondt og sårt for en forelder, det forstår jeg veldig godt. 
Men problemet var at min sønn hadde ingen kjemi med denne gutten. Jeg prøvde å «presse» forsiktig på for jeg ønsket jo så gjerne at denne gutten fikk noen å være med. Men det endte opp med at min sønn fikk han helt «oppi halsen»  fordi han ble for intens ( som moren) og det var ingenting jeg fikk gjort med det. Jeg kunne jo ikke tvinge han til å være med han. 
Heldigvis ordnet det seg for gutten når han begynte på fotball og fikk et fellesskap igjennom den, med blant annet et par stykker til i fra klassen. 

Anonymkode: bf7bc...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Veldig enig i denne. Det aller beste er å la barna få ordne opp i det selv , og heller ta de viktige kampene som foreldre.

Da vi flyttet til et nytt sted og sønnen min begynte på ny skole, var det en mor som tok kontakt med en gang for å «spleise» sønnen sin med min. Det var daglige telefoner om avtaler som barna skulle gjøre , det være seg besøk her og der eller kino osv. 

Det viser seg at denne gutten hadde følt seg litt utenfor fellesskapet i klassen dessverre. Det er vondt og sårt for en forelder, det forstår jeg veldig godt. 
Men problemet var at min sønn hadde ingen kjemi med denne gutten. Jeg prøvde å «presse» forsiktig på for jeg ønsket jo så gjerne at denne gutten fikk noen å være med. Men det endte opp med at min sønn fikk han helt «oppi halsen»  fordi han ble for intens ( som moren) og det var ingenting jeg fikk gjort med det. Jeg kunne jo ikke tvinge han til å være med han. 
Heldigvis ordnet det seg for gutten når han begynte på fotball og fikk et fellesskap igjennom den, med blant annet et par stykker til i fra klassen. 

Anonymkode: bf7bc...824

 Nå må du ikke henge deg opp i det bildet som den som svarte lagde, for hvis du leser innlegget mitt så fungerer ikke jeg sånn. 
Dette handler først og fremst om råd og innspill til noe jeg sliter med på innsiden. Jeg spiller ikke dette ut som du nevner her, og det er ikke det innlegget handler om

Anonymkode: a4936...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 Nå må du ikke henge deg opp i det bildet som den som svarte lagde, for hvis du leser innlegget mitt så fungerer ikke jeg sånn. 
Dette handler først og fremst om råd og innspill til noe jeg sliter med på innsiden. Jeg spiller ikke dette ut som du nevner her, og det er ikke det innlegget handler om

Anonymkode: a4936...032

Jeg holder fast ved innlegget mitt om å snakke med noen om det. Det kan være til hjelp for å finne ut og sortere følelsene dine. Hvorfor tenker du/føler du sånn og få noen verktøy til å håndtere det. 

Anonymkode: c21a9...459

[Daria]

Fokuset på hvordan barna dine faktisk har det, hvordan de trives og om de har det bra og har venner, heller enn å henge deg opp i alt du (tror du) ser og hører og oppfatter. Man har forskjellige sosiale behov og ønsker, alle vil oppleve episoder hvor man føler seg utestengt (og om det faktisk er med rette vil variere), og å ikke være inkludert i alt alltid er ikke det samme som å være utestengt - hverken der og da eller mer generelt. Du sier at eldste har ofte besøk - da er det neppe så mye å være bekymret for.

Vær også obs på den glidende overgangen mellom å være sensitiv og observant og å være hårsår og overtenkende...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg holder fast ved innlegget mitt om å snakke med noen om det. Det kan være til hjelp for å finne ut og sortere følelsene dine. Hvorfor tenker du/føler du sånn og få noen verktøy til å håndtere det. 

Anonymkode: c21a9...459

Ja mulig det. Men om noen andre har tips her , verktøy, måter å tenke på, så tas det i mot

Anonymkode: a4936...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Takk for svar. Barna mine er 5 og 9 år. 
jeg skjønner hva du mener med mødre som blir for engstelige og da intense.. jeg går nok heller litt i andre retningen og trekker meg unna, selv om jeg ikke heller kan si det for min mann og jeg har veldig mye besøk av unger her og inviterer og representerer der det er mulighet. 
 

vi er dog ganske nyinnflyttede så jeg føler ikke jeg kommer helt inn eller kjenner så mange av de andre foreldrene. Kanskje er det denne følelsen som ligger i bunnen og skaper usikkerhet. Men hva man skal gjøre med det er jo et annet spm

 

Om dette er reelt? Hm det er det som er litt av problemet , at jeg har vansker med å gradere når ting blir et problem og når ting er sånt man må regne med. BHG barn tar noen få som hun leker med, men det er også grupperinger innad i bhg som jeg bekymrer meg for. 
skolebarnet er veldig sosial og har ofte besøk, men kan av og til si at han føler at han ikke kommer helt inn blant de andre. Lærer sier derimot at han bestemt ikke ser utestengelse generelt - selv om det jo kan oppstå enkelt situasjoner (som barnet  og vi selvsagt må tåle tenker jeg da). 
 

Ts

Anonymkode: a4936...032

Ja, dere må tåle at barna ikke er med på alt hele tiden. Slik du beskriver det, høres det ikke ut som at barna dine er utestengt, så jeg skjønner ikke hva du bekymrer deg over.

Det høres ut som at du blander sensitivitet med noe annet, for det å være sensitiv handler jo ikke om å gå rundt å bekymre deg over situasjoner som ikke er reelle. Det er også urettferdig ovenfor barna at du reagerer så sterk på at de bare snakker om barn som har møttes eller besøk hverandre, for det er klart barna merker dette. Og det kan føre til at de faktisk ikke tørr å fortelle deg om situasjoner der de faktisk er utestengt, i frykt for å såre deg.

Anonymkode: fdd28...8c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja mulig det. Men om noen andre har tips her , verktøy, måter å tenke på, så tas det i mot

Anonymkode: a4936...032

Det er sånt du lærer ved å prate med fagpersoner 

Anonymkode: fdd28...8c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er sånt du lærer ved å prate med fagpersoner 

Anonymkode: fdd28...8c8

Hehe det er jo såklart ikke så hokus pokus, så tenker mange her har en del komme med jeg:)

 

ts

Anonymkode: a4936...032

[AnonymBruker]

Syns ikke det er noe rart at du føler som du gjør. Mange er jo veldig sensitive når det gjelder barna sine. Det er vondt å lure på om barna føler seg utenfor osv. Det er nok enkelt å forholde seg til om man er helt sikker på at det ikke er tilfellet.

Du har en fornuftig tilnærming til følelsene dine, tenker jeg. Det er lurt å analysere seg selv og situasjonen litt før man agerer. Og av og til må man tåle å være den «overfølsomme moren», om man faktisk har barn som trenger litt ekstra hjelp sosialt og andre foreldre kan bidra til det. Ellers må man tenke at vonde følelser og frykt er en del av pakka med å ha barn, og disse følelsene tilhører deg. 
 

Selv inviterer vi barn hjem ofte. Ikke så ofte det kommer en invitasjon i retur. 

Anonymkode: ed626...e1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Syns ikke det er noe rart at du føler som du gjør. Mange er jo veldig sensitive når det gjelder barna sine. Det er vondt å lure på om barna føler seg utenfor osv. Det er nok enkelt å forholde seg til om man er helt sikker på at det ikke er tilfellet.

Du har en fornuftig tilnærming til følelsene dine, tenker jeg. Det er lurt å analysere seg selv og situasjonen litt før man agerer. Og av og til må man tåle å være den «overfølsomme moren», om man faktisk har barn som trenger litt ekstra hjelp sosialt og andre foreldre kan bidra til det. Ellers må man tenke at vonde følelser og frykt er en del av pakka med å ha barn, og disse følelsene tilhører deg. 
 

Selv inviterer vi barn hjem ofte. Ikke så ofte det kommer en invitasjon i retur. 

Anonymkode: ed626...e1d

Tusen takk for gode ord. Kjente det var et godt svar å lese. 
 

Jeg føler jeg navigerer i et eller annet som er litt vanskelig rett og slett, som jeg ikke finner helt ut av. 

Anonymkode: a4936...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Tusen takk for gode ord. Kjente det var et godt svar å lese. 
 

Jeg føler jeg navigerer i et eller annet som er litt vanskelig rett og slett, som jeg ikke finner helt ut av. 

Anonymkode: a4936...032

Det ER vanskelig. Særlig med første barn og særlig i alderen småskole. Kanskje du aldri finner helt ut av det, for når du lander litt så starter en ny fase.

Etter hvert vil du forhåpentligvis lande litt med at du klarer å leve med usikkerhet og at ting går opp og ned. Du har sikkert utviklet deg siden babytiden for eksempel. Da var du nok usikker på mange ting som du ikke tenker på nå. 
 

Prøv å ikke reagere med å trekke deg tilbake i alle fall. Spill inkluderende og uredd for avvisning. 

Anonymkode: ed626...e1d

[AnonymBruker]

Dersom dere er relativt nyinnflyttet, vil jeg tro at disse følelsene ikke bare er noe du innbiller deg. Det tar tid å komme på innsiden av godt etablerte nettverk, både for dere og barna. Men dersom dere allerede på god vei, pleier det å gå seg til om man tar tiden til hjelp. 

Jeg har foreløpig kun barnehagebarn, og der har jeg erfart at barnet har vært helt avhengig av kontakten jeg har fått med andre foreldre for å bli inkludert i lekeavtaler. Så om det har hatt god kjemi med noen av de andre barna, har jeg tatt initiativ til treff utenom barnehagen dersom jeg har klart å få kontakt med foreldrene til det aktuelle barnet. Men det er ikke blitt gjort over natten.

Anonymkode: ac5e7...dbe

[AnonymBruker]

Jeg prøver å legge merke til tegn hos barnet på at det har det bra: smiler, ivrig i brettspill, vil på skolen, dro en spøk, vil på trening osv Små tegn i hverdagen. Jeg forsøker å ikke spørre og grave om alt mulig, men heller være tilgjengelig dersom hun vil prate om noe. Dette har hjulpet - har en tendens til å bekymre meg mye. Har kastet bort mye energi på å bekymre meg over barna der jeg har skjønt i ettertid at bekymringene var unødvendige. Ja, også leser jeg bøker om robuste barn ☺️

Anonymkode: bb800...e61

[AnonymBruker]

Lykken ligger i de nære relasjonene. Ikke i popularitet og posisjon
"Tenk bare på språket de unge bruker om vennskapene sine. De henger ikke med vennene sine (det var det vi i foreldregenerasjonen som gjorde). Dagens unge er sosiale. Å være sammen med sine nærmeste handler altså ikke om vennene, men om selve aktiviteten å være sosial. Det handler om individet selv."

Vi voksne må slutte å være så opptatt av barnas sosiale liv

Anonymkode: 04ddb...06d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. For min del henger det sammen med at jeg selv var litt outsider som liten/ungdom, og særlig den følelsen i ungdomstiden vil jeg virkelig så gjerne at barna mine skal slippe. 

Jeg mestrer godt å ikke vise disse følelsene til barna, men det er jo slitsomt for min egen del. Har ikke så mange råd, for jeg har lenge lurt på å skrive et lignende innlegg selv. Særlig for jenta mi er jeg bekymret, fordi jentene er så mye mer "klikkete" enn guttene. Guttene hos oss er veldig inkluderende. Jentene krangler så snart de er flere enn to. 

Akkurat i barnehagen ville jeg nok stresset mindre med. Alt endrer seg på skolen uansett. 

Anonymkode: 7321c...c4f