Hvordan roe ned bekymring for utestengelse for egne barn

[AnonymBruker]

søk hjelp, terapi, coaching, en samtalpartner som kan veilede deg i hvordan du håndterer dine følelser, bruk kognitive hjelpemidler som STOPP for eksempel for egen del, for en ting er at du kjenner på dette men hva om dine greier drar barna ned og så får de det som deg? 

Anonymkode: 39f5f...93b

[AnonymBruker]

Sørg for at barna er så sosiale som mulig. 
Ta de med til naprapat/kiropraktor for å løsne litt på stramme muskler om de er like sensitive som deg og jobb hjemme med å tåle det meste.

Anonymkode: 572dc...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg sliter veldig med å være for sensitiv til , og se etter tegn om barna mine er utenfor. 
Jeg er som person sensitiv og legger merke til mye og dynamikker rundt meg. 
 

Jeg kan få klump i magen av å hente barnet mitt å høre de andre barna snakke om å besøke hverandre uten at min sønn blir inkludert.. jeg kan få samme klump hvis jeg ser andre barn på samme alder leke i gata uten å spørre dattera min.

jeg er redd det blir en ond sirkel der jeg trekker meg mer inn i meg selv (redd for avvisning) fremfor å ta initiativ til andre foreldre - selv om både jeg og mannen absolutt gjør dette. 
 

Hvordan forholder dere andre dere til slike følelser?

Anonymkode: a4936...032

Vi har hatt et helvete her pga en sånn mor. Hun ødela sønnen min mye. Han er snill med mange venner, og tok hennes sønn med på mye, til tross har at han har 5-6 venner som er bedre og mer harmonisk med. Men pga at mora har maset om utestengelse helt fra første øyeblikk oppfordret jeg de til å leke med han. Så han var mye her. Men så fikk bestekompisen personlige problemer vi ikke ønsker å dele med de, og da slapp rabalderet løs. En kveld for å støtte han og familien og meldingene raste inn om at vi utestengte og vi måtte ha møte og at min sønn fikk andre til å ikke leke med han. Vi kunne ikke svare hva vi gjorde akkurat den kvelden da det var privat mtp bestekompisen sin familie. Da eskalerte det fort og hun fortsatte å skrive og skrive mens vi satt midt oppe i noe og til slutt kontaktet skolen. Hun fortalte masse om min sønn til skolen som ikke stemmer. Men som hun sikkert tror på selv. Han måtte på møte på skolen. Heldigvis forsto lærerens dette da de ser de hver dag, men det ble allikevel vondt for min sønn og han ble utrolig lei seg over en lang periode. Nå er all kontakt brutt. Jeg er sikker på han fortsatt ville vært inkludert både titt og ofte om foreldrene ikke hadde lagd alt dette bråket. Må legge til at dette aldri dreide seg om utestengelse. Det var faktisk tvert imot. Jeg er alenemor som har huset fult og mater mange venner i løpet av en uke. Også denne gutten. Jeg har fått sjokk av måten hun tolket dette på og ikke minst utrolig lei meg.

Anonymkode: 70c0d...a29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi har hatt et helvete her pga en sånn mor. Hun ødela sønnen min mye. Han er snill med mange venner, og tok hennes sønn med på mye, til tross har at han har 5-6 venner som er bedre og mer harmonisk med. Men pga at mora har maset om utestengelse helt fra første øyeblikk oppfordret jeg de til å leke med han. Så han var mye her. Men så fikk bestekompisen personlige problemer vi ikke ønsker å dele med de, og da slapp rabalderet løs. En kveld for å støtte han og familien og meldingene raste inn om at vi utestengte og vi måtte ha møte og at min sønn fikk andre til å ikke leke med han. Vi kunne ikke svare hva vi gjorde akkurat den kvelden da det var privat mtp bestekompisen sin familie. Da eskalerte det fort og hun fortsatte å skrive og skrive mens vi satt midt oppe i noe og til slutt kontaktet skolen. Hun fortalte masse om min sønn til skolen som ikke stemmer. Men som hun sikkert tror på selv. Han måtte på møte på skolen. Heldigvis forsto lærerens dette da de ser de hver dag, men det ble allikevel vondt for min sønn og han ble utrolig lei seg over en lang periode. Nå er all kontakt brutt. Jeg er sikker på han fortsatt ville vært inkludert både titt og ofte om foreldrene ikke hadde lagd alt dette bråket. Må legge til at dette aldri dreide seg om utestengelse. Det var faktisk tvert imot. Jeg er alenemor som har huset fult og mater mange venner i løpet av en uke. Også denne gutten. Jeg har fått sjokk av måten hun tolket dette på og ikke minst utrolig lei meg.

Anonymkode: 70c0d...a29

Hun moren der virker ikke helt frisk, stakkars.

Anonymkode: 60871...8cc

[AnonymBruker]

Så bra at du ser disse følelsene/utfordringene hos deg selv TS! Da er du godt på vei. Det er så viktig å skille mellom egne og barnas følelser. Vi har hatt en foreldre i vår omgangskrets som ikke klarte å skille mellom egne og barnas følelser og var konstant såret og fornærmet på egne barns vegne. Hun blandet seg alltid inn i relasjonene til barns, nektet å ta i mot tilbakemeldinger på egne barn og beskyldte både barn  og voksne for utestenging. Var utrolig slitsomt for alle rundt, og nå når barna er store nok til selv å velge hvem de vil omgås, så er det dessverre nesten ingen som vil omgås dette barnet. 

Snakk med helsesykepleier på skolen om hvor du kan få veiledning.

Anonymkode: a15b4...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Takk for svar. Barna mine er 5 og 9 år. 
jeg skjønner hva du mener med mødre som blir for engstelige og da intense.. jeg går nok heller litt i andre retningen og trekker meg unna, selv om jeg ikke heller kan si det for min mann og jeg har veldig mye besøk av unger her og inviterer og representerer der det er mulighet. 
 

vi er dog ganske nyinnflyttede så jeg føler ikke jeg kommer helt inn eller kjenner så mange av de andre foreldrene. Kanskje er det denne følelsen som ligger i bunnen og skaper usikkerhet. Men hva man skal gjøre med det er jo et annet spm

 

Om dette er reelt? Hm det er det som er litt av problemet , at jeg har vansker med å gradere når ting blir et problem og når ting er sånt man må regne med. BHG barn tar noen få som hun leker med, men det er også grupperinger innad i bhg som jeg bekymrer meg for. 
skolebarnet er veldig sosial og har ofte besøk, men kan av og til si at han føler at han ikke kommer helt inn blant de andre. Lærer sier derimot at han bestemt ikke ser utestengelse generelt - selv om det jo kan oppstå enkelt situasjoner (som barnet  og vi selvsagt må tåle tenker jeg da). 
 

Ts

Anonymkode: a4936...032

Vi var nyinnflyttede ved skolestart og sønnen min var veldig glad og sosial. Alle likte ham, men han ble aldri nær venn med noen gjennom de syv årene på barneskolen. De kom i bursdager, noen var sporadisk med ham hjem, og de gikk på idrett sammen alle guttene, men ikke mer enn det. Dette var et lite sted hvor de fleste av foreldrene hadde vokst opp sammen, veldig mange var medlemmer av menigheten (vi var ikke) så vi som foreldre passet liksom ikke helt inn, selv om alle var veldig hyggelige og snille. Man kunne liksom ikke sette fingeren på at noe var galt, han var jo godt likt og var sosial likevel. Alt endret seg da de begynte på ungdomsskolen, der fikk han mange nære venner, men har ikke kontakt med noen fra barneskolen lenger. Så mitt poeng er at det er en mulighet for at det du føler på er reelt. 

Min sønn har ikke tatt noen skade av dette, han hadde søsken veldig tett i alder som han lekte masse med og vi var mye med søskenbarn osv i helger og ferier. 

Anonymkode: 0e38f...378

[AnonymBruker]

Les denne! Du kommer til å kjenne deg igjen i alle fall 

Anonymkode: ae966...dd8

[AnonymBruker]

Ungene har venner og besøk, men du ser etter tegn på noe du er "sensitiv" på. 

Høres mer ut som tvangstanker eller egne levde opplevelser overført til barna.. 

Du må fortelle deg at dette er tull du bør lese om folk som faktisk står på utsiden. Du bør se på hva som er, ikke hva som muligens kan skje. 

Ingen er med alle vennene sine hele tiden. Det betyr ikke at man ekskluderer den ene fordi man en dag er sammen med den andre. 

Huff jeg hadde ei slik venninne. Når vi andre avtalte noe, ble hun enten sur og trakk seg unna, eller kastet seg på uten å være invitert.. 

Anonymkode: bec68...8fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi var nyinnflyttede ved skolestart og sønnen min var veldig glad og sosial. Alle likte ham, men han ble aldri nær venn med noen gjennom de syv årene på barneskolen. De kom i bursdager, noen var sporadisk med ham hjem, og de gikk på idrett sammen alle guttene, men ikke mer enn det. Dette var et lite sted hvor de fleste av foreldrene hadde vokst opp sammen, veldig mange var medlemmer av menigheten (vi var ikke) så vi som foreldre passet liksom ikke helt inn, selv om alle var veldig hyggelige og snille. Man kunne liksom ikke sette fingeren på at noe var galt, han var jo godt likt og var sosial likevel. Alt endret seg da de begynte på ungdomsskolen, der fikk han mange nære venner, men har ikke kontakt med noen fra barneskolen lenger. Så mitt poeng er at det er en mulighet for at det du føler på er reelt. 

Min sønn har ikke tatt noen skade av dette, han hadde søsken veldig tett i alder som han lekte masse med og vi var mye med søskenbarn osv i helger og ferier. 

Anonymkode: 0e38f...378

Du beskriver eksakt hva vi føler på

Det ene barnet mitt tror jeg «lever greit»

med å ha et bein i hver leir», er veldig godt likt og sosial - har svært ofte besøk og er på besøk.. så ikke så bekymret (selv om han selv relativt ofte sier at han kan føle seg utenfor)

 

det andre barnet er mer introvert og sensitiv av natur. Så her er jeg mer bekymret. Dette barnet vil nok i mye større grad slite dersom det blir mye klikker osv.. 

kanskje vi burde flytte.. til et sted med større mangfold og åpenhet. Men hvor er sånne steder i Norge?

Anonymkode: a4936...032