Mannen truet datteren vår

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Om det er én gang, og han ALDRI har utøvd vold, OG anerkjenner at han dreit seg ut, ber om UNNSKYLDNING og er ydmyk etterpå...

Anonymkode: 7afa4...008

Trusler er for å skremme, ikke noe man gjør mot egne barn. 

Anonymkode: 6eed7...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Trusler er for å skremme, ikke noe man gjør mot egne barn. 

Anonymkode: 6eed7...501

Eller mot noen, mente jeg. 

Anonymkode: 6eed7...501

[Mizzy]

Han gikk over grensa og dere to bør kanskje ta en rolig prat for å forebygge det igjen. Forhåpentligvis var det et engangstilfelle og at han har planer for hva han gjør neste gang han mister besinnelsen (går vekk fra situasjonen feks) Når det er sagt så tror jeg de fleste foreldre har opplevd å bli for sinte eller si noe feil til barna sine. Vi er da bare mennesker vi og..det viktige her er at han sa unnskyld og at det ikke skjer igjen!

[AnonymBruker]

Jeg har stor forståelse for at man kan bli frustrert, sint og gjøre ting man angrer på. 

Men å true en 6-åring med å slå... altså, det er drøyt. Det ville gjort meg bekymret. 

Har han problemer med å regulere følelser til vanlig? 

Anonymkode: 5a17e...53b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Trusler er for å skremme, ikke noe man gjør mot egne barn. 

Anonymkode: 6eed7...501

Noen ganger så bobler det over. For alle.

Om du ALDRI har mistet besinnelsen så blir jeg skeptisk. 

Jeg er mor for et autistisk barn. Og 99% av tiden har jeg håndtert det bra. 

Men jeg er faen med ikke perfekt. 

Så når jeg har blitt slått, sparket, klort, spyttet på og utsatt for føkking helvete på jord, så har jeg stått i stormen, rolig og kald. 

Men jeg er bare menneske. Så av og til så mister jeg litt besinnelse. Jeg har gjort og sagt ting som ikke er ok.

MEN, jeg har også vært ydmyk og sagt undskyldning i etterkant. 

Som foreldre så er det ingen "fasit". 

We learn as we go.

Det viktigste er å innse når vi innser vi reagerte feil, tar det til oss og prater med barna om det, lærer og tenker over reaksjonene våre og vokser på de, så er det ok. 

Hadde hatt null toleranse for VOLD. Mht meg og barna.

Men i et svakt øyeblikk og ORD. Det kan diskuteres.

Anonymkode: 7afa4...008

[Blåttvann]

Herregud, en unge som kaster noe i gulvet ut av frustrasjon er ikke noe å bli så sint over. Han må gå i terapi.

[TinaChristina]

Ok, så roer vi ned. Også kan de foreldrene som ALDRI har mistet besinnelsen iblant, kaste den første steinen.

[AnonymBruker]

Han trenger nok litt foreldreveiledning. Det er ikke uvanlig at foreldre kan ty til trusler og kjeft når de blir frustrerte. Det er ikke alltid enkelt å vite hvordan man skal håndtere slike situasjoner. Det er ikke sikkert han er eller blir voldelig selv om han truer. Og det er definitivt mulig for han å endre taktikk. Han må bare lære seg nye metoder.

Anonymkode: 7741b...33f

[AnonymBruker]

Vi hadde en lignende hendelse hjemme for to år siden. Jeg snakket alvorlig med mannen min samme kveld. Han viste tydelig anger, og det var første gang i forholdet jeg har sett ham gråte. Jeg sa til han at jeg ikke aksepterer slik oppførsel ovenfor barna, og skjer det igjen så går jeg fra ham og tar barna med.

Jeg husker at jeg observerte ham mer etter hendelsen, men det har roet seg nå. Har ikke skjedd noe siden, og han er verdens beste pappa. Vi har alle perioder i livet som er overveldende, sånn er livet, men syns absolutt det å true er helt uakseptabelt. 

Anonymkode: cbdd9...98e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dealbreaker for forholdet sin del.

Kontakt barnevernet. Dette er en situasjon hvor man er sterkt anbefalt, om ikke påbudt, å kontakte barnevern.

Anonymkode: a1348...e8a

Nei. Dette er et engangstilfelle enn så lenge, og det er absolutt ikke påbudt å kontakte barnevernet. 

Anonymkode: fca90...b64

[Snok1]

La den som er perfekt kaste den første sten.

Han gjorde noe som ingen foreldre skal, men svært svært mange foreldre tråkker over egne barns grenser i enkelttilfeller.

Han har bedt om unnskyldning og jeg antar at han mente det. Snakk med ham over tid om hvilken type foreldre dere ønsker å være og diskutér dilemmaer åpent. Du har også ditt du sliter med i foreldrerollen.

Ingen er født perfekte foreldre, men nesten alle kan bli gode foreldre med ydmykhet, vilje og godt samarbeide.

Jeg har hatt adferd overfor egne barn jeg gjerne skulle vært foruten, men jeg har vært flink til å reparere og være en samarbeidende forelder.

Jeg har et godt og tillitsfullt forhold til mine voksne barn som har det bra i livet sitt.

Takk og pris. Jeg har også vært usikker mang en gang, TS. Vis tillit, i det minste initielt.

Endret 3. august av Snok1

[AnonymBruker]

Forstår veldig godt at foreldre sliter med å være åpne angående problematikk med barn og sine egne reaksjonsmønstre. Her inne er det tilnærmet kun «perfekte» foreldre som aldri har gått over streken og sagt noe de angret på i ettertid. Jeg skal være ærlig at jeg, etter seks år uten en eneste komplett natt med søvn, absolutt ingen avlastning, mye usikkerhet med tanke på arbeidsmarked og økonomi som har tynget på meg og min mann, at jeg mer en en gang har sagt eller gjort noe jeg har angret på. Aldri vært voldelig, men når en er helt utkjørt, blir slått/sparket/bitt for femtende gang, da har jeg faktisk ropt ut at DETTE ER IKKE GREIT!!! Og direkte spurt barna (i sinne) hvordan de hadde følt seg inne i sin kropp om jeg var den som slo dem? Ble barnet redde? Nei, men de var uansett ikke ok av meg. Jeg snakker med dem i etterkant, at jeg kan også bli sint, men vi skal ikke slå hverandre. Det er ikke lov. Har jeg gjort andre ting som ikke er pedagogisk korrekt? Altfor mange, helt sikkert. Takk for meg. 

Anonymkode: ab9e8...e17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hun er seks år. Hun hadde et lite utbrudd pga noe som opplevdes feil, og mannen reagerte med å rope til henne (jeg hørte ikke hva).  
Jeg hørte hun begynte å gråte og gikk ut i stua. Mannen hadde forlatt rommet og hun satt alene og gråt. 
Jeg satte meg ned hos henne og spurte hva som hadde skjedd. 
Hun forteller at pappa hadde sagt «skal jeg slå deg??» og hevet en flat hånd mot henne (hun viste meg dette). 
Hun var tydelig redd. 
Jeg spør mannen som kom inn igjen om han gjorde dette. 
Han forsvarer seg med at hun kastet en ting i gulvet i frustrasjon, og gestikulerer med armene. 
Jeg stopper ham, sier at nå står han der og forsvarer seg selv, og sier at jeg synes han heller bør be om unnskyldning. 
Han tar seg i det, setter seg ned og beklager til henne. Trekker henne inn mot seg for en klem. 
Han sier til meg senere at det han gjorde ikke var greit. 
 

Hva tenker dere jeg bør gjøre videre, eller skal jeg la det ligge? Jeg er moren hennes. 

Anonymkode: 088c8...3d7

Han hadde selvfølgelig måtte starte i terapi. 

Tenk deg ham som far til en tenåring!!

Anonymkode: bc04f...2d6

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket ordentlig med han, så han skjønner at noe sånt ikke kan skje igjen.

Skjønner ikke helt de som tenker du bør gjøre det slutt og flytte med barnet pga dette. Det er mange år siden mor kunne ta barnet, stikke og droppe kontakt med far. Han kommer til å skulle ha ungen 50%.

Har dere det bra ellers er det bedre å snakke ordentlig sammen. Tas dette for lett på kan det skje igjen og eskalere.. Han må kunne være med på foreldreveiledning hvis det trengs.

Er han en oppfarende idiot til vanlig, så må man også tenke seg om før man stikker. Det er i noen tilfeller bedre å være tilstede med han og barnet, enn at han er alene med barnet ca 50%. Høres veldig lettvint ut å bare reise fra han, men fedres rettigheter er fader meg større enn barnas nå for tiden.

Anonymkode: 1732b...b33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kanskje hun lærer seg å ikke kaste ting rundt seg i frustrasjon?

Anonymkode: e8deb...93a

Det eneste jeg lærte av mine foreldres psykiske og fysiske oppdragervold på samme alder(og yngre og eldre ...), var at det var skremmende ting som skjedde når pappa eller mamma ble sint/frustrert. Jeg lærte ikke å regulere følelsene mine bedre, jeg lærte ikke å gjøre som jeg fikk beskjed om, jeg lærte ikke å passe bedre på tingene mine, jeg lærte ikke å ... Hva de nå enn ville lære meg ved å slå, true og stenge meg inne i mørke rom eller ute fra huset når jeg hadde gjort noe galt(eller unnlatt å gjøre det jeg skulle gjort).

 

Kanskje det bare var meg det var noe galt med, siden jeg "aldri kunne lære"? Hvis de bare skremte meg hardt nok, så ville jeg forstå til slutt hva jeg hadde gjort galt og hva jeg skulle gjøre riktig neste gang? Ja, det må være noe sånt. Trusler ropt i frustrasjon må jo ellers være den beste måten å lære et barn å håndtere sin egen frustrasjon på, tydeligvis ...?

Anonymkode: 91355...ab1

[AnonymBruker]

Reaksjonen her avhenger litt av om dette er første tilfellet av noe sånt eller ei.

Jeg hadde en episode med min egen datter en gang jeg overhodet ikke er stolt av. Tvert i mot blir jeg mo av skam når jeg tenker på det. Jeg slo henne ikke, men det var ikke langt unna. Vi var alene da, ingen vitner, og hun var såpass liten at det ikke er sikkert at hun hadde klart å sette ord på det senere....

Jeg ble skremt av det selv, og det skjedde aldri igjen (hun er 21 år nå). Jeg hadde det vanskelig selv på den tiden og var syk, uten at jeg mener å rettferdiggjøre noe, bare prøver å forstå selv hvorfor det skjedde. Det var på ingen måte greit, og som sagt skammer jeg meg enda, ca 17 år etter.

Poenget mitt er: man KAN gjøre en feil. Det er ikke greit, men det hender det skjer allikevel. For meg hadde jeg nok selvjustis til at det aldri skjedde igjen, og jeg gikk virkelig i meg selv. Jeg var aldri i nærheten senere i å reagere på samme måte, jeg lærte, rett og slett....

Jeg har et veldig godt og nært forhold til datteren min, og jeg har fortalt henne om denne episoden og spurt om hun husker den. Hun sier at hun ikke gjør det, og "jeg oppførte meg vel som en drittunge da", sagt i ekte tenåringsånd Jeg har presisert at det uansett oppførsel fra henne ikke var greit, og at det var mitt ansvar. Hun har hele tiden sagt at hun ikke husker denne episoden som sagt, og jeg tror faktisk hun hadde vært trygg nok på meg til å si det om hun husket det (hun husker en annen episode fra omtrent samme tid, da hun skulle flytte hjemmefra fordi vi ikke hadde det hun ønsket seg til middag, feks )

Nå skravler jeg meg litt bort - men poenget mitt er at det kan faktisk bli med denne ene gangen. Kanskje fikk han en støkk selv, som jeg gjorde, og fikser det selv. Folk snakker om terapi osv, og det er vel og bra det, og sikkert nødvendig til tider, men innimellom kan folk faktisk gjøre en feil som de selv klarer å snu.... Jeg var en av dem, enda det som sagt ikke var noen som visste om denne episoden....

Jeg mener på ingen måte å bagatellisere det dere har opplevd, for det er på ingen måte en bagatell, tvert i mot! Jeg sier bare at det KAN hende at han ikke trenger mer reaksjon enn en siste alvorlig beskjed nå om at det der skjer ikke igjen, og at du velger å stole på at han skjønte selv at det ikke var greit. Så følger du selvfølgelig litt med, uten å problematisere det for datteren din framover....

Anonymkode: ff9f4...9d2

[AnonymBruker]

Det er ikke helt klart for meg om han faktisk truet med å slå eller om hun sa det, og hadde misforstått, og han unnskyldte at han gjorde henne redd. 
 

Trusler om vold er uakseptabelt og å gjøre barn redde for det også. Men barn ka. misforstå de også. 

Anonymkode: 798cb...a4d

[AnonymBruker]

Krev at han tar cos-kurs (det bør du og) og at han tar et sinnemestringskurs!

Anonymkode: 13a69...929

[C8H10N4O2]

Prøv å se det litt utenfra. Hvis din søster eller beste venninne hadde søkt råd hos deg etter en tilsvarende situasjon, hva ville du sagt da?

Trusler er og en form for vold. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hun er seks år. Hun hadde et lite utbrudd pga noe som opplevdes feil, og mannen reagerte med å rope til henne (jeg hørte ikke hva).  
Jeg hørte hun begynte å gråte og gikk ut i stua. Mannen hadde forlatt rommet og hun satt alene og gråt. 
Jeg satte meg ned hos henne og spurte hva som hadde skjedd. 
Hun forteller at pappa hadde sagt «skal jeg slå deg??» og hevet en flat hånd mot henne (hun viste meg dette). 
Hun var tydelig redd. 
Jeg spør mannen som kom inn igjen om han gjorde dette. 
Han forsvarer seg med at hun kastet en ting i gulvet i frustrasjon, og gestikulerer med armene. 
Jeg stopper ham, sier at nå står han der og forsvarer seg selv, og sier at jeg synes han heller bør be om unnskyldning. 
Han tar seg i det, setter seg ned og beklager til henne. Trekker henne inn mot seg for en klem. 
Han sier til meg senere at det han gjorde ikke var greit. 
 

Hva tenker dere jeg bør gjøre videre, eller skal jeg la det ligge? Jeg er moren hennes. 

Anonymkode: 088c8...3d7

Han trenger et sinnemestringskurs og foreldreveiledning. 

Anonymkode: 3eddb...57f