Konstant klaging over familien/barna.

[AnonymBruker]

Sliter litt med å forstå her. De fleste i vennegjengen har nå barn, noen store, andre små. Det er selvfølgelig krevende i perioder med diverse utfordringer. Vi pynter ikke på livet, det er helt greit å si at nå trenger jeg en luftetur fordi det er litt mye med familieaktiviteter hver dag. 
 

Men ei klager altså konstant, jeg forstår ikke hva som må til for at det skal være nok. Hver eneste anledning er det klaging over hvor slitsomt det er med ungene hjemme, aldri barnefri, husarbeid osv tar helt knekken. Hun har lang ferie og tid både før og etter barnehage/sfo med tid hjemme alene, det blir bare så absurd å høre på. Aldri barnefri stemmer nok ikke helt, det er vel hun som vært mest på egne turer uten mann og barn. Men virker som hun glemmer det, allerede noen dager senere er det på igjen. Det er så jeg lurer på hvorfor i all verden hun skaffet seg familie, det er visst bare slit og mas. 
 

Hva svarer man på sånt da? Har ikke lyst til å henge ut i plenum, men kunne vært hyggelig å prate om litt annet enn kun klaging på livet en tross alt har valgt selv da. Prøver å peile samtalene inn på noe annet, spør andre hvordan gikk det med oppussingen eller er du fornøyd med båten. Men ved første anledning er det rett tilbake. Hva er det som gjør at noen havner i den klageboblen og er det noen måte å få de til å endre fokuset litt? 

Anonymkode: b0ab4...672

[AnonymBruker]

Man svarer at det å ha familie / barn er et valg. 

Anonymkode: ab31c...ce4

[AnonymBruker]

Hva med å spørre litt åpent uten å dømme?

»Har du lagt merke til at du klager veldig mye på familien din og hverdagen?»

Anonymkode: 4aae7...a6b

[AnonymBruker]

Jeg har måttet kutte møter med en slik venninne til et minimum. Hun lever det mest priviligerte livet av alle jeg kjenner, men hun klager mest. Det er småting som blir hausset opp til verdensproblemer og hun synes fryktelig synd på seg selv. Hun sammenligner seg alltid med multimillionærene/milliardærene i Norge når det er noe hun ikke har i eget liv men som de har. Jeg tuller ikke. Da er det jo ikke rart du blir ulykkelig. Jeg prøver å si at hun har urealistiske forventninger til det meste, men man når ikke inn. Hun blir også veldig snurt om jeg ikke sier at jeg forstår henne eller synes synd på henne.

Du kan ikke forandre andre, bare deg selv. ❤️ Ta avstand.

Anonymkode: 73dbc...102

[AnonymBruker]

Folk virker totalt ubrukelige når det kommer til familieliv. Evig syt om tidsklemma og begrensninger. Fatter ikke hva folk styrer med som gjør at de er så utilstrekkelige.

Anonymkode: ebc30...310

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva med å spørre litt åpent uten å dømme?

»Har du lagt merke til at du klager veldig mye på familien din og hverdagen?»

Anonymkode: 4aae7...a6b

På et eller annet tidspunkt er det ok å dømme og be folk skjerpe seg. Det er vel akuratt det mange i vår generasjon mangler.

Anonymkode: ebc30...310

[AnonymBruker]

Kanskje hun ikke vet hva annet hun skal snakke om og at dette har blitt hennes sjargong - det hun snakker om når hun ikke helt vet hva annet? Hun ser kanskje på det som samlende og ufarlig? 

Litt det samme som at noen alltid må snakke om babyen sin eller jobben eller svigermor. 

Styr samtalen inn på noe annet og se om hun kan bidra med andre teamer 

Anonymkode: bb0e9...b29

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega som er akkurat sånn. Jeg får helt avsmak av den konstante sukkingen og klagingen over barna. Hun har både mann og veldig god økonomi, og velfungerende unger. Mye tyt om at hun har så lyst å drikke vin hele natten midt i uken og sukk og stønn hvis det er en planleggingsdag som havner på hennes fridag (hun jobber 80 prosent), det er helt krise, for da må hun ha barna hjemme.

Anonymkode: 43f91...a94

[AnonymBruker]

Tja, jeg er nok en av dem som klager mye på barna og tidsklemma. 

For det er ikke så mye annet som foregår i livet mitt, og det føles feil å sitte og skryte av ungene, så da er det "bedre" å klage over småtingene som jeg tenker alle småbarnsforeldre kan si seg enige i til tider - er det ikke sånn da?

Så istedenfor å snakke om at "Eva" får toppkarakter i alle fag eller at "Anne" har blitt valgt som solist i koret eller hvor flink "Tor" er i fotball, så snakker jeg om at "Eva" sniker med seg godteri på soverommet og jeg er redd for å få maur i huset, og at "Anne" er inne i en periode der hun banner som en full sjømann, og om hvor irritert jeg er over "Tor" som glemmer igjen husnøkkel annenhver dag og kommer for sent til skolebussen omtrent en gang i uka, så jeg må dra fra jobb for å hente ham. 

Og da nikker jo de fleste gjenkjennende og deler tilsvarende historier om egne barn eller om da de selv gjorde noe tilsvarende i sin barndom. 

Anonymkode: 597f1...5a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tja, jeg er nok en av dem som klager mye på barna og tidsklemma. 

For det er ikke så mye annet som foregår i livet mitt, og det føles feil å sitte og skryte av ungene, så da er det "bedre" å klage over småtingene som jeg tenker alle småbarnsforeldre kan si seg enige i til tider - er det ikke sånn da?

Så istedenfor å snakke om at "Eva" får toppkarakter i alle fag eller at "Anne" har blitt valgt som solist i koret eller hvor flink "Tor" er i fotball, så snakker jeg om at "Eva" sniker med seg godteri på soverommet og jeg er redd for å få maur i huset, og at "Anne" er inne i en periode der hun banner som en full sjømann, og om hvor irritert jeg er over "Tor" som glemmer igjen husnøkkel annenhver dag og kommer for sent til skolebussen omtrent en gang i uka, så jeg må dra fra jobb for å hente ham. 

Og da nikker jo de fleste gjenkjennende og deler tilsvarende historier om egne barn eller om da de selv gjorde noe tilsvarende i sin barndom. 

Anonymkode: 597f1...5a1

Det må snakkes om barna på ene eller andre måten? Hobby, reiser, politikk, ting som skjer i nabolaget, mimring osv har tidsklemma tatt knekken på?

Anonymkode: ebc30...310

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tja, jeg er nok en av dem som klager mye på barna og tidsklemma. 

For det er ikke så mye annet som foregår i livet mitt, og det føles feil å sitte og skryte av ungene, så da er det "bedre" å klage over småtingene som jeg tenker alle småbarnsforeldre kan si seg enige i til tider - er det ikke sånn da?

Så istedenfor å snakke om at "Eva" får toppkarakter i alle fag eller at "Anne" har blitt valgt som solist i koret eller hvor flink "Tor" er i fotball, så snakker jeg om at "Eva" sniker med seg godteri på soverommet og jeg er redd for å få maur i huset, og at "Anne" er inne i en periode der hun banner som en full sjømann, og om hvor irritert jeg er over "Tor" som glemmer igjen husnøkkel annenhver dag og kommer for sent til skolebussen omtrent en gang i uka, så jeg må dra fra jobb for å hente ham. 

Og da nikker jo de fleste gjenkjennende og deler tilsvarende historier om egne barn eller om da de selv gjorde noe tilsvarende i sin barndom. 

Anonymkode: 597f1...5a1

Det finnes en gyllen middelvei. Og du kan si at du er glad for at Eva gjør det godt på skolen og snakke naturlig om det, du må ikke si det ved å skryte eller dytte andre ned. Hvorfor gjøre en stor sak ut av snikspising på rommet, jeg hadde dødd av kjedsomhet. Har du ikke noe annet å si om barna dine så finn et helt annet tema.

Anonymkode: 73dbc...102

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det må snakkes om barna på ene eller andre måten? Hobby, reiser, politikk, ting som skjer i nabolaget, mimring osv har tidsklemma tatt knekken på?

Anonymkode: ebc30...310

Nei, jeg MÅ ikke snakke om barna.

Men de andre temaene du nevner:

Hobby - joda, jeg har hobbyer som ikke involverer barna. De er veldig nisje-hobbyer som ingen jeg kjenner deler. Kan garantere at det er kjedeligere å høre på enn historier om ungene.

Reiser - hver eneste reise inkluderer barna. Nei, la meg rette på det, hver eneste reise jeg er på HAR BARNA SOM MIDTPUNKT. Jeg har aldri vært glad i å reise, så det er noe jeg gjør for barnas skyld, og feriene går med til å ligge i telt med barna, dra på stranda med barna, dra på fornøyelsesparker med barna og (nå klager jeg igjen!) fly med barna. Hadde jeg fått velge ville jeg tilbrakt ferien hjemme.

Nabolaget - jeg kjenner alle barnas venner, foreldrene deres, hele FAU og alle lærerne, og jeg er lite interessert i å bli kjent med pensjonistene i nabolaget i tillegg. Så når jeg snakker om "nabolaget" da snakker vi om barna igjen da, bare med et litt annet innslagspunkt. 

Mimring - oi, det er LANGT nede på interesselisten min kjenner jeg.

Politikk - det er et farlig tema. Ingen er noensinne enige om politikk. Å snakke om politikk nå for tiden, er en oppskrift på å miste venner. Men jeg skjønner at jeg heller bør gjøre det enn å snakke om ungene mine. (Bestevenninna mi har Tesla-aksjer. Jeg hater Elon Musk og håper hele selskapet går til helvete. Kan selvfølgelig ikke si det høyt. To andre gode venninner er høyt oppe i lokalpolitikken og enhver betraktning jeg kommer med angående lokalpolitikk må forklares og forsvares i det uendelige. Har en god venn som prøver å overtale meg til å kjøpe Bitcoin hver gang vi møtes, og en annen som mener at AI er fremtiden. Og så har jeg selvfølgelig et knippe perifære bekjente som hater Ukraina, transer, Palestina, Israel, eller alt sammen - veldig morsomme å diskutere politikk med, selv om de er i vater ellers...)

Anonymkode: 597f1...5a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei, jeg MÅ ikke snakke om barna.

Men de andre temaene du nevner:

Hobby - joda, jeg har hobbyer som ikke involverer barna. De er veldig nisje-hobbyer som ingen jeg kjenner deler. Kan garantere at det er kjedeligere å høre på enn historier om ungene.

Reiser - hver eneste reise inkluderer barna. Nei, la meg rette på det, hver eneste reise jeg er på HAR BARNA SOM MIDTPUNKT. Jeg har aldri vært glad i å reise, så det er noe jeg gjør for barnas skyld, og feriene går med til å ligge i telt med barna, dra på stranda med barna, dra på fornøyelsesparker med barna og (nå klager jeg igjen!) fly med barna. Hadde jeg fått velge ville jeg tilbrakt ferien hjemme.

Nabolaget - jeg kjenner alle barnas venner, foreldrene deres, hele FAU og alle lærerne, og jeg er lite interessert i å bli kjent med pensjonistene i nabolaget i tillegg. Så når jeg snakker om "nabolaget" da snakker vi om barna igjen da, bare med et litt annet innslagspunkt. 

Mimring - oi, det er LANGT nede på interesselisten min kjenner jeg.

Politikk - det er et farlig tema. Ingen er noensinne enige om politikk. Å snakke om politikk nå for tiden, er en oppskrift på å miste venner. Men jeg skjønner at jeg heller bør gjøre det enn å snakke om ungene mine. (Bestevenninna mi har Tesla-aksjer. Jeg hater Elon Musk og håper hele selskapet går til helvete. Kan selvfølgelig ikke si det høyt. To andre gode venninner er høyt oppe i lokalpolitikken og enhver betraktning jeg kommer med angående lokalpolitikk må forklares og forsvares i det uendelige. Har en god venn som prøver å overtale meg til å kjøpe Bitcoin hver gang vi møtes, og en annen som mener at AI er fremtiden. Og så har jeg selvfølgelig et knippe perifære bekjente som hater Ukraina, transer, Palestina, Israel, eller alt sammen - veldig morsomme å diskutere politikk med, selv om de er i vater ellers...)

Anonymkode: 597f1...5a1

Helt enig med deg, politikk kan ikke diskuteres i vårt samfunn i dag. Heller barn enn politikk. 
Jeg synes ikke det er et problem å snakke om barn, jeg har heller ingen tro på at så mange her lever så vanvittig interessante liv som de fremmer i denne tråden. 
Det er helt døden for meg å lytte til en som elsker fotball å snakke kun om fotball, mye bedre å snakke om ting man har til felles som barn er et perfekt eksempel på. Helt sikker på at min mor på 90 tallet snakket om meg til sine venner  

Anonymkode: 95aed...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja, jeg er nok en av dem som klager mye på barna og tidsklemma. 

For det er ikke så mye annet som foregår i livet mitt, og det føles feil å sitte og skryte av ungene, så da er det "bedre" å klage over småtingene som jeg tenker alle småbarnsforeldre kan si seg enige i til tider - er det ikke sånn da?

Så istedenfor å snakke om at "Eva" får toppkarakter i alle fag eller at "Anne" har blitt valgt som solist i koret eller hvor flink "Tor" er i fotball, så snakker jeg om at "Eva" sniker med seg godteri på soverommet og jeg er redd for å få maur i huset, og at "Anne" er inne i en periode der hun banner som en full sjømann, og om hvor irritert jeg er over "Tor" som glemmer igjen husnøkkel annenhver dag og kommer for sent til skolebussen omtrent en gang i uka, så jeg må dra fra jobb for å hente ham. 

Og da nikker jo de fleste gjenkjennende og deler tilsvarende historier om egne barn eller om da de selv gjorde noe tilsvarende i sin barndom. 

Anonymkode: 597f1...5a1

Prate om både barn og familie er helt naturlig, det er nå en stor del av livet. Det gjør meg ingenting, ei heller når de som har tenåringsgutter som spiser de ut av huset sier det går to brød om dagen eller døtre som endevender badet før de skal ut av huset. Lett å kjenne seg igjen, ler litt av det. Ja. 
 

Det jeg ikke forstår er klagingen. Mannen er tydeligvis udugelig, helt utrolig at han lever enda ut fra omtalen. Ungene bare maser, besteforeldrene passer ALDRI. De gjør det, men en gang i måneden er visst ikke nok. Da tar jeg glatt strikkeprosjekt minutt for minutt, selv om jeg ikke strikker selv. Litt optimisme å spore i hvert fall.
 

Litt av hensikten å være sosial er vel også nettopp å få innspill litt utenfor den boblen man tydeligvis er så misfornøyd med også? Men i stedet drar en jo det med inn der også, det ene stedet en kunne fått litt fri fra det. Merker de ikke at folk blir lei av å høre det samme hver eneste gang? 

Anonymkode: b0ab4...672

[AnonymBruker]

Så uendelig glad jeg ikke har barn 😅

Anonymkode: 78659...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så uendelig glad jeg ikke har barn 😅

Anonymkode: 78659...9e3

Jeg er uendelig glad for at jeg har barn 

Anonymkode: c9a23...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Sliter litt med å forstå her. De fleste i vennegjengen har nå barn, noen store, andre små. Det er selvfølgelig krevende i perioder med diverse utfordringer. Vi pynter ikke på livet, det er helt greit å si at nå trenger jeg en luftetur fordi det er litt mye med familieaktiviteter hver dag. 
 

Men ei klager altså konstant, jeg forstår ikke hva som må til for at det skal være nok. Hver eneste anledning er det klaging over hvor slitsomt det er med ungene hjemme, aldri barnefri, husarbeid osv tar helt knekken. Hun har lang ferie og tid både før og etter barnehage/sfo med tid hjemme alene, det blir bare så absurd å høre på. Aldri barnefri stemmer nok ikke helt, det er vel hun som vært mest på egne turer uten mann og barn. Men virker som hun glemmer det, allerede noen dager senere er det på igjen. Det er så jeg lurer på hvorfor i all verden hun skaffet seg familie, det er visst bare slit og mas. 
 

Hva svarer man på sånt da? Har ikke lyst til å henge ut i plenum, men kunne vært hyggelig å prate om litt annet enn kun klaging på livet en tross alt har valgt selv da. Prøver å peile samtalene inn på noe annet, spør andre hvordan gikk det med oppussingen eller er du fornøyd med båten. Men ved første anledning er det rett tilbake. Hva er det som gjør at noen havner i den klageboblen og er det noen måte å få de til å endre fokuset litt? 

Anonymkode: b0ab4...672

Uff. Føler meg litt truffet. Har selv klagd mye etter jeg fikk barn. Kan det være hun har det ekstra tungt? En depresjon kanskje?

Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann og var langt nede. Han gråt døgnet rundt i 8-9 måneder. Mye plaget med allergi og magen. Sov ikke 6-7 timer i strekk før han var rundt 3 år. Jeg klaget mye, noe av grunnen var at jeg hele tiden følte at folk bagatelliserte situasjonen. Så da "måtte"  forklare hvordan det var. Alle opplever tunge perioder, men det vi gikk gjennom var ikke normalt. Mange tenkte nok at jeg klagde mye, men få visste hvor jævlig vi faktisk hadde det. Jeg følte meg totalt mislykket og ble også sykemeldt over lengre perioder. Hvorfor klarte alle andre livet hvis det vi gikk gjennom var sånn alle hadde det? 🤷‍♀️ derfor fortsatte jeg å forklare/klage fordi jeg måtte forsvare min udugelighet.

Om dette er en venninne du bryr deg om bør du ta det med henne på enerom og ikke på en ufin måte. 

"Jeg merker at du klager mye for tiden, hvordan går det egentlig med deg?" for eksempel. 

Hvis noen hadde konfrontert meg foran masse folk og på en litt ufin måte hadde jeg sannsynligvis fått et sammenbrudd. Og hadde nok trukket meg helt vekk fra den gjengen og spesielt den personen. 

Sier ikke at dette er tilfelle med venninna di og kanskje hun bare trenger å få høre det for å ta seg sammen, men ofte ligger det ting bak klagingen til folk.

❤️

Anonymkode: 6c076...017

[AnonymBruker]

Jeg klager ofte over livet med familie og barn, riktignok med litt humor. Men familielivet tar 100% av min tid, og det er slitsomt. Det er ikke så mye annet jeg gjør enn å jobbe i en heftig jobb, komme hjem til å få i ungene mat og få dem gjennom lekser for så å rushe av sted til en eller annen trening eller kamp eller noe annet, for så å komme hjem og mase på å få ordnet klær, mat og annet til dagen etter og deretter mase for å få ungene i seng. Rydde og vaske hus og klær.

Sånn går dagene i ett! Skjønner virkelig ikke folk som ikke syns det er slitsomt med unger, men det får være opp til enhver å kjenne på. Kanskje har man en jobb alene på kontor eller hjemmekontor, barna lenge i barnehagen eller på SFO eller barn som ikke har fritidsaktiviteter, eventuelt ikke følger opp barna så mye med aktiviteter og venner/besøk? 

 

Anonymkode: d544b...da7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva svarer man på sånt da? 

Anonymkode: b0ab4...672

Du får svare at hun kan glede seg til ungene flytter hjemmefra da.

Anonymkode: 1bb77...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, jeg MÅ ikke snakke om barna.

Men de andre temaene du nevner:

Hobby - joda, jeg har hobbyer som ikke involverer barna. De er veldig nisje-hobbyer som ingen jeg kjenner deler. Kan garantere at det er kjedeligere å høre på enn historier om ungene.

Reiser - hver eneste reise inkluderer barna. Nei, la meg rette på det, hver eneste reise jeg er på HAR BARNA SOM MIDTPUNKT. Jeg har aldri vært glad i å reise, så det er noe jeg gjør for barnas skyld, og feriene går med til å ligge i telt med barna, dra på stranda med barna, dra på fornøyelsesparker med barna og (nå klager jeg igjen!) fly med barna. Hadde jeg fått velge ville jeg tilbrakt ferien hjemme.

Nabolaget - jeg kjenner alle barnas venner, foreldrene deres, hele FAU og alle lærerne, og jeg er lite interessert i å bli kjent med pensjonistene i nabolaget i tillegg. Så når jeg snakker om "nabolaget" da snakker vi om barna igjen da, bare med et litt annet innslagspunkt. 

Mimring - oi, det er LANGT nede på interesselisten min kjenner jeg.

Politikk - det er et farlig tema. Ingen er noensinne enige om politikk. Å snakke om politikk nå for tiden, er en oppskrift på å miste venner. Men jeg skjønner at jeg heller bør gjøre det enn å snakke om ungene mine. (Bestevenninna mi har Tesla-aksjer. Jeg hater Elon Musk og håper hele selskapet går til helvete. Kan selvfølgelig ikke si det høyt. To andre gode venninner er høyt oppe i lokalpolitikken og enhver betraktning jeg kommer med angående lokalpolitikk må forklares og forsvares i det uendelige. Har en god venn som prøver å overtale meg til å kjøpe Bitcoin hver gang vi møtes, og en annen som mener at AI er fremtiden. Og så har jeg selvfølgelig et knippe perifære bekjente som hater Ukraina, transer, Palestina, Israel, eller alt sammen - veldig morsomme å diskutere politikk med, selv om de er i vater ellers...)

Anonymkode: 597f1...5a1

Både politikk og alt det andre var forslag, men virker som barna og livet ditt er et eneste stort problem, da er det ikke så lett. Du skal få klage i fred.

Anonymkode: ebc30...310