Konstant klaging over familien/barna.

[AnonymBruker]

Hun må lære seg at mann/barn/hjem ikke er en jobb. Det er et livsvalg og en livsstil. Når man velger det livet, så følger det automatisk med en del oppgaver. De som ikke liker et vanlig familieliv, bør ikke velge det. Hjelp henne til å se på familielivet som noe positivt som faktisk skal gi glede. 

Blir irritert når noen bruker ordet jobb om fritid og familieliv. En jobb skriver man kontrakt på, og mottar lønn for. Familie velger man å få, og man bruker det meste av fritiden sin på den.

Anonymkode: 98d73...489

[AnonymBruker]

Kan det være at hun har en diagnose som ikke er blitt diagnostisert?

Minn henne på at hverdagen man har er en sum av alle valgene man tar i det daglige. Sett hardt mot hardt.

“Du liker ikke familielivet, men hva konkret ville blitt bedre hvis du skilte deg med Person?”

 

“Hva gjør du selv for at X, y og z skal bli bedre for deg?”

 

”Gjør du noe aktivt selv for at parforholdet ditt skal bli bedre?”

osv

 

(Selvsagt ta det på tomannshånd.)

 

Er hun ikke interessert i å ta fatt på noe av det så kan du si rett ut at du må ta avstand for henne for du orker ikke en slik syting da. 

Anonymkode: e0a75...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Uff. Føler meg litt truffet. Har selv klagd mye etter jeg fikk barn. Kan det være hun har det ekstra tungt? En depresjon kanskje?

Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann og var langt nede. Han gråt døgnet rundt i 8-9 måneder. Mye plaget med allergi og magen. Sov ikke 6-7 timer i strekk før han var rundt 3 år. Jeg klaget mye, noe av grunnen var at jeg hele tiden følte at folk bagatelliserte situasjonen. Så da "måtte"  forklare hvordan det var. Alle opplever tunge perioder, men det vi gikk gjennom var ikke normalt. Mange tenkte nok at jeg klagde mye, men få visste hvor jævlig vi faktisk hadde det. Jeg følte meg totalt mislykket og ble også sykemeldt over lengre perioder. Hvorfor klarte alle andre livet hvis det vi gikk gjennom var sånn alle hadde det? 🤷‍♀️ derfor fortsatte jeg å forklare/klage fordi jeg måtte forsvare min udugelighet.

Om dette er en venninne du bryr deg om bør du ta det med henne på enerom og ikke på en ufin måte. 

"Jeg merker at du klager mye for tiden, hvordan går det egentlig med deg?" for eksempel. 

Hvis noen hadde konfrontert meg foran masse folk og på en litt ufin måte hadde jeg sannsynligvis fått et sammenbrudd. Og hadde nok trukket meg helt vekk fra den gjengen og spesielt den personen. 

Sier ikke at dette er tilfelle med venninna di og kanskje hun bare trenger å få høre det for å ta seg sammen, men ofte ligger det ting bak klagingen til folk.

❤️

Anonymkode: 6c076...017

Absolutt. Vi er flere som har hatt noen ganske tøffe opplevelser, det er selvfølgelig rom for at ikke livet går på skinner hele tiden. Det er lov å både gråte og få en pep-talk om en opplever at det er uoverkommelig i perioder. Ei har mannen kreft, noen har syke foreldre, vi har en enke i gjengen, ei som var store deler av spedbarnstiden på sykehus, mistet jobb, ungdom som mobbes. Ingen har vært fritatt for livets kjipe sider. 
 

Det er denne gjentagende klagingen jeg får helt mark av, over et helt vanlig liv. Klesvask, for å ta et eksempel. Alle har det. Det er denne huff og uff, som om det er noe ekstraordinært utfordrende at man må vaske klær eller at mannen vasker på feil måte. Alle slike ting blir ganske mye til sammen. Lurer på om man forstår selv at de rundt, som også kanskje trenger en liten pause fra rollen hjemme, ikke akkurat får noen god kveld om alt skal være klaging på livet en velger selv. Hvorfor klage på ektefellen stadig? Har en ikke valgt denne personen selv? Jeg ville blitt veldig lei meg om min klagde slik på meg. 

Anonymkode: b0ab4...672

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.7.2026 den 12.21):

 

Politikk - det er et farlig tema. Ingen er noensinne enige om politikk. Å snakke om politikk nå for tiden, er en oppskrift på å miste venner. Men jeg skjønner at jeg heller bør gjøre det enn å snakke om ungene mine. (Bestevenninna mi har Tesla-aksjer. Jeg hater Elon Musk og håper hele selskapet går til helvete. Kan selvfølgelig ikke si det høyt. To andre gode venninner er høyt oppe i lokalpolitikken og enhver betraktning jeg kommer med angående lokalpolitikk må forklares og forsvares i det uendelige. Har en god venn som prøver å overtale meg til å kjøpe Bitcoin hver gang vi møtes, og en annen som mener at AI er fremtiden. Og så har jeg selvfølgelig et knippe perifære bekjente som hater Ukraina, transer, Palestina, Israel, eller alt sammen - veldig morsomme å diskutere politikk med, selv om de er i vater ellers...)

Anonymkode: 597f1...5a1

Politikk er da ikke farlig, det er ikke farlig å være uenig. Hvorfor kan du ikke si at du håper selskapene til Musk går til helvete? 

Anonymkode: 9b2d7...e95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Helt enig med deg, politikk kan ikke diskuteres i vårt samfunn i dag. 

Anonymkode: 95aed...fc8

For et rart samfunn dere lever i. 

Anonymkode: 9b2d7...e95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg klager ofte over livet med familie og barn, riktignok med litt humor. Men familielivet tar 100% av min tid, og det er slitsomt. Det er ikke så mye annet jeg gjør enn å jobbe i en heftig jobb, komme hjem til å få i ungene mat og få dem gjennom lekser for så å rushe av sted til en eller annen trening eller kamp eller noe annet, for så å komme hjem og mase på å få ordnet klær, mat og annet til dagen etter og deretter mase for å få ungene i seng. Rydde og vaske hus og klær.

Sånn går dagene i ett! Skjønner virkelig ikke folk som ikke syns det er slitsomt med unger, men det får være opp til enhver å kjenne på. Kanskje har man en jobb alene på kontor eller hjemmekontor, barna lenge i barnehagen eller på SFO eller barn som ikke har fritidsaktiviteter, eventuelt ikke følger opp barna så mye med aktiviteter og venner/besøk? 

 

Anonymkode: d544b...da7

Stakkars barn, dette hørtes utrolig slitsomt ut. Dropp for all del de stressende aktivitetene og slapp av på ettermiddagene 🧡 Det var det beste jeg visste i barndommen på skoledagene; å bare komme hjem og vite at etter lekser så kunne jeg koble av resten av dagen, enten alene eller med barna i gata. Jeg hadde ikke søsken heller så jeg kom hjem til rommet mitt i fred 🌼 Beste følelsen! I dag har jeg selv et enebarn, en gutt på 15 med autisme som er like glad i fred og ro som meg. Gjør livet mindre hausete, så får man mindre å klage på også. 

Anonymkode: 34d14...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

ikke akkurat får noen god kveld om alt skal være klaging på livet en velger selv

Bingo 🎯

Anonymkode: 34d14...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Stakkars barn, dette hørtes utrolig slitsomt ut. Dropp for all del de stressende aktivitetene og slapp av på ettermiddagene 🧡 Det var det beste jeg visste i barndommen på skoledagene; å bare komme hjem og vite at etter lekser så kunne jeg koble av resten av dagen, enten alene eller med barna i gata. Jeg hadde ikke søsken heller så jeg kom hjem til rommet mitt i fred 🌼 Beste følelsen! I dag har jeg selv et enebarn, en gutt på 15 med autisme som er like glad i fred og ro som meg. Gjør livet mindre hausete, så får man mindre å klage på også. 

Anonymkode: 34d14...135

Mens jeg trente ofte 2 ganger om dagen med kun fri søndager og elsket det, Hvorfor kan vi ikke være forskjellige? Hvorfor er din versjon den riktige og alle barn som elsker det de driver med bør slutte? 

Anonymkode: 95aed...fc8

[AnonymBruker]

Hadde en kollega som var sånn. Hver lunsjpause, hver dag, klaget han over barna.

Til slutt ble jeg så lei at jeg sa høyt: "Åh, jeg er så glad jeg ikke har barn når jeg hører på deg!"

Da fikk pipa en annen lyd og det var ikke måte på hvor fantastisk det var med barn.

Anonymkode: 3bb65...538

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Absolutt. Vi er flere som har hatt noen ganske tøffe opplevelser, det er selvfølgelig rom for at ikke livet går på skinner hele tiden. Det er lov å både gråte og få en pep-talk om en opplever at det er uoverkommelig i perioder. Ei har mannen kreft, noen har syke foreldre, vi har en enke i gjengen, ei som var store deler av spedbarnstiden på sykehus, mistet jobb, ungdom som mobbes. Ingen har vært fritatt for livets kjipe sider. 
 

Det er denne gjentagende klagingen jeg får helt mark av, over et helt vanlig liv. Klesvask, for å ta et eksempel. Alle har det. Det er denne huff og uff, som om det er noe ekstraordinært utfordrende at man må vaske klær eller at mannen vasker på feil måte. Alle slike ting blir ganske mye til sammen. Lurer på om man forstår selv at de rundt, som også kanskje trenger en liten pause fra rollen hjemme, ikke akkurat får noen god kveld om alt skal være klaging på livet en velger selv. Hvorfor klage på ektefellen stadig? Har en ikke valgt denne personen selv? Jeg ville blitt veldig lei meg om min klagde slik på meg. 

Anonymkode: b0ab4...672

Skjønner. Da høres det jo ut til at hun klager bare for å klag. For noen er klaging en måte å kommunisere på har jeg inntrykk av. Er lett å trekke frem noe negativt hvis man ikke har noe annet å si.

Om du ønsker å ta det med henne ville jeg gitt henne noen konkrete eksempler, for det kan hende hun ikke tenker over det og dermed ikke skjønner hva du sikter til. Si det på en mild måte. Jeg tror jeg hadde satt pris på om en venn kom med en liten kommentar til meg hvis jeg selv ikke var klar over egen negative adferd som påvirket alle rundt meg. Vel og merke hvis det kommer fra et godt sted.

Lykke til!

Anonymkode: 6c076...017