Veldig bekymret for sønnen min

[AnonymBruker]

Eldstemann er ferdig med videregående nå og har ingen planer for fremtiden. Jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med han, han virker så umotivert. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men føler veldig skyldig og det gnager på meg. Veit bare ikke hvor jeg feilet… og hva jeg kunne gjort annerledes. Det er jo slik at vi foreldre prøver vårt beste, men det er ikke alltid det går som planlagt. 

Han vil ikke studere, og har per nå en liten deltidsjobb pappaen har skaffet han. Men selv der har vi fått dårlige tilbakemeldinger fra sjefen. Min mann kjenner sjefen og det var slik vi skaffet han den jobben. Vi har snakket med han om veien videre, sagt at han må jobbe hvis han ikke vil studere. Vi har også tilbudt ham et år på folkehøgskole der vi betaler for alt, så han slipper studielån allerede nå, men det frister heller ikke. Enda de har så mange fine linjer på folkehøyskolene nå. Han vil ingenting og det virker ikke som han forstår alvoret med å bli voksen og selvstendig. 
 

De siste to årene har vært tøffe for oss. Det er bare takket være en enorm innsats fra vår side at guttungen fullførte vgs. Han kom seg ikke opp om morgenen og greide ikke å komme seg til skolen. Far endret turnusen sin for å kjøre han til skolen daglig, det var en kamp å få han opp om morgenen. Alt av prøver, innleveringer og annet satt jeg og hjalp han med. Jeg måtte ta alle kampene og presse han til å gjøre det han skal. Nå har han heldigvis fullført, og har et vitnemål. Heldigvis er fraværet også relativt lavt. For dere som leser dette høres det sikkert helt vilt ut at foreldre sitter å pugger sammen med en voksen mann, men det var det som måtte til. Vi søkte om hjelp hos skolerådgiveren og BUP, men ingenting annet enn god gammeldags «tvang» hjalp. Vi var redde for at han skal havne helt utenfor arbeidslivet og samfunnet, hvis han droppet ut av vgs. 
 

Nå må vi gjøre det samme med hans nåværende jobb. Vi må kjøre han bort dit hver gang for at han skal greie å holde på den lille stillingen han har. Og det bekymrer meg veldig. Hva skal han gjøre med livet sitt? 
 

Dette er en veldig ukjent problemstilling i min familie der alle har høyere utdanning og gode jobber. Søsteren hans er veldig skoleflink og selvgående, selvom hun er 4 år yngre. Vi har aldri måtte holde på slik med henne. Men med han så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre… Har dere noen gode råd? For dette kan ikke fortsette….
 

 

 

Anonymkode: 18d8f...86a

[Amy71]

Du bør få han til NAV og der får han samtaler med rådgiver. 

 

[GammelKaktus]

Jeg tenker at når han er så stor som han er og dere har gjort alt dere har gjort så må han nesten bare prøve å finne utav det selv. Dere kan ikke fortsette slik gjennom hele voksenlivet og når han ikke har funnet motivasjon med deres hjelp så må han nesten finne utav det uten. Ikke at dere ikke skal stille opp men at han ordner seg selv.

Har han ingen ønsker eller interesser som gir han noe i hverdagen, altså som kan peile han inn på noe han vil drive med?

 

Endret 2. juli av GammelKaktus

[AnonymBruker]

Har han venner? Hva gjør han når han ikke er på jobb? Er han deprimert? Det er vel kanskje lurt å nøste opp i hva som er årsaken til dette. Om han bare har vondt i viljen, så må det stilles krav. Er det andre ting som ligger bak, må han få hjelp. 

Anonymkode: 34d68...59e

[BeeKind]

Har han noen diagnose som gjør at han fungerer så dårlig? 
Hvis ikke, og dette bare er latskap og motvilje til å bli voksen, så kan det være at det som skal til er å la han gå på en smell. Nå har dere fått han gjennom videregående, så han har muligheter for fremtiden. Slutt å tilrettelegge og tvinge, la han stå på egne bein og se hva som skjer når man ikke tar ansvar. Han vil fort finne ut at konsekvensene av det ikke er så gøy, og at alle andre rundt han går videre med livene sine… men så lenge dere står der og hindrer konsekvensene fra å bite han bak, så trenger han heller ikke å møte realiteten. 
 

forstår godt at du er bekymret ❤️💔

Endret 2. juli av BeeKind

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Eldstemann er ferdig med videregående nå og har ingen planer for fremtiden. Jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med han, han virker så umotivert. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men føler veldig skyldig og det gnager på meg. Veit bare ikke hvor jeg feilet… og hva jeg kunne gjort annerledes. Det er jo slik at vi foreldre prøver vårt beste, men det er ikke alltid det går som planlagt. 

Han vil ikke studere, og har per nå en liten deltidsjobb pappaen har skaffet han. Men selv der har vi fått dårlige tilbakemeldinger fra sjefen. Min mann kjenner sjefen og det var slik vi skaffet han den jobben. Vi har snakket med han om veien videre, sagt at han må jobbe hvis han ikke vil studere. Vi har også tilbudt ham et år på folkehøgskole der vi betaler for alt, så han slipper studielån allerede nå, men det frister heller ikke. Enda de har så mange fine linjer på folkehøyskolene nå. Han vil ingenting og det virker ikke som han forstår alvoret med å bli voksen og selvstendig. 
 

De siste to årene har vært tøffe for oss. Det er bare takket være en enorm innsats fra vår side at guttungen fullførte vgs. Han kom seg ikke opp om morgenen og greide ikke å komme seg til skolen. Far endret turnusen sin for å kjøre han til skolen daglig, det var en kamp å få han opp om morgenen. Alt av prøver, innleveringer og annet satt jeg og hjalp han med. Jeg måtte ta alle kampene og presse han til å gjøre det han skal. Nå har han heldigvis fullført, og har et vitnemål. Heldigvis er fraværet også relativt lavt. For dere som leser dette høres det sikkert helt vilt ut at foreldre sitter å pugger sammen med en voksen mann, men det var det som måtte til. Vi søkte om hjelp hos skolerådgiveren og BUP, men ingenting annet enn god gammeldags «tvang» hjalp. Vi var redde for at han skal havne helt utenfor arbeidslivet og samfunnet, hvis han droppet ut av vgs. 
 

Nå må vi gjøre det samme med hans nåværende jobb. Vi må kjøre han bort dit hver gang for at han skal greie å holde på den lille stillingen han har. Og det bekymrer meg veldig. Hva skal han gjøre med livet sitt? 
 

Dette er en veldig ukjent problemstilling i min familie der alle har høyere utdanning og gode jobber. Søsteren hans er veldig skoleflink og selvgående, selvom hun er 4 år yngre. Vi har aldri måtte holde på slik med henne. Men med han så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre… Har dere noen gode råd? For dette kan ikke fortsette….
 

 

 

Anonymkode: 18d8f...86a

1. Husk at han ikke er dømt til å mislykkes selv om han ikke tar høyere utdannelse, det er mange uten høyere utdannelse som har jobbet seg opp og fram og klart seg bra i livet.  

2. Om han er skoletrøtt og ikke er motivert for å ta høyere utdannelse nå, kan han alltids ta det senere. Han er jo bare 19. 

Men han kan uansett ikke bare drive dank og bo hjemme. Jeg tror han ville hatt godt av et år på folkehøgskole. Der får han en viss selvstendighetstrening siden han må bo borte fra mor og far, samtidig som det er et trygt nettverk rundt han som passer på og det er mindre ansvar og utgifter enn å bo for seg selv. På en folkehøgskole vil han også kunne velge linje etter hva han er interessert i, men uten at det er noen karakterer,  og det kan være med på å bygge opp motivasjonen hans for hva han har lyst til å drive med senere det være seg jobb eller studier. 

Anonymkode: 7755d...59f

[AnonymBruker]

Jeg ble ferdig med videregående på slutten av 80-tallet. Da var det vanlig å flytte hjemmefra, enten for å studere, avtjene førstegangstjenesten, gå på folkehøgskole, være au pair og lære fremmedspråk eller dra ut i verden som ryggsekkturist (der man tjente til livets opphold underveis med å plukke epler på New Zealand o.l.). De få som ble boende hjemme fikk krav fra foreldrene om at de enten måtte gå på skole/studere eller arbeide. Det var mindre vanlig å betale husholdningspenger hjemme (skjønt jeg måtte det det året jeg bodde hjemme mens jeg studerte), men det var sjelden at foreldre lot voksne barn bli boende hjemme for å drive dank. 

Anonymkode: dd89a...132

[AnonymBruker]

Hvem er han som person? Hva liker han å gjøre/holder han på med på fritiden. Har han venner? 

Er du sikker på at søvnproblemene du nevner er tenåringslatskap å ikke noe mer alvorlig? 

Det ligger mest sannsynligvis noe bak dette, for det er veldig uvanlig å ikke ha noen som helst anelse om hvilken rettning man vil ta videre i livet(spesielt i denne alderen). Hvis han sliter så mye med å fullføre vgs så kommer han til å streve på mesteparten av det som finnes av høyere utdanning. Å prøve å presse han til det nå høres ut som en dårlig ide, for dersom opplevelsen han får er dårlig nokk kan det hende han aldri prøver igjen. 

Har han iallfall urealistiske drømmer?

Ser ut som det er mange her inne som mener han bare skal kastes ut, så han lærer å stå på egne ben. Hadde han vært en jente så ville det nok vært 100 påminnelser allerede om hvordan hjernen ikke er ferdigutviklet før man er 25 å at hun derfor måtte få tid på seg.

Dette er også en veldig vanskelig tid og vokse opp i med tanke på jobbsikkerhet. Eneste trygge utdanningen virker nesten å være sykepleier eller lignende(og det er ikke for alle). 

Anonymkode: 55d00...ddb

[AnonymBruker]

Hvor mye skjermtid har han? 

Anonymkode: a567f...ddf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

1. Husk at han ikke er dømt til å mislykkes selv om han ikke tar høyere utdannelse, det er mange uten høyere utdannelse som har jobbet seg opp og fram og klart seg bra i livet.  

2. Om han er skoletrøtt og ikke er motivert for å ta høyere utdannelse nå, kan han alltids ta det senere. Han er jo bare 19. 

Men han kan uansett ikke bare drive dank og bo hjemme. Jeg tror han ville hatt godt av et år på folkehøgskole. Der får han en viss selvstendighetstrening siden han må bo borte fra mor og far, samtidig som det er et trygt nettverk rundt han som passer på og det er mindre ansvar og utgifter enn å bo for seg selv. På en folkehøgskole vil han også kunne velge linje etter hva han er interessert i, men uten at det er noen karakterer,  og det kan være med på å bygge opp motivasjonen hans for hva han har lyst til å drive med senere det være seg jobb eller studier. 

Anonymkode: 7755d...59f

Å drive dank er jo herlig. Jeg gjør det ennå, i en alder av 44.

Anonymkode: cc3f6...1d4

[AnonymBruker]

Dere har virkelig stått på for å gi han et godt grunnlag for å klare seg som voksen. Herfra er det egentlig hans ansvar å ta tak i eget liv. Men er enig i det noen nevner her om å finne ut om det kan være noe depresjon eller annen årsak til at han virker så uinteressert i å gjøre noe. 

Anonymkode: e1892...cb8

[AnonymBruker]

Gamer han hele natta? Udianosert ADHD/ autisme-spekter-diagnose? Hva slags kosthold har han?

Anonymkode: 05584...293

[AnonymBruker]

Militæret!

Anonymkode: a37e9...ff2

[LivetErEnLek]

Jeg tror dere, i beste mening, har tatt fra ham muligheten til å mestre eget liv og utvikle autonomi. Når dere vekker ham, kjører ham til skolen, gjør skolearbeid sammen med ham og nå kjører ham til jobb, blir det dere som bærer ansvaret for livet hans. Han har derfor aldri fått kjenne de naturlige konsekvensene av egne valg eller oppleve at han faktisk kan klare ting selv.

Jeg sier ikke dette for å kritisere dere. Det er lett å forstå at dere gjorde det av kjærlighet og frykt for at han skulle falle utenfor. Men det som hjelper på kort sikt, kan noen ganger hindre utvikling på lang sikt.

Hvis dette skal endre seg, må dere gradvis trekke dere tilbake og la ham ta mer ansvar, også om det innebærer at han mislykkes innimellom. Det er ofte gjennom å møte konsekvenser og løse egne problemer at voksne mennesker utvikler selvstendighet og motivasjon. 

Jeg tror ikke dette handler om at han velger å ikke ta styringen. Slik innlegget beskriver situasjonen, virker det mer som om han aldri har fått utviklet evnen til å ta ansvar for eget liv. Når dere over mange år har organisert hverdagen hans, vekket ham, kjørt ham, presset ham gjennom skolearbeid og nå sørger for at han kommer seg på jobb, har dere  (i beste mening) overtatt funksjoner han selv burde fått øve på. At dette i tillegg har blitt gjort i de årene man løsrevet seg og finner seg selv, gjør det ikke noe bedre.

Autonomi og mestring utvikles gjennom erfaring. Når noen stadig tar over ansvaret, får man ikke trent opp disse ferdighetene. Det betyr ikke at dee har ønsket dette utfallet, men konsekvensen har blitt en ung voksen som ikke vet hvordan han skal ta styringen fordi han aldri har fått mulighet til å lære det.

[LillaGorilla<3]

Har dere forsøkt å finne utav HVORFOR han ikke orker/vil ta tak? Altså, har du satt deg ned med ham og tatt en god samtale for å forsøke å finne utav dette og hvordan han egentlig har det med seg selv?

Jeg ville begynt der, og så tatt det derfra og bestemt hvaslags hjelp han bør få. Han kan jo ikke ha det helt bra med seg selv?

[Snickersogtwist]

Krav om førstegangstjeneste? Er han fritatt? 

[AnonymBruker]

Jeg ville sluttet å legge til rette for at dette kan fortsette.

Hvorfor skal han endre på noe, når livet han lever fungerer helt fint. 

Jobben gjør at han tjener penger. Første bud er å slutte å kjøre ham dit. Mister han jobben har han ingen inntekt, og så får han for første gang kjenne på konsekvenser.

I verste fall ville jeg satt krav om selvstendig jobb / studier mot å få bo hjemme. For han har pr nå ingen incentiver for å ta rak i livet sitt. Han har tak over hodet, mat på bordet, seng å sove i. 
 

Skjønner det du har gjort hittil for at han skal fullføre vgs, men nå må du trekke deg tilbake. Og kaste ham ut, dersom det er tilgangen til behagelig liv som gjør at dette fortsetter. 

Anonymkode: 33921...654

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Eldstemann er ferdig med videregående nå og har ingen planer for fremtiden. Jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med han, han virker så umotivert. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men føler veldig skyldig og det gnager på meg. Veit bare ikke hvor jeg feilet… og hva jeg kunne gjort annerledes. Det er jo slik at vi foreldre prøver vårt beste, men det er ikke alltid det går som planlagt. 

Han vil ikke studere, og har per nå en liten deltidsjobb pappaen har skaffet han. Men selv der har vi fått dårlige tilbakemeldinger fra sjefen. Min mann kjenner sjefen og det var slik vi skaffet han den jobben. Vi har snakket med han om veien videre, sagt at han må jobbe hvis han ikke vil studere. Vi har også tilbudt ham et år på folkehøgskole der vi betaler for alt, så han slipper studielån allerede nå, men det frister heller ikke. Enda de har så mange fine linjer på folkehøyskolene nå. Han vil ingenting og det virker ikke som han forstår alvoret med å bli voksen og selvstendig. 
 

De siste to årene har vært tøffe for oss. Det er bare takket være en enorm innsats fra vår side at guttungen fullførte vgs. Han kom seg ikke opp om morgenen og greide ikke å komme seg til skolen. Far endret turnusen sin for å kjøre han til skolen daglig, det var en kamp å få han opp om morgenen. Alt av prøver, innleveringer og annet satt jeg og hjalp han med. Jeg måtte ta alle kampene og presse han til å gjøre det han skal. Nå har han heldigvis fullført, og har et vitnemål. Heldigvis er fraværet også relativt lavt. For dere som leser dette høres det sikkert helt vilt ut at foreldre sitter å pugger sammen med en voksen mann, men det var det som måtte til. Vi søkte om hjelp hos skolerådgiveren og BUP, men ingenting annet enn god gammeldags «tvang» hjalp. Vi var redde for at han skal havne helt utenfor arbeidslivet og samfunnet, hvis han droppet ut av vgs. 
 

Nå må vi gjøre det samme med hans nåværende jobb. Vi må kjøre han bort dit hver gang for at han skal greie å holde på den lille stillingen han har. Og det bekymrer meg veldig. Hva skal han gjøre med livet sitt? 
 

Dette er en veldig ukjent problemstilling i min familie der alle har høyere utdanning og gode jobber. Søsteren hans er veldig skoleflink og selvgående, selvom hun er 4 år yngre. Vi har aldri måtte holde på slik med henne. Men med han så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre… Har dere noen gode råd? For dette kan ikke fortsette….
 

 

 

Anonymkode: 18d8f...86a

Fjern alt av skjermer i boligen, skift passord på Internett. 

Gi han valget mellom ulike ting -, f eks militæret, en jobb der det følger med bolig, eventuelt en fysisk utfordrende linje på folkehøgskole. 

Anonymkode: 26e0a...d7a

[AnonymBruker]

Jeg tenker dere har gjort alt riktig frem til nå. Vitnemålet kan han få bruk for senere, selv om han ikke er motivert til utdanning nå. Å la han drive dank hjemme derimot vil bare forsterke problemet: Det er helt i orden at han ikke "vet hva han vil bli", det er mange som bruker tid på å finne ut av det. Det som er utfordringen er at han ikke forstår at han har et selvstendig ansvar for å forsørge seg selv. Det er her dere må sette inn støtet: Gi en deadline og si at skal han fortsette å bo hjemme må han enten ta utdannelse eller finne seg en fulltidsjobb, eller så må han flytte ut. Noen ganger er det ikke enkelt å finne balansen mellom omsorg og "tough love", men å la unge voksne kaste bort måneder og år av livet sitt uten å lære noe, kjenne på mestringsfølelse eller tjene egne penger er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 6999a...62a

[AnonymBruker]

Første jeg hadde gjort er å fjerne alle økonomisk bistand. Sette opp et budsjett der han må bidra med penger til mat og hjelpe til med husarbeid. 

Kutt alt av Internett og si at det må han betale for. Får han penger av dere så klart han ikke gidder å jobbe. Han får jo ikke noen konsekvenser for latskapen. 

Slutt å gjør ting for han hjemme. La rommet flyte. 

Han får melde seg arbeidsledig på Nav så de kan pushe på han. 

Dere må sette med foten.

Anonymkode: f9a23...3c4