Andre med grenseoverskridende barn

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (12 timer siden):

 Mannen din høres jo ut som om han er en stor belastning opp i dette. 

Ja, men det er episodevis. Det er vel rundt 80% skilsmisse hos par med autistiske barn, og det går nok mest på at når krybben er tom, bites hestene. Han kan være stikk motsatt av hva jeg trenger (og barnet trenger), når jeg trenger det mest, men det er en del av sannheten. Parallelt har han mange verdifulle bidrag til både barnet og meg. Vi gleder oss mye over barnet sammen, og han er sterk på å få fram det beste i barnet når det er mottagelig for det, men trenger bedre triggerkontroll i seg selv. 

Dette var ikke en klagetråd på mannen, jeg tok det med som et viktig aspekt i situasjonen med at jeg må bygge mestring alene for de vanskeligste episodene selv om jeg også kan være helt i underskudd og touched out. 

Relasjonene er reparert igjen etter i går. Barnet har også gode ferdigheter til å analysere og forstå etterpå med støtte og mønstergjenkjenning, både eget perspektiv og våre, bare ikke i sanntid i full fight/flight. 

Anonymkode: ea1c1...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja.

Også mellomtrinnet, også autist (og litt til). Den grove volden tok slutt etter at barnet begynte på lavdose antipsykotiska, men det krever fortsatt konstant samregulering 24/7 og går ikke på skole. Ingen avlastning fungerer og barnet har kronisk skyhøy selvmordsrisiko. 

Jeg har ingen trylletriks, er utbrent etter årevis med barnet og systemer som fungerer dårlig. Det jeg har hatt mest nytte av, er psykologen på BUP. Vi har jevnlige samtaler som handler mye om det å stå i ekstremomsorg over tid. Vi har vært eksepsjonelt heldige med vedkommende. 

Anonymkode: ead9c...8c3

Er det feil å ikke forstå hvorfor man da ikke lar dette skje? Virker ikke som noen av dere har noe liv uansett? At det ikke er noe glede der, ingen lykke, ingen bedring i sikte. Hvis barnet bare vil dø så er det jo ganske egoistisk å holde det fra å gjøre det? Eller er det faktisk håp om bedring etterhvert?

Anonymkode: 032c2...703

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Er det feil å ikke forstå hvorfor man da ikke lar dette skje? Virker ikke som noen av dere har noe liv uansett? At det ikke er noe glede der, ingen lykke, ingen bedring i sikte. Hvis barnet bare vil dø så er det jo ganske egoistisk å holde det fra å gjøre det? Eller er det faktisk håp om bedring etterhvert?

Anonymkode: 032c2...703

Ja, det er feil.

Barn har krav på beskyttelse, og barn og tenåringsperiode er vanskelige for barn med utfordringer (og ofte også uten diagnoser). 

Med årene kommer modning, mer selvinnsikt, mer reguleringsmulighet, mer mulighet for kommunikasjon rundt grenser og behov,  mer mulighet til å ta avgjørelser for egen hverdag, skolepress blir borte, boligforhold kan tilrettelegges osv. I barne- og tenåringsår er personen ganske hjelpeløs i møte med krav og forventninger og miljøer som står i fullstendig misforhold til funksjonshemmingen, og konsekvensene kan bli store for denne typen nervesystem. 

Autisme med god intellektuell fungering er fullt forenlig med å ha givende liv, for mange også inkludert karriere, parforhold, vennskap og barn, men det krever at betingelsene rundt det fungerer. 

Anonymkode: ea1c1...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Føler med dere. Jeg har selv et autistisk barn på samme alder, og vi er også utslitte, selv om vårt barn har langt mindre hjelpebehov enn deres barn. 

Anonymkode: 9cec5...db8

Takk! Det har vært dyp burnout og manglende diagnose og forståelsesramme, med nok tid og gode grep tror jeg vi ender med et barn som blir igjen blir velfungerende for diagnosen. Samtidig ble barnet så sårbart i og på vei ut av burnout at andre ikke kan steppe inn enda, barnet blir veldig belastet av maskering og kontakt med andre. 

Anonymkode: ea1c1...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det feil å ikke forstå hvorfor man da ikke lar dette skje? Virker ikke som noen av dere har noe liv uansett? At det ikke er noe glede der, ingen lykke, ingen bedring i sikte. Hvis barnet bare vil dø så er det jo ganske egoistisk å holde det fra å gjøre det? Eller er det faktisk håp om bedring etterhvert?

Anonymkode: 032c2...703

Selvfølgelig er det håp om bedring. Prepubertet og pubertet er typisk de verste livsfasene for autister. Særlig jenter. Barnet mitt har fungert langt bedre før, og vil sannsynligvis gjøre det igjen. 

Som hos mange andre, er det heller ingen kronisk depressiv tilstand. Barnet er ekstremt emosjonelt labil og har ekstremt høy grad av impulsivitet. Det gir høy risiko for suicid - noe vi vet fra forsøk - på ren impuls.

Slik det er nå, anser jeg at barnet har en hel del livskvalitet. I fjor, før oppstart på medisiner hun bruker nå, var ikke det tilfelle for noen av oss i en periode.

Anonymkode: ead9c...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

På tide å få den voksne ungen inn i en bolig. 

Anonymkode: de379...77f

Morsomt at du tenker alternativene står i kø. Realiteten er at han er for høytfungerende til at noen vil hjelpe. Han er ikke en kandidat for bemannet bolig. Jeg etablerte kontakt med kommunen og nav før han fylte 18, men det var lite å hente. Dessuten er han ikke ferdig med vgs, og det kommer ikke på tale å kaste ham ut og be ham deale med alt i livet på egen hånd. 

Anonymkode: a0e20...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2026 den 22.32):

Hva gjør dere for å regulere dere selv?

Barnet mitt er på mellomtrinnet, men autistisk og svinger mye i funksjon. Jeg er sliten, mest av kroniske bekymringer. Jeg har blitt slått, lugget, holdt fast og fysisk plaget i kveld. Jeg har låst meg inne flere ganger for å få puste. Barnet respekterer ingen verbale grenser eller å bli holdt fysisk unna, er h*n dysregulert er h*n alltid bare mer på, h*n klarer ikke å forholde seg til at 1-2 metersregel i noen minutter kan roe situasjonen igjen. Far er i huset, men hans nivå er å fortsette med sitt, bli sint på meg for at det forstyrrer ham, og bidra til mer samlet aggresjon ved å kjefte og fortelle meg hvor mislykket jeg er. Han hjelper ikke. Barnet er intellektuelt høytfungerende og det gjør det egentlig mye mer triggende, selv om jeg vet intellektuelt at det ikke klarer emosjonskontroll og samhandling når det er ute av balanse. Jeg har pms, overgangangsalder, kroniske bekymringer, søvnmangel, og har ikke hatt et eget liv på all den tid. Hvordan får man vært den man skal være når det stormer, når det føles som det aldri gjør noe annet? (Det stormer ikke hele tiden med barnet altså, men er også mye fint og mye rolig). Når det er rolig på den fronten er det alt det andre som eter meg. Jeg føler meg utbrent. Det er ikke familie som kan hjelpe, og ikke andre realistiske avlastningstiltak tilgjengelig heller hvis en ser på flere måneders sikt. 

Anonymkode: ea1c1...fd8

Dette høres helt forferdelig ut, og ingen skal ha det sånn! Det kan høres ut som du er så dypt deprimert at du ikke forstår selv at du utsletter deg selv.

Jeg ville ringt politiet, og hvis de ikke kom, ville jeg tatt inn på hotell i kveld. INGEN skal få lov til å slå, lugge, holde fast eller plage meg. Da får enten far steppe opp (hvis han er større/sterkere enn deg), eller politiet. Det høres jo ut som barnet deres bør bo i bemannet bolig, uansett, og medisineres kraftig.

Hadde ALDRI orket å ha det sånn i mitt eget hjem, barn eller ei. Barnet har det vel heller ikke noe bra når han banker opp mammaen sin jevnlig?!?

Anonymkode: 22f40...281