Andre med grenseoverskridende barn

[AnonymBruker]

Hva gjør dere for å regulere dere selv?

Barnet mitt er på mellomtrinnet, men autistisk og svinger mye i funksjon. Jeg er sliten, mest av kroniske bekymringer. Jeg har blitt slått, lugget, holdt fast og fysisk plaget i kveld. Jeg har låst meg inne flere ganger for å få puste. Barnet respekterer ingen verbale grenser eller å bli holdt fysisk unna, er h*n dysregulert er h*n alltid bare mer på, h*n klarer ikke å forholde seg til at 1-2 metersregel i noen minutter kan roe situasjonen igjen. Far er i huset, men hans nivå er å fortsette med sitt, bli sint på meg for at det forstyrrer ham, og bidra til mer samlet aggresjon ved å kjefte og fortelle meg hvor mislykket jeg er. Han hjelper ikke. Barnet er intellektuelt høytfungerende og det gjør det egentlig mye mer triggende, selv om jeg vet intellektuelt at det ikke klarer emosjonskontroll og samhandling når det er ute av balanse. Jeg har pms, overgangangsalder, kroniske bekymringer, søvnmangel, og har ikke hatt et eget liv på all den tid. Hvordan får man vært den man skal være når det stormer, når det føles som det aldri gjør noe annet? (Det stormer ikke hele tiden med barnet altså, men er også mye fint og mye rolig). Når det er rolig på den fronten er det alt det andre som eter meg. Jeg føler meg utbrent. Det er ikke familie som kan hjelpe, og ikke andre realistiske avlastningstiltak tilgjengelig heller hvis en ser på flere måneders sikt. 

 

Anonymkode: ea1c1...fd8

[AnonymBruker]

Selv om han har diverse diagnoser er selvsagt ikke dette noe du skal finne deg i

Generelt men spesielt grunnet din sønns diagnoser så bør foreldre stå sammen i grenser.. kanskje dere bør få noe hjelp rundt dette?

godt han er intelligens, da er det kanskje en mulighet for at han klarer å tilpasse seg en måte å regulere på som ikke er skadelig

Anonymkode: 0f910...8a0

[AnonymBruker]

Ja.

Også mellomtrinnet, også autist (og litt til). Den grove volden tok slutt etter at barnet begynte på lavdose antipsykotiska, men det krever fortsatt konstant samregulering 24/7 og går ikke på skole. Ingen avlastning fungerer og barnet har kronisk skyhøy selvmordsrisiko. 

Jeg har ingen trylletriks, er utbrent etter årevis med barnet og systemer som fungerer dårlig. Det jeg har hatt mest nytte av, er psykologen på BUP. Vi har jevnlige samtaler som handler mye om det å stå i ekstremomsorg over tid. Vi har vært eksepsjonelt heldige med vedkommende. 

Anonymkode: ead9c...8c3

[AnonymBruker]

Du skal ikke finne deg i farens/mannens oppførsel heller. 

Anonymkode: f5bf3...a06

[AnonymBruker]

Ja veiledning inn mot familien tror jeg er vel så viktig som enkelt-løsninger rettet mot din sønn..

Medisiner kan selvsagt være en del av løsningen, det samme kan kloke hoder som kan dette med barn med ekstremt høyt omsorgsbehov . Barnevernspedagoger er ofte flinke , de har pedagogikk med det lille ekstra . 
En del flinke psykologer også , som kan løfte problematikken opp på et meta-nivå slik at man kan forstå mønster og lettere dermed kan gjøre noe med det - men jeg tror man må jobbe multisystemisk.. hva med MST?

Anonymkode: 0f910...8a0

[AnonymBruker]

Vet ikke hva som kan hjelpe her og nå, men kan foreldreveiledning og/eller parterapi være en idé? Høres ut som dere bør bli mer samkjørte, men jeg vet det er enklere sagt enn gjort ❤️ Har du mulighet til å reise bort en helg alene? Kanskje regelmessig for å forebygge (mer) utbrenthet?

Jeg har også pms, overgangsalder, søvnvansker og store problemer med å regulere meg selv, samt ta vare på meg selv. Mine barn har nok ikke like store utfordringer som ditt barn, men listen er likevel lang, og bekymringer og utmattelse har tatt over hverdagen min. Jeg synes det hjelper litt med restorativ yoga, lufte frustrasjoner i samtale med en god venninne og å gå mye tur i skogen. Denne ferien skal jeg også ha en uke helt for meg selv - mannen er ikke så begeistret for det, men jeg må, for å overleve.

Anonymkode: 1c6cd...6d1

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt prosessen mot avlastning i bolig ASAP. 
Det høres også ut som at dere har behov for foreldreveiledning sammen. Man må stå sammen i det, en felles front mtp barnet, hvor vanskelig det enn er. Det høres ikke ut som om dere spiller på samme lag. 
Føler med dere. Jeg har selv et autistisk barn på samme alder, og vi er også utslitte, selv om vårt barn har langt mindre hjelpebehov enn deres barn. 
Jeg kan virkelig ikke forstå dem som mener at autisme er en «superkraft». Det er så mye fortvilelse og lidelse. Isolasjon og masse tilleggsvansker. 

Anonymkode: 9cec5...db8

[Pippi Lotta]

Det høres ut som en veldig vanskelig situasjon. Har desvere ingen løsninger til deg, men lurer på om du ikke hadde fått det mye bedre allene? Mannen din høres jo ut som om han er en stor belastning opp i dette. Det er jo mulig barnet ville bli roligere på sikt også, om det sliper å omgås en far som bidrar med agresjon og uro. Så anbefaler jeg deg å søke om avlastning, jeg forstår det ikke er lett. Men du trenger å lade bateriene og barnet tjener på at du får ville også. Du er sterk som greier å stå i situasjonen! 

[AnonymBruker]

Det høres ut som det første du bør gjøre er å kvitte deg med den mannen!

Er han i det hele tatt glad i deg? For det høres ikke slik ut.

Med delt foreldreansvar kan du få pause mens barnet er hos far, og så begynner du å utforske muligheter for annen avlastning.

Er delt omsorg ikke mulig så slipper du i alle fall å forholde deg til en partner som skaper negativitet samtidig som du tar deg av barnet. 

Anonymkode: dc5db...27a

[AnonymBruker]

Her er vi heldigvis ferdige med perioden med mye fysisk vold. Jeg er alene med dem og det gikk alltid ut over søskenet. I en periode kunne de ikke være alene sammen hjemme etter skolen, så en av de måtte alltid være med meg på jobb. Det var helt texas - at ingen fortalte meg om pleiepenger i den perioden skjønner jeg ikke. Bup visste utmerket hvordan det sto til. Den fysiske volden opphørte omtrent på timen da vi gikk til innkjøp av et lyddempende headset. Han ble rett og slett overstimulert, og å fjerne trykket på en sans hjalp utrolig mye. Den verbale volden er der fortsatt, men den er det bare jeg som får. Og det er fordi det er jeg som er «behandler og regulerer», så jeg spør og insisterer ganske mye i allerede pressa situasjoner. Det må jeg for at han skal komme seg videre, men noen ganger feilberegner jeg hvor han er og får meg en skyllebøtte. Selv om ordene sårer der og da, så har vi alltid gode og oppklarende samtaler etterpå, så det tåler jeg. 
 

Autist her og. Og adhd, sterk angst, spisevegring, tilbakevendende depresjon. Selvmordstankene er en hyppig gjest i vårt hjem, men heldigvis ingen konkrete planer. Medisin har nesten ikke funket. Adhd-meds funka for å roe adhd-en, men han følte seg ikke som seg selv på dem. Antidepressiva og antipsykotika er prøvd i massevis uten at det hjalp. Det eneste som hjelper er rutiner og jevnlig matinntak. Utrolig vanskelig å få til når alle diagnosene kræsjer. Per nå er han dypt nede i depresjonståka og spiser nesten ikke. De siste to døgnene har han spist en pizzabit, litt potetgull og en sjokolade. Jeg har kjøpt og tilbyr alt han ellers elsker, men alt er nei. Han er ung voksen og over 18, så lite jeg kan tvinge gjennom. Men håper vi kan få til en legetime innen denne uka er over. 
 

Det ER utmattende å ha så stor omsorgsbyrde. Mer enn folk greier å sette seg inn i. «Jeg hadde aldri klart det.» Tull! Hva tror de alternativet er? Sette ungen på trappa og la naboen ta det? Ferier og annerledes dager er kjipe, det vet vi alle som har barn som faller utenfor normen. Aldri gleda meg spesielt til ferie. Som regel er det 8 timer ekstra per dag jeg må regulere og megle. Men det vet vi også vi foreldre med barn utenfor normen: vi greier det. Time for time, dag for dag. 
 

Forsk litt på hva som gjør barnet ditt overstimulert og se om det går an å fjerne en trigger eller to. Trenger barnet ditt masse aktivitet: det er bare å bli sprek selv og. Ut og heng i lekestativene! Bruk skjerm, herlighet - skjermfri hverdag gjelder ikke for oss med autister. 😅 Tåler barnet ditt massasje? Sjekk ut deep sensory input; fast klemming/skvising på store muskler, særlig armer og bein. Jeg bruker det på urolige barn på jobb også. Vektdyne. Vektkosedyr. Rydd et lite skap barnet kan få skvise seg inn i, eller en boks. Lysterapi - sansestimuli. En huske eller stol som man kan snurre i.

Anonymkode: a0e20...ef4

[AnonymBruker]

Jeg ville sterkt vurdert å gå fra mannen. 

Jeg gikk før jeg visste sønnen hadde autisme, men så tegnene fra 3-års alder. Far har alltid nektet for vansker og utredning. 

Sønnen har vært i ubalanse store deler av livet, pga alvorlig fysisk og psykisk mobbing, pluss udiagnosert autisme. Vi har måttet flytte og bytte skole flere ganger av ulike årsaker. Gutten har spist meg opp. Har vært utrolig klengete og hatt et ekstremt behov for nærhet. Har dog aldri vært voldelig, det finnes ikke et voldelig bein i den kroppen. 

Den store endringen kom da sønnen fyllte 12 og kuttet kontakten med far. Da gikk far med på utredning, som er ferdig nå. Gutten har autisme. Etter å ha kuttet ut den negative biten som pappaen brakte med seg, har sønnen litt etter litt kommet seg. Han utvikler seg for hver uke og er endelig glad igjen. Det har resultert i roligere dager på skolen og mye bedre og balansert humør. 

Anonymkode: 82d99...3d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Her er vi heldigvis ferdige med perioden med mye fysisk vold. Jeg er alene med dem og det gikk alltid ut over søskenet. I en periode kunne de ikke være alene sammen hjemme etter skolen, så en av de måtte alltid være med meg på jobb. Det var helt texas - at ingen fortalte meg om pleiepenger i den perioden skjønner jeg ikke. Bup visste utmerket hvordan det sto til. Den fysiske volden opphørte omtrent på timen da vi gikk til innkjøp av et lyddempende headset. Han ble rett og slett overstimulert, og å fjerne trykket på en sans hjalp utrolig mye. Den verbale volden er der fortsatt, men den er det bare jeg som får. Og det er fordi det er jeg som er «behandler og regulerer», så jeg spør og insisterer ganske mye i allerede pressa situasjoner. Det må jeg for at han skal komme seg videre, men noen ganger feilberegner jeg hvor han er og får meg en skyllebøtte. Selv om ordene sårer der og da, så har vi alltid gode og oppklarende samtaler etterpå, så det tåler jeg. 
 

Autist her og. Og adhd, sterk angst, spisevegring, tilbakevendende depresjon. Selvmordstankene er en hyppig gjest i vårt hjem, men heldigvis ingen konkrete planer. Medisin har nesten ikke funket. Adhd-meds funka for å roe adhd-en, men han følte seg ikke som seg selv på dem. Antidepressiva og antipsykotika er prøvd i massevis uten at det hjalp. Det eneste som hjelper er rutiner og jevnlig matinntak. Utrolig vanskelig å få til når alle diagnosene kræsjer. Per nå er han dypt nede i depresjonståka og spiser nesten ikke. De siste to døgnene har han spist en pizzabit, litt potetgull og en sjokolade. Jeg har kjøpt og tilbyr alt han ellers elsker, men alt er nei. Han er ung voksen og over 18, så lite jeg kan tvinge gjennom. Men håper vi kan få til en legetime innen denne uka er over. 
 

Det ER utmattende å ha så stor omsorgsbyrde. Mer enn folk greier å sette seg inn i. «Jeg hadde aldri klart det.» Tull! Hva tror de alternativet er? Sette ungen på trappa og la naboen ta det? Ferier og annerledes dager er kjipe, det vet vi alle som har barn som faller utenfor normen. Aldri gleda meg spesielt til ferie. Som regel er det 8 timer ekstra per dag jeg må regulere og megle. Men det vet vi også vi foreldre med barn utenfor normen: vi greier det. Time for time, dag for dag. 
 

Forsk litt på hva som gjør barnet ditt overstimulert og se om det går an å fjerne en trigger eller to. Trenger barnet ditt masse aktivitet: det er bare å bli sprek selv og. Ut og heng i lekestativene! Bruk skjerm, herlighet - skjermfri hverdag gjelder ikke for oss med autister. 😅 Tåler barnet ditt massasje? Sjekk ut deep sensory input; fast klemming/skvising på store muskler, særlig armer og bein. Jeg bruker det på urolige barn på jobb også. Vektdyne. Vektkosedyr. Rydd et lite skap barnet kan få skvise seg inn i, eller en boks. Lysterapi - sansestimuli. En huske eller stol som man kan snurre i.

Anonymkode: a0e20...ef4

På tide å få den voksne ungen inn i en bolig. 

Anonymkode: de379...77f

[AnonymBruker]

Jeg har en med autisme. Den type atferd hadde han i barnehagen og jeg slo hardt ned på det.

Lugging, slåing, biting, sparking, spytting osv kom av at han ikke klarte å regulere følelsene sine og var nonverbal.

Jeg forholdt meg rolig og kald i slike situasjoner og sto stille i stormen mht at ikke fikk det han ville med utagerende atferd.

Jeg leste meg opp på spesialpedagogikk og med babysteps så endret han seg. Vi jobbet med følelser og bruke ord.

Jeg VISSTE jeg måtte ta tak i det før han ble større og sterkere. 

I det han begynte på skolen var han betraktelig roligere, men han kunne ikke gå på vanlig skole. Første året var ikke et bra år.

Fikk han så inn på spesial skole og der har han blomstret.

I dag er han 11 år og den roligste, blideste og fornøyde gutten. Han har fremdeles begrenset språk, men han klarer å uttrykke seg nok til at de rundt vet hva han vil. 

Jeg har måtte være veldig streng, konsekvent og vise hvem som bestemmer. I tillegg til masse kjærlighet, tålmodighet og la han kjenne på mestring og masse ros.

Fikk to gutter til etter å ha møtt en enkemann.

Yngste har, nesten garantert, ADHD. Han slet med mye av det overnevnte. Etter vi flyttet sammen så har han også blitt en av de roligste og tryggeste i klassen.

Mye avhenger av hvordan barna blir møtt. Og barn med autisme og ADHD, og barn generelt, responderer på at har faste rutiner, forutsigbarhet og at de voksne rundt dem er streng, konsekvent og setter grenser. 

Møtes de med pluss respekt og kjærlighet så har jeg til gode å se at barn blir utagerende.

Men du må være trygg i deg selv. Den energien fanger barn opp veldig raskt. 

Anonymkode: ae6ea...d49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Møtes de med pluss respekt og kjærlighet så har jeg til gode å se at barn blir utagerende.

Anonymkode: ae6ea...d49

...men det handler jo kun om din begrensede referanseramme.

Supert at barnet ditt ikke utagerer, altså, men å påstå at autistiske barn som gjør det ikke har blitt møtt med respekt og kjærlighet (sic!), er relativt vanvittig. 

Anonymkode: ead9c...8c3

[AnonymBruker]

Skill dere. Så får du litt alenetid mens han er hos pappaen.

Anonymkode: b8b64...b2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

...men det handler jo kun om din begrensede referanseramme.

Supert at barnet ditt ikke utagerer, altså, men å påstå at autistiske barn som gjør det ikke har blitt møtt med respekt og kjærlighet (sic!), er relativt vanvittig. 

Anonymkode: ead9c...8c3

Har møtt mange barn med autisme og mannen min har jobbet med voksne med autisme.

En fyr var stor som en okse og kunne utagere noe ekstremt! Det var ikke tvil om at han responderte på energi.

Rundt mannen var han rolig. Med noen andre ble han stresset og derav utagerende.

Hvordan barna blir møtt er som oftest hvordan de etterhvert utvikler seg.

Hadde ikke sønnen min blitt ivaretatt her hjemme og at han går på en skole som har flinke mennesker så ville han ikke vært den rolige gutten han er.

Han ville blitt til en 186 svær mann med enorm kraft som måtte hatt 2 menn med seg 24/7.

Fordi han har lært å regulere følelsene og blitt møtt med kjærlighet, respekt og forståelse så er det ikke antydning til voldelig utagerende atferd.

Og den har jeg kjent på da han var yngre. 

Jeg har også veiledet en fortvilt mor der hennes sønn med autisme var voldelig mot henne og lillesøsteren.

Jeg var med dem en halv dag og observerte. Hun var utslitt, usikker og utrygg.

Jeg steppet inn etter å ha sett hvordan hun prøvde å håndtere at han skrek, slo og kløyp henne.

Det tok meg 20 min så var han rolig og satt fint på sofaen.

På de 20 minuttene skjermet jeg først mor og søster ved stå i mellom han og sofaen. Var helt rolig og sa "Det er ikke lov å slå".

Først prøvde han å gå rundt meg, men da blokkerte jeg han med min kropp.

Så kom frustrasjonen og han angrep meg. Da måtte jeg fysisk stoppe han og jeg satt meg forsiktig oppå han, men uten å holde han fast. Han rev ut nakkehår på meg. Men han fikk ingen reaksjon. Jeg lagde ikke en lyd, bare forholdt meg rolig. Den energien roet han på sekunder. Med en gang han slappet av gikk jeg bort. 

Så kikket vi på hverandre. Så da jeg at du kan sitte i sofaen om du ikke slår.

Han gikk rett bort og satt seg ned. Så ville han ha mobilen. Jeg fanget opp at han skulle til å kaste mobilen. Da stoppet jeg han øyeblikkelig ved å si "Du får ikke mobil om du kaster den, da tar jeg den." Han stoppet og fortsatte rolig på telefonen. 

Så skulle jeg drikke litt brus og da fløy han bort til meg og kikket på bruden min.

"Vil du ha litt?" Spurte jeg. Han nikket(nonverbal)

Moren sa de hadde i kjøleskapet og kunne hente et glass.

Da gikk vi sammen og hentet brus.

Helte opp i et glass til han og sa "Vær så god"

Da svarte han "Tusen takk!" Moren fikk hakeslepp. Det var første gang hun hørte han prate.

Etter hun observerte meg så så hun jo at energien min betydde alt.

3 mnd senere sendte hun meg melding om at han var en helt annen gutt nå fordi hun speilet min energi.

Anonymkode: ae6ea...d49

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg ville begynt prosessen mot avlastning i bolig ASAP. 
Det høres også ut som at dere har behov for foreldreveiledning sammen. Man må stå sammen i det, en felles front mtp barnet, hvor vanskelig det enn er. Det høres ikke ut som om dere spiller på samme lag. 
Føler med dere. Jeg har selv et autistisk barn på samme alder, og vi er også utslitte, selv om vårt barn har langt mindre hjelpebehov enn deres barn. 
Jeg kan virkelig ikke forstå dem som mener at autisme er en «superkraft». Det er så mye fortvilelse og lidelse. Isolasjon og masse tilleggsvansker. 

Anonymkode: 9cec5...db8

Aldri verken hørt eller lest at autisme skal være en "superkraft".

Har derimot hørt det om ADHD. De som mener det, kan aldri hatt å gjøre med et menneske som virkelig sliter pga diagnosen. En forbannelse, ville jeg kalt det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har møtt mange barn med autisme og mannen min har jobbet med voksne med autisme.

En fyr var stor som en okse og kunne utagere noe ekstremt! Det var ikke tvil om at han responderte på energi.

Rundt mannen var han rolig. Med noen andre ble han stresset og derav utagerende.

Hvordan barna blir møtt er som oftest hvordan de etterhvert utvikler seg.

Hadde ikke sønnen min blitt ivaretatt her hjemme og at han går på en skole som har flinke mennesker så ville han ikke vært den rolige gutten han er.

Han ville blitt til en 186 svær mann med enorm kraft som måtte hatt 2 menn med seg 24/7.

Fordi han har lært å regulere følelsene og blitt møtt med kjærlighet, respekt og forståelse så er det ikke antydning til voldelig utagerende atferd.

Og den har jeg kjent på da han var yngre. 

Jeg har også veiledet en fortvilt mor der hennes sønn med autisme var voldelig mot henne og lillesøsteren.

Jeg var med dem en halv dag og observerte. Hun var utslitt, usikker og utrygg.

Jeg steppet inn etter å ha sett hvordan hun prøvde å håndtere at han skrek, slo og kløyp henne.

Det tok meg 20 min så var han rolig og satt fint på sofaen.

På de 20 minuttene skjermet jeg først mor og søster ved stå i mellom han og sofaen. Var helt rolig og sa "Det er ikke lov å slå".

Først prøvde han å gå rundt meg, men da blokkerte jeg han med min kropp.

Så kom frustrasjonen og han angrep meg. Da måtte jeg fysisk stoppe han og jeg satt meg forsiktig oppå han, men uten å holde han fast. Han rev ut nakkehår på meg. Men han fikk ingen reaksjon. Jeg lagde ikke en lyd, bare forholdt meg rolig. Den energien roet han på sekunder. Med en gang han slappet av gikk jeg bort. 

Så kikket vi på hverandre. Så da jeg at du kan sitte i sofaen om du ikke slår.

Han gikk rett bort og satt seg ned. Så ville han ha mobilen. Jeg fanget opp at han skulle til å kaste mobilen. Da stoppet jeg han øyeblikkelig ved å si "Du får ikke mobil om du kaster den, da tar jeg den." Han stoppet og fortsatte rolig på telefonen. 

Så skulle jeg drikke litt brus og da fløy han bort til meg og kikket på bruden min.

"Vil du ha litt?" Spurte jeg. Han nikket(nonverbal)

Moren sa de hadde i kjøleskapet og kunne hente et glass.

Da gikk vi sammen og hentet brus.

Helte opp i et glass til han og sa "Vær så god"

Da svarte han "Tusen takk!" Moren fikk hakeslepp. Det var første gang hun hørte han prate.

Etter hun observerte meg så så hun jo at energien min betydde alt.

3 mnd senere sendte hun meg melding om at han var en helt annen gutt nå fordi hun speilet min energi.

Anonymkode: ae6ea...d49

Jada. Det er selvfølgelig masse man kan gjøre for å bedre evnen til selvregulering.

Men innleggene dine fremstår for meg ganske belærende og unyanserte. Jeg tror du kommer langt med litt mer ydmykhet og "for noen kan dette fungere." 

Anonymkode: ead9c...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Møtes de med pluss respekt og kjærlighet så har jeg til gode å se at barn blir utagerende.

Men du må være trygg i deg selv. Den energien fanger barn opp veldig raskt. 

Anonymkode: ae6ea...d49

Barnet har vært i dyp burnout, fungerte før det for godt til at diagnosen ble fanget opp. Med burnout kollapser reguleringskapasiteten, selv om ferdigheter har vært der før. Å være stødig mot et barnehagebarn og et fysisk større barn med svake grenser og høy intelligens er ikke det samme. Det er heller ikke det samme å stå i det i jobb med 5 vakter i uka, eller korte visitter i andres hjem, som å leve i unntakstilstand over lang tid, bokstavelig talt inkludert natt. Jeg ser du legger det på meg, jeg velger å ikke la kritikken lande. 

 

Anonymkode: ea1c1...fd8

[AnonymBruker]

Som en over skriver, lavdose antipsykotika kan hjelpe. Be om time hos legen på bup/barnehab. 
 

I tillegg må du få pause, søk om avlastning nå. Tar lang tid å få, så når behovet er stort, må man søke med en gang. Vet det er et tøft valg, men lurt på sikt. 
 

Sender en styrkeklem! Sommerferien er ekstra tøff for oss som står i dette hele tiden og i ferien ikke får noe som helst avbrekk.

Anonymkode: 96c52...bf5