Foreldre som NEKTER FOR at voksne barn var redd de

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å tilgi moren min for temperamentet hun hadde mot oss. Blir så forbannet hver gang hun nekter for at disse tingene faktisk skjedde, at det bare er noe vi to barna bare finner på, eller at vi husker feil. Vi har begge PTSD på grunn av at hun skrek og hylte til oss, ba oss holde kjeft, true med å gi oss bort, si at hennes sinne var vår feil. Jeg har tryglet henne, grått til henne og sagt at jeg får ikke fred inni meg før hun tar selvkritikk.

Hva er det med foreldre som ikke bare kan si UNNSKYLD? Hun har da selv sett journalene våre. 

Jeg måtte bare skrive dette fordi jeg ble så provosert av å lese tråden om hun som har et barn som er redd for vold.

TENK DERE OM FORELDRE 

Anonymkode: f09de...060

[AnonymBruker]

Leit å høre om din barndom. 💔

Dessverre er det vanlig at voldspersoner nekter for hva de har gjort, og at de skylder på ofrene for at de ikke har et godt forhold. 

Anonymkode: b1824...ddf

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig. Jeg ble utsatt for virkelig grusomme ting, av begge mine foreldre. Men de nekter jo for alt. Ikke noe av det har skjedd, og jeg var problemet. Jeg kuttet de ut av livet mitt.

Anonymkode: e871b...cc2

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at hun holdt på sånn. Det er av samme grunn som at hun i dag ikke gir noen unnskyldninger eller kan akseptere realitetene, ikke den gangen og ikke i dag. Dere vil alltid leve i forskjellige virkeligheter. Hun vil aldri akseptere en virkelighet der det hun gjorde påvirket dere negativt over tid.

En forelder som holder på sånn kan bli oppriktig sint av å få høre at deres eget barn er redd for dem. Og til og med sint hvis de gråter. De har ikke problemer med å ta din frykt som en fornærmelse, eller din gråt som et tegn på at du er svak og ikke tåler "helt vanlige ting". Dine vonde opplevelser eksisterer ikke. Gjør de det, står det ikke i sammenheng med deres oppførsel.

Det er rett og slett sånn mangel på empati ser ut, kombinert med egenbeskyttelse. Det spiller ingen rolle at du er hennes barn. Hun beskyttet deg ikke. Hun mente det var din feil. Hun så på deg med forakt. Og du får ingen unnskyldning. 

Du tror du er avhengig av innrømmelse og unnskyldning. Du er ikke det. Men det skjønner du ikke før den dagen du gir opp på ekte. Og det kommer til å skje ❤️

Anonymkode: 046e7...1ca

[BeeKind]

Hun beskytter seg selv og klarer ikke/vil ikke ta innover seg hva hun har gjort og at dette er hennes feil. Uansett hva du gjør, hvor godt du forklarer det, hvor ydmykt du sier det, hvor desperat du er, hvor flink du er til å finne de rette ordene - det vil ikke gjøre noen forskjell. Fordi det ikke er din feil, det var det aldri. ❤️ Du vil aldri kunne forandre henne eller få henne til å innse ting hun ikke vil forholde seg til.

[AnonymBruker]

Min mor ville aldri innrømmet noe av det hun gjorde. Truet meg , slo meg, og sa utallige ganger at hun skulle ønske jeg døde.

Så da får vi aldri noe godt forhold. Og det er hennes skyld. Jeg har det best uten henne.

Anonymkode: 9bedf...53e

[AnonymBruker]

Ikke kast bort livet ditt på å vente på hennes unnskyldning. Du må finne fred i deg selv uten den. Snakker dessverre av erfaring. 

Anonymkode: a1c9b...c6b

[AnonymBruker]

Trist du hadde denne opplevelsen av din barndom TS og at det preger deg så mye, men fred inni deg er ikke noe din mor kan gi deg, om hun erkjenner eller ikke er egentlig revnende likegyldig for om du får "fred" eller ikke da den delen sitter i deg selv enten du klarer akseptere det eller ikke - din indre ro og din kapasitet til å legge ting bak deg, jobbe med dem og komme deg videre er helg og fullt opp til deg selv dessverre, å trygle din mor vil ikke gi deg ro. Hun har helt klart egne problemer for å ha oppført seg slik du husker henne i så fall og vil neppe være i stand til for sin egen mentale helses del å akseptere din virkelighet som sin egen.

Anonymkode: 9a463...a31

[AnonymBruker]

Jeg har KPTSD av samme grunn.

 

Dette må du bare legge fra deg. Å vente på forståelse, selvinnsikt og unnskyldning er bortkastet tid.

Anonymkode: b68a0...723

[AnonymBruker]

Hvis slike mennesker hadde selvinnsikt, ville de ikke oppført seg slik.

De tror helt oppriktig at alt var greit, at du overdriver osv. De ber derfor ikke om unnskyldningen for noe de mener ikke har foregått. Hvis du viser til konkrete enkeltepisoder, vil de benekte det fordi de selv har fortrengt det for å kunne leve med seg selv.

Det viser jo også at selv søsken kan ha opplevd barndommen på helt ulike måter. 

Følg anb 723 sitt rår over her.

Anonymkode: a8b46...742

[Umbreon]

Dessverre vil du med all sannsynlighet aldri få noen unnskyldning eller erkjennelse av det som skjedde. Har du ikke fått det til nå, får du det antakelig heller aldri. Jeg forstår at det er både vondt og urettferdig.

For din egen del håper jeg du finner en måte å finne fred inni deg uten den unnskyldningen. For det fortjener du. 

[AnonymBruker]

Du kan ikke styre andre TS, du kan bare styre deg selv. Hun kommer mest sannsynlig aldri til å innrømme for deg at det har skjedd, antageligvis har det aldri skjedd i hennes hode. Du må dessverre jobbe deg gjennom dette uten hennes aksept. Søk hjelp hos en psykolog med erfaring fra traumer, og jobb med det. Og dropp henne. 

Anonymkode: e7cea...a1f

[Miamor90]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2026 den 23.16):

Jeg kommer aldri til å tilgi moren min for temperamentet hun hadde mot oss. Blir så forbannet hver gang hun nekter for at disse tingene faktisk skjedde, at det bare er noe vi to barna bare finner på, eller at vi husker feil. Vi har begge PTSD på grunn av at hun skrek og hylte til oss, ba oss holde kjeft, true med å gi oss bort, si at hennes sinne var vår feil. Jeg har tryglet henne, grått til henne og sagt at jeg får ikke fred inni meg før hun tar selvkritikk.

Hva er det med foreldre som ikke bare kan si UNNSKYLD? Hun har da selv sett journalene våre. 

Jeg måtte bare skrive dette fordi jeg ble så provosert av å lese tråden om hun som har et barn som er redd for vold.

TENK DERE OM FORELDRE 

Anonymkode: f09de...060

Dette traff meg veldig. Jeg vokste selv opp med en mor som benektet ting som hadde skjedd  ikke bare hvordan hun oppførte seg, men også konkrete hendelser som man som voksen vet at man ikke kan ha innbilt seg. Det gjorde at jeg i mange år tvilte på min egen hukommelse og virkelighetsoppfatning.

Jeg levde med diagnoser som ADHD og fibromyalgi, og hadde mange symptomer som preget hverdagen. Etter at jeg brøt kontakten med moren min og fikk ro rundt meg, skjedde det noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Stresset i kroppen forsvant gradvis, og i dag opplever jeg at symptomene som en gang styrte livet mitt, i praksis ikke lenger er til stede.

Det betyr ikke at alle med ADHD eller fibromyalgi har en traumatisk oppvekst, eller at diagnoser er feil. Men for meg ble det en sterk påminnelse om hvor enorm påvirkning langvarig psykisk belastning kan ha på både kropp og sinn. Begge 2 er ikke lenger aktiv i min legejournal etter ny utredelse.Det vanskeligste var kanskje ikke det som skjedde, men at det hele tiden ble benektet. Når noen gjentatte ganger forteller deg at det du opplevde ikke skjedde, begynner du etter hvert å tvile på deg selv. Å komme bort fra det miljøet ga meg muligheten til å stole på meg selv igjen  og det har vært det mest healende jeg har gjort.

 

 

[AnonymBruker]

Miamor90 skrev (1 minutt siden):

Dette traff meg veldig. Jeg vokste selv opp med en mor som benektet ting som hadde skjedd  ikke bare hvordan hun oppførte seg, men også konkrete hendelser som man som voksen vet at man ikke kan ha innbilt seg. Det gjorde at jeg i mange år tvilte på min egen hukommelse og virkelighetsoppfatning.

Jeg levde med diagnoser som ADHD og fibromyalgi, og hadde mange symptomer som preget hverdagen. Etter at jeg brøt kontakten med moren min og fikk ro rundt meg, skjedde det noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Stresset i kroppen forsvant gradvis, og i dag opplever jeg at symptomene som en gang styrte livet mitt, i praksis ikke lenger er til stede.

Det betyr ikke at alle med ADHD eller fibromyalgi har en traumatisk oppvekst, eller at diagnoser er feil. Men for meg ble det en sterk påminnelse om hvor enorm påvirkning langvarig psykisk belastning kan ha på både kropp og sinn. Begge 2 er ikke lenger aktiv i min legejournal etter ny utredelse.Det vanskeligste var kanskje ikke det som skjedde, men at det hele tiden ble benektet. Når noen gjentatte ganger forteller deg at det du opplevde ikke skjedde, begynner du etter hvert å tvile på deg selv. Å komme bort fra det miljøet ga meg muligheten til å stole på meg selv igjen  og det har vært det mest healende jeg har gjort.

 

 

Har samme opplevelse som deg. Symtpomene mine på ADHD, personlighetsforstyrrelser etc forsvant som DUGG FOR SOLEN når jeg kuttet kontakt. 
 

Det var ikke meg det var noe galt med - det var volden jeg ble utsatt for, men ingen så, som ga meg problemer. Volden var så subtil at jeg ikke skjønte hva som skjedde før jeg ble 34 år. TRETTIFIRE ÅR. 

Anonymkode: 3076b...dd2

[AprilLudgate]

Vel, det er jo dette som gjør at hun var kapabel til det.

Du kommer aldri til å få en erkjennelse, og må jobbe med å akseptere at sånn er hun som menneske. 

[AnonymBruker]

Du må akseptere at hun ikke vil se situasjonen fra din side og ta selvkritikk. Du må jobbe med å få fred uansett.

Har selv lignende oppvekst, og mamma vil aldri innrømme noe. Selv i dag kan jeg krympe meg når hun setter i gang. Men jeg har akseptert situasjonen, og til og med begynt å svare henne tilbake.

Anonymkode: c3ce0...4c9

[RitaRola]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2026 den 23.16):

Jeg kommer aldri til å tilgi moren min for temperamentet hun hadde mot oss. Blir så forbannet hver gang hun nekter for at disse tingene faktisk skjedde, at det bare er noe vi to barna bare finner på, eller at vi husker feil. Vi har begge PTSD på grunn av at hun skrek og hylte til oss, ba oss holde kjeft, true med å gi oss bort, si at hennes sinne var vår feil. Jeg har tryglet henne, grått til henne og sagt at jeg får ikke fred inni meg før hun tar selvkritikk.

Hva er det med foreldre som ikke bare kan si UNNSKYLD? Hun har da selv sett journalene våre. 

Jeg måtte bare skrive dette fordi jeg ble så provosert av å lese tråden om hun som har et barn som er redd for vold.

TENK DERE OM FORELDRE 

Anonymkode: f09de...060

Jeg tror at foreldrene våres ikke klarer ta til seg dette for sannheten er for vond og takle . Jeg prøvde også når min mor levde med og ta opp noen ting fra barndommen , hun nektet plent for at det og det hadde skjedd , fikk beskjed fra min psykolog at dette er helt vanlig pga det blir for mye og takle . Å det er også vanskelig for foreldre og skjønne at barn opplever ting på en helt annen måte enn voksne . Jeg selv husker nesten bare alt det negative , å mye har jeg også fortrengt for å klare og takle hverdagen og livet . Gikk til psykolog pga barndom i nesten 2 år , angrer på at jeg ikke gjorde før jeg ble godt voksen selv , da det har hjulpet meg veldig mye . 

[Thirdy]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2026 den 23.16):

Jeg kommer aldri til å tilgi moren min for temperamentet hun hadde mot oss. Blir så forbannet hver gang hun nekter for at disse tingene faktisk skjedde, at det bare er noe vi to barna bare finner på, eller at vi husker feil. Vi har begge PTSD på grunn av at hun skrek og hylte til oss, ba oss holde kjeft, true med å gi oss bort, si at hennes sinne var vår feil. Jeg har tryglet henne, grått til henne og sagt at jeg får ikke fred inni meg før hun tar selvkritikk.

Hva er det med foreldre som ikke bare kan si UNNSKYLD? Hun har da selv sett journalene våre. 

Jeg måtte bare skrive dette fordi jeg ble så provosert av å lese tråden om hun som har et barn som er redd for vold.

TENK DERE OM FORELDRE 

Anonymkode: f09de...060

Du beskriver moren vår ( meg og mine 3 yngre søstre ) på en prikk. Jeg har ingen gode svar da jeg fra tid til annen tenker over min mors atferd og handlingsmønster. Jeg tror dessverre mange av disse foreldrene er narsissistiske og derfor ikke har empatien til å se hva de har påført egne barn. Jeg har også ei mormor som behandlet egne barn på samme måten. Derfor vet jeg også at i vår familie har det gått gjennom ulike generasjoner. Selv fikk jeg emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som følger av min barndom, men alle søstrene har ulike varianter av angst, depresjon og kompleks ptsd. Derfor sender jeg deg omtanke og masse håp om et liv preget minst mulig av din barndom. Det er den beste måten vi kan «ta igjen» på. 

[AnonymBruker]

Uff, føler veldig med deg ❤️ Jeg hadde en pappa som ødela meg fullstendig psykisk. Han rørte meg aldri, men sirklet meg som en hai i dagesvis mens jeg satt på et teppe og telte hår for å dissosiere. Jeg har alltid tenkt at pappa hatet meg, levde i psykiatrien i over 10 år, og fikk diagnose borderline og cptsd. Han har delvis sagt unnskyld, men jeg tror ikke sånne foreldre noensinne virkelig kan ta inn hva de har gjort. Både fordi de ikke evner og fordi de ikke vil innse hva de har gjort mot sine egne barn. Du må bare jobbe med deg selv og innse at du aldri kommer til å få høre en genuin unnskyldning, noe som selvfølgelig er veldig vondt. Det er vanskelig når det er moren din, men prøv å distansere deg så mye du kan emosjonelt. Hvis du fortsatt ønsker kontakt så må du slutte å forvente noe som helst, jeg håper du finner ro i deg selv ❤️

Anonymkode: 970a1...785

[AnonymBruker]

Født tidlig på 90 -tallet og dessverre opplevd det samme. Jeg forstår ikke hva som er så forferdelig vanskelig med å innse at man har gjort feil. Min mor nekter også, vi fikk mye kjeft, ble truet med at barnevernet kom til å hente oss hvis vi ikke la oss pent på kvelden og ved 2 anledninger har hun klappet til meg i ansiktet. Alt nektes for... Da jeg var 13 år skulle hun gjenoppleve ungdommen eller hva hun prøvde på, byen og alkohol hver helg og forskjellige mannfolk med hjem, noen av dem i tidlig tjueårene når jeg selv var 17.. (Ja, det varte flere år) 

Hun forstår ikke hvorfor jeg har trukket meg unna, for hun har jo vært verdens beste mor.

Anonymkode: ee2a3...ed1