Har du gitt noen et dødsbudskap?

[Lorieen]

Ja, det har jeg gjort. 

[AnonymBruker]

Nei, aldri. Håper jeg slipper.

Anonymkode: 1cadd...a96

[AnonymBruker]

Jeg var 16 år når jeg måtte si til min far at faren hans var død.

Anonymkode: 589e6...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2026 den 10.59):

Jeg tenker ikke da på som en del av jobben din, men som privatperson?

Jeg måtte gjøre det for første gang nå nylig, da jeg oppdaget at bestevennen til min venn ble funnet død.

Det første jeg tenkte var at "nå ødelegger jeg livet til Kåre for alltid", og var helt skjelven da jeg skulle ringe min venn, men var rolig og saklig og sa det slik som det var.

Vondt å høre at min venn knakk sammen, men det var det ikke noe annen vei utenom😐

Anonymkode: 6d008...0ed

Jeg gjorde det til mamma og min storesøster. Jeg sa det ansikt til ansikt til min mamma, og jeg sa det på melding til min storesøster. Bestemor hadde gått bort. 

Anonymkode: 0de69...460

[AnonymBruker]

Jeg måtte fortelle datteren min at en god venninne hun hadde på vårt feriested hadde tatt livet sitt. Det var ganske grusomt. Jeg fortalte også når bestefaren døde, men det var ikke så uventet, bare trist. 

Anonymkode: 9ffff...095

[Lidhun]

Jeg har gitt dødsbudskap til mine barn flere ganger, både vedrørende besteforeldre/oldeforeldre, men også yngre folk som var svært uventede dødsfall. 

Jeg ringte også rundt til flere i slekta, samt hans venner, når min far døde. 

 

[Helene]

Ja har gjort det 3 ganger.  Den ene gangen var ikke så viktig for min datter, men måtte fortelle til en venninne at en felles venninne hadde gått bort. Så var det dengang min søster tok livet sitt. Det var kjempetøft. Nå sist var det faren til min datter som døde. Familien hans ringte meg, og jeg måtte fortelle datter om dette. Det er nok verst for datteren da jeg var ferdig med mannen for mange år siden. Men det var vondt å fortelle. Nå var der og omstendigheter jeg måtte fortelle om. Mannen hadde dødd av hjerteinfarkt, alene i sin leilighet. Han har sikkert ligget i 3 uker før han ble funnet. Broren hadde prøvd å ringe gjentatte ganger. Til slutt reiste de inn, de bor i en annen by. Politi og brannvesen måtte bryte seg inn i leiligheten, hvor de fant han død. Sikkert ikke noe vakkert syn som møtte dem. Alt dette måtte jeg fortelle datter. Det gjorde meg skikkelig vondt. At jeg måtte fortelle har med språk å gjøre. Farsfamilien er fransk. Datter behersker ikke språket fullt ut, mens jeg snakker det flytende. 

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2026 den 10.59):

Jeg tenker ikke da på som en del av jobben din, men som privatperson?

Jeg måtte gjøre det for første gang nå nylig, da jeg oppdaget at bestevennen til min venn ble funnet død.

Det første jeg tenkte var at "nå ødelegger jeg livet til Kåre for alltid", og var helt skjelven da jeg skulle ringe min venn, men var rolig og saklig og sa det slik som det var.

Vondt å høre at min venn knakk sammen, men det var det ikke noe annen vei utenom😐

Anonymkode: 6d008...0ed

Jeg gjorde det når min eldste datter mistet halvbroren sin på to år.

Det var ufattelig tungt.

Husker jeg kikket på henne og sa:

Himmelen har fått en ny 🌟

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (På 20.8.2026 den 17.19):

Jeg gjorde det når min eldste datter mistet halvbroren sin på to år.

Det var ufattelig tungt.

Husker jeg kikket på henne og sa:

Himmelen har fått en ny 🌟

Så klisje 

Anonymkode: a438c...365

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Så klisje 

Anonymkode: a438c...365

Kom gjerne med et bedre forslag...

[AnonymBruker]

Ja, jeg måtte gi dødsbudskapet til barna våre, svigermor, søsken, øvrig familie og venner at mannen min var død av kreft.

Jeg kan forestille meg hvordan kongefamilien har hatt det de siste dagene, og har det nå, med unntak av at vår nye konge allerede snart er på jobb, i møte med regjeringen og med verdens øyne rettet mot seg. Det er et nytt nivå av å ta seg sammen som det er vanskelig å forestille seg.

Anonymkode: ff825...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, jeg måtte gi dødsbudskapet til barna våre, svigermor, søsken, øvrig familie og venner at mannen min var død av kreft.

Jeg kan forestille meg hvordan kongefamilien har hatt det de siste dagene, og har det nå, med unntak av at vår nye konge allerede snart er på jobb, i møte med regjeringen og med verdens øyne rettet mot seg. Det er et nytt nivå av å ta seg sammen som det er vanskelig å forestille seg.

Anonymkode: ff825...1f5

Jeg tenkte på Haakon Magnus i dag som måtte gå fra sin fars dødsleie og rett inn i jobben som Norges nye konge, uten å kunne tenke på seg selv når han hadde mistet sin far.

Nå er kongefamilien landets mest privilegerte familie, med mye hjelp og tilrettelegging rundt seg, men det er hardt å miste sine kjære likevel.

Jeg mistet mannen min for 2 år og 10 måneder siden, og allerede etter ett år var det ingen som snakket om han lenger, så sorgen har blitt bare min, og hvis jeg nevner navnet hans, blir folk helt rare.

Fordelen når en kjent person går bort, er at mange føler de har hatt et forhold til avdøde, og de pårørende sitter ikke alene igjen.

Den avdøde blir husket for all tid.

En sorg som deles, er lettere å bære.

Anonymkode: 6d008...0ed

[AnonymBruker]

Jeg fant Mamma død og måtte da ringe hennes søsken. De tok seg av å varsle resten 

Anonymkode: 70397...4c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tenkte på Haakon Magnus i dag som måtte gå fra sin fars dødsleie og rett inn i jobben som Norges nye konge, uten å kunne tenke på seg selv når han hadde mistet sin far.

Nå er kongefamilien landets mest privilegerte familie, med mye hjelp og tilrettelegging rundt seg, men det er hardt å miste sine kjære likevel.

Jeg mistet mannen min for 2 år og 10 måneder siden, og allerede etter ett år var det ingen som snakket om han lenger, så sorgen har blitt bare min, og hvis jeg nevner navnet hans, blir folk helt rare.

Fordelen når en kjent person går bort, er at mange føler de har hatt et forhold til avdøde, og de pårørende sitter ikke alene igjen.

Den avdøde blir husket for all tid.

En sorg som deles, er lettere å bære.

Anonymkode: 6d008...0ed

Takk for at du minner meg om at de som har gått bort fremdeles må snakkes om. Vi andre går jo videre med livet, men det sitter alltid noen igjen som savner noen ekstra mye. Ei venninne mistet barnet sitt i en ulykke, og jeg minner meg selv på at hun fremdeles ønsker å snakke om barnet sitt. Og om hun vil, så er jeg der for å lytte. Hun har fått et nytt barn nå, og da blir det ekstra naturlig for hun å snakke litt om barnet som døde også. 
Jeg tror hun setter pris på at jeg spør noen ganger ❤️ 

Anonymkode: 6a190...167

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at du minner meg om at de som har gått bort fremdeles må snakkes om. Vi andre går jo videre med livet, men det sitter alltid noen igjen som savner noen ekstra mye. Ei venninne mistet barnet sitt i en ulykke, og jeg minner meg selv på at hun fremdeles ønsker å snakke om barnet sitt. Og om hun vil, så er jeg der for å lytte. Hun har fått et nytt barn nå, og da blir det ekstra naturlig for hun å snakke litt om barnet som døde også. 
Jeg tror hun setter pris på at jeg spør noen ganger ❤️ 

Anonymkode: 6a190...167

Mange synes det er ubehagelig å bringe avdøde på bane, men min erfaring tilsier at de aller fleste som har mistet en av sine nærmeste, setter pris på at den avdøde ikke blir glemt.

Etter at mannen min døde, sa presten at den beste medisinen for å takle hverdagen som ville komme der jeg satt alene igjen, var å snakke mest mulig om avdøde.

Snakke om positive ting, snakke om rare ting avdøde gjorde, snakke om opplevelser og også snakke om negative ting avdøde gjorde, for på den måten fjernet man mye av det som var ubehagelig. 

Anonymkode: 6d008...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at du minner meg om at de som har gått bort fremdeles må snakkes om. Vi andre går jo videre med livet, men det sitter alltid noen igjen som savner noen ekstra mye. Ei venninne mistet barnet sitt i en ulykke, og jeg minner meg selv på at hun fremdeles ønsker å snakke om barnet sitt. Og om hun vil, så er jeg der for å lytte. Hun har fått et nytt barn nå, og da blir det ekstra naturlig for hun å snakke litt om barnet som døde også. 
Jeg tror hun setter pris på at jeg spør noen ganger ❤️ 

Anonymkode: 6a190...167

Det gjør hun nok ❤️

Anonymkode: 6d008...0ed

[AnonymBruker]

Det hardeste var vel å fortelle min datter (da 19) at min far/hennes morfar var død.... Det var "heldigvis" ikke uventet, men det å vite at det man sier endrer noens liv for alltid, det er litt spesielt.... Min mor har fortalt meg at alle mine fire besteforeldre var døde, og også min far (jeg rakk ikke fram den gangen). Skjønner jo nå at det har vært spesielt for henne....

Håper det ikke er noe jeg trenger å gjøre veldig mange ganger i løpet av mitt liv... Men dersom min mann dør før meg, så må jeg overbringe dødsbudskapet til hans særkullsbarn/mine bonusbarn, og da jeg en gang kom på den tanken, så kjenner jeg at det ikke blir noe lett oppdrag om det blir aktuelt.....

 

Anonymkode: 9a5de...6e6

[AnonymBruker]

Ja, mange ganger !

Anonymkode: 10d62...154

[AnonymBruker]

Ja, en veldig god venn. Jeg var ganske ung, og fikk ansvaret for å formidle det videre til vår del av nettverket hans. 
 

For meg var det fint, da jeg trives bedre som et handlende menneske enn et passivt. Og selv om det gjør vondt er det bearbeiding i ritualene og prosessene vi har knyttet til døden. Det var veldig brått og tragisk, vi mistet han alt for tidlig og ganske uforståelig, som har gjort det til ett av de tøffeste tapene jeg har hatt. 

Anonymkode: e632e...a67

[AnonymBruker]

Mange ganger i løpet av livet. Men ingen som var sjokk eller overraskelse, de fleste var forventet pga alder eller sykdom.
Fortalt mine barn da mine foreldre døde, samt at vi søsken har fordelt å ringe til slekta og fortelle.  

Anonymkode: ddbf6...f7c