Har du gitt noen et dødsbudskap?

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke da på som en del av jobben din, men som privatperson?

Jeg måtte gjøre det for første gang nå nylig, da jeg oppdaget at bestevennen til min venn ble funnet død.

Det første jeg tenkte var at "nå ødelegger jeg livet til Kåre for alltid", og var helt skjelven da jeg skulle ringe min venn, men var rolig og saklig og sa det slik som det var.

Vondt å høre at min venn knakk sammen, men det var det ikke noe annen vei utenom😐

Anonymkode: 6d008...0ed

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det til min mor, mine søsken, øvrige slektninger og min brors vennekrets da han gikk bort.

Det var ikke akkurat en hyggelig jobb men jeg valgte å selv gi dødsbudskapet over at for eksempel politet, prest eller lignende skulle gjøre det. Det var et tilbud jeg kunne benytta meg av som ofte kan være et alternativ om man ikke kan det selv av en eller annen årsak.

Anonymkode: 5e375...f65

[krishnaaa]

Trist å høre, ts 🌹

 

Ja, jeg har fotmidlet dødsbudskap både da hver av foreldrene mine gikk bort og da en nær venn gjorde det. Alle dødsfallene var forventet, så jeg slapp å oppleve sjokkreaksjoner. Det var veldig trist, men føltes riktig å kunne være den som overbrakte informasjonen og kunne bære sorgen sammen med  dem jeg snakka med.🩵 

[AnonymBruker]

Ja. Jeg visste om en god venn som mest sannsynlig ikke hadde fått det med seg. Ga beskjed og om når begravelsen var når jeg møtte vedkommende i byen. 

Vedkommende stilte i dress i begravelsen og kom bort og takket meg for at jeg hadde gitt beskjed. 

(Vi var ikke omgangsvenner vi bare var bekjente) 

Type før alle hadde mobil på åttitallet så det er ikke så rart som det ser ut. 

 

Anonymkode: 1266a...c75

[AnonymBruker]

Gjorde det for svogeren min da han far døde. Vi var på vei til han uansett da svigermor ringte så da valgte vi å gjøre det for henne.

Anonymkode: a22fc...9d9

[AnonymBruker]

Jeg har måttet si til en kollega at faren hennes hadde dødd for bare noen minutter siden. Tilfeldig at jeg svarte på den telefonen på jobb. Det verste var at faren hennes hadde dødd på hennes arbeidsplass. Dette skjedde på en flyplass her i Norge og faren hadde gått igjennom sikkerhetskontrollen og plutselig døde ved gate. Kameraten han reiste med ringte til vårt firma for å gi beskjed.

Det var ikke noen hyggelig opplevelse og gå til den jenta og si at hun nettopp har mistet faren sin. Jeg holdt på å knekke sammen selv av hennes reaksjon.

Anonymkode: 8a38f...366

[piggrokken]

Måtte fortelle begge søsknene mine om at moren vår var død, en oppgave jeg ikke unner noen.

Mamma valgte å gjøre det selv, og kontrasten til en 58 åring som er livlig og sprudlende om morgenen, for så noen timer etter henge i et tau gir meg fremdeles tårer da jeg skriver dette. Dette er 20 år siden

[AnonymBruker]

piggrokken skrev (12 minutter siden):

Måtte fortelle begge søsknene mine om at moren vår var død, en oppgave jeg ikke unner noen.

Mamma valgte å gjøre det selv, og kontrasten til en 58 åring som er livlig og sprudlende om morgenen, for så noen timer etter henge i et tau gir meg fremdeles tårer da jeg skriver dette. Dette er 20 år siden

Veldig leit å lese det du opplevde.

Nå kom tårene mine ❤️ 

Ts

Anonymkode: 6d008...0ed

[AnonymBruker]

Takk for at dere delte deres historier ❤️

Ts

Anonymkode: 6d008...0ed

[AnonymBruker]

Ja, mått fortelle søsken om død til forelder.

 

Anonymkode: 12af1...3b7

[AnonymBruker]

Ikke familie, men venner.

Måtte fortelle bestevenninna mi at hennes livs kjærlighet (til da) hadde tatt livet sitt, uten tvil noe av det verste jeg har gjort. Jeg fikk vite det først av familien hans, fordi de ville sikre at hun hadde noen hos seg og var på et sted det var «trygt» å bryte sammen.

Har også fortalt videre i jentegjengen når ei av oss brått døde. Veldig vond og vanskelig samtale.

Anonymkode: e4746...737

[AnonymBruker]

piggrokken skrev (2 timer siden):

Måtte fortelle begge søsknene mine om at moren vår var død, en oppgave jeg ikke unner noen.

Mamma valgte å gjøre det selv, og kontrasten til en 58 åring som er livlig og sprudlende om morgenen, for så noen timer etter henge i et tau gir meg fremdeles tårer da jeg skriver dette. Dette er 20 år siden

Det gir MEG tårer når jeg leser dette. Kan bare forestille hvordan det er for deg…

 

Når det gjelder ts sitt spørsmål. Min kjæreste måtte gi det til meg. Han ringte meg og fortalte om at faren min ble drept. Hvordan visste han det? Fordi mora mi ringte han først, ikke meg. Jeg husker fortsatt min første reaksjon. Jeg sa: «Hva? Hvorfor ringte hun deg først og ikke meg? Er du sønnen hennes? Er dere bestevenner nå?». Nå ler jeg av det…at det var liksom dét jeg fokuserte på…Det var sikkert bare sjokk. 

Anonymkode: 93358...905

[AnonymBruker]

Man må som regel det når den siste av foreldrene, ektefellen eller evt. søsken har gått bort. 

Det er vondt, men det må jo til.

Anonymkode: 8247b...dad

[AnonymBruker]

To ganger tok jeg telefonen hjemme, litt tilfeldig at jeg var hjemme. Begge gangene var det onkel som kom med dødsbudskap. 

Anonymkode: 09a1b...bc9

[Tomas77]

Jeg fortalte faren min at hans far, altså min farfar var død da jeg var 16 år. Tanten min ringte og jeg var akene hjemme og hun sa bare at "du får fortelle far din at far hass e'død". Ikke så sentimentale i Valdres.   

[AnonymBruker]

Jeg måtte gi min far og bror dødsbudskap om at deres barnebarn og nevø døde i en ulykke. 
Det var ikke mitt barn, men et annet søsken som hadde nok med seg selv da. 
Det var helt jævlig. Fra å være munter og glad, normal dag. Til at det jeg sa kom til å knuse de. 
Jeg var i sjokk da jeg overrakte beskjeden og gråt. 
det var helt kaos. 

 

Anonymkode: 02efc...a4f

[AnonymBruker]

Ja,ved begge mine foreldre sin død og det var vondt. Vondt å knuse livet til sine nærmeste og skulle ønske at jeg kunne slippe det. En forferdelig oppgave å måtte ta midt i egen sorg. ❤️ Jeg tok vel sju telefoner og gav dødsbudskapet, glemmer det aldri. Hva sier man liksom? 

Anonymkode: 3d9ce...0c1

[tussi84]

Ja måtte fortelle moren min at mammaen hennes hadde dødd. Var vondt, men måtte bare gjøres.

[AnonymBruker]

Ja, jeg ringte rundt til et par venner og bekjente når bestevenninnen min døde. Hun hadde laget en liste med folk som skulle få vite det samme dag som hun døde, og jeg fikk lov av barna hennes og ringe til de jeg også kjente.

Anonymkode: ad17d...808

[Kniv & gaffel]

Jeg har gitt beskjed videre i slekta for begge foreldrene mine. Det var naturlig og fint å kunne gjøre det. Både pappa og mamma var gamle og pleietrengende, og det de fleste rundt oss visste at det nærmet seg slutten. Jeg har også videreformidlet beskjeder om dødsfall for tanter, onkler eller andre slektninger. 

Det mest spesielle var da jeg fortalte min demente mor om at hennes storesøster var død. Mamma og tante bodde på samme sykehjem, men ulike avdelinger, og møttes nesten daglig de siste årene. Da tante døde var jeg usikker på om jeg skulle si det til mamma siden hun ville komme til å glemme det igjen. I samråd med personalet valgte å si det den dagen tante døde, men nevnte det ikke igjen siden. Mamma ble fryktelig lei seg der og da, men glemte det etter få minutter. Når mamma senere spurte etter sin søster, sa jeg bare at hun er ikke her nå.