Foreldre som ikke tror på din kompetanse

[AnonymBruker]

Enig i at dette er litt underlig. Det jeg derimot undres over er hvor lite patologi sykepleiere kan. Har man noe plager eller symptomer som man lufter for en sykepleier så er det ofte de skal briljere med sin kunnskap og leke lege. Men de er ofte overraskende langt unna å lykkes:)

Anonymkode: 5501c...b76

[Stonegiant]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

(...)

Det er heller ikke sånn at jeg slenger ut meningen min i tide og utide. Men hvis jeg hører dem si ting som f.eks. at:

• de skatter over 50 %
• de får langt under minstepensjon
• mobilen deres er «hacket»

…så prøver jeg jo å nyansere og forklare.

Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Foreldre som fortsatt ser på deg som «barnet» som ikke helt vet hva du snakker om?

Anonymkode: c6b8d...713

Basert på de tre eksemplene der så tipper jeg dine foreldre liker å klage på ting, og ser på ting negativt. Når du da forklarer at de tar feil, og at ting er bedre enn de trur, så blir verdensbildet deres angripet.

Jeg har noen sånne bekjente selv. Sånne "alt var bedre før"-folk, som blir sure når du viser dem tall og forskning som motbeviser deres pessimisme. 

Eller så bare overanalyserer jeg foreldre dine. 🤣

[AnonymBruker]

Jeg er minst i søskenflokken, i senest i dag minnet min mor meg på å støvsuge da vi dro fra hytta. Jeg bare lo og sa at jeg er over 40 og aldri har glemt å støvsuge når vi drar. 

Jeg får også melding om at barna mine må få masse å drikke når det nå er meldt hetebølge. Jeg er som sagt over 40. Mine barn er myndige. 😂 

Dere aner ikke hvor mange tullete beskjeder jeg kan få. 

Mine søsken får aldri slike beskjeder, og jeg tenker det er "loddet" til minstemann, det at jeg for alltid er min mors baby. Selv om jeg nærmer meg å selv bli bestemor. Men vi ler jo bare alle. Det er jo bare omsorg, om enn litt overdreven. 

(Jeg kunne bli fryktelig irritert på henne da jeg var tenåring, eller i starten av tjueårene. Men nå har jeg lært meg å se det som den omsorgen det jo er. Og at det hjelper å ta det med hjertelig latter).

Anonymkode: e3e0b...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Foreldre som fortsatt ser på deg som «barnet» som ikke helt vet hva du snakker om?

Anonymkode: c6b8d...713

Det er bare å la være å gi uønskede råd.

Anonymkode: a9e8b...735

[AnonymBruker]

Slik er det. Jeg har vid utannelse innen rus og psykiatri. Min bror har en annen utdannelse. Men i følge våre foreldre er det han som har utdannelse.

Anonymkode: d06e2...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen, mine foreldre så alltid på meg som et barn i sånne spørsmål. Spesielt det med økonomi og lønn, jeg jobbet med det i årevis, og de trodde fortsatt de måtte forklare meg sånne ting som at man må betale skatt av lønna.

Jeg skatter faktisk over 50%, men det er en annen sak 😅 

Anonymkode: 85fe3...d4f

kan du forklare og utdype mer hvordan du mener dette stemmer?
Er det pga ekstremt høy inntekt (marginalskatt der den høyeste satsen er 47,5% eller aksjeutbytte som kan komme opp i 53,9%), manglende skattekort, straffetrekk eller en statistisk beregning du har gjort deg basert på totalskattetrekket i samfunnet? 
 

Anonymkode: 1400b...a0e

[Umbreon]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mitt beste tips er å ikke forsøke å bevise hva du kan, men rett og slett spørre hvorfor de ikke tror på deg.

"Dette har jeg utdanning i, og jobber med i timesvis hver dag. Er det noe spesielt som gjør at du ikke tror på meg?". Og VENT på svar. 

Anonymkode: f811c...daf

Godt råd! Skal huske på den! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er regnskapsfører og hvis jeg får høre "halv skatt i desember, må jobbe ekstra!" Har jeg bare lært meg at det lureste er å reise seg opp, gå og la folk være lykkelig uvitende. De blir så sure når jeg påpeker hvordan de tar feil. 

Anonymkode: 37959...050

Det kan jo faktisk hende de trenger pengene til jul eller noe. Det er ikke alle som har økonomi til å alltid tenke på hva som lønner seg i det lange løp.

Anonymkode: ed31f...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er bare å la være å gi uønskede råd.

Anonymkode: a9e8b...735

Det er ikke alltid så lett når alternativet er å sitte og høre på klaging/undring over noe som kunne ha vært oppklart på et blunk. Mulig jeg er en utdøende rase, men jeg foretrekker altså å bli informert hvis det er noe jeg tar feil om.

Anonymkode: ed31f...c57

[AnonymBruker]

Min far, spesielt, er sånn med meg. Han kan komme med en personlig mening eller en påstand innenfor mitt fagfelt, og når jeg forklarer hvorfor det han sier ikke er riktig eller mulig e.l., så mener han at jeg tar feil og at jeg uansett ikke har peiling. Jeg har jobbet med dette (og fordypet meg veldig) i snart 15 år. I tillegg må jeg si at jeg er god i jobben min. 

Anonymkode: b0a45...f3f

[Crazydoglady]

Dette handler vell neppe om dine evner, men om folk som ikke er interessert i å høre på virkelighet, de vil bare klage og rulle i selvmedlidenhet og gjenta løgner som andre forer dem, pga ideologi el. Mekaniske problemer er nok i en helt annen kategori enn det der. Det der er bare om følelser og manglende virkelighetsoppfatning (og manglende ønske om å endre den, uavhengig av deg)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Nå trenger jeg egentlig bare å få ut litt frustrasjon, og samtidig høre om det er flere som opplever noe lignende med foreldre eller nære.

Jeg jobber med et fagområde som i stor grad er relevant for de fleste. Enten det gjelder skatt, økonomi, pensjon, HR, ytelser fra NAV, IT eller lignende. Med andre ord ting folk ofte lurer på i hverdagen.

Av og til får jeg spørsmål fra venner og familie, og det er jo helt naturlig. Men det som frustrerer meg, er hvordan mine egne foreldre møter meg i dette. Jeg opplever at de i stor grad avfeier det jeg sier, og at de ikke har særlig tillit til min kompetanse.

Hvis jeg prøver å forklare hvordan noe fungerer, eller kommer med en anbefaling (gjerne når de selv klager på noe) får jeg raskt høre at det ikke stemmer, fordi «noen andre har sagt noe annet».

Samtidig har jeg en bror som er bilmekaniker, og han blir spurt om alt mulig innen bil, motor og diverse teknisk og det er liksom ingen som stiller spørsmål ved det han sier.

Jeg derimot, som faktisk jobber innenfor mitt fagfelt hver dag, har gjort det i flere år og etter hvert har blitt en ressurs på arbeidsplassen, opplever ikke å bli møtt med samme tillit.

Det er heller ikke sånn at jeg slenger ut meningen min i tide og utide. Men hvis jeg hører dem si ting som f.eks. at:

• de skatter over 50 %
• de får langt under minstepensjon
• mobilen deres er «hacket»

…så prøver jeg jo å nyansere og forklare.

Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Foreldre som fortsatt ser på deg som «barnet» som ikke helt vet hva du snakker om?

Anonymkode: c6b8d...713

Er litt sånn med min bedre halvdel og sine foreldre. Det vil si stefar og mor. Min bedre halvdel jobber med IT. Lang erfaring. Blir gjerne spurt om hjelp noen ganger, men det blir ikke vist frem til deres venner om hvor flink min bedre halvdel er. De sliter med faget. Yngstemann som har et kreativt yrke, derimot, skryter de av åpenlyst. Bare fordi det gir mer synlige resultat for eldre folk!

Anonymkode: 6d315...742

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2026 den 16.48):

Jeg er minst i søskenflokken, i senest i dag minnet min mor meg på å støvsuge da vi dro fra hytta. Jeg bare lo og sa at jeg er over 40 og aldri har glemt å støvsuge når vi drar. 

Jeg får også melding om at barna mine må få masse å drikke når det nå er meldt hetebølge. Jeg er som sagt over 40. Mine barn er myndige. 😂 

Dere aner ikke hvor mange tullete beskjeder jeg kan få. 

Mine søsken får aldri slike beskjeder, og jeg tenker det er "loddet" til minstemann, det at jeg for alltid er min mors baby. Selv om jeg nærmer meg å selv bli bestemor. Men vi ler jo bare alle. Det er jo bare omsorg, om enn litt overdreven. 

(Jeg kunne bli fryktelig irritert på henne da jeg var tenåring, eller i starten av tjueårene. Men nå har jeg lært meg å se det som den omsorgen det jo er. Og at det hjelper å ta det med hjertelig latter).

Anonymkode: e3e0b...4ac

Jeg er eldste, og her er det likevel omvendt. Min søster var nemlig så snill, fornuftig og pålitelig som barn, uansett hva galt hun faktisk gjorde, mens jeg var ufornuftig, vrang, urimelig, upålitelig og et svært vanskelig barn. Uansett hva jeg gjorde. 

Realiteten var at mine foreldre skulle takket høyere makter for hvor pålitelig og alt annet enn vanskelig jeg var, for jeg har tatt ekstremt mye ansvar fra jeg var barn. Ikke minst for min søster, men også for husarbeid, penger, mat og skole. Jeg måtte nærmest oppdra meg selv, og støtte meg til venner, og klarte meg lilevel svært godt på skole, sosialt, på studier, yrkesmessig og økonomisk. 

Jeg kan egentlig bare klø meg i hodet over hvordan jeg var vanskelig, umulig eller upålitelig. 

Men slik var det og slik er det fremdeles, så jeg har bestandig fått stor respekt blant venner, medstudenter, kolleger og andre, mens alle som hører mine foreldre må tro jeg er håpløs uansvarlig og upålitelig. Nærmest udugelig. 

Nå i godt voksen alder har jeg blitt så lei at jeg gir gjensvar heldigvis. Når jeg orker å omgås dem. Hvilket er lite. 

Anonymkode: 09d8b...644