Samboere i 19 år. Tanker?

[AnonymBruker]

Vert sammen med samboer i 19 år. Har vokst opp med han så og si hele livet mitt.

Nå når jeg faktisk begynner å tenke etter så vet jeg jo egentlig ikke hvordan det er å være helt alene. Vanskelig å vite hvem jeg faktisk er, og jeg er vel egentlig en veldig u-uelvstendig person som støtter meg til et annet menneske hele tiden.

Jeg vet faktisk ikke hvordan livet er alene, og jeg drømmer inni mellom å ta egne avgjørelser uten å måtte høre med samboeren om alt mulig. Å leve et helt fritt liv.

Andre som tenker på det samme? Hva tenker dere?

Anonymkode: 1f121...e60

[AnonymBruker]

I og med at du tenker de tankene er du kanskje litt misfornøyd? Jeg var i din situasjon og det var også barn med i bildet. Jeg gikk til fordel for en annen, så jeg har fremdeles ikke vært helt alene. Men jeg opplevde så enormt stor forskjell i det nye forholdet, en verden jeg ikke hadde vært en del av åpnet seg. Jeg tror at når man er sammen med kjærester man har "vokst opp med" er det mange sider av voksenlivet man ikke har sett. Og så klart, mest selvstendig vil du jo bli om du velger å leve som singel. 

Anonymkode: 24676...004

[AnonymBruker]

Tror mange kan kjenne seg igjen.

Vet om flere som flyttet sammen etter videregående og så har holdt sammen til den dag i dag. Sammen har de fått både barn og barnebarn.

Man blir et «vi». 
 

Samtidig kjenner jeg flere som har levd det samme livet som dem, men som nå skilles. 

Det er visst en trend flere steder i verden.
« The gray divorce » 👵🏻👴🏻

De klarer seg alene, selv om de har levd som par siden de var tenåringer. 

Mennesker er tilpasningsdyktige. 
Folk klarer seg. 🙂

Anonymkode: f6fea...15d

[mommyaka]

Jepp. Sammenn nå vi var 18 år .. sammen nå i 23 år...

Jeg vet egentlig ikke hvem jeg er ..hva jeg liker og hvem jeg liker.

Har også bare hat sex med mannen min...så jeg vet egentlig hva jeg liker og hva "annet" som finnes 

Og helt ærlig....jeg har det ikke bra i forhold nå....av mange grunner.. .så ja..lurer ofte på hvordan jeg vil være alene. Og ikke alene i et forhold 

[AnonymBruker]

19 år sammen her også, og helt ærlig så har jeg aldri tenkt disse tankene.. Selv om jeg "kun" har hatt han.

Anonymkode: af239...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

I og med at du tenker de tankene er du kanskje litt misfornøyd? Jeg var i din situasjon og det var også barn med i bildet. Jeg gikk til fordel for en annen, så jeg har fremdeles ikke vært helt alene. Men jeg opplevde så enormt stor forskjell i det nye forholdet, en verden jeg ikke hadde vært en del av åpnet seg. Jeg tror at når man er sammen med kjærester man har "vokst opp med" er det mange sider av voksenlivet man ikke har sett. Og så klart, mest selvstendig vil du jo bli om du velger å leve som singel. 

Anonymkode: 24676...004

Hva med å ikke bruke egen erfaring som påvirkning? Slik du «snakker», oppfordrer du henne nærmest til å ødelegge familien! 
 

Anonymkode: d07bc...763

[AnonymBruker]

Har vært samboere i 26 år og har to barn sammen. Har også vært samboer uten barn før det. Har hatt perioder hvor jeg har tvilt og lurt på om jeg ønsker noe mer, men vet av tidligere erfaring at drømmer er noe annet enn virkelighet  

Anonymkode: d07bc...763

[AnonymBruker]

Jeg har også vært samboer i 19år, startet tidlig og dette er jo hele voksenlivet mitt til nå. Vi har alltid vokst sammen og ikke ifra hverandre, pluss at begge fikk frihet i 20årene til å gjøre det man ville, både av jobb,skole etc.  Kjenner mange som har det på samme måte og har gode sterke forhold.. 

Samtidig så syns jeg at min mann har forandret seg. Vi har på en måte vokst i fra hverandre, og det er en del problemer i forholdet nå, som ikke var der før, som gjør ar jeg er betenkt på fremtiden. Skal jeg virkelig leve med dette resten av livet? Føler nesten at jeg er i en 40årskrise.. Jeg vil og må finne ut hvem jeg er, for jeg liker ikke den jeg blir med han, pluss at han ikke liker utvikling og forandring. 

Anonymkode: f2636...a4f

[AnonymBruker]

Godt jeg ikke er alene om dette...

Anonymkode: 1f121...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hva med å ikke bruke egen erfaring som påvirkning? Slik du «snakker», oppfordrer du henne nærmest til å ødelegge familien! 
 

Anonymkode: d07bc...763

 

Nå ber hun jo konkret om andres tanker rundt dette og da er det naturlig å svare ut fra egen erfaring. Og mitt svar er bare et av mange, akkurat som det skal være. Hadde det fantes en fasit hadde hun sluppet å spørre om andres tanker.

Anonymkode: 24676...004

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen i 12 år, er 30 år. Hadde kjærester og datet andre før dette, så har testet litt. Er storfornøyd med både mitt eget liv, livet vårt sammen, og måten han lever sitt liv på. Vi er begge selvstendige mennesker med egne interesser og venner, og har absolutt egne identiteter. Samtidig finner vi også stor glede i å være sammen, og har mange av de samme vennene. Føler vi alltid har oppfordret hverandre til å bruke tid på å "finne oss elv" utenfor forholdet. Samtidig som vi har fått til å pleie relasjonen.

Anonymkode: e98bf...b18

[AnonymBruker]

Vi ble sammen da vi var 18 og er over 40 nå. 

Jeg aner ikke hvem jeg er uten mannen min, eller hvem han er uten meg. Men jeg har ingen behov for å finne det ut heller. Vi har det fint sammen. 

Selvsagt har jeg fundert på hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde møtt ham! Han har jo påvirket hele studietida mi, som igjen påvirkinget arbeidslivet mitt og stedet jeg har bodd de siste nesten-tjue åra. 

Jeg tror alle vi som vokste opp med filmen "Sliding doors" har tenkt hva hvis, men det betyr jo ikke at jeg vil endre noe. 

Jeg tenker jo innimellom på tenk hvis vi ikke hadde fått barn, eller tenk hvis jeg  istedet hadde tatt den masteren osv osv, men det er jo bare tankeeksperiment. 

Anonymkode: 24d31...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vert sammen med samboer i 19 år. Har vokst opp med han så og si hele livet mitt.

Nå når jeg faktisk begynner å tenke etter så vet jeg jo egentlig ikke hvordan det er å være helt alene. Vanskelig å vite hvem jeg faktisk er, og jeg er vel egentlig en veldig u-uelvstendig person som støtter meg til et annet menneske hele tiden.

Jeg vet faktisk ikke hvordan livet er alene, og jeg drømmer inni mellom å ta egne avgjørelser uten å måtte høre med samboeren om alt mulig. Å leve et helt fritt liv.

Andre som tenker på det samme? Hva tenker dere?

Anonymkode: 1f121...e60

Vi kan jo aldri vite hvordan livet ville vært om vi tok andre valg?

Hadde jeg blitt værende med en annen? Hvordan ville det blitt? Hva om jeg hadde blitt snekker/veterinær/whatever? Hvordan ville det vært?

Dagdrømming og fantasier. Ville ikke latt det ta for mye plass.

Anonymkode: b8626...4dc

[AnonymBruker]

Vært der selv. Kom sammen da jeg var 15, han 17. Samboer, deretter gift og til slutt skilt når jeg var 44, altså 29 år sammen. Hele ungdomslivet, tjueårene og tredveårene sammen med han. Trodde det var midtlivskrise, at jeg ville finne meg selv, at jeg ville bo alene osv. Men det var ikke det, det var en episode som vippet det hele, den berømte dråpen kan man si. Alvorlig sykdom der oppførselen hans tilsa at jeg aldri i livet kunne bli gammel med han. Bare måneder etter bruddet kom jeg sammen med en ny, så det var ikke fordi jeg ville være alene og sjekke ut singellivet, det var fordi jeg ville være sammen med en som stod ved min side i tykt og tynt og det var ikke eksen villig til, selv etter nesten 30 år sammen. Trist, men har det godt nå med ny mann. 

Anonymkode: edd52...c58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vært der selv. Kom sammen da jeg var 15, han 17. Samboer, deretter gift og til slutt skilt når jeg var 44, altså 29 år sammen. Hele ungdomslivet, tjueårene og tredveårene sammen med han. Trodde det var midtlivskrise, at jeg ville finne meg selv, at jeg ville bo alene osv. Men det var ikke det, det var en episode som vippet det hele, den berømte dråpen kan man si. Alvorlig sykdom der oppførselen hans tilsa at jeg aldri i livet kunne bli gammel med han. Bare måneder etter bruddet kom jeg sammen med en ny, så det var ikke fordi jeg ville være alene og sjekke ut singellivet, det var fordi jeg ville være sammen med en som stod ved min side i tykt og tynt og det var ikke eksen villig til, selv etter nesten 30 år sammen. Trist, men har det godt nå med ny mann. 

Anonymkode: edd52...c58

Vist en partner ikke har ryggen din og stiller opp når det behøves etter nesten 30 år, så er det ikke verdt det. 

 

Anonymkode: 8d6c2...b32

[AnonymBruker]

Midtlivskrise. 

Er man ulykkelig i forholdet så bør man ikke være i det. 

Dersom man har det bra i forholdet så er det trolig bare midtlivskrise.

Anonymkode: 9f232...725

[AnonymBruker]

Fritt liv faktisk. Ha Ha,ikke en gang i ei gamme i Sibir får du det.

Enten er man dum eller så gjør man seg dum i et forhold .

I et solid forhold der begge parter er oppegående er det gjerne slik. Man spør og blir enige,men det må jo selvfølgelig være gjensidig. 

Du har hatt et liv i19 år,vil du kaste bort de 19 årene på dritt og "opplevelser" som kanskje er .   

Mitt første forhold varte i 17 år,begge ble star-struck fra første blikk. Var som limt til hverandre etter skole og jobb,men vi kanskje hadde lyst på et "annet liv".

Vi gikk videre. 

Mitt nye forhold har vart i 12 år,vi har jo kjent til hverandre i minst 30 år😇🥰.

Jeg/vi kjøper ikke en bil eller blomst uten å spørre,vi er uansett enige eller har/får samme smak og mening 😁. 

Uansett.  Når den dagen kommer som "alene" og elskling med verdens peneste ansikt IKKE vekker meg med å stryke håret mitt vekk å nusse meg på pannen og gi meg en stor KOS samtidig  som jeg blir klasket på magen og hører i ørska  "Kaffen er klar elskling,straks er det egg til frokost Snupp"

Man vet hva man har men ikke hva man får.

Kjenner flere sure,bittre "evig single" som har gitt bort det dem hadde og aldri finner det dem hadde/savner/ønsker noen sinne igjen..

Anonymkode: 17c2d...f9c

[alfathealfa]

Du kan jo være litt vill og ta noen avgjørelser uten å sjekke med samboeren din. Gå på strikkekafé, gå på en forestilling alene, dra på en tur. Hvem vet. Kanskje liker du det. Kanskje ikke. Det blir uansett en ny opplevelse.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen men mannen siden jeg var 20 år. Vært sammen i 25 år no. Jeg vet heller ikke hvem jeg er uten familien as. Men jeg trives slik jeg har det. Mannen har å skapa seg et liv uten meg. Altså et arbeidsliv. Og jeg er meget tilfreds med å ikke vær en del av. Han er super sosial. Elsker folk. Mens jeg trives best hjemme. Elsker å sulle her hjemme alene. Han er redd for at jeg kjeder meg. Men jeg har forklart at jeg trives så godt slik som jeg har det. Og vi finner på mye sammen også. Og jeg reiser med venner. Ja jeg har det topp. 

Anonymkode: 6fe7e...b95

[AnonymBruker]

Har magefølelse at det er klassisk alternativ univers tenking, eller at man ønsker seg noe med aldri har hatt type ting? 😅

For jeg er på andre siden av deg og vært veldig selvstendig og var trygg på meg selv og mine interesser og valg og yadda yadda. Møtte samboer til slutt senere i livet. Har lenge drømt og misunnet alle som fikk noe som ligner livspartner tidlig og som virker å trives sammen. 
 

Hvis man har noe bra, solid, lojal og man har det fint? Ta godt vare på det, for det er sjeldent!! Iallefall min erfaring. 

Anonymkode: 5c839...0e5