Bonus/ stefamilie

[SPOCA]

Jeg ser på min stesønn som mitt eget barn, og han kaller meg også mor. 

Da jeg ble sammen med min mann var det alt eller ingenting. Barnet har spesielle behov, så enten går man all in, eller så gjør man det simpelthen ikke. Ansvaret er såpass stort og krevende at man kan ikke bare stå og se på, og barnet vil heller ikke skjønne hvorfor man eventuelt ikke involverer seg. 

Samvær er 50/50, og jeg er like involvert som min mann. Vi deler på bleieskift, nattevåk, stell, avlastning  og alt som hører med. Jeg er like sliten som min mann, på godt og vondt. Og jeg valgte dette selv. Det er umulig for meg å ikke elske dette barnet som har så store hjelpebehov, men som også gir seg hen fullt og helt. Det er noe vakkert i det, på sitt vis. 

Eneste som er vanskelig er at jeg har få og ingen rettigheter, men mannen rådfører seg mye med meg (spesielt pedagogisk, siden barnet trenger trygge rammer).

Heldigvis har jeg et godt forhold til barnets mamma. Foreldrene seg i mellom har ikke et lett forhold, så jeg er i den undelige situasjonen der jeg megler en del mellom dem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2026 den 9.54):

Hva legger dere i at når man velger moren, velger man også barnet. At dette er en pakkedeal, hva slags forventninger og ansvar ligger i å velge dette? Hvor går grensa for hva som er akseptabelt av frihet og minimum involvering når man bor sammen.
I dette tilfelle er jeg moren til en 2 åring og kjæresten vært i bildet siden før barnet ble født. Ikke biologisk far
 

Anonymkode: be4fc...5b3

Kan si hvordan vi har gjort det. Jeg gikk fra barnefar da barnet var 1.5 år. Møtte ny mann. Ga klar beskjed om at han hadde like mye å si på oppdragelse som meg. Han tok ansvar og har alltid behandlet han som egen. Og da vi fikk en sammen har han aldri gjort forskjell på de to. ALDRI. Han satt barnevakt, ga medisiner, fulgte i barnehagen, hentet, skiftet bleier og var med på møter om far ikke kunne. Far møtte ny kone og hun gjorde det samme. Hun hadde ingen egne. Da barnefar gikk bort fortsatte hun samvær annenhver helg, 4 uker i ferier etc. Det ville vært en dobbel sorg for han å miste henne også. De hadde vært sammen siden barnet var 3, far døde da barnet var 14. Hun er nå en del av familien og blir invitert i alle bursdager, til jul og middager. Hun sørger også for kontakt med farssiden av slekta. Sikkert veldig rart for noen å høre om. Men jeg er uendelig glad for å ha det sånn. Far og jeg skiltes som veldig gode venner. Og for han var det viktig at mamma2 som jeg kaller henne fortsatte kontakten. Det var det for barnet og meg også. Men det er nok ikke alle det hadde funka for. For at forholdet vårt skulle funke, må man gå godt overens med barnet jeg hadde fra før og ta litt ansvar. 

Anonymkode: 3d1af...a87