Bonus/ stefamilie

[AnonymBruker]

Hva legger dere i at når man velger moren, velger man også barnet. At dette er en pakkedeal, hva slags forventninger og ansvar ligger i å velge dette? Hvor går grensa for hva som er akseptabelt av frihet og minimum involvering når man bor sammen.
I dette tilfelle er jeg moren til en 2 åring og kjæresten vært i bildet siden før barnet ble født. Ikke biologisk far
 

Anonymkode: be4fc...5b3

[AnonymBruker]

Her er stefar likestilt med mor. Dette valgte stefar selv. Men her var ikke far en stor del av bilde.

Barna er voksne og mener stefar er pappan deres.

Anonymkode: f0e58...43e

[AnonymBruker]

At man mer eller mindre følelsesmessig adopterer barnet. Dette er selvfølgelig ikke en fasit, da min gamle far har fått ei ny kone voksne meg naturlig nok ikke ser på som en mor. 

Men med mindreårige barn, spesielt småbarn, velger man dem på godt og vondt. 

Hilsen stemor med voksen stedatter hun ikke kunne vært foruten 🥰 

Anonymkode: 10169...025

[AnonymBruker]

Selv om det ofte kan være vanskelig å ta til seg andres barn, må man bare lære seg å godta at dette er en del av pakken til sin kjæreste.

 

Anonymkode: d1c99...bee

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man i hvert fall ikke kan bli sammen med noen med barn og så late som man er sammen med noen uten. Graden av involvering kommer jo an på hvor seriøst forholdet er. Har man 50/50 på like uker kan man jo teoretisk sett være kjærester i åresvis uten å forholde seg til hverandres barn. Skal man flytte sammen tenker jeg at man må ha en grundig forventningsavklaring, og har man tenkt å fortsette livet nøyaktig som før er det bedre å være særboere. Selv om foreldrene har hovedansvaret er det veldig merkelig å skulle bo i samme hus som et barn uten å forholde seg til det som en ekstra voksen.

Anonymkode: b7fc5...8f2

[AnonymBruker]

Barnet er hos sin far annenhver helg, så vil se stefar mye oftere enn sin egen biologiske far

TS

Anonymkode: be4fc...5b3

[AnonymBruker]

Her ble det en gradvis greie. Min mann kom inn i familien da barna var små. Barnefar ble psykisk syk, gjorde mange dumme ting, og så dem ikke på noen år. Så har han kommet noe tilbake, men han er ikke akkurat far - på den måten. Han ble syk da jeg var gravid med siste, nummer tre, og han forsvant ikke så lenge etter fødsel. Det var ikke meg som sparket han ut, jeg prøvde å hjelpe, være der, tilgi når han gjorde dumme ting (utro og dop), men ja... 

Uansett. Jeg traff mannen min da minste var 1 år. Vi flørtet per melding og traff han på en nettside. Jeg kom meg jo ikke ut, for jeg hadde masse barn  ...Så gikk vi på en date etter noen måneder. Mye fram og tilbake, men vi ble ordentlig kjærester da minste var 2-2,5 år. Så ble vi samboere, forlovet og giftet oss. Han mao vært der siden barna var veldig små. Og han har dermed naturlig nok blitt en større del av livet enn med noen som har en 50-50 deling. Eller bare annen hver helg. Her var det ikke engang det i lange perioder. Vi måtte leve som en familie, en ordentlig  familie. Det var ingen frihelger eller far som steppet inn. Det ble en del av lasset, for å si det slik. 

Og det er jo han som barna ser på som far. Eldste skal gifte seg og vil at han skal følge henne ned kirkegulvet. (akkurat det er jeg ikke glad for, siden jeg ikke vil at hun skal såre faren sin) Han har vært der, kjørt, sett henne, lært henne å kjøre, hjulpet med matte, støttet og hatt gode råd. Men det gikk seg jo litt naturlig til. Jeg tok vel det aller meste da de var barn, men så ble det mye, og da tok han en del. Feks morgenen. Jeg måtte tidlig på jobb, og da ble stress om morgenen, og jeg ble litt dårlig humør. Da sa han- nok av dette! Nå tar jeg over morgenen, får i dem mat, leverer i barnehage, får dem på skole og smører matpakke. Det var jo fantastisk. 

Jeg tenker vel at etter som årene går så blir man mer sammensveiset, og kanskje enda mer når far er borte. Da blir stefar en større farsfigur og det blir en mer naturlig rolle. Da far sviktet ungene, ikke møtte opp, var mer opptatt av sine ting, så steppet stefar inn. For han så jo deres smerte, og de søkte til han. Men det var aldri en påtvunget rolle. Det skjedde mer naturlig. 

Anonymkode: c3a03...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva legger dere i at når man velger moren, velger man også barnet. At dette er en pakkedeal, hva slags forventninger og ansvar ligger i å velge dette? Hvor går grensa for hva som er akseptabelt av frihet og minimum involvering når man bor sammen.
I dette tilfelle er jeg moren til en 2 åring og kjæresten vært i bildet siden før barnet ble født. Ikke biologisk far
 

Anonymkode: be4fc...5b3

Jeg prioriterer barna først, så bonusfar. Ettersom Han bor her er han en aktiv og deltakende voksen I barnas liv og hverdag, men han sier til dem at jeg er sjefen når det gjelder store avgjørelser.

Som regel holder vi familiesenter når det er noe stort eller dyrt: mor  far, barnet, og bonusfar. Vi har også familiechat. Dette for at alle skal ha samme informasjon, samme regler (selv om far stort sett gjør som han vil likevel), og samarbeider rundt barnet så langt det lar seg gjøre.

Anonymkode: bbb16...a15

[AnonymBruker]

Enkelt:

Foreldre betaler alt av faste store utgifter knyttet til barnet, men bonusforeldre behandler det som om det skulle vært eget. Barnet skal ikke lide for dette eller tenke på at det ikke er biologisk knyttet til denne personen mor eller far lever med, å få is eller være med bonus skal falle like naturlig som den som har brakt barnet til verden. 

 

Anonymkode: 61deb...d9e

[AnonymBruker]

Hva med ansvar rundt omsorgsoppgaver rundt et barn, stell legging mat ?

TS

Anonymkode: be4fc...5b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva legger dere i at når man velger moren, velger man også barnet. At dette er en pakkedeal, hva slags forventninger og ansvar ligger i å velge dette? Hvor går grensa for hva som er akseptabelt av frihet og minimum involvering når man bor sammen.
I dette tilfelle er jeg moren til en 2 åring og kjæresten vært i bildet siden før barnet ble født. Ikke biologisk far
 

Anonymkode: be4fc...5b3

Jeg og mitt barn var en pakke. Med det så forventet jeg at min nye mann gikk inn som en pappa. Det vil si deltok i alle omsorgsoppgaver rundt barnet, som om det skulle ha vært hans eget barn. Barnet var 3 år når vi ble sammen. I dag er han 30 og kaller min mann for pappa. Han har sporadisk kontakt med sin egen far. 

Når det gjelder de store rammene/kampene, er det jeg som har tatt dette med barnet. Dette for å slippe "du er ikke faren min" problematikk i tenårene. Når det gjelder vanlig grensesetting i heimen, har han vært like deltagende som meg. 

Noe annet hadde ikke vært aktuelt for meg. Vi har fått felles barn i ettertid og alle barna behandles som en fullverdig del av flokken. Min mann stiller opp for alle på lik linje ut i fra behov og alder. Han har tatt sykedager med mitt barn, tørket snørr og tårer, stilt opp på alle skoleavslutninger, fritidsaktivteter, dugnader. Det er han som har stått opp med dem om morgenen. Han har også delt det økonomiske ansvaret med meg. Vi har hatt felles økonomi. 

Anonymkode: e73a0...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva med ansvar rundt omsorgsoppgaver rundt et barn, stell legging mat ?

TS

Anonymkode: be4fc...5b3

Det er jo noe dere må bli enige om, det er ingen fasit!

Men kan si det så enkelt, jeg var sammen med en mann som hadde to barn. Jeg ga klar beskjed at jeg vil ikke være mamma for de, de har en velfungerende mor, men at jeg kan være en god og støttende omsorgsperson i livet dems. Det var han enig i, men etter hvert så ble han misfornøyd pga ditt og datt, synes ikke jeg gjorde nok bla bla. Syntes at jeg skulle handle klær til de bla, selv om han fikk barnetrygd og tjente mer 🥴 Helt uaktuelt sa jeg, har såvidt råd til å spare til egen pensjon, så den ene tusenlappen eller to jeg har til overs hver måned går ikke til klær til dine barn fordi du selv ikke gidder å dra å handle!

Jeg skulle hjelpe til med kjøring og henting og sånne ting, helt ok! 

Men å sette krav og regler i eget hjem, som at alle er ansvarlig for å rydde opp etter seg selv, kaste ting i søpla, rydde benken etter seg når man er ferdig å spise, sette ting inn i oppvaskmaskinen og ikke oppå benken, nei det kunne jeg bare glemme å si noe om, for da hadde jeg dårlige holdninger til barna (!)

Han er en eks i dag med god grunn! For all del, det var ikke noe feil med barna, men når man er forventet å gjøre A men ikke kan si B, nei da er ikke forholdet ment å vare. Det ble en umulig kamp.

Så det jeg ville si, det er ingen regler for hva en steforelder er forventet å gjøre, men dere må bli enige dere i mellom!

Anonymkode: c9d4a...47d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva med ansvar rundt omsorgsoppgaver rundt et barn, stell legging mat ?

TS

Anonymkode: be4fc...5b3

Det må dere bli enige om, ikke sikkert han vil det og da må du evt velge om det er ok for deg eller ikke 

Anonymkode: f60c3...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva med ansvar rundt omsorgsoppgaver rundt et barn, stell legging mat ?

TS

Anonymkode: be4fc...5b3

Jeg fikk samboer da barna var 2-12 år gamle. 
vi pratet mye på forhånd om hvordan vi skulle leve sammen som familie med mine og dine barn, og økonomisk.

 

han ordner kveldsmat, legger de yngste barna når de spør, byttet bleie, hjalp med bleieslutt +++. Han kjører på fotballtreninger og er med på turneringer, bursdager, avslutninger. 
jeg har fulgt barnet hans til tannlege, kjørt til venner, tatt med på shopping osv. 

 

jeg hadde aldri innledet et forhold og flyttet sammen med noen som ville hatt et skille på «mine og dine» barn, og man ikke skulle delt på det. At barna ikke kunne spurt den andre og man stilte opp for hverandre. Det hadde ikke vært bra for barna. 
 

hvorfor flytte sammen med noen med barn om man ikke ønsker å være bonusforelder? 
 

jeg forventer ikke at han skal gå på dugnader og foreldremøter. Men jeg forventer at han er der for barna mine og er interessert i dem, han er tross alt en stor del av livet deres etter 4 år og bor med dem annenhver uke. 

Anonymkode: 6f48c...3d3

[MaraudersMap]

Som bonusmor er dette en veldig vanskelig linje å trå av og til. Man skal oppføre seg som en forelder med alt det det innebærer, men for guds skyld ikke ta plassen til moren. Man får ikke delta på mekling og lignende, men må bare godta hva enn som blir avtalt selv om dette kanskje passer ekstremt dårlig. Man får et barn inn i huset som har et annet hjem med andre regler, noe som ikke alltid fungerer like godt med barn i vårt hjem. Selvsagt har jeg alltid vært der for barnet og kommer alltid til å være det. Fra bleieskift, til tannfe og tenåringsproblematikk. Men det er ikke bare bare å være den ekstra forelderen. Jeg er både mamma og bonusmamma, det er 100 x enklere å være mamma på heltid enn bonusmamma på deltid. 

[AnonymBruker]

Dette vil jo variere enormt fra familie til familie, men jeg tenker og at vi er en pakkedeal. Barna mine og familielivet kommer før prioritert kjærestetid. Skal vi bo sammen forventer jeg deltakelse i det daglige livet og at vi er enige om oppfølging av hverdagslige rutiner. Skal vi ikke bo sammen forventer jeg forståelse for at vi som kjærester har redusert tid sammen. Man kan ikke involvere seg med noen som har barn, og forvente at samlivet skal bære preg av at man ikke har det. Helger og ferier bærer preg av aktiviteter som passer for oss alle.

Både jeg og min samboer har barn fra tidligere forhold, ingen felles. Mine var i barnehage og barneskolealder når vi møttes, hans på ungdomsskole og videregående. Når vi tok valget om å flytte sammen valgte vi også være enda mer involvert i barnas hverdag. Jeg ser på mine barn som mitt hovedansvar, men samtidig en selvfølge at han også stiller opp. Vi er enige om hvordan hverdagen skal se ut med tanke på rutiner, aktiviteter, grensesetting o.l. Hvis jeg ikke er tilstede kan jeg stole på at ting blir fulgt opp slik jeg er komfortabel med det, og jeg vet at barna er godt ivaretatt. Han kan like gjerne ta seg av å følge til treninger, kommer på forestillinger og slikt på skolen, avslutninger, bursdager, gjøre lekser og legging. Han drar på dugnader, går natteravn for klassen, har tatt seg av foreldresamtale når jeg ble plutselig syk like før avtalen, har fulgt barna til lege og tannlege om det har passet seg best slik mtp jobb o.l.  Jeg jobber turnus, og når jeg jobber tar han gledelig ansvaret hjemme. Han vil være involvert og barna liker å ha han der. De er hos far annenhver helg, og far har ingen interesse av å stille opp i hverdagen heller.

Hans barn har vært større og vårt forhold har vært annerledes. Det ene barnet knyttet seg veldig til meg og ønsket stor grad av min involvering og tilstedeværelse i oppfølging av både skole, sosialt og helse. Jeg har ikke hatt noen problemer med det, og begge foreldre har syntes det har vært greit. Vi har en veldig god og trygg relasjon, selv om det til tider har vært svært utfordrende, så har vi alle kommet veldig godt ut av det. Det andre barnet har holdt litt mer avstand, men er generelt veldig privat av seg, men har likevel ingen problemer med å la meg slippe til der det faller seg naturlig, og kan også be om min hjelp om det skulle være noe.

Hadde mine barn vært så små som to år og vi hadde bodd sammen ville jeg personlig forventet høy grad av deltakelse i det daglige livet. Henting og levering i barnehage der det faller seg naturlig, legging, stell, ta med på aktiviteter når det blir aktuelt. Ønsker man seg felles barn sammen senere er det ekstremt viktig at han ikke skiller på deres felles barn, og det som ikke er biologisk hans. Vil han ikke ta ansvaret nå vil han ikke gjøre det senere heller. Er barnefar involvert eller ikke? Det vil ikke handle om å skulle erstatte han på noe vis, men en voksen person som er der i det daglige fra barnet er veldig liten burde etter mitt syn være en selvfølgelig del i den daglige oppfølgingen. Vær enige om rutiner og rammer, og følg opp konsekvent. Er barnefar involvert - ha samtaler sammen alle tre (eller alle fire hvis far også har ny partner). Er samarbeidet dårlig med far må du og din samboer finne ut sammen hva som gjelder hjemme hos dere og stå støtt i det.

Det er en viktig samtale dere må ta, før enn senere. Er man usikker og trenger veiledning kan man spørre helsesykepleier om råd. Ingen familier er like, men dere må finne ut av det sammen og ikke "anta" hva som er riktig eller galt, det finnes ingen fasit.

Barna her kunne tidvis komme med "men du er ikke mamma/pappa", til oss begge i starten, og det har de helt rett i, men svaret fra oss har da alltid vært "det stemmer, men vi har et felles hjem med et felles ansvar og vi voksne har en enighet om hvordan ting skal være hjemme hos oss".

Anonymkode: 68a45...0f1

[AnonymBruker]

I det legger jeg at man ikke kan velge å være kjærester med en kvinne (mann) som har barn uten å samtidig akseptere at man har er vesentlig rolle i dette barnets liv. Om man ikke bor sammen så er det viktig å definere både mellom voksne, men også mellom de voksne og barna hvilke forventninger man har til hverandre. Typisk når man tilbringer tid sammen i helger og ferier, kan man irettesette? kan man si ja/nei til ting barnet spør om? kan man spontant finne på ting eller legge planer sammen med dette barnet? Kan man si ja til godteri og is? Tusen sånne ting. 

Bor man sammen da er man forelder. Da er det ikke en onkel som bor i huset som har sex med mamma. Da er man delaktig. Det vil si bytter på å kjøre, hente, følge, handle, lage mat, hjelpe til med barnet, ut å leke, kan si ja/nei til overnatting og de million andre spørsmål som dukker opp. 

Samboeren min har egne ungdommer, men han bor hos oss når de er hos moren sin. Samboeren min deltar på dugnad for mine barn, ser kamper, kjører til trening, Legger seg i selen for at barna mine skal ha det bra. Han er en person de kan stole på er glad i de og stiller opp for de. 

Men jeg som mamma hadde aldri tatt dette for gitt fra min samboer som ikke er biologisk far. Jeg hadde ikke lagt masse planer for min egen del, ut å kose meg med venninner eller reise bort en helg uten å avklare dette med samboeren min. Og hvis jeg hadde en far som hadde samvær hadde jeg selvfølgelig forsøkt å legge mine planer til helgene barna var hos han. Nå har jeg mine 100%, så her slipper man ikke unna. Et liv med meg betyr et liv med barn. Og det er ikke over når de er 18 år. Jeg stiller opp og vil være delaktig gjennom livet deres. Både når de skal studere, reise og etablere seg her og der selv, men også som bestemor. Jeg er en aktiv mor. Jeg stiller allerede opp slik for mine bonusungdommer, noe moren deres ikke liker. Så der har jeg meldt meg ut. Jeg tilbringer ikke tid med de lenger annet enn ferier (som jeg betaler for). Det er for mye styr med moren deres rett og slett. 

Jeg hadde ALDRI valgt en partner som ikke tok denne rollen. Det er uaktuelt. 

Anonymkode: c925e...8d6

[AnonymBruker]

Menn skal unngå hele problemstillinga i trådstarten ved å:
Hold deg langt unna kvinner som har unge. Hva slags problem i livet ditt løser det egentlig?

Vei så det opp mot:
Hva slags problemer pådrar du deg?
Hva slags problemer må du løse for henne?

Regnestykket går ikke opp. 

Det vi trenger, er faktisk (og det må gjøres bedre enn disse kontraproduktive sytpeisene i høyreekstreme "redpill"-miljøene har fantasi til) å utvikle en kultur der enslige mannfolk kan leve, og der det er akseptert at de faktisk lever, rike og meningsfulle liv.

Anonymkode: 09a49...e76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2026 den 18.23):

Jeg og mitt barn var en pakke. Med det så forventet jeg at min nye mann gikk inn som en pappa. Det vil si deltok i alle omsorgsoppgaver rundt barnet, som om det skulle ha vært hans eget barn. Barnet var 3 år når vi ble sammen. I dag er han 30 og kaller min mann for pappa. Han har sporadisk kontakt med sin egen far. 

Når det gjelder de store rammene/kampene, er det jeg som har tatt dette med barnet. Dette for å slippe "du er ikke faren min" problematikk i tenårene. Når det gjelder vanlig grensesetting i heimen, har han vært like deltagende som meg. 

Noe annet hadde ikke vært aktuelt for meg. Vi har fått felles barn i ettertid og alle barna behandles som en fullverdig del av flokken. Min mann stiller opp for alle på lik linje ut i fra behov og alder. Han har tatt sykedager med mitt barn, tørket snørr og tårer, stilt opp på alle skoleavslutninger, fritidsaktivteter, dugnader. Det er han som har stått opp med dem om morgenen. Han har også delt det økonomiske ansvaret med meg. Vi har hatt felles økonomi. 

Anonymkode: e73a0...e84

Har ikke barnet ditt en biologisk far?

Anonymkode: d1c99...bee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ikke barnet ditt en biologisk far?

Anonymkode: d1c99...bee

Han har en biologisk far, men de har hatt lite kontakt i oppveksten. I dag når gutten er voksen, har de ingen kontakt. 

Anonymkode: e73a0...e84