Tvunget sosialisering

[AnonymBruker]

Tittelen er brutal - men det kan ikke bare være jeg som tenker at det å snakke/sosialisere med andre foreldre i klassen til barnet er helt grusomt? 
F.eks. når det er julefrokost, avslutninger 

Anonymkode: 1980b...ebb

[AnonymBruker]

Helt enig med deg, hater sånt 

Anonymkode: 1d7fb...df1

[AnonymBruker]

Det blir såklart kjipt om du ikke omgås dem til vanlig.

Men er litt rart om du ikke kjenner noen av de andre foreldrene.

Anonymkode: 7092e...b02

[AnonymBruker]

Lær deg noen teknikker.

Få de til å snakke om seg selv.

Still oppfølgingsspørsmål.

Still oppfølgingsspørsmål til oppfølgingsspørsmålene.

Finn noe som er en felles fiende (noe som alle kan kjenne seg igjen, men som ikke er kontroversielt)

Ha en håndfull røverhistorier du kan underholde med, hvis nødvendig.

Det er lettere å møtes igjen senere hvis man gjør en liten innsats for å bli litt kjent.

Å være en likanes person kan også være til hjelp senere.

Men for å kunne høste - så må man så 🌾🌻

Anonymkode: 4059a...2aa

[AnonymBruker]

Jeg hater sånne ting! Men det blir bedre etterhvert som man blir litt kjent med andre foreldre. Det er selve den bli kjent fasen jeg hater og er skikkelig dårlig på. Men jeg har lært meg noen teknikker som å spørre dem om ungene, stille oppfølgingsspørsmål og sånn som det nevnes over her. Jeg vet det er viktig for ungene. 

Anonymkode: 62124...f13

[AnonymBruker]

TS. 

Takk for alle svar! Nå er det kun en avslutning igjen før neste kapittel, må bare lide meg gjennom. Alle råd om sosialisering er kjempe fine - håper andre kan ta nytte av rådene. 

Anonymkode: 1980b...ebb

[Snokemor]

For det første så det ingen som tvinger deg. Du kan fint bli hjemme eller ikke prate med folk. Er mange som velger en av de. Jeg sliter med sykdom og jeg velger å bli hjemme om jeg ikke føler jeg orker. 
Men stortsett så tarvjeg meg kraftig sammen og går fordi dette handler ikke om at jeg skal "tvangssosialiseres."

Dette handler om å stille opp for mitt barn og jeg helt frivillig har valgt å få med alt det innebærer.

Jeg er introvert, har sterk adhd og angst. Så jeg vet disse situasjonene kan være vansklige.

Disse avslutningene og møtene handler om å møte foreldre til barn mitt barn omgås hver dag. Det handler om å sette fjes til person, slik at dersom ting oppstår så er det lettere å ta kontakt å prate om ting. 
 

Se på det som et jobbmøte. Det er folk man møter i ulike situasjoner på jobb man overhode har null i interesse av å prate med, men siden dere jobber i samme firma så har dere en link og dermed greit å ha en relasjon til personen.

Kort oppsummert, dette handler om ungen din, ikke deg. 
Det er ingen som tvinger deg til noe som helst. 

[AnonymBruker]

Snokemor skrev (26 minutter siden):

For det første så det ingen som tvinger deg. Du kan fint bli hjemme eller ikke prate med folk. Er mange som velger en av de. Jeg sliter med sykdom og jeg velger å bli hjemme om jeg ikke føler jeg orker. 
Men stortsett så tarvjeg meg kraftig sammen og går fordi dette handler ikke om at jeg skal "tvangssosialiseres."

Dette handler om å stille opp for mitt barn og jeg helt frivillig har valgt å få med alt det innebærer.

Jeg er introvert, har sterk adhd og angst. Så jeg vet disse situasjonene kan være vansklige.

Disse avslutningene og møtene handler om å møte foreldre til barn mitt barn omgås hver dag. Det handler om å sette fjes til person, slik at dersom ting oppstår så er det lettere å ta kontakt å prate om ting. 
 

Se på det som et jobbmøte. Det er folk man møter i ulike situasjoner på jobb man overhode har null i interesse av å prate med, men siden dere jobber i samme firma så har dere en link og dermed greit å ha en relasjon til personen.

Kort oppsummert, dette handler om ungen din, ikke deg. 
Det er ingen som tvinger deg til noe som helst. 

Kjære snokemor, jeg vet dette - og jeg ser poengene dine. Takk ♥️ 

TS

Anonymkode: 1980b...ebb

[AnonymBruker]

Noen er verre enn andre. I noen av klassene føler jeg det går greit, mens i andre føler jeg meg skikkelig utafor. Null felles interesser, syn og verdier. Da blir det vanskelig å pjatte videre etterhvert... 

Anonymkode: ca684...486

[AnonymBruker]

Jeg hater, HATER, tvangsosialisering. 

Da ungene var mindre og man snakket om "trivselstiltak" så sendte jeg hatfulle tanker til hver eneste ekstroverte idiot som har laget noe så intetsigende og kleint opplegg. 

Hvorfor heter det "trivselstiltak" når det ikke er mulig å trives et eneste minutt? 

Over halvparten av foreldene i klassene til ungene våre er jo delvis retarderte hele gjengen. Du kan se bygdedyret henger på skuldra deres å sikler som en stor st.bernards hund. 

Nå skal yngste over i 10 klasse og jeg kan nesten ikke vente med å bli ferdig med hele grunnskolen! 

Anonymkode: c8e79...0eb

[AnonymBruker]

Det er (kan være) pyton! Men det er også kjekt å være litt "kjent" med de andre foreldrene, særlig når barna blir så store at de flyr litt mer rundt forbi, terskelen for å ta kontakt med "fremmede" blir litt lavere om man har hilst før. Så ser på det som en slags investering i fremtiden. 

Anonymkode: 07a97...931

[AnonymBruker]

Hei. Som introvert forstår jeg veldig godt problemet. Jeg vil helst ikke snakke med noen andre enn de 5 vennene jeg har.
Men. Som forelder så er det ekstremt viktig å ha gode forhold med de andre forelderne (i hverfall må man late som).

Den gangen det er noe trøbbel, så er det mye lettere å snakke om det med en forelder du har en god tone med, enn at de første ordene du skal ha med denne foreldern er at ungen demmes (eller din) har oppført seg dritt. Det er en investering i ditt barns psykososiale miljø.

Jeg vil at alle foreldrene i foreldregruppa skal kjenne emg godt nok til at de tørr å ringe meg når mine unger ikke oppfører seg, for da kan jeg gjore noe med det. Om ingen sier noe, blir ingenting endret og plutselig har jeg en unge som er ute på kjøret, henger med feil folk eller mobber.

Anonymkode: f1bd5...3de

[AnonymBruker]

Hvis man aldri sosialiserte med noen så ble man jo aldri kjent med noen og fikk seg aldri venner. Hvorfor tenker du at foreldrene i klassen er verre mennesker enn andre du kjenner, på jobb, venner, familie? De er bare vanlige folk de også som man har mer eller mindre til sammen med. Men de fleste er jo hyggelige og man har jo iallfall ofte ganske lik familiesituasjon så det er som regel noe der man kan prate om.

Jeg er ikke utpreget sosial, er ganske sjenert og trives med å være mye alene, anser meg selv som introvert. Men det er jo hyggelig å prate med andre voksne iblant likevel selv om man ikke kjenner dem så godt. 

Det jeg synes er vanskeligst er når det er store ustrukturerte sammenkomster og jeg ikke har klart å bli på litt hils med noen en gang og ingen tar kontakt. Jeg synes det er utfordrende og vanskelig å skulle ta kontakt. Husker de første par sånne samlinger i barnehagen snakket vi nesten ikke med noen forledre for det føltes som at alle kjente hverandre. Men nå har jeg blitt litt mer kjent med flere og selv om vi bare er bekjente så merker jeg jo at de fleste er hyggelige folk, om enn ikke de mest imøtekommende og inkluderende alltid. Jeg begynte i ny jobb ifjor og på sammenkomster der var alle veldig inkluderende og hyggelige, mye mer enn på forrige jobb. Det gjorde det lettere. Men man må jo bidra og være slik selv også. 

Generelt tenker jeg man får det hyggeligere om man går inn med en litt bedre holdning. Og alt man gjør i livet trenger ikke være superfantastisk kjempegøy. Men om man har en litt positiv holdning og åpent sinn så kan det til og med bli hyggelig. 

Anonymkode: d0c2f...4c5

[tussi84]

Stort sett så omgås jeg de foreldrene jeg kjenner best på slike arrangement. Det vil si foreldre hvor barnet mitt også har vært sammen med deres barn på fritiden.  Syns praten er enklere da. Syns det er meget vanskelige å snakke med folk jeg ikke kjenner noe særlig, selv om jeg snakker litt med dem også (hvis jeg må). Har aldri vært glad i small talk, og sliter med det. Egentlig blir jeg tappet energisk av slike arrangement, for jeg er på auteisme spekteret, men jeg går fordi jeg syns det er viktig å stille opp for barna mine. Å se gleden i deres øyne over at mamma er der er mye viktigere enn at jeg syns det er ubehagelig med tvungen sosialisering og blir tappet for energi. 

[AnonymBruker]

Jeg kom akkurat hjem fra sommeravslutning, og selv som relativt ekstrovert var det faktisk så grusomt at jeg ligger rett ut her, og bruker en halvtime på å hente meg inn. 

Altså, jeg elsker ikke alle sosiale settinger, det skal jeg ikke påstå, men jeg pleier å klare å finne noe å glede meg over i de fleste selskap, og synes fort livet er helt topp bare det er ei skravlebøtte eller to tilgjengelig. 

Men to timer i et rom hvor alle viker med blikket og er ukomfortable og svarer med ett ord og uten oppfølgingsspørsmål, det er mitt krypronitt. 

Anonymkode: a601b...b3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Tittelen er brutal - men det kan ikke bare være jeg som tenker at det å snakke/sosialisere med andre foreldre i klassen til barnet er helt grusomt? 
F.eks. når det er julefrokost, avslutninger 

Anonymkode: 1980b...ebb

Kan være arena for å hjelpe / styre sosiale arena til ungene - brutalt, men realiteten på 90 og 20 -tallet. Jeg hadde ikke overlevd min barndom med f.eks en autisme/apserger diagnose - det ville gått rykter om det, folk var evil 😶

Anonymkode: 6ae9a...723

[AnonymBruker]

Mange opplever det akkurat som deg ts.

Men jeg vil bare fortelle at både min beste venninne og min mann møtte jeg helt tilfeldig gjennom felles bekjente.

Beste venninnen min ble jeg tilfeldigvis sittende ved siden av under en forestilling og vi fant ut at vi hadde det gøy. mannen min møtte jeg via felles venner ute og siden vi ble sittende alene igjen så gikk det som det gikk. Ingen av de to ville jeg trodd at jeg kunne finne tonen med sånn i utgangspunktet..

Anonymkode: 46081...403

[AnonymBruker]

Tenker det er viktig å gå foran som et forbilde for barna og kunne snakke sammen med andre voksne på slike arrangementer. Vi har litt av noen forventninger til barn og sosialisering og må kunne omgås andre voksne vi ikke kjenner så godt uten å få helt noia av den grunn. Vil man ikke vite hvem foreldre til de som barna tilbringer mesteparten av tiden med er? Tenker det handler litt om å bygge fellesskap i nærmiljøet. Ikke at alle trenger å være bestevenner, men voksne bør være åpne og inkluderende og stille opp på en ordentlig måte for barna. Trist hvis alle vil velge letteste utvei med å sitte for seg selv på hver sin tue fordi det er så slitsomt med noen timer sosialisering. 

Anonymkode: dce88...d70

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis man aldri sosialiserte med noen så ble man jo aldri kjent med noen og fikk seg aldri venner. Hvorfor tenker du at foreldrene i klassen er verre mennesker enn andre du kjenner, på jobb, venner, familie? De er bare vanlige folk de også som man har mer eller mindre til sammen med. Men de fleste er jo hyggelige og man har jo iallfall ofte ganske lik familiesituasjon så det er som regel noe der man kan prate om.

Jeg er ikke utpreget sosial, er ganske sjenert og trives med å være mye alene, anser meg selv som introvert. Men det er jo hyggelig å prate med andre voksne iblant likevel selv om man ikke kjenner dem så godt. 

Det jeg synes er vanskeligst er når det er store ustrukturerte sammenkomster og jeg ikke har klart å bli på litt hils med noen en gang og ingen tar kontakt. Jeg synes det er utfordrende og vanskelig å skulle ta kontakt. Husker de første par sånne samlinger i barnehagen snakket vi nesten ikke med noen forledre for det føltes som at alle kjente hverandre. Men nå har jeg blitt litt mer kjent med flere og selv om vi bare er bekjente så merker jeg jo at de fleste er hyggelige folk, om enn ikke de mest imøtekommende og inkluderende alltid. Jeg begynte i ny jobb ifjor og på sammenkomster der var alle veldig inkluderende og hyggelige, mye mer enn på forrige jobb. Det gjorde det lettere. Men man må jo bidra og være slik selv også. 

Generelt tenker jeg man får det hyggeligere om man går inn med en litt bedre holdning. Og alt man gjør i livet trenger ikke være superfantastisk kjempegøy. Men om man har en litt positiv holdning og åpent sinn så kan det til og med bli hyggelig. 

Anonymkode: d0c2f...4c5

Det handler jo ikke om at folk er kjipe, det handler om settingen som er veldig ubehagelig og pinlig/ulidelig (iallefall for enkelte av oss), og det blir ikke bedre av at veldig mange ikke er åpne for å si hei en gang. Folk flest går med blikket i gulvet, hilser ikke også sitter vi der i klein stillhet. Det er ikke det samme som å møte folk naturlig ellers, feks på jobb over en felles aktivitet, en nabo som man tilfeldigvis kommer i prat med over ett spesifikt tema eller ett eller annet tilfeldig felles, eller folk man møter gjennom hobby/interesse. Ikke alle er gode på smalltalk eller å være sosial med folk de ikke kjenner/ikke har noe til felles med. Og da er det rett og slett grusomt å sitte fanget i ett rom sammen og alle vet hva man burde gjort, men ingen får det til. I bhg skravlet jeg med alle foreldrene, på skolen kjenner jeg nesten ingen selv etter 5 år. Folk er innadvendte, og kleine og unnvikende og jeg har seriøse problemer med å "trenge meg på", særlig når man føler hvor ukomfortable alle er. Jeg har god tone med ett par i parallell klasse (men det hjelper jo ikke så mye), et par kjenner jeg jo fra samme bhg, men vi treffes ikke lenger i gangen på bhg og barna våre er igrunn ikke sammen utenfor skolen så man mister jo litt kontakt da når man aldri møtes lenger. Også er det ett par sosial butterflies som er enkle å snakke med å som typisk er tilstede på bursdager osv så man møtes i blant, resten vet jeg knapt om har sagt hei til meg/svart når jeg sier hei. Mange hadde jeg antagelig ikke kjent igjen, og det er helt sikkert ett par stk jeg aldri har møtt engang som aldri er med på noe. Jeg og skjønner hvorfor vi gjør dette og ser verdien i det (iallefall i teorien) og jeg stiller opp hver gang, men det er ulidelig, med mindre man faktisk kjenner folk og folk gjør en liten innsats for å virke åpen og innbydende (men jeg skjønner at folk har sine egne utfordringer, jeg går jo ut ifra at folk er sjenert/ukomfortabel, ikke overlegne og frekke). 

[AnonymBruker]

Det er ikke mer eller mindre tvungent enn prat med naboene på den felles dugnaden, måtte stå sammen med noen i fotballkiosken en hel lørdag, lunsj med kollegaer, man ikke kjenner, være med mannen på jobbfest. Man blir flinkere på det med årene. 

Anonymkode: c9c08...868