Mor med minst samvær

[AnonymBruker]

Det finnes få roller i samfunnet som er så ladet med forventninger som morsrollen. En «god mor» er til stede, nærværende, tilgjengelig – helst hele tiden. Hun prioriterer barna foran alt annet, og hun gjør det uten å klage. Dette idealet er så sterkt at det knapt tåler nyanser. Hva skjer da med mødre som av ulike grunner har minst samvær med barna sine, ut av foreldrene? De blir uglesett.

Fortellingen om mor som alltid kjemper for mest mulig tid med barnet, er så dominerende at den nærmest fremstår som en naturregel. Derfor vekker det mistillit når virkeligheten ikke passer inn. «Hvorfor kjemper hun ikke mer?» «Hva slags mor velger bort barnet sitt?» Spørsmålene kommer raskt, og de kommer hardt. Men virkeligheten er sjelden så enkel.

En slik samværsordning kan ha mange årsaker. Det kan handle om konflikt, økonomi, helse, avstand eller juridiske vurderinger. Noen mødre gir fra seg samvær fordi de vet at det gir barnet mer stabilitet. Andre kjemper, men taper i et system som ikke alltid fanger opp hele bildet. Noen står i livssituasjoner som gjør det vanskelig å være den moren de ønsker å være – i hvert fall akkurat nå. Kanskje fører det med seg så mye konflikter å skulle ha barnet mest, at mor velger å gi far dette ansvaret på bakgrunn av at det gir barnet størst forutsetning for å få en fredelig oppvekst? 

Likevel reduseres de ofte til én ting: en mor som ikke er nok. Det er en brutal forenkling. For hva betyr egentlig «nok»? Antall timer? Antall overnattinger? Eller kvaliteten på relasjonen, tryggheten barnet opplever, og evnen til å sette barnets behov foran egne følelser?

Vi snakker mye om fedre som «stiller opp» og fortjener ros for det. Samtidig møter mødre med minst samvær en motsatt reaksjon: mistenkeliggjøring. Det er en dobbel standard som burde utfordres.

Når vi dømmer mødre basert på hvor ofte de er sammen med barna sine, overser vi alt vi ikke ser: kampene som er tatt, valgene som er gjort, og hensynene som ligger bak. Kanskje er det på tide å stille et annet spørsmål.

Ikke: «Hvorfor har hun så lite samvær? Det må være noe galt med henne. Hun er sikkert fradømt barnet i rettssystemet»

Men: «Hva ligger bak – og hvordan kan vi møte det med forståelse i stedet for fordømmelse?»

For i et samfunn som hevder å sette barnets beste først, bør det også være plass til nyanser. Og til mødre som ikke passer inn i den enkle fortellingen. 

Anonymkode: 69a15...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Det finnes få roller i samfunnet som er så ladet med forventninger som morsrollen. En «god mor» er til stede, nærværende, tilgjengelig – helst hele tiden. Hun prioriterer barna foran alt annet, og hun gjør det uten å klage. Dette idealet er så sterkt at det knapt tåler nyanser. Hva skjer da med mødre som av ulike grunner har minst samvær med barna sine, ut av foreldrene? De blir uglesett.

Fortellingen om mor som alltid kjemper for mest mulig tid med barnet, er så dominerende at den nærmest fremstår som en naturregel. Derfor vekker det mistillit når virkeligheten ikke passer inn. «Hvorfor kjemper hun ikke mer?» «Hva slags mor velger bort barnet sitt?» Spørsmålene kommer raskt, og de kommer hardt. Men virkeligheten er sjelden så enkel.

En slik samværsordning kan ha mange årsaker. Det kan handle om konflikt, økonomi, helse, avstand eller juridiske vurderinger. Noen mødre gir fra seg samvær fordi de vet at det gir barnet mer stabilitet. Andre kjemper, men taper i et system som ikke alltid fanger opp hele bildet. Noen står i livssituasjoner som gjør det vanskelig å være den moren de ønsker å være – i hvert fall akkurat nå. Kanskje fører det med seg så mye konflikter å skulle ha barnet mest, at mor velger å gi far dette ansvaret på bakgrunn av at det gir barnet størst forutsetning for å få en fredelig oppvekst? 

Likevel reduseres de ofte til én ting: en mor som ikke er nok. Det er en brutal forenkling. For hva betyr egentlig «nok»? Antall timer? Antall overnattinger? Eller kvaliteten på relasjonen, tryggheten barnet opplever, og evnen til å sette barnets behov foran egne følelser?

Vi snakker mye om fedre som «stiller opp» og fortjener ros for det. Samtidig møter mødre med minst samvær en motsatt reaksjon: mistenkeliggjøring. Det er en dobbel standard som burde utfordres.

Når vi dømmer mødre basert på hvor ofte de er sammen med barna sine, overser vi alt vi ikke ser: kampene som er tatt, valgene som er gjort, og hensynene som ligger bak. Kanskje er det på tide å stille et annet spørsmål.

Ikke: «Hvorfor har hun så lite samvær? Det må være noe galt med henne. Hun er sikkert fradømt barnet i rettssystemet»

Men: «Hva ligger bak – og hvordan kan vi møte det med forståelse i stedet for fordømmelse?»

For i et samfunn som hevder å sette barnets beste først, bør det også være plass til nyanser. Og til mødre som ikke passer inn i den enkle fortellingen. 

Anonymkode: 69a15...dfc

Svaret på spørsmålet ditt er enkelt. Vi må slutte å trekke konklusjoner når vi ikke vet hele historien.

Du glemmer forøvrig det faktum at det også finnes mødre som ikke er i stand til å drive god omsorg.

Anonymkode: 42ae3...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Svaret på spørsmålet ditt er enkelt. Vi må slutte å trekke konklusjoner når vi ikke vet hele historien.

Du glemmer forøvrig det faktum at det også finnes mødre som ikke er i stand til å drive god omsorg.

Anonymkode: 42ae3...e7f

Ja selvfølgelig, ofte er jo det nettopp det en antar når en hører at far er den med hovedomsorg - at mor ikke er i stand til det. 

Anonymkode: 69a15...dfc

[AnonymBruker]

hei! når man først havner i den situasjonen så er alt man gjør galt uansett, omtrent. 

Anonymkode: c701e...701

[AnonymBruker]

Ei god mor vil klare å se om far er en bedre hverdagsomsorgsperson.

Man er ikke en dårlig foreldre fordi man ser barna mindre enn den andre. Man er kanskje bedre enn mange da man setter barnas behov før egne.

 

Anonymkode: 11c0e...49c