Mor med minst samvær

[AnonymBruker]

Det finnes få roller i samfunnet som er så ladet med forventninger som morsrollen. En «god mor» er til stede, nærværende, tilgjengelig – helst hele tiden. Hun prioriterer barna foran alt annet, og hun gjør det uten å klage. Dette idealet er så sterkt at det knapt tåler nyanser. Hva skjer da med mødre som av ulike grunner har minst samvær med barna sine, ut av foreldrene? De blir uglesett.

Fortellingen om mor som alltid kjemper for mest mulig tid med barnet, er så dominerende at den nærmest fremstår som en naturregel. Derfor vekker det mistillit når virkeligheten ikke passer inn. «Hvorfor kjemper hun ikke mer?» «Hva slags mor velger bort barnet sitt?» Spørsmålene kommer raskt, og de kommer hardt. Men virkeligheten er sjelden så enkel.

En slik samværsordning kan ha mange årsaker. Det kan handle om konflikt, økonomi, helse, avstand eller juridiske vurderinger. Noen mødre gir fra seg samvær fordi de vet at det gir barnet mer stabilitet. Andre kjemper, men taper i et system som ikke alltid fanger opp hele bildet. Noen står i livssituasjoner som gjør det vanskelig å være den moren de ønsker å være – i hvert fall akkurat nå. Kanskje fører det med seg så mye konflikter å skulle ha barnet mest, at mor velger å gi far dette ansvaret på bakgrunn av at det gir barnet størst forutsetning for å få en fredelig oppvekst? 

Likevel reduseres de ofte til én ting: en mor som ikke er nok. Det er en brutal forenkling. For hva betyr egentlig «nok»? Antall timer? Antall overnattinger? Eller kvaliteten på relasjonen, tryggheten barnet opplever, og evnen til å sette barnets behov foran egne følelser?

Vi snakker mye om fedre som «stiller opp» og fortjener ros for det. Samtidig møter mødre med minst samvær en motsatt reaksjon: mistenkeliggjøring. Det er en dobbel standard som burde utfordres.

Når vi dømmer mødre basert på hvor ofte de er sammen med barna sine, overser vi alt vi ikke ser: kampene som er tatt, valgene som er gjort, og hensynene som ligger bak. Kanskje er det på tide å stille et annet spørsmål.

Ikke: «Hvorfor har hun så lite samvær? Det må være noe galt med henne. Hun er sikkert fradømt barnet i rettssystemet»

Men: «Hva ligger bak – og hvordan kan vi møte det med forståelse i stedet for fordømmelse?»

For i et samfunn som hevder å sette barnets beste først, bør det også være plass til nyanser. Og til mødre som ikke passer inn i den enkle fortellingen. 

Anonymkode: 69a15...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Det finnes få roller i samfunnet som er så ladet med forventninger som morsrollen. En «god mor» er til stede, nærværende, tilgjengelig – helst hele tiden. Hun prioriterer barna foran alt annet, og hun gjør det uten å klage. Dette idealet er så sterkt at det knapt tåler nyanser. Hva skjer da med mødre som av ulike grunner har minst samvær med barna sine, ut av foreldrene? De blir uglesett.

Fortellingen om mor som alltid kjemper for mest mulig tid med barnet, er så dominerende at den nærmest fremstår som en naturregel. Derfor vekker det mistillit når virkeligheten ikke passer inn. «Hvorfor kjemper hun ikke mer?» «Hva slags mor velger bort barnet sitt?» Spørsmålene kommer raskt, og de kommer hardt. Men virkeligheten er sjelden så enkel.

En slik samværsordning kan ha mange årsaker. Det kan handle om konflikt, økonomi, helse, avstand eller juridiske vurderinger. Noen mødre gir fra seg samvær fordi de vet at det gir barnet mer stabilitet. Andre kjemper, men taper i et system som ikke alltid fanger opp hele bildet. Noen står i livssituasjoner som gjør det vanskelig å være den moren de ønsker å være – i hvert fall akkurat nå. Kanskje fører det med seg så mye konflikter å skulle ha barnet mest, at mor velger å gi far dette ansvaret på bakgrunn av at det gir barnet størst forutsetning for å få en fredelig oppvekst? 

Likevel reduseres de ofte til én ting: en mor som ikke er nok. Det er en brutal forenkling. For hva betyr egentlig «nok»? Antall timer? Antall overnattinger? Eller kvaliteten på relasjonen, tryggheten barnet opplever, og evnen til å sette barnets behov foran egne følelser?

Vi snakker mye om fedre som «stiller opp» og fortjener ros for det. Samtidig møter mødre med minst samvær en motsatt reaksjon: mistenkeliggjøring. Det er en dobbel standard som burde utfordres.

Når vi dømmer mødre basert på hvor ofte de er sammen med barna sine, overser vi alt vi ikke ser: kampene som er tatt, valgene som er gjort, og hensynene som ligger bak. Kanskje er det på tide å stille et annet spørsmål.

Ikke: «Hvorfor har hun så lite samvær? Det må være noe galt med henne. Hun er sikkert fradømt barnet i rettssystemet»

Men: «Hva ligger bak – og hvordan kan vi møte det med forståelse i stedet for fordømmelse?»

For i et samfunn som hevder å sette barnets beste først, bør det også være plass til nyanser. Og til mødre som ikke passer inn i den enkle fortellingen. 

Anonymkode: 69a15...dfc

Svaret på spørsmålet ditt er enkelt. Vi må slutte å trekke konklusjoner når vi ikke vet hele historien.

Du glemmer forøvrig det faktum at det også finnes mødre som ikke er i stand til å drive god omsorg.

Anonymkode: 42ae3...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Svaret på spørsmålet ditt er enkelt. Vi må slutte å trekke konklusjoner når vi ikke vet hele historien.

Du glemmer forøvrig det faktum at det også finnes mødre som ikke er i stand til å drive god omsorg.

Anonymkode: 42ae3...e7f

Ja selvfølgelig, ofte er jo det nettopp det en antar når en hører at far er den med hovedomsorg - at mor ikke er i stand til det. 

Anonymkode: 69a15...dfc

[AnonymBruker]

hei! når man først havner i den situasjonen så er alt man gjør galt uansett, omtrent. 

Anonymkode: c701e...701

[AnonymBruker]

Ei god mor vil klare å se om far er en bedre hverdagsomsorgsperson.

Man er ikke en dårlig foreldre fordi man ser barna mindre enn den andre. Man er kanskje bedre enn mange da man setter barnas behov før egne.

 

Anonymkode: 11c0e...49c

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så rart det trekkes konklusjoner når man historisk sett ser at mødre har hovedomsorgen for barn. Det vanligste er fortsatt at mor enten har hovedomsorg eller at man har delt omsorg 50/50. Og det er dessverre også slik at det fortsatt er fedre som ikke ønsker mer enn samvær og noen ganske lite/ingenting. Dette er på et overordnet nivå og fører til at det generaliseres også på individnivå. Jeg tror vi er langt unna å ikke undres hvorfor en mor har minst omsorg, om vi noen gang kommer ditt. 

Så er det jo slik at noen ganger er det tydelig hvorfor en mor ikke har mer omsorg enn hun har. I klassen til mitt barn er det f.eks en mor med rus og selvmordsproblematikk hvor far har hovedomsorgen. Dette er jo ikke noe noen har noe med, men jeg kan til en viss grad forstå at folk lurer hvis Kari og Per skilles og Kari som alltid har fremstått som ressurssterk skal ha annen hver helg med samvær. "Målet" må kanskje bære at vi kommer dit at vi lurer like mye på hvorfor Per eventuelt bare har barna annenhver helg? 

 

Anonymkode: 62e57...a38

[AnonymBruker]

Takk.

Jeg var den mammaen som "ga opp barnet sitt" og ikke var ordentlig mamma, ved å la han flytte til far. 

Ble ofte møtt med en dømmende holdning om at barnevernet var involvert og at jeg var fradømt omsorgen. 

Sannheten var at sønnen hadde blitt mobbet ut av skolen med til slutt selvmordsPLANER som 8,5-åring og påfølgende flytting og skolebytte fungerte ikke. Derfor prøvde vi et totalt miljøskifte ved å flytte til far og begynne på Steinerskole. 

Resten av historien er lang, men sønnen flyttet hjem igjen etter ett år, er nå 12,5 og begynner å få et tilnærmet normalt liv, selv om han har både autisme og ptsd. 

 

Anonymkode: 859b5...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er jo ikke så rart det trekkes konklusjoner når man historisk sett ser at mødre har hovedomsorgen for barn. Det vanligste er fortsatt at mor enten har hovedomsorg eller at man har delt omsorg 50/50. Og det er dessverre også slik at det fortsatt er fedre som ikke ønsker mer enn samvær og noen ganske lite/ingenting. Dette er på et overordnet nivå og fører til at det generaliseres også på individnivå. Jeg tror vi er langt unna å ikke undres hvorfor en mor har minst omsorg, om vi noen gang kommer ditt. 

Så er det jo slik at noen ganger er det tydelig hvorfor en mor ikke har mer omsorg enn hun har. I klassen til mitt barn er det f.eks en mor med rus og selvmordsproblematikk hvor far har hovedomsorgen. Dette er jo ikke noe noen har noe med, men jeg kan til en viss grad forstå at folk lurer hvis Kari og Per skilles og Kari som alltid har fremstått som ressurssterk skal ha annen hver helg med samvær. "Målet" må kanskje bære at vi kommer dit at vi lurer like mye på hvorfor Per eventuelt bare har barna annenhver helg? 

 

Anonymkode: 62e57...a38

Ja du har nok rett i det. 

Av nysgjerrighet, vet du at det stemmer? Er hun åpenbart ruset i ditt nærvær?

 

 

Anonymkode: 69a15...dfc

[AnonymBruker]

Min kusine var alenemor og hadde en periode et forhold til en mann som og var alenefar, dvs han hadde barna sine boende fast og så hadde de samvær hos mor. Og det var i følge min kusine ikke måte på hvor flink alle syntes at denne mannen var, han gjorde akkurat det samme som hun.

Jeg leide ut en leilighet i noen år og en av de som leide hos meg var samværsmor. Og jeg tenkte mitt men så lot jeg henne få leie for jeg ønsket ikke å være fordømmende. Men det viste seg raskt at denne dama var det kun rot med, hun greide ikke å betale, mistet kort og vesker og jeg vet ikke hva. Åpenbart et stort umodent rotehode og jeg forstår godt at far var den mest egnede til omsorg for barnet.

Anonymkode: 644e2...693

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja du har nok rett i det. 

Av nysgjerrighet, vet du at det stemmer? Er hun åpenbart ruset i ditt nærvær?

 

 

Anonymkode: 69a15...dfc

Jeg vet at det stemmer, ja. Hun har i tillegg mistet omsorg for et eldre barn tidligere (annen far). 

Anonymkode: 62e57...a38

[AnonymBruker]

Omsorgsoppgaver blir tatt for gitt i samfunnet, du ser det i alle ledd. Feks omsorg for eldre og barn er lavtlønnet arbeid. Altså det er en forventning om at kvinnedominerende yrker skal være nesten veldedighet.

Anonymkode: add8d...924

[AnonymBruker]

Meh.
Min (alene-)mor ville ikke bli kalt mamma, og det var viktigere å bli oppfattet som kul og stilig, enn som en god mor. Men dette var på 70-80-tallet. 

Anonymkode: a3312...d02

[Snok1]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ei god mor vil klare å se om far er en bedre hverdagsomsorgsperson.

Man er ikke en dårlig foreldre fordi man ser barna mindre enn den andre. Man er kanskje bedre enn mange da man setter barnas behov før egne.

 

Anonymkode: 11c0e...49c

Som mann gjorde det godt å lese dette perspektivet fra en kvinne. Takk!

[AnonymBruker]

Hadde jeg og mannen gått fra hverandre, så er det han som har råd til å sitte med huset. Jeg hadde ikke tvunget ungene mine til å leve et halveis 50% hit og dit liv. Jeg hadde latt dem bo 100% hos far. De har det godt her i barndomshjemmet. Ville selvfølgelig hatt dem på besøk og besøkt dem så ofte som mulig. 

Det hadde vært med tungt hjerte og med stor sorg, men jeg hadde satt barnas behov og velvære over mitt eget.

Anonymkode: 3d2b7...784

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet at det stemmer, ja. Hun har i tillegg mistet omsorg for et eldre barn tidligere (annen far). 

Anonymkode: 62e57...a38

Ok skjønner. Å det er du også sikker på? Regner med at denne informasjonen kommer fra sikre kilder og ikke fra far. 
Årsaken til at jeg spør er fordi dette er noe min eks kunne funnet på å sagt. Som for øvrig er helt på viddene.. 
 

Han trakasserte meg og barna så mye at det fredeligste var å gi han hovedomsorgen for barnet vi hadde sammen. Jeg har fortsatt hovedomsorg for dette barnets søsken, siden de har forskjellig far. Det at dette barnet ikke bor fast hos meg handler derfor ikke om min omsorgsevne eller hans for den del. Han er ikke noen bedre forelder enn meg, tvert imot. Men hadde barnet blitt boende hos meg, å far fikk fortsette i dette sporet, ville han endt opp med å bli en bedre forelder på lang sikt, basert på at jeg ville vært utslitt, langtids sykemeldt og i verstefall uføretrygdet som en følge av det han utsatte meg for. Som igjen ville gått utover barna, ikke bare det barnet vi har sammen. 

 

Anonymkode: 69a15...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han trakasserte meg og barna så mye at det fredeligste var å gi han hovedomsorgen for barnet vi hadde sammen. Jeg har fortsatt hovedomsorg for dette barnets søsken, siden de har forskjellig far. Det at dette barnet ikke bor fast hos meg handler derfor ikke om min omsorgsevne eller hans for den del. Han er ikke noen bedre forelder enn meg, tvert imot. Men hadde barnet blitt boende hos meg, å far fikk fortsette i dette sporet, ville han endt opp med å bli en bedre forelder på lang sikt, basert på at jeg ville vært utslitt, langtids sykemeldt og i verstefall uføretrygdet som en følge av det han utsatte meg for. Som igjen ville gått utover barna, ikke bare det barnet vi har sammen. 

Dette er noe min eks kunne funnet på å si også. Man vet aldri som utenforstående, så det er bra du spør den som kommenterte 😊

Anonymkode: 42ae3...e7f

[AnonymBruker]

De tilfellene jeg vet om er det enten rus eller en narsissistisk far.

Det er helt utrolig hva enkelte fedre får til når de har lagt barnas mor for hat. Spesielt om han har penger til rettssaker.

Anonymkode: 98d41...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er helt utrolig hva enkelte fedre får til når de har lagt barnas mor for hat. 

Anonymkode: 98d41...439

Og når mor har lagt far for hat, så er han som regel sjanseløs.

Anonymkode: 13999...077

[AnonymBruker]

Noen sa til meg en gang at "Når far er 100% aleneforelder og mor ikke har samvær med barna, ligger det alltid en tragedie bak, i en eller annen form"

Det tenker jeg stemmer. Enten er mor død, eller ruset, eller er psykisk syk, eller har forlatt barna. Alt sammen en form for tragedie.

Anonymkode: 1a7c6...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og når mor har lagt far for hat, så er han som regel sjanseløs.

Anonymkode: 13999...077

det kommer an på personlighet, jeg har blitt utsatt for dette fra både menn OG kvinner. hverken sympati fra menn eller kvinner.  har visst en personlighet det er lett å projisere på. 

Anonymkode: c701e...701