Krevende mor ved bryllup

[AnonymBruker]

Jeg trenger egentlig litt råd fra noen her. Kan hende tråden blir litt lang, men det får gå. 
 

Jeg (k, 39) skal gifte meg i august og ser veldig fram til dette. Har vært med min samboer nå i snart 11 år. 
 

Jeg har stort sett et greit forhold til min mor. Vi snakker her og der, bor ganske nærme hverandre. Jeg føler likevel ofte at hun krever mye av meg. Jeg er den eneste av mine søsken som har det meste ganske på stell, kall det gjerne et A4 liv. Jeg er også den eneste av meg og mine søsken som stiller opp når familie og venner trenger hjelp. 
min mor bor for seg selv, har ikke hatt et forhold til en mann på ganske lenge og mener selv at hun har det veldig fint. Hun sitter mye inne og går lite ut. Jeg har merket meg at hun har begynt å vise store tegn på å bli litt sånn som en kaller en bitter gammel dame. Hun er ikke gammel ennå, men mener mangt om mye og for meg tolker jeg oftest disse meningene som at de gjenspeiler usikkerheter hos henne. 
 

Jeg ser (og vet) at hun sliter med mindreverdighetskomplekser og dette kamuflerer hun i form av å være det jeg synes er over-direkte med folk og fe. 
 

så lenge jeg og min partner har vært sammen så har hun invitert oss på middag kanskje 1 gang i året. Vi har invitert henne flere ganger, ofte hvis hans foreldre er på besøk og når hans datter er hjemme hos oss (50/50, hun er 16 år). Gjennom årene ser jeg at hun virker unnvikende til å ville være med på familiære ting med svigerfamilien min. Hun inviterer også oftest kun på middag når min bonusdatter ikke er med. Er hun hos oss den gangen vi skal på middag så virker min mor ofte litt overrasket over at hun blir med på middag. Hun virker litt generelt til å ville ha oss for seg selv. Dette føler jeg også stammer fra usikkerhet og mindreverdighetskompleks. 
hun har også få venner så hun bruker ofte meg som «psykolog» angående jobb, øvrig familie eller whatever. 
På et tidspunkt ringte hun meg hver dag og ble sur hvis jeg ikke svarte eller ringte opp igjen. Dette har jeg gradvis satt en stopper for med å konsekvent ikke svare eller ringe henne tilbake over tid. 
hun samsvarer for meg sterkt (med alle andre ting som jeg ikke nevner her, for da blir tråden milelang) med det som kan klassifiseres som emotionally immature parent. 
hun snakker mye om seg selv, hører sjeldent på når jeg har noe kjekt å fortelle, hvis jeg er stolt av noe. Dette knytter jeg igjen til hennes usikkerhet og mindreverdighet. 
jeg har høyere utdanning enn henne og høyere lønn enn henne. Dette er det tydelig at hun plages av. Skal aldri anerkjenne eller validere noe positivt som skjer ifbm dette. 
 

nå planlegges bryllupet. Vi skal planlegge bordsetting o.l. Hun er fast bestemt på at hun skal sitte med brudeparet (oss) og at min far (som ikke har vært for mye tilstede for meg) IKKE skal sitte med henne / oss. 
 

jeg ønsker ikke å ha henne ved siden av meg på min store dag. Det er vedtatt, så sånn blir det. Problemet er at hun kommer med krav om hvem hun ikke skal sitte med. Hun skal sitte langt vekke fra min far. Hun skal ikke sitte med mine svigerforeldre (som er FANTASTISKE), hun skal ikke sitte med 2 av mine brødre for der er det tydeligvis drama for tiden. 
mitt «problem» er da at det blir vanskelig å finne en plass hun er fornøyd med. Jeg har satt bordsettingen på best mulig måte nå, hun ender opp på bord med svigerfamilien enten hun liker det eller ikke, men hun får også min søster og hennes kjæreste ved siden av seg (som hun går godt sammen med). 
 

Jeg har fortalt henne hvordan det blir og forklart at sånn må det bli fordi det er begrenset med alternativer siden lokalet er relativt lite og med relativt få gjester i forskjellig alder. 
jeg får da en tilbakemelding som viser at hun er ikke fornøyd med dette (i kroppsspråk), men sier det går bra. Jeg sier så at jeg hører på henne at det er noe som ligger bak der og gnager og vil gjerne høre hva det er hun tenker, for jeg vil jeg vite hvilke alternativ hun ser at fungerer bedre da. Men det vil hun ikke si. «Det går helt fint». 
 

Hun får ikke tilføre mer stress med dette, settingen blir som den er. Men er det urimelig av meg og kjenne at jeg blir vanvittig irritert over at hun legger såpass mye press på meg som hun har gjort angående denne settingen? Jeg vet at jeg ikke burde bry meg, men det er ikke like lett når en har levd med dette hele livet. Jeg var som barn stresset konstant for å ikke gjøre henne sur (som hun var 98% av tiden), men jeg er veldig bevisst på dette som voksen og prøver litt etter litt å løsrive meg fra dette mønsteret. 
 

Skal ikke ei mor i slutten av 50-årene tenke at dette er min dag, samma hvilke usikkerheter hun kjenner på så skal hun ikke nevne det, heller tough it out og klare å småsnakke med svigers? Hun sitter ikke en gang direkte ved siden av dem. Det virker mer som prinsippet her er at hun vil bli hørt og få det som hun vil (jeg vet ikke en gang hva hun vil, hun sier jo ikke noe). 

Anonymkode: eab45...6a6

[Sniff76]

Du virker veldig var på hennes reaksjoner og sinnsstemning ja, blir du ikke sliten av å gnu og gruble på sånne ting? Hun viser med kroppen at hun ikke er fornøyd, men hun sier det går bra, og hvis du tenker dere har funnet den beste løsningen på bordplasseringen så kan du vel la det bli sånn og bruke energien på noe annet?

[AnonymBruker]

Sniff76 skrev (1 minutt siden):

Du virker veldig var på hennes reaksjoner og sinnsstemning ja, blir du ikke sliten av å gnu og gruble på sånne ting? Hun viser med kroppen at hun ikke er fornøyd, men hun sier det går bra, og hvis du tenker dere har funnet den beste løsningen på bordplasseringen så kan du vel la det bli sånn og bruke energien på noe annet?

Fra TS:

Ja, du har helt rett, jeg er veldig var og det er en ting jeg jobber mye med fordi det tar mye energi fra meg. Mye greier som sitter igjen fra barndommen. 
og jo, det blir som det er, enten hun liker det eller ikke. Dette er et steg i riktig retning for meg med å gjøre det som er riktig for meg, ikke henne. 
 

Trenger nok egentlig litt validering her på at jeg ikke er ute å kjøre med min irritasjon og frustrasjon mot henne i denne situasjonen ❤️

Anonymkode: eab45...6a6

[Sniff76]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fra TS:

Ja, du har helt rett, jeg er veldig var og det er en ting jeg jobber mye med fordi det tar mye energi fra meg. Mye greier som sitter igjen fra barndommen. 
og jo, det blir som det er, enten hun liker det eller ikke. Dette er et steg i riktig retning for meg med å gjøre det som er riktig for meg, ikke henne. 
 

Trenger nok egentlig litt validering her på at jeg ikke er ute å kjøre med min irritasjon og frustrasjon mot henne i denne situasjonen ❤️

Anonymkode: eab45...6a6

Hun krever nok mye oppmerksomhet og er vant til at folk gir det, spør og gnur "går det bra, er du heeelt sikker på at det går bra"

Du og jeg er nok veldig forskjellige som typer, og jeg forstår at du har din bakgrunn og sånn. Jeg hadde aldri giddet sånn som det her. Det er nok sunt for deg hvis du står i valget ditt nå, ikke spør om hun er helt sikker på at plasseringen er ok og ikke la henne få komme med alternativer hvis det ødelegger hele kabalen for dere.

[AnonymBruker]

Jeg syns det virker som hun har et ønske om å være misfornøyd med plasseringen, og en grunn til å være "sur", når alt er feil og hun ikke kommer med et forslag som kan fungere for henne. At dette er en måte hun føler hun får oppmerksomhet på, og at det er det hun ønsker, kanskje pga mangel på annen oppmerksomhet. 

Anonymkode: 7409c...519

[AnonymBruker]

Jeg har lignende familiedynamikk og min mor er lik din. Du legger jo opp til dette selv ved å arrangere bryllupet slik. Vi skal gifte oss alene på rådhuset nettopp fordi vi vet det blir tull med min mor. Hun vil aldri endre seg så da legger vi opp livet slik at vi slipper henne mest mulig.

Du er så gammel nå at du vet du ikke kan forvente noe særlig av moren din. Hadde du vært 20 hadde jeg forstått forsøket.

Anonymkode: a58f9...00d

[Frk. Viaggio]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Fra TS:

Ja, du har helt rett, jeg er veldig var og det er en ting jeg jobber mye med fordi det tar mye energi fra meg. Mye greier som sitter igjen fra barndommen. 
og jo, det blir som det er, enten hun liker det eller ikke. Dette er et steg i riktig retning for meg med å gjøre det som er riktig for meg, ikke henne. 
 

Trenger nok egentlig litt validering her på at jeg ikke er ute å kjøre med min irritasjon og frustrasjon mot henne i denne situasjonen ❤️

Anonymkode: eab45...6a6

Jeg validerer deg gjerne, TS:
Du er ikke ute å kjøre, du strekker deg langt høres det ut som, og dette kommer til å gå helt fint ❤️ 

Masse lykke til på den store dagen!
 

[AprilLudgate]

Skjønner godt dette blir sinnsykt irriterende, og hun virker jo ganske emosjonelt og kognitivt umoden egentlig. 
 

Noe som gjør at hun ikke kan endres, men jeg leser henne dit at hun prøver så godt hun kan. Som da er å si «det går fint». Det er nok det beste du får fra den kanten. 
 

Jeg tror ikke hun er utviklet nok i antennene til å se hva som blir for mye, som nok er grunnen til få venner og endel konflikter ellers. 
 

Slike selskaper blir jo ofte et forstørrelsesglass på alt som funker bra - og dårlig. Derav at mange velger å gifte seg utenlands alene osv. 

La henne styre seg selv den dagen, eventuelt få søster ved bordet til å ta litt barnevaktansvar for mor. 

[AnonymBruker]

For det første kan det være at du skal slutte med å tillegge henne mindreverdighetskomplekser, poengere at hun ikke har hatt en mann på lenge (som om det er noe galt med det) og kalle henne bitter. Det kommer ikke noe godt utav slike spekulasjoner. Det er mye bedre at du lar tvilen komme henne til gode og går ut fra at dette er sånn hun vil leve livet sitt.

Når det gjelder masingen er det bedre at du slutter å diskutere bryllupet ditt med henne. Si til henne at dette vil du og mannen din ordne selv og at du er sikker på at det blir en fin dag.

Anonymkode: 17dc9...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

(...) Jeg var som barn stresset konstant for å ikke gjøre henne sur (som hun var 98% av tiden), men jeg er veldig bevisst på dette som voksen og prøver litt etter litt å løsrive meg fra dette mønsteret. 

Slutt med dette 'litt etter litt' og bare riv av plasteret. Gi blaffen i om hun blir sur. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har fortalt henne hvordan det blir (....) jeg får da en tilbakemelding som viser at hun er ikke fornøyd med dette (i kroppsspråk), men sier det går bra. Jeg sier så at jeg hører på henne at det er noe som ligger bak der og gnager og vil gjerne høre hva det er hun tenker, for jeg vil jeg vite hvilke alternativ hun ser at fungerer bedre da. Men det vil hun ikke si. «Det går helt fint». un vil, hun sier jo ikke noe). 

Her skal du ta henne på ordet. Slutt å dulle med henne, slutt å "forstå" kroppsspråket hennes. Hun sa det var bra, jamen så er saken avklart. 

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Skal ikke ei mor i slutten av 50-årene tenke at dette er min dag, samma hvilke usikkerheter hun kjenner på så skal hun ikke nevne det, heller tough it out og klare å småsnakke med svigers? Hun sitter ikke en gang direkte ved siden av dem. Det virker mer som prinsippet her er at hun vil bli hørt og få det som hun vil (jeg vet ikke en gang hva hun vil, hun sier jo ikke noe). 

Anonymkode: eab45...6a6

Hun er vanskelig med vilje. 

 

Anonymkode: 9ea7f...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trenger egentlig litt råd fra noen her. Kan hende tråden blir litt lang, men det får gå. 
 

Jeg (k, 39) skal gifte meg i august og ser veldig fram til dette. Har vært med min samboer nå i snart 11 år. 
 

Jeg har stort sett et greit forhold til min mor. Vi snakker her og der, bor ganske nærme hverandre. Jeg føler likevel ofte at hun krever mye av meg. Jeg er den eneste av mine søsken som har det meste ganske på stell, kall det gjerne et A4 liv. Jeg er også den eneste av meg og mine søsken som stiller opp når familie og venner trenger hjelp. 
min mor bor for seg selv, har ikke hatt et forhold til en mann på ganske lenge og mener selv at hun har det veldig fint. Hun sitter mye inne og går lite ut. Jeg har merket meg at hun har begynt å vise store tegn på å bli litt sånn som en kaller en bitter gammel dame. Hun er ikke gammel ennå, men mener mangt om mye og for meg tolker jeg oftest disse meningene som at de gjenspeiler usikkerheter hos henne. 
 

Jeg ser (og vet) at hun sliter med mindreverdighetskomplekser og dette kamuflerer hun i form av å være det jeg synes er over-direkte med folk og fe. 
 

så lenge jeg og min partner har vært sammen så har hun invitert oss på middag kanskje 1 gang i året. Vi har invitert henne flere ganger, ofte hvis hans foreldre er på besøk og når hans datter er hjemme hos oss (50/50, hun er 16 år). Gjennom årene ser jeg at hun virker unnvikende til å ville være med på familiære ting med svigerfamilien min. Hun inviterer også oftest kun på middag når min bonusdatter ikke er med. Er hun hos oss den gangen vi skal på middag så virker min mor ofte litt overrasket over at hun blir med på middag. Hun virker litt generelt til å ville ha oss for seg selv. Dette føler jeg også stammer fra usikkerhet og mindreverdighetskompleks. 
hun har også få venner så hun bruker ofte meg som «psykolog» angående jobb, øvrig familie eller whatever. 
På et tidspunkt ringte hun meg hver dag og ble sur hvis jeg ikke svarte eller ringte opp igjen. Dette har jeg gradvis satt en stopper for med å konsekvent ikke svare eller ringe henne tilbake over tid. 
hun samsvarer for meg sterkt (med alle andre ting som jeg ikke nevner her, for da blir tråden milelang) med det som kan klassifiseres som emotionally immature parent. 
hun snakker mye om seg selv, hører sjeldent på når jeg har noe kjekt å fortelle, hvis jeg er stolt av noe. Dette knytter jeg igjen til hennes usikkerhet og mindreverdighet. 
jeg har høyere utdanning enn henne og høyere lønn enn henne. Dette er det tydelig at hun plages av. Skal aldri anerkjenne eller validere noe positivt som skjer ifbm dette. 
 

nå planlegges bryllupet. Vi skal planlegge bordsetting o.l. Hun er fast bestemt på at hun skal sitte med brudeparet (oss) og at min far (som ikke har vært for mye tilstede for meg) IKKE skal sitte med henne / oss. 
 

jeg ønsker ikke å ha henne ved siden av meg på min store dag. Det er vedtatt, så sånn blir det. Problemet er at hun kommer med krav om hvem hun ikke skal sitte med. Hun skal sitte langt vekke fra min far. Hun skal ikke sitte med mine svigerforeldre (som er FANTASTISKE), hun skal ikke sitte med 2 av mine brødre for der er det tydeligvis drama for tiden. 
mitt «problem» er da at det blir vanskelig å finne en plass hun er fornøyd med. Jeg har satt bordsettingen på best mulig måte nå, hun ender opp på bord med svigerfamilien enten hun liker det eller ikke, men hun får også min søster og hennes kjæreste ved siden av seg (som hun går godt sammen med). 
 

Jeg har fortalt henne hvordan det blir og forklart at sånn må det bli fordi det er begrenset med alternativer siden lokalet er relativt lite og med relativt få gjester i forskjellig alder. 
jeg får da en tilbakemelding som viser at hun er ikke fornøyd med dette (i kroppsspråk), men sier det går bra. Jeg sier så at jeg hører på henne at det er noe som ligger bak der og gnager og vil gjerne høre hva det er hun tenker, for jeg vil jeg vite hvilke alternativ hun ser at fungerer bedre da. Men det vil hun ikke si. «Det går helt fint». 
 

Hun får ikke tilføre mer stress med dette, settingen blir som den er. Men er det urimelig av meg og kjenne at jeg blir vanvittig irritert over at hun legger såpass mye press på meg som hun har gjort angående denne settingen? Jeg vet at jeg ikke burde bry meg, men det er ikke like lett når en har levd med dette hele livet. Jeg var som barn stresset konstant for å ikke gjøre henne sur (som hun var 98% av tiden), men jeg er veldig bevisst på dette som voksen og prøver litt etter litt å løsrive meg fra dette mønsteret. 
 

Skal ikke ei mor i slutten av 50-årene tenke at dette er min dag, samma hvilke usikkerheter hun kjenner på så skal hun ikke nevne det, heller tough it out og klare å småsnakke med svigers? Hun sitter ikke en gang direkte ved siden av dem. Det virker mer som prinsippet her er at hun vil bli hørt og få det som hun vil (jeg vet ikke en gang hva hun vil, hun sier jo ikke noe). 

Anonymkode: eab45...6a6

Min datter har samme problem med sin far. I bryllupet endte det med at faren fikk bestemme hvor han selv skulle sitte, for fredens skyld, og fordi min datter ønsket at han skulle komme. Som mor satt jeg litt lengre fra, for å gi " vriompeisen" albuerom, og for at min datter skulle slippe noe mas om min plass. Helt greit for meg, jeg er trygg på mitt forhold til min datter. Kvelden ble vellykket, så det var verdt det. Men du har rett ts, ingen foreldre bør oppføre seg slik, desverre er det ikke alltid noe å gjøre med det. En kan ikke endre andre, men du må klare å velge hva du selv vil forholde deg til. Husk at du ikke har ansvar for din mors oppførsel. 

Anonymkode: 8dc58...1d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fra TS:

Ja, du har helt rett, jeg er veldig var og det er en ting jeg jobber mye med fordi det tar mye energi fra meg. Mye greier som sitter igjen fra barndommen. 
og jo, det blir som det er, enten hun liker det eller ikke. Dette er et steg i riktig retning for meg med å gjøre det som er riktig for meg, ikke henne. 
 

Trenger nok egentlig litt validering her på at jeg ikke er ute å kjøre med min irritasjon og frustrasjon mot henne i denne situasjonen ❤️

Anonymkode: eab45...6a6

Jeg har bare lest de første innleggene, frem til det jeg svarer på nå. 

Men kan det tenkes at hun er så selvopptatt at hun kan lage drama i selve bryllupet og ødelegge dagen for deg / dere? 

Høres ut som dere går for ordningen med flere småbord, og ikke hestesko- oppsetning slik vi hadde det. Det kan sikkert være lurt med tanke på at man ikke trenger involveres med alt for mange personer hvis hun har en sær oppførsel. 

Men uansett, bryllupsgjester som er såpass vanskelige som det der, hadde jeg faktisk vurdert om det var hensiktsmessig for din del, og din store dag, å invitere i bryllupet i det hele tatt. 

Jeg har selv en mor som er veldig merkelig på sine måter, og mine barn har ikke lyst å invitere henne i dåp / konfirmasjon til sine barn. Heldigvis bor hun såpass langt unna at å reise til deres feiringer er uaktuelt for henne. 

Tenk litt over hva du får igjen for å invitere henne, evt satt opp mot hvordan hun vil reagere om hun ikke blir invitert. Er dette egentlig en person du vil ha i livet ditt? Hun høres ikke ut som hun tilfører noe positivt i ditt liv. 

 

Anonymkode: 59bbc...416

[AnonymBruker]

Til å ha høyere utdanning og lønn enn din mor, så er det rart at du ikke engang klarer å starte nye ord etter punktum med stor bokstav.

Hvorfor tillegger du din mor denne usikkerheten? Analyserer du alle rundt deg og tillegger de egenskaper - som de kanskje ikke har?

Kanskje hun er usikker, men det kan være overfor deg hvis hun føler seg analysert til enhver tid. 

Anonymkode: e814c...629

[AnonymBruker]

Hvem iallverden kan du ha arvet mest gener av mon tro ...

Anonymkode: 5253f...1f9

[Frk. Viaggio]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Til å ha høyere utdanning og lønn enn din mor, så er det rart at du ikke engang klarer å starte nye ord etter punktum med stor bokstav.

Hvorfor tillegger du din mor denne usikkerheten? Analyserer du alle rundt deg og tillegger de egenskaper - som de kanskje ikke har?

Kanskje hun er usikker, men det kan være overfor deg hvis hun føler seg analysert til enhver tid. 

Anonymkode: e814c...629

Du mener kanskje "tillegger dem"? Apropos korrigering?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Til å ha høyere utdanning og lønn enn din mor, så er det rart at du ikke engang klarer å starte nye ord etter punktum med stor bokstav.

Hvorfor tillegger du din mor denne usikkerheten? Analyserer du alle rundt deg og tillegger de egenskaper - som de kanskje ikke har?

Kanskje hun er usikker, men det kan være overfor deg hvis hun føler seg analysert til enhver tid. 

Anonymkode: e814c...629

Har du lest innlegget? TS viser jo til hvordan oppveksten har vært og da er det jammen ikke rart hun analyserer. Flåsete kommentar 

Anonymkode: eab45...6a6

[AnonymBruker]

Når du har parkert din mor lenger vekk en normal skikk og bruk hvorfor tilpasser du ikke bordsettingen så hun får det greiest mulig? 

Anonymkode: 5253f...1f9

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært din mor hadde jeg latt vær å komme og latt deg feire med dine FANTASTISKE svigerforeldre som du selv kaller de. 

Anonymkode: 5253f...1f9

[AnonymBruker]

Hun skal sitte til venstre for brudgommen og til høyre for hans far. Det er ikke noe å diskutere.

Anonymkode: 6c685...7f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hun skal sitte til venstre for brudgommen og til høyre for hans far. Det er ikke noe å diskutere.

Anonymkode: 6c685...7f1

Blir hun straffet for oppveksten din i bryllupet ditt? 

Anonymkode: 5253f...1f9