Sorg over en relasjon

[AnonymBruker]

kincaid skrev (8 timer siden):

Nei dette er absolutt ikke slik man behandler en kvinne, eller et annet menneske, uansett situasjon.

Dette er ikke en mann du vil ha i livet ditt. Uavhengig av hva slags svar du får, så må du bevege deg vekk fra dette.. Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig, og det kommer til å ta tid.. Men du må bare bryte ut av det mønsteret..

Klart at det er et sjokk, det er jo et sjokk for både kropp og sjel..
Synes dette utviklet seg til noe mye verre enn den første posten din.. 

 

Jeg har full forståelse av at du er preget, og ting som minner deg om det som skjedde med datteren din vil selvagt påvirk deg.. Det er helt naturlig og viser vel egentlig bare at du virkelig er et følsomt og empatisk menneske.. 

Håper du har en fin kveld iallefall..

Takk for et fint og respektfullt svar.

Jeg tror du har rett i at jeg har blitt veldig opptatt av minnene og spørsmålene rundt det som skjedde. Det er nok en kombinasjon av at jeg idealiserte ham fra jeg var ung, at jeg opplevde sterke signaler fra ham, og at måten det endte på traff meg hardt. 

Jeg kjenner også at gamle sår og andre erfaringer har blitt aktivert i denne prosessen. Derfor har det vært vanskelig å legge det fra meg, selv om det har gått tid.

Noe av det jeg også bærer på er skam. Han er fra samme lokalmiljø, og jeg kjenner på uro for hva familie , fetteren min som han er god kamerat med ,og andre rundt ham kan tenke om det som skjedde mellom oss. Jeg vet egentlig ikke hva noen vet eller ikke vet, men selve tanken har gjort at jeg har kjent meg både sårbar og skamfull.

Jeg ser også at jeg var veldig hektet på historien og forestillingen jeg hadde om hvem han var. Kanskje er det noe av det som har gjort dette ekstra vanskelig å slippe taket i.

Samtidig ser jeg at jeg ikke kommer videre av å lete etter flere svar hos ham. Jeg må nok gradvis flytte fokuset over på meg selv og mitt eget liv igjen, selv om det er lettere sagt enn gjort. 

At du som mann reagerer på denne adferden hans hjelper meg å få mer tro på at alle er ikke som han. 

Ja, i går ble jeg også retraunatisert om tiden på Riksen om datteren min pga dette med Mette Marit. Det var sterkt. Og behandlingen hans deretter var til å få frysninger av. Men jeg må tenke det positive: datteren min overlevde etter å ha fått maks 2 dager igjen å leve etter en stor og lang hjerteoperasjon. Jeg er nok ekstra følsom etter noe slikt. 

Takk for omtanken og for godt støttende engasjement i tråden. 

 

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du skriver kun om minnene som gjør vondt. Du har havnet i en hekt og tankene dine lever nå i et ekkokammer, hvor dine gjentakelser av dem forsterker smerten for hver gang.

Du reflekterer ikke over de tingene som faktisk kan få deg ut av dette, og det er der nøkkelen er. 

Anonymkode: bcc01...fa2

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er helt enig med deg i det du skriver.

Når det kommer til mannen du hadde en relasjon til må du innse harde fakta; han var ikke den du trodde. Du har fått veldig gode svar av @kincaid. Det gjør vondt når man må erkjenne at man har tatt så feil av et menneske, men du kan også snu på det og være takknemlig for at det ikke ble mer seriøst enn det ble. 

 

Når det kommer til datteren din så har jeg full forståelse for at det var en traumatisk hendelse. Men hun overlevde og ble frisk. Det er helt fantastisk!

Det kan virke som om du "dyrker" det negative litt. Det er selvsagt viktig å bearbeide vonde hendelser, men på et punkt må man begynne å vende nesen framover - det er tross alt dit du skal.

Jeg håper ikke du synes jeg er frekk som sier dette, det er sagt med respekt. Jeg vet hvor vanskelig livet kan være og at det er en tid for alt .Det jeg tror er viktig for deg er å finne det rette tidspunktet til å forlate fortiden og starte å leve igjen.

Jeg ønsker deg alt godi 

Anonymkode: ff46c...df2

Takk for ærlige svar.

Jeg tror nok dere har rett i at jeg har havnet i et ekkokammer av minner, spørsmål og gjentakelser. Det er nok derfor jeg fortsatt sitter så fast i dette etter så lang tid. Jeg blokkerte han på alle sosiale medier for noen måneder siden slik at han ikke har mulighet til å trigge meg med å sende venneforespørsel og trekke igjen. Eller trigge meg via felles venner på facebook. 

Samtidig tror jeg det har vært vanskelig å legge det fra meg fordi historien traff mange sårbare punkter hos meg på en gang. Det handlet ikke bare om ham, men også om idealisering, håp, avvisning og tidligere erfaringer.

Jeg har begynt å innse at jeg må bruke mer energi på hva som kan hjelpe meg videre enn på å forstå ham. Derfor prøver jeg nå å lese litt om det å bli hektet på en historie eller et menneske, og hvordan man kan bryte slike tankemønstre. Jeg vle hekta på å forstå de blandede sinalene som kåte ord til meg , kjærlighetserklæling og spørsmål fra han om jeg ville ta en prat med han på telefonen i ettertid, men jeg våget ikke fordi han kan si så mye useriøst og tullete at jeg bare la på da han sa det. Han var slik under møte også. Virket svært ustabil og vinglete i humøret. Det ble et sjokk. 

Takk for at dere tok deg tid til å svare og jeg forstår at dere mener dette som omsorg. Jeg må slutte å tenke at vi kan rydde opp i dette for med den vinglingen hans så ser jeg ikke håp i en ordentlig ryddig slutt på dette. Takk for omtanke og støtte på hvs jeg må legge fokus på. 

Anonymkode: af6af...e96

[LillaGorilla<3]

Først; fra en mor som selv har opplevd å være svært nær ved å miste mitt barn (etter en svært alvorlig ulykke der det var nære på, selv om jeg ikke skjønte det akkurat mens det sto på)- jeg forstår veldig godt at du blir sårbar og skjør og preget av det. Jeg vet litt om hvor skremmende det kan føles, hvordan alt annet blir uviktig, og hvor mye angst man sitter igjen med, både under og etter. Verden føles mer skremmende enn før, på en måte, og man blir rystet i grunnvollene. Jeg sliter selv med traumer etter min egen opplevelse og føler veldig med deg. Kunne du hatt utbytte av å få hjelp med å håndtere dette? Har du noen å snakke med om dette? 

Dernest- du skjønner at dette her ikke er noen god mann? På det du skriver i dine siste innlegg, fremstår han mest som en stor, egoistisk og selvsentrert drittsekk. Han gjør deg ikke noe godt, og han vil deg ikke noe godt. Du fortjener bedre, jeg håper du forstår det. ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Samtidig tror jeg det har vært vanskelig å legge det fra meg fordi historien traff mange sårbare punkter hos meg på en gang. Det handlet ikke bare om ham, men også om idealisering, håp, avvisning og tidligere erfaringer.

Jeg har begynt å innse at jeg må bruke mer energi på hva som kan hjelpe meg videre enn på å forstå ham. Derfor prøver jeg nå å lese litt om det å bli hektet på en historie eller et menneske, og hvordan man kan bryte slike tankemønstre. Jeg vle hekta på å forstå de blandede sinalene som kåte ord til meg , kjærlighetserklæling og spørsmål fra han om jeg ville ta en prat med han på telefonen i ettertid, men jeg våget ikke fordi han kan si så mye useriøst og tullete at jeg bare la på da han sa det. Han var slik under møte også. Virket svært ustabil og vinglete i humøret. Det ble et sjokk. 

Anonymkode: af6af...e96

Det føles som om det handlet mest om han, men det er jo egentlig deg det har handlet aller mest om.

Han og hekten på han er et symptom som bunner i et kjerneproblem - som regel en ustødig selvfølelse, og et ønske om å bli valgt. Behovet for å føle seg spesiell og at man er god nok. Det stammer igjen fra oppveksten, men løsningen sitter i deg og din selvfølelse. 

Og at det ble et sjokk - gjorde det egentlig det? Han ga useriøse og blandede signaler helt fra start. Du må reprogrammere hjernen din til at alt av mixed signals eller useriøse signaler blir registrert som nettopp dét: useriøst. Luke dem ut med rota, før de rekker å gro inn i håpet om en fremtid. 

Jeg forstår at det er frustrerende og vondt, jeg har vært der selv og det er helt jævlig. Men dess raskere du gjør jobben med å øke selvfølelsen, dess raskere kommer du også ut av dette tankehelvete ❤️🫶🏼

Anonymkode: bcc01...fa2

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen poeng i å spørre han hvorfor han behandlet deg sånn. Han virker kalkulert, han kan sikkert tenke ut noen fine ord å si til deg, men han vil nok ikke være ærlig.

Har vært borti noe lignende. Jeg visste ikke hvem han var i årevis, all vår kontakt starta og slutta i løpet av 6 mnd. 

Jeg var mer sårbar enn jeg ante selv noen uker etter at jeg hadde mista moren min. Kom i snakk med en fyr. Da jeg sa at moren min nylig døde, sa han at han hadde mista mora si for mange år siden. Han sa hvilken sykdom hun hadde, jeg sa at det var den samme som mamma hadde. Vi hadde flere ting til felles, og allerede der tenkte jeg at det var en mening med at jeg skulle møte han akkurat da.

Litt miksede signaler fra han. Da vi møttes var han ganske på, interessert. Vi hadde lik humor, ble kjent på dypere plan. Han hadde nylig avsluttet et laangt forhold, sa at han ikke var klar for noe nytt. Det var igrunn ikke jeg heller, etter så kort tid. Samtidig som han sa at jeg kom til å bli en bra mor, han skulle ønske han ble forelska i en som meg, han likte meg godt, introduserte meg til noen i familien osv. Veldig interessert ansikt til ansikt, men når vi ikke møttes, så hørte jeg ikke mye fra han.

Det kunne gå en stund uten kontakt, jeg begynte å glemme han, så dukket han opp igjen. Det er veldig typisk, som om disse mennene har en timeplan/ukeplan for når de må ta kontakt for å holde damer litt hekta.

En gang var jeg på ferie ca 3,5 timer fra byen han bodde i. Da kom han dit, for han ville møte meg, og overnatta hos onkelen som bodde der. Og vi hang sammen endel.. Da jeg dro derfra følte jeg at han var annerledes enn før, og jeg var ikke interessert. Null kontakt etter det.

Når jeg tenker tilbake så ser jeg en mann som var ute etter sex, og gikk langt og var tålmodig for å prøve å få det. Men jeg var ikke interessert i bare det, så det ble aldri noe seksuelt mellom oss.

Tenker også at han oppriktig gjorde meg glad og ga meg gnist etter det jeg hadde vært igjennom. Selv om det var mye usikkerhet og endel kjipt, så er hovedminnet mitt at han lettet sorgen min. Han sa jo at han ikke var klar for forhold, men handlingene og ordene var ikke helt samstemte. Jeg følte at vi var på vei et sted, men så stoppa det opp noen ganger og var forvirrende.

Anonymkode: 36789...129

[AnonymBruker]

LillaGorilla&lt;3 skrev (15 timer siden):

Først; fra en mor som selv har opplevd å være svært nær ved å miste mitt barn (etter en svært alvorlig ulykke der det var nære på, selv om jeg ikke skjønte det akkurat mens det sto på)- jeg forstår veldig godt at du blir sårbar og skjør og preget av det. Jeg vet litt om hvor skremmende det kan føles, hvordan alt annet blir uviktig, og hvor mye angst man sitter igjen med, både under og etter. Verden føles mer skremmende enn før, på en måte, og man blir rystet i grunnvollene. Jeg sliter selv med traumer etter min egen opplevelse og føler veldig med deg. Kunne du hatt utbytte av å få hjelp med å håndtere dette? Har du noen å snakke med om dette? 

Dernest- du skjønner at dette her ikke er noen god mann? På det du skriver i dine siste innlegg, fremstår han mest som en stor, egoistisk og selvsentrert drittsekk. Han gjør deg ikke noe godt, og han vil deg ikke noe godt. Du fortjener bedre, jeg håper du forstår det. ❤️ 

Ja en slik situasjon setter spor. Det å nesten miste barnet sitt er noe som gjør meg mer sårbar. Takk for at du deler din erfaring og etterreaksjon av å ha vært i noe lignende. Det ble vanskeligere å date etter det. Jeg er mer sårbar. Og jeg er mer opptatt av å bli behandlet med omtanke og respekt, og det samme går jo til den jeg møter og. ❤️

Jeg har pratet litt med psykolog om det. Han mente jo at den mannen jeg møtte etter en slik hendelse burde sagt et unnskyld, men det må komme naturlig på hans intiativ. Men det gjør det nok aldri. 

Han virket egosentrert. Kun opptatt av seg selv. Og det var jo vondt å være så nær en som ikke tenker på annet enn seg selv etter det jeg opplevde. 

Det kommer nok aldri noe bra fra han. Og jeg innser at jeg må slutte å håpe på en fornuftig samtale. Han sa seg villig til å prate flere ganger, men han har en måte å oppføre seg på som gjør at jeg vet at hvis jeg tar en prat med han så vil han nok både si sårende ting og være useriøs i det han sier. Det er det faktum jeg ser. For han har sagt så mye tullete ting at nå er jeg rett og slett lei av å håpe på en bedre slutt. 

Frykten min er at vi kan møte på hveandre. Vi har flere felles bekjente både i familiene og ellers. Men jeg får bare ignorere han om jeg kommer i en situasjon der jeg møter på han på en eller annen måte. 

Takk for gode ord ❤️

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det føles som om det handlet mest om han, men det er jo egentlig deg det har handlet aller mest om.

Han og hekten på han er et symptom som bunner i et kjerneproblem - som regel en ustødig selvfølelse, og et ønske om å bli valgt. Behovet for å føle seg spesiell og at man er god nok. Det stammer igjen fra oppveksten, men løsningen sitter i deg og din selvfølelse. 

Og at det ble et sjokk - gjorde det egentlig det? Han ga useriøse og blandede signaler helt fra start. Du må reprogrammere hjernen din til at alt av mixed signals eller useriøse signaler blir registrert som nettopp dét: useriøst. Luke dem ut med rota, før de rekker å gro inn i håpet om en fremtid. 

Jeg forstår at det er frustrerende og vondt, jeg har vært der selv og det er helt jævlig. Men dess raskere du gjør jobben med å øke selvfølelsen, dess raskere kommer du også ut av dette tankehelvete ❤️🫶🏼

Anonymkode: bcc01...fa2

Det var signaler før møte. Han trakk seg 5 min før og ville kun komme hjem til meg. Han ville ikke bruke sitt hjem til å møtes. Han kastet seg over meg med en gang og ville ikke vente med å ha sex. Ville ikke prate og bare sette igang. Så han oppførte seg deretter. Jeg burde jo ikke tenkt at han ville behandle meg med omtanke. Han virket mer fysisk ut enn omtenksom. 

Jeg prøver å jobbe meg ut av hektet på hvem jeg håpet og innbilte meg at han var ❤️. Takk for gode råd. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg ser ingen poeng i å spørre han hvorfor han behandlet deg sånn. Han virker kalkulert, han kan sikkert tenke ut noen fine ord å si til deg, men han vil nok ikke være ærlig.

Har vært borti noe lignende. Jeg visste ikke hvem han var i årevis, all vår kontakt starta og slutta i løpet av 6 mnd. 

Jeg var mer sårbar enn jeg ante selv noen uker etter at jeg hadde mista moren min. Kom i snakk med en fyr. Da jeg sa at moren min nylig døde, sa han at han hadde mista mora si for mange år siden. Han sa hvilken sykdom hun hadde, jeg sa at det var den samme som mamma hadde. Vi hadde flere ting til felles, og allerede der tenkte jeg at det var en mening med at jeg skulle møte han akkurat da.

Litt miksede signaler fra han. Da vi møttes var han ganske på, interessert. Vi hadde lik humor, ble kjent på dypere plan. Han hadde nylig avsluttet et laangt forhold, sa at han ikke var klar for noe nytt. Det var igrunn ikke jeg heller, etter så kort tid. Samtidig som han sa at jeg kom til å bli en bra mor, han skulle ønske han ble forelska i en som meg, han likte meg godt, introduserte meg til noen i familien osv. Veldig interessert ansikt til ansikt, men når vi ikke møttes, så hørte jeg ikke mye fra han.

Det kunne gå en stund uten kontakt, jeg begynte å glemme han, så dukket han opp igjen. Det er veldig typisk, som om disse mennene har en timeplan/ukeplan for når de må ta kontakt for å holde damer litt hekta.

En gang var jeg på ferie ca 3,5 timer fra byen han bodde i. Da kom han dit, for han ville møte meg, og overnatta hos onkelen som bodde der. Og vi hang sammen endel.. Da jeg dro derfra følte jeg at han var annerledes enn før, og jeg var ikke interessert. Null kontakt etter det.

Når jeg tenker tilbake så ser jeg en mann som var ute etter sex, og gikk langt og var tålmodig for å prøve å få det. Men jeg var ikke interessert i bare det, så det ble aldri noe seksuelt mellom oss.

Tenker også at han oppriktig gjorde meg glad og ga meg gnist etter det jeg hadde vært igjennom. Selv om det var mye usikkerhet og endel kjipt, så er hovedminnet mitt at han lettet sorgen min. Han sa jo at han ikke var klar for forhold, men handlingene og ordene var ikke helt samstemte. Jeg følte at vi var på vei et sted, men så stoppa det opp noen ganger og var forvirrende.

Anonymkode: 36789...129

Takk for at du deker din historie ❤️. Det hjelper å høre andres historier også og om hvordan dere bearbeider og håndterer følelsene. 

Man er sårbar etter å ha mister en mor. Jeg er sårbar etter opplevelsen om min datter. Hun overlevde men man blir preget av det og. Og du som opplevde det jeg fryktet : å miste til døden..  da blir det nok veldig svart lenge. Og det setter spor for alltid. 

Man blir sårbar for miksede signaler etter slike hendelser. 

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

Jeg var midt i en livskrise og ble tilfeldigvis kjent med en fyr som ga meg veldig mye på kort tid. Trøst, støtte osv. Heldigvis lå vi aldri sammen, men det var tydelig at det var det han var ute etter. Det var som at jeg hele tiden måtte dytte han unna for å unngå åpning for sex hvis du skjønner, samtidig som han trøstet og forsto og styret og stelte for at jeg skulle ha det best mulig i sorgen. Så jeg ble jo avhengig av han.

Etterhvert kjølnet han og hoppet over på en annen. Dette før jeg var klar for det og fremdeles var i sorg. Det var en forferdelig følelse. Føltes som at alt det gode han gjorde for meg kun var skuespill for å få sex, og at jeg egentlig ikke fortjente kjærligheten han ga. Brukte lang tid på å komme over han og jeg var så sint og forvirret over at et menneske kunne snu så fort. 

Men poenget TS er uansett at dette her er nå 6-7 år siden og det hender seg jeg møter på denne mannen. Og det eneste jeg ser er en ynkelig mann. Det føles så deilig å ha kommet over han. Sist gang jeg kom i skade for å se han så sjanget han full rundt et barområde og iglet seg på både to og tre damer som så tydelig ukomfortable ut. Tenk at den mannen fikk ta så stor plass i livet mitt! Og ikke minst, jeg har truffet mange fine og fantastiske menn etter han som har vært så mye bedre, diggere, mer voksen og kjærlig enn det krypet der noen sinne var.

Når jeg ser tilbake på den tiden så er eneste angeren min at jeg ikke startet sorgprosessen og aksepten over avvisning med en eneste gang, sånn at jeg ble fortere ferdig med det krypet. K stedet stjal han mnd og år fra meg hvor jeg glorifiserte han.

Håper det gir deg litt håp og trøst ts. Hvis du er flink nå og elsker deg selv, aksepterer og går videre så er denne mannen også kanskje bare en tåpelig tufs for deg i fremtiden 

Anonymkode: 1615c...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg var midt i en livskrise og ble tilfeldigvis kjent med en fyr som ga meg veldig mye på kort tid. Trøst, støtte osv. Heldigvis lå vi aldri sammen, men det var tydelig at det var det han var ute etter. Det var som at jeg hele tiden måtte dytte han unna for å unngå åpning for sex hvis du skjønner, samtidig som han trøstet og forsto og styret og stelte for at jeg skulle ha det best mulig i sorgen. Så jeg ble jo avhengig av han.

Etterhvert kjølnet han og hoppet over på en annen. Dette før jeg var klar for det og fremdeles var i sorg. Det var en forferdelig følelse. Føltes som at alt det gode han gjorde for meg kun var skuespill for å få sex, og at jeg egentlig ikke fortjente kjærligheten han ga. Brukte lang tid på å komme over han og jeg var så sint og forvirret over at et menneske kunne snu så fort. 

Men poenget TS er uansett at dette her er nå 6-7 år siden og det hender seg jeg møter på denne mannen. Og det eneste jeg ser er en ynkelig mann. Det føles så deilig å ha kommet over han. Sist gang jeg kom i skade for å se han så sjanget han full rundt et barområde og iglet seg på både to og tre damer som så tydelig ukomfortable ut. Tenk at den mannen fikk ta så stor plass i livet mitt! Og ikke minst, jeg har truffet mange fine og fantastiske menn etter han som har vært så mye bedre, diggere, mer voksen og kjærlig enn det krypet der noen sinne var.

Når jeg ser tilbake på den tiden så er eneste angeren min at jeg ikke startet sorgprosessen og aksepten over avvisning med en eneste gang, sånn at jeg ble fortere ferdig med det krypet. K stedet stjal han mnd og år fra meg hvor jeg glorifiserte han.

Håper det gir deg litt håp og trøst ts. Hvis du er flink nå og elsker deg selv, aksepterer og går videre så er denne mannen også kanskje bare en tåpelig tufs for deg i fremtiden 

Anonymkode: 1615c...2e3

Takk for at du deler din historie ❤️. Jeg innser at når man har opplevd sorg så er man mer mottakelig i dating og følelser. 

Du var fornuftig som ikke lå med han. Jeg klarte ikke å tenke fornuft fordi dette var min første avstandsforelskelse, og jeg hadde idealisert han som man gjør med store musikkstjerner osv. Men det er ofte lett å avsløre menn som kun vil ha seg et ligg / eller flere ligg. I min situasjon var det jo ganske åpentlyst før gjenforeningen når fyren drar frem penis på kamera og snakker om sex. 

Det er vel slik at vi lager en vi liker til å bli som en stor stjerne, uanvhengig om hva han gjør i livet. Mannen som jeg møtte var veldig god fotballspiller men jeg husker å ha idealisert andre menn tidligere like høyt selv om de ikke var god i sport eller annet. 

Ja, det kan ta tid å komme over det. Og man angrer jo ofte på at det går tid, og at man ikke håndterer det på "strak arm". 

Enig med deg. Det er deilig når man kommer over slike menn. Da ler man gjerne litt av hvor absurd situasjonen var. 

Jeg innser at jeg har blitt hekta. En lettelse på en måte for da har man noe å jobbe med. Hvordan komme seg ut av et hekt osv. . Jeg prøver å holde meg aktiv og hente meg selv inn igjen. 

Og tilslutt så ser man at det var ikke et tap selv om man trodde det først ❤️ 

Anonymkode: af6af...e96