Sorg over en relasjon

[AnonymBruker]

Jeg møtte en mann som jeg hadde hatt følelser for på avstand i mange år. Vi møttes, hadde sex, og etterpå opplevde jeg at han trakk seg unna  raskt. Samtidig kom det blandede signaler i månedene etterpå, noe som gjorde det vanskelig å forstå hva som egentlig hadde skjedd.

Nå, over 10 måneder senere, sitter jeg fortsatt med en slags sorg. Ikke fordi jeg nødvendigvis tenker at han var den store kjærligheten, men fordi måten det skjedde på gjorde meg veldig såret. Å gå fra nærhet og intimitet til avstand og kulde på så kort tid traff meg hardt.

Samtidig har jeg innsett at dette ikke skjedde i et tomrom. For noen få år siden holdt jeg på å miste datteren min. Hun hadde en alvorlig sykdom og fikk beskjed om at hun kunne ha svært kort tid igjen å leve. Hun ble reddet av fantastiske kirurger og en organdonasjon.

Nå, få år senere, er hun gravid med et ønsket barn, og jeg skal kanskje bli bestemor.

Så jeg står egentlig i to helt forskjellige følelser samtidig: sorg over kjærlighetslivet mitt og enorm glede over datterens graviditet. Det er som om hjertet mitt prøver å håndtere begge deler på én gang.

Jeg tror kanskje jeg var mer sårbar enn jeg forsto da dette med mannen skjedde. Likevel synes jeg det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gå fra sex til nesten ingenting så raskt.

Er det flere som har opplevd at en avvisning traff ekstra hardt fordi dere allerede bar på andre store ting i livet? Hvordan kom dere dere videre? Og fortsatt ønsker jeg at han kan komme med noen gode ord til meg. Han vet hva jeg har stått i. Men jeg ønsker også å gå videre men føler meg for sårbar og kjenner på sorg over andre avvisninger også. Jeg blir redd for å bli alene for alltid. Føler en sorg over det. Er i slutten av førti-årene. 

 

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

Jeg er svært bevisst på balansen mellom å bearbeide sorg og det å ikke mate sorgen. For meg er det en enklere, og bedre, måte å jobbe seg igjennom noe og komme ut på den andre siden med god livskvalitet. 

(nå relaterer jeg dette til dødsfall, for det har vært mine sorger. men sorg er sorg, uansett årsak)

Anonymkode: 19319...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er svært bevisst på balansen mellom å bearbeide sorg og det å ikke mate sorgen. For meg er det en enklere, og bedre, måte å jobbe seg igjennom noe og komme ut på den andre siden med god livskvalitet. 

(nå relaterer jeg dette til dødsfall, for det har vært mine sorger. men sorg er sorg, uansett årsak)

Anonymkode: 19319...24e

Takk for et fint svar. Dødsfall er mye tyngre ❤️.  Jeg tror du er inne på noe viktig med balansen mellom å bearbeide sorgen og å ikke mate den. Jeg kjenner at jeg har brukt mye tid på å prøve å forstå hva som skjedde, og kanskje litt for mye tid på å lete etter svar jeg aldri får.

Samtidig opplever jeg at dette traff meg ekstra hardt fordi jeg allerede bar på mye. For noen år siden holdt jeg på å miste datteren min, og nå er hun gravid med mitt første barnebarn. Det er stor glede, men også mye bekymring.

Kanskje er det nettopp derfor denne avvisningen traff så sterkt. Jeg prøver nå å finne en vei videre og la livet få litt mer plass enn sorgen.

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner at jeg har brukt mye tid på å prøve å forstå hva som skjedde, og kanskje litt for mye tid på å lete etter svar jeg aldri får.

Det er først når vi tupper fremover at vi kan rulle videre i livet. Og det er kanskje nettopp det du må gjøre nå? Rett og slett forsone deg med, og akseptere, at det er ikke alt vi får svar på her i livet. Og når man tenker etter så er det brutale, det stille og det triste også et svar på noe. Ikke alltid det svaret vi ønsker, men det er et svar. 

Finn din vei videre og legg mannen bak deg. Lukk hans kapittel og ikke se deg tilbake. Tenk så heldig du er som har fått beholde din datter, den største gaven, og skal bli bestemor❤️

Livet er for kort til å skulle gruble og lete etter svar vi ikke får. Så ta heller imot de svarene og de gavene som livet har å tilby. Det skal være ditt løfte til deg selv. Ikke sant? Og da fant du svaret likevel

 

Anonymkode: 19319...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er først når vi tupper fremover at vi kan rulle videre i livet. Og det er kanskje nettopp det du må gjøre nå? Rett og slett forsone deg med, og akseptere, at det er ikke alt vi får svar på her i livet. Og når man tenker etter så er det brutale, det stille og det triste også et svar på noe. Ikke alltid det svaret vi ønsker, men det er et svar. 

Finn din vei videre og legg mannen bak deg. Lukk hans kapittel og ikke se deg tilbake. Tenk så heldig du er som har fått beholde din datter, den største gaven, og skal bli bestemor❤️

Livet er for kort til å skulle gruble og lete etter svar vi ikke får. Så ta heller imot de svarene og de gavene som livet har å tilby. Det skal være ditt løfte til deg selv. Ikke sant? Og da fant du svaret likevel

 

Anonymkode: 19319...24e

Takk for et veldig fint og klokt svar. Jeg tror du har rett i at jeg har brukt mye tid på å lete etter svar som kanskje ikke finnes. Og kanskje er stillheten også et svar, selv om det ikke er det svaret jeg ønsket meg.

Jeg kjenner at det gjør vondt å akseptere, men samtidig prøver jeg å rette blikket mot det gode jeg har i livet. For noen år siden holdt jeg på å miste datteren min, og nå venter hun barn. Det er faktisk en stor gave midt oppi alt ❤️

Takk for at du tok deg tid til å svare . Godt svar og gode råd ❤️

Anonymkode: af6af...e96

[kincaid]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg synes du beskriver det utrolig presist: det er ikke alltid bare personen man sørger over, men måten det skjedde på. Den brå overgangen fra nærhet til avstand kan sette seg dypt, særlig når man ikke får en forklaring som faktisk lander i kroppen.

Jeg har opplevd noe av det samme selv. Jeg var forelsket i en dame i mange år, og etter et kort forhold trakk hun seg mer eller mindre unna. Jeg fikk på en måte svar, men aldri svar som hjalp på den følelsen av å stå igjen uten svar. Det er en rar type sorg, fordi hodet prøver å forstå, mens hjertet fortsatt står og venter ved en dør som kanskje aldri åpnes igjen.

Og når du samtidig har stått i noe så enormt som frykten for å miste datteren din, så gir det veldig mening at dette traff ekstra hardt. Når man allerede har levd med dyp redsel, sorg eller sårbarhet, kan en avvisning rive opp mye mer enn bare den ene situasjonen. Da handler det plutselig også om trygghet, verdi, ensomhet og frykten for å bli forlatt.

Jeg tror ikke det betyr at du er “for sårbar” eller at du burde vært over det. Jeg tror det betyr at du er et menneske som har båret veldig mye, og som så ble møtt med kulde akkurat der du hadde trengt varme og tydelighet.

Samtidig håper jeg du ikke lar hans manglende evne til å møte deg ordentlig bli et bevis på din verdi. Noen mennesker klarer ikke gi gode ord, selv når de burde. Det gjør vondt, men det betyr ikke at du ikke fortjener dem.

Jeg forstår også ønsket om at han skal si noe som reparerer litt. Det ønsket er veldig menneskelig. Men kanskje veien videre også handler om å gi deg selv noe av det han ikke klarte å gi: en anerkjennelse av at dette faktisk gjorde vondt, at du ikke overdrev, og at du fortsatt er verdt nærhet, kjærlighet og trygghet.

Og slutten av førtiårene er ikke slutten på kjærlighet. Det kan føles sånn når man er såret, men det er ikke sant. Du står midt i sorg og glede samtidig, og det er mye for ett hjerte å bære. Jeg håper du er mild med deg selv nå.

 

[AnonymBruker]

kincaid skrev (21 timer siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg synes du beskriver det utrolig presist: det er ikke alltid bare personen man sørger over, men måten det skjedde på. Den brå overgangen fra nærhet til avstand kan sette seg dypt, særlig når man ikke får en forklaring som faktisk lander i kroppen.

Jeg har opplevd noe av det samme selv. Jeg var forelsket i en dame i mange år, og etter et kort forhold trakk hun seg mer eller mindre unna. Jeg fikk på en måte svar, men aldri svar som hjalp på den følelsen av å stå igjen uten svar. Det er en rar type sorg, fordi hodet prøver å forstå, mens hjertet fortsatt står og venter ved en dør som kanskje aldri åpnes igjen.

Og når du samtidig har stått i noe så enormt som frykten for å miste datteren din, så gir det veldig mening at dette traff ekstra hardt. Når man allerede har levd med dyp redsel, sorg eller sårbarhet, kan en avvisning rive opp mye mer enn bare den ene situasjonen. Da handler det plutselig også om trygghet, verdi, ensomhet og frykten for å bli forlatt.

Jeg tror ikke det betyr at du er “for sårbar” eller at du burde vært over det. Jeg tror det betyr at du er et menneske som har båret veldig mye, og som så ble møtt med kulde akkurat der du hadde trengt varme og tydelighet.

Samtidig håper jeg du ikke lar hans manglende evne til å møte deg ordentlig bli et bevis på din verdi. Noen mennesker klarer ikke gi gode ord, selv når de burde. Det gjør vondt, men det betyr ikke at du ikke fortjener dem.

Jeg forstår også ønsket om at han skal si noe som reparerer litt. Det ønsket er veldig menneskelig. Men kanskje veien videre også handler om å gi deg selv noe av det han ikke klarte å gi: en anerkjennelse av at dette faktisk gjorde vondt, at du ikke overdrev, og at du fortsatt er verdt nærhet, kjærlighet og trygghet.

Og slutten av førtiårene er ikke slutten på kjærlighet. Det kan føles sånn når man er såret, men det er ikke sant. Du står midt i sorg og glede samtidig, og det er mye for ett hjerte å bære. Jeg håper du er mild med deg selv nå.

 

Takk for et veldig fint og gjennomtenkt svar. Det traff meg faktisk.

Jeg tror du setter ord på noe viktig når du skriver at det ikke bare handler om personen, men også om måten det skjedde på. Jeg kjenner meg igjen i den følelsen av å stå igjen uten en forklaring som helt lander.

Samtidig tror jeg noe av grunnen til at det har tatt så lang tid for meg å komme videre, er at det ikke har vært et helt rent brudd. Det har kommet små blandede signaler innimellom i løpet av disse månedene, og det har nok gjort det vanskeligere å gi helt slipp. Men han har ikke vist interesse for å se meg igjen. 

Jeg må også innrømme at jeg kan føle meg litt håpløs som fortsatt tenker så mye på dette over ti måneder senere. Samtidig prøver jeg å minne meg selv på at det har vært en følelsesmessig krevende periode i livet mitt, og at sorg kanskje ikke følger en bestemt tidsplan.

Det hjalp å lese at du ikke tenker at jeg er «for sårbar», men at jeg kanskje ble truffet på et tidspunkt hvor jeg allerede bar på mye.

Anonymkode: af6af...e96

[kincaid]

Takk  Skulle gjerne vært uten den erfaringen selv, men alt sånt gjør at man vokser og lærer.  Det gjør noe med hodet når det ikke kommer en tydelig avslutning, men heller små glimt innimellom som holder håpet litt levende. Da blir det vanskeligere å bare tenke “ok, dette er over” og gå videre med verdigheten i behold.

Jeg tror mange undervurderer hvor krevende det er å stå i noe som egentlig er slutt, men som aldri blir ordentlig avsluttet. Det blir nesten som å vente på en beskjed som aldri kommer.

For min del varte det i nesten tre år. Ikke fordi jeg egentlig trodde at det kom til å bli oss igjen, men fordi det aldri kom et klart punktum fra henne. Hun sa ikke noe som gjorde det helt ferdig. Hun bare sluttet gradvis å vise interesse. Og det høres kanskje enkelt ut utenfra — “da er det jo bare å forstå tegningen” — men følelsesmessig er det ikke alltid sånn. Noen ganger forstår hodet lenge før resten av oss klarer å henge med. Og de gangene vi hadde kontakt, så kunne det virke som hun var på samme plass igjen, før det plutselig ble iskaldt på et blunk.. Utrolig frustrerende...

Det er derfor jeg ikke synes det er rart at du fortsatt tenker på dette etter ti måneder. Særlig når det har kommet blandede signaler underveis. Da får man ikke ro. Man begynner å tolke, vente, håpe litt, skamme seg litt, bli sint på seg selv, og så savne igjen. Det er en ganske slitsom runddans, mildt sagt.

Kanskje det vanskelige er at han ikke virker som en person som klarer å gi deg det du trenger. Og da blir spørsmålet etter hvert: hvor lenge skal han få være den eneste som kan gi deg fred?

Det spørsmålet mener jeg ikke hardt, for noen ganger blir vi sittende fast, ikke fordi vi elsker personen så voldsomt, men fordi vi fortsatt venter på at de skal bekrefte at det vi opplevde faktisk betydde noe. Og at det som virket overøsende og ekte, bare plutselig kan oppleves som fullstendig betydningsløst av den andre.. Det er vanskelig å forstå..

Har du hatt kontakt med han i tiden etterpå?
Eller er det fullstendig stillhet derfra?

[AnonymBruker]

Til @kincaid Jeg ønsker og gi deg ros for to flotte og gjennomtenkte innlegg. Det er ikke ofte at en mann viser at han kan være sårbar og samtidig ha så mye dybde og innsikt. Du ga meg litt og tenke på. Alt bare positivt. 

Anonymkode: 19ae2...452

[kincaid]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Til @kincaid Jeg ønsker og gi deg ros for to flotte og gjennomtenkte innlegg. Det er ikke ofte at en mann viser at han kan være sårbar og samtidig ha så mye dybde og innsikt. Du ga meg litt og tenke på. Alt bare positivt. 

Anonymkode: 19ae2...452

Takk for hyggelige ord  Jeg er helt ny her, og denne tråden traff meg med en gang.. Så da kom tanker og ord av seg selv.. Hyggelig at noen setter pris på det

[AnonymBruker]

kincaid skrev (14 timer siden):

Takk  Skulle gjerne vært uten den erfaringen selv, men alt sånt gjør at man vokser og lærer.  Det gjør noe med hodet når det ikke kommer en tydelig avslutning, men heller små glimt innimellom som holder håpet litt levende. Da blir det vanskeligere å bare tenke “ok, dette er over” og gå videre med verdigheten i behold.

Jeg tror mange undervurderer hvor krevende det er å stå i noe som egentlig er slutt, men som aldri blir ordentlig avsluttet. Det blir nesten som å vente på en beskjed som aldri kommer.

For min del varte det i nesten tre år. Ikke fordi jeg egentlig trodde at det kom til å bli oss igjen, men fordi det aldri kom et klart punktum fra henne. Hun sa ikke noe som gjorde det helt ferdig. Hun bare sluttet gradvis å vise interesse. Og det høres kanskje enkelt ut utenfra — “da er det jo bare å forstå tegningen” — men følelsesmessig er det ikke alltid sånn. Noen ganger forstår hodet lenge før resten av oss klarer å henge med. Og de gangene vi hadde kontakt, så kunne det virke som hun var på samme plass igjen, før det plutselig ble iskaldt på et blunk.. Utrolig frustrerende...

Det er derfor jeg ikke synes det er rart at du fortsatt tenker på dette etter ti måneder. Særlig når det har kommet blandede signaler underveis. Da får man ikke ro. Man begynner å tolke, vente, håpe litt, skamme seg litt, bli sint på seg selv, og så savne igjen. Det er en ganske slitsom runddans, mildt sagt.

Kanskje det vanskelige er at han ikke virker som en person som klarer å gi deg det du trenger. Og da blir spørsmålet etter hvert: hvor lenge skal han få være den eneste som kan gi deg fred?

Det spørsmålet mener jeg ikke hardt, for noen ganger blir vi sittende fast, ikke fordi vi elsker personen så voldsomt, men fordi vi fortsatt venter på at de skal bekrefte at det vi opplevde faktisk betydde noe. Og at det som virket overøsende og ekte, bare plutselig kan oppleves som fullstendig betydningsløst av den andre.. Det er vanskelig å forstå..

Har du hatt kontakt med han i tiden etterpå?
Eller er det fullstendig stillhet derfra?

Takk for at du deler dine erfaringer. Jeg tror du setter ord på noe som har vært vanskelig for meg å forstå selv. Du virker så reflektert og fotnuftig. Og fint å få slike svar fra en mann. Det betyr at menn kan kjenne på samme typer følelser. 

Det har ikke vært fullstendig stillhet mellom oss i tiden etterpå. Jeg prøvde faktisk flere ganger å gå videre. Jeg var til og med på flere dater med en mann som var oppriktig interessert i meg. Men jeg klarte ikke å fortsette...., fordi jeg følte at jeg aldri hadde fått avsluttet det som skjedde med ham jeg skriver om... og jeg måtte beklage å si til daten min at jeg hadde ting jeg sliter med som gjør at jeg ikke er klar for en relasjon. Han sa han var forelsket i meg, men jeg sa at vi kan kun holde kontakt som venner på sosiale medier. 

Noe av grunnen var at jeg klarte å ringe mannen som såret underveis. Han tok telefonen.  Han kunne si ting som «I love you, babe», bruke kjærlige ord og på andre måter gi inntrykk av nærhet og jeg la på for jeg var så såret. Han sendte venneforespørsel på fb etter noen måneder og jeg tenkte : kanskje han vil være venner og rydde opp. Men han trakk den og blokkerte meg på nytt. Jeg ringte og han sa : hey baby , vil du ikke prate med meg? . Samtidig opplevde jeg også avstand og usikkerhet. Det var som om døren aldri ble helt lukket, men heller aldri åpnet ordentlig. Jeg kjente familien hans og han var bestevenn med en fetter av meg.

Jeg ser i ettertid at jeg også bidro til å holde dette i live. Jeg tok kontakt av og til fordi jeg ikke klarte å gi helt slipp. Men når man prøver å gå videre samtidig som man opplever slike signaler, kan det bli vanskelig å lande følelsesmessig.

Kanskje er det derfor dette har tatt så lang tid. Ikke fordi jeg nødvendigvis trodde det skulle bli oss, men fordi jeg aldri følte at historien fikk en tydelig avslutning.

Nå har jeg ferie, og jeg prøver faktisk å finne ro og rette oppmerksomheten mot alt det gode jeg har i livet. Jeg ønsker å legge dette bak meg. Men jeg ser også at det tar lengre tid enn jeg hadde trodd, og at det er greit å være ærlig om det.

Jeg har en mistanke om at han sto i et forhold men jeg vet ikke. Det pga måten han ble på. Han har tidligere flørtet med meg mens han var i et forhold. 

Anonymkode: af6af...e96

[kincaid]

Takk for at du deler så ærlig. Og ja, menn kan absolutt kjenne på de samme tingene. Det er ikke kjønn som avgjør hvor hardt noe treffer, men hvor mye man har åpnet seg, hvor mye håp som ble tent, og hvor uklart det hele fikk lov til å bli. Men mange menn er nok flinkere til å avfeie ting, og faktisk ikke kjenner skikkelig etter.. 

Og jeg synes du beskriver noe veldig viktig og det er at det er forvirringen som er verst.. Når noen gir nærhet i små doser, sier ting som høres kjærlige ut, bruker ord som “I love you” og “baby”, men samtidig trekker seg unna, blokkerer, åpner døren litt og smeller den igjen etterpå, så blir det nesten umulig for kroppen og følelsene å lande.

Det er så stor forskjell på det å savne, og det å savne samtidig som man ikke forstår.. For når man ikke forstår bruker man så mye mer energi på den personen, noe som igjen for min del bare forsterket savnet.. Også savner man ikke bare personen, men følelsen den person ga deg.. Og det er der jeg tror mange blir sittende fast. Ikke nødvendigvis fordi personen er så fantastisk, men fordi kontrasten er så voldsom. Hvordan kan noen virke så nær, varm og interessert i ett øyeblikk, og så plutselig være helt borte i det neste? Det gjør noe med selvbildet. Man begynner å lure på om man misforstod alt, om man betydde noe, om man ble brukt og om man kunne gjort noe annerledes.. "Hva om jeg heller hadde sagt det og det" , "Burde jeg svart så fort?" , Også baller det bare på seg..

Jeg tror også det er viktig å skille mellom sjarm, overfladisk innsikt og faktisk dybde. Det gjelder både kvinner og menn. Noen mennesker kan virke utrolig dype fordi de sier de riktige tingene, har et intenst blikk, bruker varme ord, åpner seg litt, eller treffer noe emosjonelt i oss. Men det betyr ikke nødvendigvis at de har dybde i måten de behandler og ser andre på. For ekte dybde handler ikke bare om hva man klarer å si i et nært øyeblikk. Det handler om ansvar. Tydelighet. Evnen til å stå i konsekvensene av det man vekker i andre. Evnen til å være ærlig, også når det er ubehagelig. Der tror jeg mange blander sammen intensitet med ekte nærhet. Å vise seg selv sårbar for noen, det kan være noe av det mest tiltrekkende som finnes. Åpner man opp og gjør seg selv sårbar, og egentlig stiller seg med hjertet i hånden, så viser det at man har tillit til at den andre personen tar vare på det hjertet.. Der tror jeg mange menn har mye å lære..

Det er lett å virke interessert hvis man vil. Ganske lett, faktisk. Man kan si vakre ting, gi små tegn, svare akkurat nok, være varm akkurat lenge nok til at den andre ikke klarer å gi slipp. Men det er stor forskjell på en person som faktisk er interessert, og en person som bare holder noe varmt.

En som er interessert, skaper ikke konstant forvirring. En som er interessert, gjør deg ikke avhengig av små glimt. En som er interessert, lar deg ikke gå rundt og analysere hvert ord, hver blokkering, hver venneforespørsel og hver lille åpning. En som er interessert, gjør det ikke så vanskelig å forstå hvor du står, og han eller hun bekrefter ting før du trenger å lure eller spørre..

Jeg sier ikke at han aldri følte noe. Det kan godt hende han gjorde det. Men følelser alene er ikke nok. Mange føler ting de ikke har modenhet, integritet eller frihet til å håndtere riktig. Og da blir spørsmålet ikke bare “følte han noe?”, men “hva gjorde han med det han fikk meg til å føle?”Der ligger kanskje svaret ditt også?

Jeg synes ikke det er rart at du ikke klarte å gå videre med han andre daten når du fortsatt stod midt i dette følelsesmessige kaoset. Det høres faktisk ganske redelig ut at du var ærlig med ham og sa at du ikke var klar. Det er vondt, men det er langt bedre enn å bruke et annet menneske som plaster mens man fortsatt blør fra noe annet.

Samtidig tror jeg kanskje fred ikke kommer fra at han endelig forklarer alt. For hvis han hadde hatt evnen eller viljen til å gi deg en ryddig avslutning, hadde han sannsynligvis gjort det allerede. Noen ganger må man lage punktum selv, ikke fordi man fikk alle svarene, men fordi man ser at mangel på svar også er et svar.

For du fortjener ikke små glimt av varme etterfulgt av kulde. Du fortjener ikke å bli holdt emosjonelt tilgjengelig uten at noen faktisk møter deg ordentlig. Og du fortjener ikke å måtte tolke deg frem til om du betyr noe.

Det skal ikke være et detektivarbeid å føle seg valgt.

Beklager de her lange postene, du har bare fått meg til å besøke noen av tankene og følelsene jeg har hadde i min situasjon..

Ting kommer til å bli bedre, og du kommer garantert til å møte noen som gir deg det du trenger, ikke bare det du vil ha (ja den har jeg stjålet fra Coldplay  ) 

Nyt ferien din, og i det øyeblikket du slutter å tenke på han hver dag.. Så dukker det nok opp en skikkelig kjekkas, med hjertet utenpå, og da er han nok trygg i dine hender..  

 

[AnonymBruker]

kincaid skrev (2 timer siden):

Takk for at du deler så ærlig. Og ja, menn kan absolutt kjenne på de samme tingene. Det er ikke kjønn som avgjør hvor hardt noe treffer, men hvor mye man har åpnet seg, hvor mye håp som ble tent, og hvor uklart det hele fikk lov til å bli. Men mange menn er nok flinkere til å avfeie ting, og faktisk ikke kjenner skikkelig etter.. 

Og jeg synes du beskriver noe veldig viktig og det er at det er forvirringen som er verst.. Når noen gir nærhet i små doser, sier ting som høres kjærlige ut, bruker ord som “I love you” og “baby”, men samtidig trekker seg unna, blokkerer, åpner døren litt og smeller den igjen etterpå, så blir det nesten umulig for kroppen og følelsene å lande.

Det er så stor forskjell på det å savne, og det å savne samtidig som man ikke forstår.. For når man ikke forstår bruker man så mye mer energi på den personen, noe som igjen for min del bare forsterket savnet.. Også savner man ikke bare personen, men følelsen den person ga deg.. Og det er der jeg tror mange blir sittende fast. Ikke nødvendigvis fordi personen er så fantastisk, men fordi kontrasten er så voldsom. Hvordan kan noen virke så nær, varm og interessert i ett øyeblikk, og så plutselig være helt borte i det neste? Det gjør noe med selvbildet. Man begynner å lure på om man misforstod alt, om man betydde noe, om man ble brukt og om man kunne gjort noe annerledes.. "Hva om jeg heller hadde sagt det og det" , "Burde jeg svart så fort?" , Også baller det bare på seg..

Jeg tror også det er viktig å skille mellom sjarm, overfladisk innsikt og faktisk dybde. Det gjelder både kvinner og menn. Noen mennesker kan virke utrolig dype fordi de sier de riktige tingene, har et intenst blikk, bruker varme ord, åpner seg litt, eller treffer noe emosjonelt i oss. Men det betyr ikke nødvendigvis at de har dybde i måten de behandler og ser andre på. For ekte dybde handler ikke bare om hva man klarer å si i et nært øyeblikk. Det handler om ansvar. Tydelighet. Evnen til å stå i konsekvensene av det man vekker i andre. Evnen til å være ærlig, også når det er ubehagelig. Der tror jeg mange blander sammen intensitet med ekte nærhet. Å vise seg selv sårbar for noen, det kan være noe av det mest tiltrekkende som finnes. Åpner man opp og gjør seg selv sårbar, og egentlig stiller seg med hjertet i hånden, så viser det at man har tillit til at den andre personen tar vare på det hjertet.. Der tror jeg mange menn har mye å lære..

Det er lett å virke interessert hvis man vil. Ganske lett, faktisk. Man kan si vakre ting, gi små tegn, svare akkurat nok, være varm akkurat lenge nok til at den andre ikke klarer å gi slipp. Men det er stor forskjell på en person som faktisk er interessert, og en person som bare holder noe varmt.

En som er interessert, skaper ikke konstant forvirring. En som er interessert, gjør deg ikke avhengig av små glimt. En som er interessert, lar deg ikke gå rundt og analysere hvert ord, hver blokkering, hver venneforespørsel og hver lille åpning. En som er interessert, gjør det ikke så vanskelig å forstå hvor du står, og han eller hun bekrefter ting før du trenger å lure eller spørre..

Jeg sier ikke at han aldri følte noe. Det kan godt hende han gjorde det. Men følelser alene er ikke nok. Mange føler ting de ikke har modenhet, integritet eller frihet til å håndtere riktig. Og da blir spørsmålet ikke bare “følte han noe?”, men “hva gjorde han med det han fikk meg til å føle?”Der ligger kanskje svaret ditt også?

Jeg synes ikke det er rart at du ikke klarte å gå videre med han andre daten når du fortsatt stod midt i dette følelsesmessige kaoset. Det høres faktisk ganske redelig ut at du var ærlig med ham og sa at du ikke var klar. Det er vondt, men det er langt bedre enn å bruke et annet menneske som plaster mens man fortsatt blør fra noe annet.

Samtidig tror jeg kanskje fred ikke kommer fra at han endelig forklarer alt. For hvis han hadde hatt evnen eller viljen til å gi deg en ryddig avslutning, hadde han sannsynligvis gjort det allerede. Noen ganger må man lage punktum selv, ikke fordi man fikk alle svarene, men fordi man ser at mangel på svar også er et svar.

For du fortjener ikke små glimt av varme etterfulgt av kulde. Du fortjener ikke å bli holdt emosjonelt tilgjengelig uten at noen faktisk møter deg ordentlig. Og du fortjener ikke å måtte tolke deg frem til om du betyr noe.

Det skal ikke være et detektivarbeid å føle seg valgt.

Beklager de her lange postene, du har bare fått meg til å besøke noen av tankene og følelsene jeg har hadde i min situasjon..

Ting kommer til å bli bedre, og du kommer garantert til å møte noen som gir deg det du trenger, ikke bare det du vil ha (ja den har jeg stjålet fra Coldplay  ) 

Nyt ferien din, og i det øyeblikket du slutter å tenke på han hver dag.. Så dukker det nok opp en skikkelig kjekkas, med hjertet utenpå, og da er han nok trygg i dine hender..  

 

Takk for et veldig gjennomtenkt og reflektert svar. Jeg vil først si at jeg setter stor pris på engasjementet ditt i tråden. Du har kommet med flere gode poeng som har fått meg til å tenke, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver.

Særlig det du skriver om forskjellen mellom ord og handlinger traff meg. Jeg tror du har rett i at handlinger til syvende og sist teller mer enn ord. Det har nok vært en av de vanskeligste erkjennelsene for meg.

Jeg tror også det er litt viktig å forstå bakgrunnen for hvorfor dette traff meg så hardt. Dette startet egentlig ikke på Tinder.

Da jeg var yngre hadde jeg en avstandsforelskelse i ham som varte i mange år. Han var en kjent fotballspiller i lokalmiljøet, og jeg dro faktisk på mange kamper. Hver gang vi møttes opplevde jeg at han flørtet med meg, og jeg ble nok ganske fascinert av ham. Han kunne stoppe opp i oppvarmingen og gå bort til gjerdet å stirre på meg i lang stund. Han stirret på meg hvis jeg så han på butikken og kunne tulle litt med å stirre gjennom hyller og le.  Jeg kjente også familien hans, og han kjente min familie, så han var ikke en helt fremmed person for meg.

Da vi møttes igjen på Tinder mange år senere, traff det derfor noe som allerede lå der fra før. For meg var han ikke bare en tilfeldig mann fra en datingside. Han var en person jeg hadde sett opp til og vært opptatt av i mange år.

Jeg skal også være ærlig på at da vi fikk kontakt igjen, opplevde jeg at fokuset hans ganske raskt gikk over på sex og fysisk nærhet, uten at vi egentlig fikk en fase der vi ble ordentlig kjent først. Jeg lot meg rive med av det. Ikke bare fordi jeg likte ham der og da, men også fordi han hadde hatt en spesiell plass i tankene mine i mange år.

Derfor tror jeg dette ble sterkere for meg enn det kanskje ville blitt med en tilfeldig person. Det handlet ikke bare om det som skjedde mellom oss som voksne, men også om følelser og forventninger som hadde bygget seg opp over lang tid.

Samtidig ser jeg i dag det du er inne på: Uansett hvilke ord som ble sagt underveis, er det handlingene som viser hvor man egentlig står. Det har tatt meg lang tid å forstå, men jeg tror det er en viktig del av grunnen til at jeg nå forsøker å gi slipp og finne mer ro i mitt eget liv.

Takk igjen for at du har tatt deg tid til å dele dine tanker og erfaringer. Det har faktisk hjulpet mer enn du kanskje tror.

Anonymkode: af6af...e96

[kincaid]

Det gir veldig mening at dette traff deg så hardt når det ikke startet med en tilfeldig Tinder date, men med noe som hadde bygget seg opp over mange år.

Da blir det jo ikke bare en tilfeldig relasjon som ikke fungerte. Det blir følelser, spenning, forventninger og kanskje også usikkerhet rundt hva han egentlig har ment med blikk, flørt og handlinger opp gjennom årene. Når noen har hatt en sånn plass i tankene lenge, kan kontakten senere treffe mye dypere enn den kanskje ville gjort med en helt ny person.

Og da skjønner jeg også bedre hvorfor du lot deg rive med. Ikke fordi du var naiv, men fordi dette allerede hadde en historie i deg før dere faktisk møttes på den måten. Kan tenke meg at når dere matchet på Tinder første gang så smalt det godt inni deg

Den er vond den her.. 
Er han i et forhold nå ?

Om han ikke er det, og disse tankene hos deg ikke gir slipp.. Så lurer jeg faktisk på om du burde tatt kontakt med ham, og bedd om at dere kunne snakke sammen.. Ikke på telefonen.... Bare være ærlig med hvordan du har hatt det hvordan du har det.. Og at du trenger at dette avsluttes om han ikke mener noe med sine handlinger. Be om respekten og verdigheten du fortjener. Dere er voksne mennesker og det er gleden og lykke i livet som står på spill..

Jeg gjorde det i min situasjon, og stilte faktisk et ultimatum tilslutt.. Og mangelen på "tilbakemelding" på det, fortalte meg egentlig at hun ikke var verdt hverken tanker eller følelser jeg bar på.. Og etter en nedtur som ble mye mye kortere enn jeg forventet, så kom jeg plutselig ovenpå.. Har møtt henne flere ganger i ettertid, og jeg kjenner at det suget i magen og harehjertet er helt borte.. Det vekker selvsagt noen følelser å se henne, men behovet for å høre stemmen eller se smilet igjen, forsvant ganske fort..

Jeg kjenner jo ikke alle detaljene i din historie, eller om noe sånt overhodet er aktuelt for deg.. Men om han er det siste du tenker på før du sovner.. Tenker jeg at en konfrontasjon kan skyve deg fortere i riktig retning..

[AnonymBruker]

kincaid skrev (10 timer siden):

Det gir veldig mening at dette traff deg så hardt når det ikke startet med en tilfeldig Tinder date, men med noe som hadde bygget seg opp over mange år.

Da blir det jo ikke bare en tilfeldig relasjon som ikke fungerte. Det blir følelser, spenning, forventninger og kanskje også usikkerhet rundt hva han egentlig har ment med blikk, flørt og handlinger opp gjennom årene. Når noen har hatt en sånn plass i tankene lenge, kan kontakten senere treffe mye dypere enn den kanskje ville gjort med en helt ny person.

Og da skjønner jeg også bedre hvorfor du lot deg rive med. Ikke fordi du var naiv, men fordi dette allerede hadde en historie i deg før dere faktisk møttes på den måten. Kan tenke meg at når dere matchet på Tinder første gang så smalt det godt inni deg

Den er vond den her.. 
Er han i et forhold nå ?

Om han ikke er det, og disse tankene hos deg ikke gir slipp.. Så lurer jeg faktisk på om du burde tatt kontakt med ham, og bedd om at dere kunne snakke sammen.. Ikke på telefonen.... Bare være ærlig med hvordan du har hatt det hvordan du har det.. Og at du trenger at dette avsluttes om han ikke mener noe med sine handlinger. Be om respekten og verdigheten du fortjener. Dere er voksne mennesker og det er gleden og lykke i livet som står på spill..

Jeg gjorde det i min situasjon, og stilte faktisk et ultimatum tilslutt.. Og mangelen på "tilbakemelding" på det, fortalte meg egentlig at hun ikke var verdt hverken tanker eller følelser jeg bar på.. Og etter en nedtur som ble mye mye kortere enn jeg forventet, så kom jeg plutselig ovenpå.. Har møtt henne flere ganger i ettertid, og jeg kjenner at det suget i magen og harehjertet er helt borte.. Det vekker selvsagt noen følelser å se henne, men behovet for å høre stemmen eller se smilet igjen, forsvant ganske fort..

Jeg kjenner jo ikke alle detaljene i din historie, eller om noe sånt overhodet er aktuelt for deg.. Men om han er det siste du tenker på før du sovner.. Tenker jeg at en konfrontasjon kan skyve deg fortere i riktig retning..

Takk for ditt engasjement i tråden. Dette er veldig vanskelig for meg. Jeg hadde jo tenkt å starte ferien min med å lage en Tinder-profil, men til min egen overraskelse så er jeg for sårbar fortsatt. Det er vondt over 10 måneder etter møte. 

Jeg tok rådet ditt og la igjen en beskjed på telefonsvareren hans. Jeg sa at jeg hadde fått råd om å spørre ham direkte om det som har plaget meg i over ti måneder: hvorfor han behandlet meg slik. Jeg sa at det er mitt spørsmål som jeg sliter med. Jrg visste ikke selv om jeg ville ha han eller ikke for jeg hadde ikke fått sjans til å vurdere han før han snudde raslt om å ble kald. 

Det som gjør dette vanskelig for meg, er at dette ikke bare var en tilfeldig one night stand. Da jeg var ung  og uerfaren med menn var jeg forelsket i ham i flere år. Vi hadde også felles familiekontakter og kjente til hverandre gjennom lokalmiljøet. Jeg trente friidrett med søstrene hans. Han er bestekamerat med min fetter.  Mange år senere fikk vi kontakt igjen på Tinder.

Han tok initiativ til kontakten, til  seksuelle samtaler og til møtet. Derfor opplevde jeg ikke at dette kom ut av ingenting.  Han sa at han var seriøs og ønsket forhold. Vi pratet på telefon om sykdommer i familien. Han sa at den tiden jeg likte han så hadde han en mor som døde av kreft altfor ung. Jeg fortalte om min datters overlevelse etter at hun fikk maks 2 dager igjen å leve men fikk en stor operasjon og ble reddet i siste liten. Han sa at han hadde stor empati for meg og at vi begge hadde opplevd noe veldig vondt. Og så begynner han å onanere på cam. Og sier at han er så tent på meg. Han sa at han var så opptatt og hadde knappt med tid til å møtes. Kanskje vi skal møtes å ha deilig lunsjsex sa han. Jeg var dum og trodde at han lengtet etter å oppleve meg etter alle disse årene. Vi avtalte møte. Han ville helst komme hjem til meg. Men jeg ville ikke ta møte hjemme hoa meg, og da sa han at han kunne hente meg og at vi kunne kjøre hjem til han. Han trakk seg ca 5 minutter før møte, men begynner videre med at han var så tent på meg. Og plutselig sier han: jeg må ha deg med en gang. Jeg kommer til deg. Han kom hit. Hadde vin og godteri med, men ville bare gå rett på sex og ligge i sengen sammen, sa han. Jeg sa ja. Blind... Vi hadde 2 runder i løpet av en natt, lå i sengen og pratet mye. Men etter at vi møttes og hadde sex, opplevde jeg at han plutselig ble fjern. Mot slutten virket han mindre til stede, begynte å kritisere meg, sa han var opptatt med kamerater fremover, tok med seg vinen og godteriet han hadde hatt med seg og gikk.

Etterpå ble kontakten merkelig. Han ble stille og hvis jeg tok kontakt sa han at han hadde så travelt liv til meldinger men postet strippeklubbstoryer på alle sosiale medier,  men  han ga også blandede signaler innimellom. Det gjorde meg bare mer forvirret. Til slutt avsluttet han kontakten med en kort melding uten noen ordentlig forklaring.

Det som sitter fast hos meg er ikke først og fremst at han ikke ville ha et forhold. JDet som sitter fast er spørsmålet om hvorfor han behandlet meg slik. Jeg prøvde å være hyggelig, respektfull og positiv selv om jeg var usikker. Derfor har jeg slitt med å forstå den kulden jeg opplevde fra hans side.

Det er det spørsmålet jeg fortsatt leter etter svar på.

jeg prøvde å få kontakt med han igjen for å vite hvorfor han oppførte seg slik. Han begynte da å reagere med i love you, og si sexuelle ting til meg , sende venneforespørsel og trekke og bare tulle uten alvor med meg. Tilslutt kallte han meg helvetes kjerring og påsto at jeg plaget han. Men han hadde jo gitt meg blandede signaler i månedsvis 

Og nå sitter jeg her og har låst mef i dette. 

Anonymkode: af6af...e96

[kincaid]

Aller først, du er modig som deler, og det gjør meg bare mer sikker i min tilbakemelding nå...

Det du nettopp fortalte var mye, og jeg skjønner godt at du sitter og kjenner deg fastlåst akkurat nå. Du tok et stort steg ved å faktisk legge igjen den beskjeden. Det krevde mot, særlig når du fortsatt er så sår. Uansett hva han svarer — eller ikke svarer — så gjorde du noe for deg selv der, ikke for ham.

Men nå må jeg være ærlig med deg, for du fortjener ærlighet mer enn du fortjener flere fine ord:

Når jeg leser så mye mer av bildet nå, så ser jeg ikke en mann som ble usikker eller redd eller som "ikke klarte å møte deg". Jeg ser et mønster. Han tok kontakten, styrte den mot sex, trakk seg fem minutter før for så å "måtte ha deg med en gang". Han onanerte på cam rett etter at du hadde delt noe av det vondeste et menneske kan bære — datteren din. Han forsvant, postet strippeklubb-storyer mens han var "for opptatt" til å svare deg, ga deg akkurat nok smuler til at du ikke klarte å slippe, og endte med å kalle deg en stygg ting og snu det til at du plaget ham. Hvem i all verden gjør noe sånt?? 

Det der er ikke forvirring. Det er ikke en såret mann som ikke fant ordene. Det er noen som visste nøyaktig hvilken knapp han trykket på, og som brukte den. Åpenbart helt blottet for empati og noen dyp forståelse...Det er drittsekk-oppførsel..

Og det er derfor svaret du leter etter aldri kommer til å roe deg ned. For du leter etter en forklaring som gir mening i ditt verdisystem — der man behandler folk man har vært nær med varme og respekt. Men han spiller ikke etter de reglene. Du kan ikke tenke deg frem til en logikk han aldri hadde. "Hvorfor behandlet han meg sånn?" har egentlig allerede fått svaret sitt gjennom alt han gjorde. Beklager, det er kanskje ikke det du vil høre...

Og det er nok den biten som gjør dette så vondt, tror jeg. Du møtte ikke en tilfeldig mann på Tinder. Du møtte en idé du hadde hatt i deg siden du var ung og forelsket på tribunen. Og når han dukket opp igjen, var det den unge jenta som sa ja, ikke bare kvinnen i førtiårene. Han fikk møte noen som allerede hadde gjort ham større enn han var. Det er ikke naivt av deg. Det er bare menneskelig. Men det betyr også at sorgen din egentlig handler om flere ting: tapet av ham, men aller mest tapet av bildet du hadde av ham i alle de årene.

Så her er det jeg lurer på at du tør spørre deg selv: Hva er det du faktisk venter på fra ham? For hvis det er en unnskyldning, en forklaring, en bekreftelse på at du betydde noe, så har du allerede sett at han ikke er en mann som er i stand til å gi deg det. Han fikk sjansen, mange ganger, og hver gang valgte han kulde eller spill.

Du har låst deg fast, sier du. Men det er ikke han som holder nøkkelen. Det har det aldri vært. Punktumet du venter på at han skal sette, det må du sette selv... ikke fordi du fikk svaret, men fordi du har skjønt at mannen rett og slett ikke har det i seg å gi deg det du fortjener. Her må du bare sette punktum, han kommer aldri til å gi deg det du trenger. Og jeg er faktisk litt rystet... Som en voksen mann også i slutten av 40 årene, har jeg også vært litt for egoist i tidligere forhold, men aldri i nærheten av det du beskriver av denne mannen.. Det er jo ikke bare ufint, det grenser jo mot ondskap.. og det er ikke sikkert han forstår det selv engang, og det er vel det største røde flagget noensinne!

Nå er jeg så engasjert i det her at jeg må få vite fortsettelsen.. Jeg vil veldig gjerne høre om du har hørt fra han etter du la igjen beskjed.. 

 

 

[AnonymBruker]

kincaid skrev (29 minutter siden):

Aller først, du er modig som deler, og det gjør meg bare mer sikker i min tilbakemelding nå...

Det du nettopp fortalte var mye, og jeg skjønner godt at du sitter og kjenner deg fastlåst akkurat nå. Du tok et stort steg ved å faktisk legge igjen den beskjeden. Det krevde mot, særlig når du fortsatt er så sår. Uansett hva han svarer — eller ikke svarer — så gjorde du noe for deg selv der, ikke for ham.

Men nå må jeg være ærlig med deg, for du fortjener ærlighet mer enn du fortjener flere fine ord:

Når jeg leser så mye mer av bildet nå, så ser jeg ikke en mann som ble usikker eller redd eller som "ikke klarte å møte deg". Jeg ser et mønster. Han tok kontakten, styrte den mot sex, trakk seg fem minutter før for så å "måtte ha deg med en gang". Han onanerte på cam rett etter at du hadde delt noe av det vondeste et menneske kan bære — datteren din. Han forsvant, postet strippeklubb-storyer mens han var "for opptatt" til å svare deg, ga deg akkurat nok smuler til at du ikke klarte å slippe, og endte med å kalle deg en stygg ting og snu det til at du plaget ham. Hvem i all verden gjør noe sånt?? 

Det der er ikke forvirring. Det er ikke en såret mann som ikke fant ordene. Det er noen som visste nøyaktig hvilken knapp han trykket på, og som brukte den. Åpenbart helt blottet for empati og noen dyp forståelse...Det er drittsekk-oppførsel..

Og det er derfor svaret du leter etter aldri kommer til å roe deg ned. For du leter etter en forklaring som gir mening i ditt verdisystem — der man behandler folk man har vært nær med varme og respekt. Men han spiller ikke etter de reglene. Du kan ikke tenke deg frem til en logikk han aldri hadde. "Hvorfor behandlet han meg sånn?" har egentlig allerede fått svaret sitt gjennom alt han gjorde. Beklager, det er kanskje ikke det du vil høre...

Og det er nok den biten som gjør dette så vondt, tror jeg. Du møtte ikke en tilfeldig mann på Tinder. Du møtte en idé du hadde hatt i deg siden du var ung og forelsket på tribunen. Og når han dukket opp igjen, var det den unge jenta som sa ja, ikke bare kvinnen i førtiårene. Han fikk møte noen som allerede hadde gjort ham større enn han var. Det er ikke naivt av deg. Det er bare menneskelig. Men det betyr også at sorgen din egentlig handler om flere ting: tapet av ham, men aller mest tapet av bildet du hadde av ham i alle de årene.

Så her er det jeg lurer på at du tør spørre deg selv: Hva er det du faktisk venter på fra ham? For hvis det er en unnskyldning, en forklaring, en bekreftelse på at du betydde noe, så har du allerede sett at han ikke er en mann som er i stand til å gi deg det. Han fikk sjansen, mange ganger, og hver gang valgte han kulde eller spill.

Du har låst deg fast, sier du. Men det er ikke han som holder nøkkelen. Det har det aldri vært. Punktumet du venter på at han skal sette, det må du sette selv... ikke fordi du fikk svaret, men fordi du har skjønt at mannen rett og slett ikke har det i seg å gi deg det du fortjener. Her må du bare sette punktum, han kommer aldri til å gi deg det du trenger. Og jeg er faktisk litt rystet... Som en voksen mann også i slutten av 40 årene, har jeg også vært litt for egoist i tidligere forhold, men aldri i nærheten av det du beskriver av denne mannen.. Det er jo ikke bare ufint, det grenser jo mot ondskap.. og det er ikke sikkert han forstår det selv engang, og det er vel det største røde flagget noensinne!

Nå er jeg så engasjert i det her at jeg må få vite fortsettelsen.. Jeg vil veldig gjerne høre om du har hørt fra han etter du la igjen beskjed.. 

 

 

Takk for at du engasjerer deg. Jeg er veldig preget i dag for kronprinsessen vår er operert. Og det ga minner fra tiden da jeg nesten mistet min eneste kjære datter. Min datter ble reddet av organdonor. Dette visste han om. Og ga meg mye empati om hva jeg nettopp hadde stått i på forhånd før gjenforeningen. Men så opplever jeg at han pushet på for sex og jeg var sårbar. Det visste han om, og så behandler han meg slik etter at vi hadde hatt sex. Jeg har fått høre virkelig vonde ord pluss der han kan si ting som gir meg håp. Sexuelle ord uten handling, kjærlighetserklæringer uten handling i etterkant. Jeg har blitt redd for at andre menn er slik. Det trøster meg at du er mann, og kan fortelle meg at dette er ikke slik man behandler en kvinne, og i en sårbar situasjon. 

Jeg idealiserte mannen som ung uerfaren jente. Han var en av de beste toppscorerne og fotballspillerne i lokalmiljøet. Han virket svært engasjert som fotballspiller og han ga meg masse oppmerksomhet. Husker en kamp der han ikke spillte. Og jeg var så skuffet. Sto allikevel og så kampen. Plutselig snudde jeg meg tilfeldig , og der står han i vanlige klær og stirrer på meg og han ga seg ikke. Jeg så at han stirret opp og ned på kroppen min. Jeg prøvde å skjule at jeg hadde en veldig formfull kropp men han ble stirrende, og jeg tok det til meg som kjærlighet. Jeg trodde at han følte noe sterkt den gangen pga all flørtingen hans. Jeg må si at jeg elsket at han virket så engasjert i meg. Men han var i forhold og det fant jeg ut etterhvert. Og det bekreftet han før gjenforeningen som unnskyldning for å ha ikke forsøkt seg mer på meg før.

Jeg er oså sjokkert fordi jeg løp på lange turer med søsteren hans. Hun var veldig snill og fornuftig. Og så dette : sex og kulde pluss blandede signaler der han har vekslet mellom kåte ord , kjærlighetserklæringer til sinne på meg der han kaller meg : helvetes kjerring og sier at det er meg som er syk i hodet mitt til å skifte om å si at han er kåt. 

Jeg ble stående fast i alle følelsene. Jeg lurte på hvorfor han oppfører seg slik. Jeg vet at det kommer ingen svar om det jeg sa for å prøve å få lagt dette bak meg. Jeg sa i morges på telefonsvareren "hvorfor behandlet du meg slik ? Kan du forklare? Jeg klarer ikke å gå videre. Jeg sliter". Men har ikke fått svar på det. Som ventet... 

Ja enig med det du skriver. Han viser desverre mangel på empati for meg. Og det er et sjokk og gjør meg redd for å møte andre som er like. 

Ja jeg opplevde dette som et stort sjokk. Og jeg er preget av det. Høres kanskje egentlig lite ut men jeg er preget desverre. 

 

 

Anonymkode: af6af...e96

[kincaid]

Nei dette er absolutt ikke slik man behandler en kvinne, eller et annet menneske, uansett situasjon.

Dette er ikke en mann du vil ha i livet ditt. Uavhengig av hva slags svar du får, så må du bevege deg vekk fra dette.. Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig, og det kommer til å ta tid.. Men du må bare bryte ut av det mønsteret..

Klart at det er et sjokk, det er jo et sjokk for både kropp og sjel..
Synes dette utviklet seg til noe mye verre enn den første posten din.. 

 

Jeg har full forståelse av at du er preget, og ting som minner deg om det som skjedde med datteren din vil selvagt påvirk deg.. Det er helt naturlig og viser vel egentlig bare at du virkelig er et følsomt og empatisk menneske.. 

Håper du har en fin kveld iallefall..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for at du engasjerer deg. Jeg er veldig preget i dag for kronprinsessen vår er operert. Og det ga minner fra tiden da jeg nesten mistet min eneste kjære datter. Min datter ble reddet av organdonor. Dette visste han om. Og ga meg mye empati om hva jeg nettopp hadde stått i på forhånd før gjenforeningen. Men så opplever jeg at han pushet på for sex og jeg var sårbar. Det visste han om, og så behandler han meg slik etter at vi hadde hatt sex. Jeg har fått høre virkelig vonde ord pluss der han kan si ting som gir meg håp. Sexuelle ord uten handling, kjærlighetserklæringer uten handling i etterkant. Jeg har blitt redd for at andre menn er slik. Det trøster meg at du er mann, og kan fortelle meg at dette er ikke slik man behandler en kvinne, og i en sårbar situasjon. 

Jeg idealiserte mannen som ung uerfaren jente. Han var en av de beste toppscorerne og fotballspillerne i lokalmiljøet. Han virket svært engasjert som fotballspiller og han ga meg masse oppmerksomhet. Husker en kamp der han ikke spillte. Og jeg var så skuffet. Sto allikevel og så kampen. Plutselig snudde jeg meg tilfeldig , og der står han i vanlige klær og stirrer på meg og han ga seg ikke. Jeg så at han stirret opp og ned på kroppen min. Jeg prøvde å skjule at jeg hadde en veldig formfull kropp men han ble stirrende, og jeg tok det til meg som kjærlighet. Jeg trodde at han følte noe sterkt den gangen pga all flørtingen hans. Jeg må si at jeg elsket at han virket så engasjert i meg. Men han var i forhold og det fant jeg ut etterhvert. Og det bekreftet han før gjenforeningen som unnskyldning for å ha ikke forsøkt seg mer på meg før.

Jeg er oså sjokkert fordi jeg løp på lange turer med søsteren hans. Hun var veldig snill og fornuftig. Og så dette : sex og kulde pluss blandede signaler der han har vekslet mellom kåte ord , kjærlighetserklæringer til sinne på meg der han kaller meg : helvetes kjerring og sier at det er meg som er syk i hodet mitt til å skifte om å si at han er kåt. 

Jeg ble stående fast i alle følelsene. Jeg lurte på hvorfor han oppfører seg slik. Jeg vet at det kommer ingen svar om det jeg sa for å prøve å få lagt dette bak meg. Jeg sa i morges på telefonsvareren "hvorfor behandlet du meg slik ? Kan du forklare? Jeg klarer ikke å gå videre. Jeg sliter". Men har ikke fått svar på det. Som ventet... 

Ja enig med det du skriver. Han viser desverre mangel på empati for meg. Og det er et sjokk og gjør meg redd for å møte andre som er like. 

Ja jeg opplevde dette som et stort sjokk. Og jeg er preget av det. Høres kanskje egentlig lite ut men jeg er preget desverre. 

Anonymkode: af6af...e96

Du skriver kun om minnene som gjør vondt. Du har havnet i en hekt og tankene dine lever nå i et ekkokammer, hvor dine gjentakelser av dem forsterker smerten for hver gang.

Du reflekterer ikke over de tingene som faktisk kan få deg ut av dette, og det er der nøkkelen er. 

Anonymkode: bcc01...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Du skriver kun om minnene som gjør vondt. Du har havnet i en hekt og tankene dine lever nå i et ekkokammer, hvor dine gjentakelser av dem forsterker smerten for hver gang.

Du reflekterer ikke over de tingene som faktisk kan få deg ut av dette, og det er der nøkkelen er. 

Anonymkode: bcc01...fa2

Jeg er helt enig med deg i det du skriver.

Når det kommer til mannen du hadde en relasjon til må du innse harde fakta; han var ikke den du trodde. Du har fått veldig gode svar av @kincaid. Det gjør vondt når man må erkjenne at man har tatt så feil av et menneske, men du kan også snu på det og være takknemlig for at det ikke ble mer seriøst enn det ble. 

 

Når det kommer til datteren din så har jeg full forståelse for at det var en traumatisk hendelse. Men hun overlevde og ble frisk. Det er helt fantastisk!

Det kan virke som om du "dyrker" det negative litt. Det er selvsagt viktig å bearbeide vonde hendelser, men på et punkt må man begynne å vende nesen framover - det er tross alt dit du skal.

Jeg håper ikke du synes jeg er frekk som sier dette, det er sagt med respekt. Jeg vet hvor vanskelig livet kan være og at det er en tid for alt .Det jeg tror er viktig for deg er å finne det rette tidspunktet til å forlate fortiden og starte å leve igjen.

Jeg ønsker deg alt godi 

Anonymkode: ff46c...df2