Sorg over en relasjon

[AnonymBruker]

Jeg møtte en mann som jeg hadde hatt følelser for på avstand i mange år. Vi møttes, hadde sex, og etterpå opplevde jeg at han trakk seg unna  raskt. Samtidig kom det blandede signaler i månedene etterpå, noe som gjorde det vanskelig å forstå hva som egentlig hadde skjedd.

Nå, over 10 måneder senere, sitter jeg fortsatt med en slags sorg. Ikke fordi jeg nødvendigvis tenker at han var den store kjærligheten, men fordi måten det skjedde på gjorde meg veldig såret. Å gå fra nærhet og intimitet til avstand og kulde på så kort tid traff meg hardt.

Samtidig har jeg innsett at dette ikke skjedde i et tomrom. For noen få år siden holdt jeg på å miste datteren min. Hun hadde en alvorlig sykdom og fikk beskjed om at hun kunne ha svært kort tid igjen å leve. Hun ble reddet av fantastiske kirurger og en organdonasjon.

Nå, få år senere, er hun gravid med et ønsket barn, og jeg skal kanskje bli bestemor.

Så jeg står egentlig i to helt forskjellige følelser samtidig: sorg over kjærlighetslivet mitt og enorm glede over datterens graviditet. Det er som om hjertet mitt prøver å håndtere begge deler på én gang.

Jeg tror kanskje jeg var mer sårbar enn jeg forsto da dette med mannen skjedde. Likevel synes jeg det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gå fra sex til nesten ingenting så raskt.

Er det flere som har opplevd at en avvisning traff ekstra hardt fordi dere allerede bar på andre store ting i livet? Hvordan kom dere dere videre? Og fortsatt ønsker jeg at han kan komme med noen gode ord til meg. Han vet hva jeg har stått i. Men jeg ønsker også å gå videre men føler meg for sårbar og kjenner på sorg over andre avvisninger også. Jeg blir redd for å bli alene for alltid. Føler en sorg over det. Er i slutten av førti-årene. 

 

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

Jeg er svært bevisst på balansen mellom å bearbeide sorg og det å ikke mate sorgen. For meg er det en enklere, og bedre, måte å jobbe seg igjennom noe og komme ut på den andre siden med god livskvalitet. 

(nå relaterer jeg dette til dødsfall, for det har vært mine sorger. men sorg er sorg, uansett årsak)

Anonymkode: 19319...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er svært bevisst på balansen mellom å bearbeide sorg og det å ikke mate sorgen. For meg er det en enklere, og bedre, måte å jobbe seg igjennom noe og komme ut på den andre siden med god livskvalitet. 

(nå relaterer jeg dette til dødsfall, for det har vært mine sorger. men sorg er sorg, uansett årsak)

Anonymkode: 19319...24e

Takk for et fint svar. Dødsfall er mye tyngre ❤️.  Jeg tror du er inne på noe viktig med balansen mellom å bearbeide sorgen og å ikke mate den. Jeg kjenner at jeg har brukt mye tid på å prøve å forstå hva som skjedde, og kanskje litt for mye tid på å lete etter svar jeg aldri får.

Samtidig opplever jeg at dette traff meg ekstra hardt fordi jeg allerede bar på mye. For noen år siden holdt jeg på å miste datteren min, og nå er hun gravid med mitt første barnebarn. Det er stor glede, men også mye bekymring.

Kanskje er det nettopp derfor denne avvisningen traff så sterkt. Jeg prøver nå å finne en vei videre og la livet få litt mer plass enn sorgen.

Anonymkode: af6af...e96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner at jeg har brukt mye tid på å prøve å forstå hva som skjedde, og kanskje litt for mye tid på å lete etter svar jeg aldri får.

Det er først når vi tupper fremover at vi kan rulle videre i livet. Og det er kanskje nettopp det du må gjøre nå? Rett og slett forsone deg med, og akseptere, at det er ikke alt vi får svar på her i livet. Og når man tenker etter så er det brutale, det stille og det triste også et svar på noe. Ikke alltid det svaret vi ønsker, men det er et svar. 

Finn din vei videre og legg mannen bak deg. Lukk hans kapittel og ikke se deg tilbake. Tenk så heldig du er som har fått beholde din datter, den største gaven, og skal bli bestemor❤️

Livet er for kort til å skulle gruble og lete etter svar vi ikke får. Så ta heller imot de svarene og de gavene som livet har å tilby. Det skal være ditt løfte til deg selv. Ikke sant? Og da fant du svaret likevel

 

Anonymkode: 19319...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er først når vi tupper fremover at vi kan rulle videre i livet. Og det er kanskje nettopp det du må gjøre nå? Rett og slett forsone deg med, og akseptere, at det er ikke alt vi får svar på her i livet. Og når man tenker etter så er det brutale, det stille og det triste også et svar på noe. Ikke alltid det svaret vi ønsker, men det er et svar. 

Finn din vei videre og legg mannen bak deg. Lukk hans kapittel og ikke se deg tilbake. Tenk så heldig du er som har fått beholde din datter, den største gaven, og skal bli bestemor❤️

Livet er for kort til å skulle gruble og lete etter svar vi ikke får. Så ta heller imot de svarene og de gavene som livet har å tilby. Det skal være ditt løfte til deg selv. Ikke sant? Og da fant du svaret likevel

 

Anonymkode: 19319...24e

Takk for et veldig fint og klokt svar. Jeg tror du har rett i at jeg har brukt mye tid på å lete etter svar som kanskje ikke finnes. Og kanskje er stillheten også et svar, selv om det ikke er det svaret jeg ønsket meg.

Jeg kjenner at det gjør vondt å akseptere, men samtidig prøver jeg å rette blikket mot det gode jeg har i livet. For noen år siden holdt jeg på å miste datteren min, og nå venter hun barn. Det er faktisk en stor gave midt oppi alt ❤️

Takk for at du tok deg tid til å svare . Godt svar og gode råd ❤️

Anonymkode: af6af...e96