Vanskelig situasjon

[AnonymBruker]

For 5-6 år siden kom jeg meg ut av ett grusomt forhold, vi fikk 2 barn sammen. 

Jeg ble alene med barna, og barnefar ville ikke ha samvær. Jeg hadde veldig lite nettverk, og ungene slet mye med at faren plutselig ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. 
 

Etterhvert møtte jeg en ny en. En som framstilte seg som fantastisk fin på alle mulige måter. Vi tok det veldig sakte i starten, etter hvert fikk han møte barna. Vi så hverandre kun i helgene siden vi bodde ett stykke unna hverandre. I feriene tilbringte han hele tiden sammen med oss. Vi fikk møte familien hans, som tok til seg mine barn som dem skulle være sine egne. Vi ble invitert med på ferie sammen med dem. Søsknene hans tok meg veldig i mot. Etter 2 slike fine år, fikk jeg spørsmål om vi ikke skulle flytte til hans hjemsted. Tok en runde med ungene, å dem var veldig tydelige på at dem ville flytte. Vi flyttet, ungene blomstret, jeg fikk meg jobb og livet føltes helt magisk ut ❤️ 

Plutselig ble det endring, sakte men sikkert. Til lykkeligere jeg ble, til mer amper ble han. Etter ungene var lagt pratet han ikke til meg. Plutselig mer kritikk. Jeg ryddet ikke bra nok, ungene mine var bortskjemte og det var min feil. Når ungene var våkne, så var han tidenes ste-pappa. 
 

Jeg tok opp problematikken, fikk beskjed om at det var bare i mitt hode, jeg var for storforlangende. Ukene gikk, han ble enda kaldere mot meg. Tok det opp igjen, da smalt det. Han hevet stemmen sin, slo i veggen. Kalte meg ett utakknemlig fitte-tryne, jeg kom aldri til å finne meg noen så bra som han. Jeg begynte å gråte, fikk beskjed om at jeg var svak å tålte ingenting. Jeg måtte skjerpe meg. Ukene og mndene går, jeg går på eggeskall. 
 

Han starter å klage, på at han ikke får nærhet. Jeg sier at det er vanskelig å gi nærhet til en som tydelig ikke liker meg, får beskjed om at om jeg kansje begynner å gi han mer nærhet så kansje han skal begynne å like meg igjen. Får ofte høre at den dagen jeg respekter han, så får jeg respekt tilbake. Har spurt han om hva han legger i det, han nevner igjen at jeg roter, det er kaos rundt meg, jeg har ikke kontroll på noe, truer med å kaste oss ut om jeg ikke får «kustus» på ungene mine. 
 

Jeg kan stå å brette klær, å han kommer å kaster klærne jeg har brettet utover, spør han hvorfor han gjør det. Han sier at det er så jævla rotete her, så om det ligger klær strødd rundt om kring går vel fint, for det er tydeligvis slik jeg liker det..
saken er at her er jo ikke rotete, om det står ett glass på bordet når jeg legger meg, så kaller han det rot.

For noen uker siden så skulle han ha på noen lister på ett rom han har pusset opp, jeg står å lager middag. Så roper han på meg, jeg komme å flytte det jævla rotet så han fikk plass til å ha på lister. Jeg gikk inn på rommet, å sa at det her er ikke mitt rot, men om han hadde spurt meg fint så hadde jeg faktisk hatt lyst til å hjelpe han. Da smeller det i fra han at jeg må samarbeide, å vi skal være ett team. Svarer han tilbake at det er ikke så gøy å samarbeide med en som forventer at jeg skal slippe alt i hendene når det passer han, å at jeg får aldri hjelp fra han. Da klikker det for han, prøver å kaste en gulv-list etter meg. Jeg snur å springer mot døra, han kommer etter meg å stiller seg forann døra, river telefon og nøkler ut av hendene mine, slenger meg i bakken og spytter på meg. Samtidig som han brøler å kaller meg alt mulig. Etter den episoden er jeg bare ett skall, men han går å skal være så snill, skal ha klem og kos, kommer plutselig hjem med roser osv… 

Fremfor ungene er han fortsatt verdens beste. Jeg vet jeg må gå, men jeg får det ikke til. Har innsett at jeg er sammen med en slags psykopat eller narsissist. 

Anonymkode: edfe5...799

[skeiv-ostepop]

Kontakt nærmeste krisesenter. Og den nærmeste vennen eller familiemedlemmet du har.

For du må gå. Og det er ikke din skyld.

[AnonymBruker]

Kontakt krisesenter, for du må komme deg vekk. Dette vil bare bli verre. 

Anonymkode: 36dd2...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For 5-6 år siden kom jeg meg ut av ett grusomt forhold, vi fikk 2 barn sammen. 

Jeg ble alene med barna, og barnefar ville ikke ha samvær. Jeg hadde veldig lite nettverk, og ungene slet mye med at faren plutselig ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. 
 

Etterhvert møtte jeg en ny en. En som framstilte seg som fantastisk fin på alle mulige måter. Vi tok det veldig sakte i starten, etter hvert fikk han møte barna. Vi så hverandre kun i helgene siden vi bodde ett stykke unna hverandre. I feriene tilbringte han hele tiden sammen med oss. Vi fikk møte familien hans, som tok til seg mine barn som dem skulle være sine egne. Vi ble invitert med på ferie sammen med dem. Søsknene hans tok meg veldig i mot. Etter 2 slike fine år, fikk jeg spørsmål om vi ikke skulle flytte til hans hjemsted. Tok en runde med ungene, å dem var veldig tydelige på at dem ville flytte. Vi flyttet, ungene blomstret, jeg fikk meg jobb og livet føltes helt magisk ut ❤️ 

Plutselig ble det endring, sakte men sikkert. Til lykkeligere jeg ble, til mer amper ble han. Etter ungene var lagt pratet han ikke til meg. Plutselig mer kritikk. Jeg ryddet ikke bra nok, ungene mine var bortskjemte og det var min feil. Når ungene var våkne, så var han tidenes ste-pappa. 
 

Jeg tok opp problematikken, fikk beskjed om at det var bare i mitt hode, jeg var for storforlangende. Ukene gikk, han ble enda kaldere mot meg. Tok det opp igjen, da smalt det. Han hevet stemmen sin, slo i veggen. Kalte meg ett utakknemlig fitte-tryne, jeg kom aldri til å finne meg noen så bra som han. Jeg begynte å gråte, fikk beskjed om at jeg var svak å tålte ingenting. Jeg måtte skjerpe meg. Ukene og mndene går, jeg går på eggeskall. 
 

Han starter å klage, på at han ikke får nærhet. Jeg sier at det er vanskelig å gi nærhet til en som tydelig ikke liker meg, får beskjed om at om jeg kansje begynner å gi han mer nærhet så kansje han skal begynne å like meg igjen. Får ofte høre at den dagen jeg respekter han, så får jeg respekt tilbake. Har spurt han om hva han legger i det, han nevner igjen at jeg roter, det er kaos rundt meg, jeg har ikke kontroll på noe, truer med å kaste oss ut om jeg ikke får «kustus» på ungene mine. 
 

Jeg kan stå å brette klær, å han kommer å kaster klærne jeg har brettet utover, spør han hvorfor han gjør det. Han sier at det er så jævla rotete her, så om det ligger klær strødd rundt om kring går vel fint, for det er tydeligvis slik jeg liker det..
saken er at her er jo ikke rotete, om det står ett glass på bordet når jeg legger meg, så kaller han det rot.

For noen uker siden så skulle han ha på noen lister på ett rom han har pusset opp, jeg står å lager middag. Så roper han på meg, jeg komme å flytte det jævla rotet så han fikk plass til å ha på lister. Jeg gikk inn på rommet, å sa at det her er ikke mitt rot, men om han hadde spurt meg fint så hadde jeg faktisk hatt lyst til å hjelpe han. Da smeller det i fra han at jeg må samarbeide, å vi skal være ett team. Svarer han tilbake at det er ikke så gøy å samarbeide med en som forventer at jeg skal slippe alt i hendene når det passer han, å at jeg får aldri hjelp fra han. Da klikker det for han, prøver å kaste en gulv-list etter meg. Jeg snur å springer mot døra, han kommer etter meg å stiller seg forann døra, river telefon og nøkler ut av hendene mine, slenger meg i bakken og spytter på meg. Samtidig som han brøler å kaller meg alt mulig. Etter den episoden er jeg bare ett skall, men han går å skal være så snill, skal ha klem og kos, kommer plutselig hjem med roser osv… 

Fremfor ungene er han fortsatt verdens beste. Jeg vet jeg må gå, men jeg får det ikke til. Har innsett at jeg er sammen med en slags psykopat eller narsissist. 

Anonymkode: edfe5...799

Helt lik min historie. Dette er psykisk vold. Og ja, narsissistisk oppførsel. Ikke la barn eller deg leve med en slik mann en dag for mye. Kontakt krisesenter for hjelp til å komme deg ut av forholdet ❤️

Anonymkode: 1bd6b...4c2

[AnonymBruker]

Dette skader barna dine. Du ser det ikke nå, men det gjør det. Kom deg vekk NÅ og ta med deg barna! Ring krisesenter så fort du kan. 

Anonymkode: 05c06...2eb

[AnonymBruker]

Takk for svar. Har tenkt å ta kontakt med krise-senter. Er 3 timer unna. Har pratet litt med ene søsteren hans, som jeg har fått ekstremt god kontakt med ila årene. Hun sier bare at hun har også merket en liten endring på han, å tror at det kansje bare er litt overveldende at vi har komt i hus. (Selv om alt skjedde en god stund etter vi flyttet inn). Har fortalt henne om noen episoder, å hun sier at hun kan ikke kjenne seg igjen i det. 
 

Han har også lange forhold bak seg, å han er veldig god venn med ene x’n enda. (Noe som er helt greit for meg). Hun er også som ett ekstra familie-medlem i familien demmes. Å jeg tenker, var han ikke slik med henne? Hun kunne vel umulig vært så god venn med han og familien om han behandlet henne slik som meg? Hva er det jeg har gjort, som gjør at han behandler meg slik? Er glad for at han ikke har behandlet andre slik, men lurer på hva er det jeg har gjort galt for å fortjene det slik. Eller er har hun kansje opplevd det slik, å tenkt det var greit? 

Jeg har så mye tanker. Kansje jeg bare skal gjøre som han vil hele tiden, å stå på pinne for han. Da er han glad, å ungene mine er fornøyde. Dem elsker å bo her. Har mye venner, startet med nye fritidsaktiviter, endelig har dem en familie. Jeg som aldri har vært borte fra barna før jeg møtte han, har nå «fri» 2-3 ganger i mnd for dem overnatter enten med svigers, søskenbarn eller venner. Skal jeg rive det her bort fra dem? Det virker ikke som dem aner noe som helst. 

Anonymkode: edfe5...799

[BeepBoop]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Takk for svar. Har tenkt å ta kontakt med krise-senter. Er 3 timer unna. Har pratet litt med ene søsteren hans, som jeg har fått ekstremt god kontakt med ila årene. Hun sier bare at hun har også merket en liten endring på han, å tror at det kansje bare er litt overveldende at vi har komt i hus. (Selv om alt skjedde en god stund etter vi flyttet inn). Har fortalt henne om noen episoder, å hun sier at hun kan ikke kjenne seg igjen i det. 
 

Han har også lange forhold bak seg, å han er veldig god venn med ene x’n enda. (Noe som er helt greit for meg). Hun er også som ett ekstra familie-medlem i familien demmes. Å jeg tenker, var han ikke slik med henne? Hun kunne vel umulig vært så god venn med han og familien om han behandlet henne slik som meg? Hva er det jeg har gjort, som gjør at han behandler meg slik? Er glad for at han ikke har behandlet andre slik, men lurer på hva er det jeg har gjort galt for å fortjene det slik. Eller er har hun kansje opplevd det slik, å tenkt det var greit? 

Jeg har så mye tanker. Kansje jeg bare skal gjøre som han vil hele tiden, å stå på pinne for han. Da er han glad, å ungene mine er fornøyde. Dem elsker å bo her. Har mye venner, startet med nye fritidsaktiviter, endelig har dem en familie. Jeg som aldri har vært borte fra barna før jeg møtte han, har nå «fri» 2-3 ganger i mnd for dem overnatter enten med svigers, søskenbarn eller venner. Skal jeg rive det her bort fra dem? Det virker ikke som dem aner noe som helst. 

Anonymkode: edfe5...799

Det er bare et tidsspørsmål før han begynner med fysisk vold. Han har allerede revet deg så langt ned at du ikke engang klarer å se hva han gjør med deg. Dette kommer bare til å bli verre jo lenger du blir, og før eller siden vil han også begynne å rive ned barna dine. 

Du unnskylder alt han gjør mot deg med at han er snill mot barna dine. Han er ikke snill når han terroriserer moren deres. En dag så har han brutt deg ned så mye at du ikke lenger klarer å gå.
Ingenting du gjør vil noensinne bli bra nok for ham. Du tror han slutter hvis du bare jobber hardere for å holde han fornøyd hele tiden, men han kommer aldri til å bli fornøyd, det er ikke det dette dreier seg om. Han er igang med å ta full kontroll over deg, det er det det dreier seg om. Han vet du vil dra hvis han ikke er snill mot barna dine, derfor er han det, foreløpig. Det er en del av kontrollen. Han vil begynne å bruke de mot deg før eller senere.
Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men etter hvert vil de legge merke til hva som skjer. Ikke normaliser dette for dem. Det gir konsekvenser for barn å vokse opp og se sin mor bli behandlet på denne måten, du kommer ikke til å klare å skjule det for de i lengden, og det vil ødelegge deg.

Jeg forstår at det er vanskelig, men barna dine vil få nye venner de kan sove over hos. Og fritidsaktiviter finnes over alt.  Det er en altfor dyr pris å betale for litt barnevakt. Dra til et krisesenter, det er snkk om psykisk vold. En dag vil du møte en mann som respekterer deg. 

Slutt å ta råd fra søstra hans om dette her, hun vil i beste fall ikke forelle det videre til han, men hun står i en lojalitetskonflikt og vil i verste fall ikke være ærlig med deg, og overtale deg til å bli. Hvis du har noen andre venninner, utenfor  hans familie, så prat heller med dem.
 

Ønsker deg det beste, men løp, det kommer til å ødelegge både deg og barna dine om du blir.

 

[Luringa]

BeepBoop skrev (1 time siden):

Det er bare et tidsspørsmål før han begynner med fysisk vold. Han har allerede revet deg så langt ned at du ikke engang klarer å se hva han gjør med deg. Dette kommer bare til å bli verre jo lenger du blir, og før eller siden vil han også begynne å rive ned barna dine. 

Du unnskylder alt han gjør mot deg med at han er snill mot barna dine. Han er ikke snill når han terroriserer moren deres. En dag så har han brutt deg ned så mye at du ikke lenger klarer å gå.
Ingenting du gjør vil noensinne bli bra nok for ham. Du tror han slutter hvis du bare jobber hardere for å holde han fornøyd hele tiden, men han kommer aldri til å bli fornøyd, det er ikke det dette dreier seg om. Han er igang med å ta full kontroll over deg, det er det det dreier seg om. Han vet du vil dra hvis han ikke er snill mot barna dine, derfor er han det, foreløpig. Det er en del av kontrollen. Han vil begynne å bruke de mot deg før eller senere.
Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men etter hvert vil de legge merke til hva som skjer. Ikke normaliser dette for dem. Det gir konsekvenser for barn å vokse opp og se sin mor bli behandlet på denne måten, du kommer ikke til å klare å skjule det for de i lengden, og det vil ødelegge deg.

Jeg forstår at det er vanskelig, men barna dine vil få nye venner de kan sove over hos. Og fritidsaktiviter finnes over alt.  Det er en altfor dyr pris å betale for litt barnevakt. Dra til et krisesenter, det er snkk om psykisk vold. En dag vil du møte en mann som respekterer deg. 

Slutt å ta råd fra søstra hans om dette her, hun vil i beste fall ikke forelle det videre til han, men hun står i en lojalitetskonflikt og vil i verste fall ikke være ærlig med deg, og overtale deg til å bli. Hvis du har noen andre venninner, utenfor  hans familie, så prat heller med dem.
 

Ønsker deg det beste, men løp, det kommer til å ødelegge både deg og barna dine om du blir.

 

Dette! Om du skal ta til deg bare ett svar,  så sier dette alt du trenger. Ønsker deg masse lykke til, sender styrkeklemmer. Dette klarer du!

[AnonymBruker]

Hvis dere trives på stedet der dere bor nå, så kan dere vel finne en leilighet eller et hus der? Da får barna dine fortsette på skolen og ha vennene sine, og du kan beholde jobben din.

Det virker som at han du bor med er gått lei, eventuelt at han har funnet en annen, og forsøker å få deg til å være den som avslutter og flytter ut. Veldig barnslig og irrasjonelt hvordan han holder på, med blant annet å kaste de sammenbrettede klærne utover, og til og med spytte på deg. Han høres overhodet ikke god ut.

Anonymkode: 1bc5d...1fa

[AnonymBruker]

Cluster B

Det er en sirkel med mishandling, du må forlate forholdet med en exit plan i det stille, ikke si noe men kom deg vekk uten at han vet.

Anbefaler denne bloggen

https://psykopati.blogg.no/1484655353_ta_aldri_psykopaten_t.html

Anonymkode: 67f89...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for svar. Har tenkt å ta kontakt med krise-senter. Er 3 timer unna. Har pratet litt med ene søsteren hans, som jeg har fått ekstremt god kontakt med ila årene. Hun sier bare at hun har også merket en liten endring på han, å tror at det kansje bare er litt overveldende at vi har komt i hus. (Selv om alt skjedde en god stund etter vi flyttet inn). Har fortalt henne om noen episoder, å hun sier at hun kan ikke kjenne seg igjen i det. 
 

Han har også lange forhold bak seg, å han er veldig god venn med ene x’n enda. (Noe som er helt greit for meg). Hun er også som ett ekstra familie-medlem i familien demmes. Å jeg tenker, var han ikke slik med henne? Hun kunne vel umulig vært så god venn med han og familien om han behandlet henne slik som meg? Hva er det jeg har gjort, som gjør at han behandler meg slik? Er glad for at han ikke har behandlet andre slik, men lurer på hva er det jeg har gjort galt for å fortjene det slik. Eller er har hun kansje opplevd det slik, å tenkt det var greit? 

Jeg har så mye tanker. Kansje jeg bare skal gjøre som han vil hele tiden, å stå på pinne for han. Da er han glad, å ungene mine er fornøyde. Dem elsker å bo her. Har mye venner, startet med nye fritidsaktiviter, endelig har dem en familie. Jeg som aldri har vært borte fra barna før jeg møtte han, har nå «fri» 2-3 ganger i mnd for dem overnatter enten med svigers, søskenbarn eller venner. Skal jeg rive det her bort fra dem? Det virker ikke som dem aner noe som helst. 

Anonymkode: edfe5...799

Dette betyr ingenting , for en dag går han også løs på dine barn, du tenker kanskje at det kommer han ikke til å gjøre, men grensene flyttes hver gang han gjør noe med deg og du ikke tar tilbake. 

Anonymkode: 4537c...745

[AnonymBruker]

Planlegg nøye, pakk i forveien, la unødvendige ting ligge igjen. Ring krisesenteret og ta med deg barna, gjør det når han ikke er hjemme og pakk tingene deres og sett dem på et lager, sørg for at du aldri er nødt til å sette en fot innenfor døra hans igjen! Du har desverre blitt sammen med en psychopat, godt at barna ikke er hans så dere aldri trenger å se han igjen! 

LØØØØØP!!

Anonymkode: cc4e1...5a0

[Solstråle1]

Han har allerede flyttet grensen for psykisk til fysisk vold. Det virker som han er i ferd med å miste kontrollen og det er bare tidsspørsmål når han ikke klarer å holde masken ovenfor barna. Du må gå før det skjer. Det er trist for barna og de vil kanskje ikke skjønne at du går, men den byrden må du ta for dem. 
 

Gå nå, før han klarer å knekke deg mer, du har alt begynt å stille spørsmål om det er noe DU gjør for å fortjene dette. Det er et digert faresignal. 
 

Hvordan har du det rent praktisk, har du jobb og mulighet til å skaffe deg egen bolig? Er du bekymret for hans reaksjon om du bryter? 

[AnonymBruker]

En ting til, ikke snakk med familien hans om han, dem er ikke på din side. 
Dem vil snu ryggen til deg, dem vil framstille deg som gal. 

Anonymkode: 4537c...745

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar. Tror ikke jeg vil bli boende her. Er en relativt liten plass, der alle kjenner alle. En barneskole med typ 80 elever. Men kanskje bare starte på nytt en helt annen plass igjen. Hadde lite/ingen nettverk der vi bodde før, å ungene var overlykkelige når vi flyttet der i fra. 

Anonymkode: edfe5...799

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

For 5-6 år siden kom jeg meg ut av ett grusomt forhold, vi fikk 2 barn sammen. 

Jeg ble alene med barna, og barnefar ville ikke ha samvær. Jeg hadde veldig lite nettverk, og ungene slet mye med at faren plutselig ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. 
 

Etterhvert møtte jeg en ny en. En som framstilte seg som fantastisk fin på alle mulige måter. Vi tok det veldig sakte i starten, etter hvert fikk han møte barna. Vi så hverandre kun i helgene siden vi bodde ett stykke unna hverandre. I feriene tilbringte han hele tiden sammen med oss. Vi fikk møte familien hans, som tok til seg mine barn som dem skulle være sine egne. Vi ble invitert med på ferie sammen med dem. Søsknene hans tok meg veldig i mot. Etter 2 slike fine år, fikk jeg spørsmål om vi ikke skulle flytte til hans hjemsted. Tok en runde med ungene, å dem var veldig tydelige på at dem ville flytte. Vi flyttet, ungene blomstret, jeg fikk meg jobb og livet føltes helt magisk ut ❤️ 

Plutselig ble det endring, sakte men sikkert. Til lykkeligere jeg ble, til mer amper ble han. Etter ungene var lagt pratet han ikke til meg. Plutselig mer kritikk. Jeg ryddet ikke bra nok, ungene mine var bortskjemte og det var min feil. Når ungene var våkne, så var han tidenes ste-pappa. 
 

Jeg tok opp problematikken, fikk beskjed om at det var bare i mitt hode, jeg var for storforlangende. Ukene gikk, han ble enda kaldere mot meg. Tok det opp igjen, da smalt det. Han hevet stemmen sin, slo i veggen. Kalte meg ett utakknemlig fitte-tryne, jeg kom aldri til å finne meg noen så bra som han. Jeg begynte å gråte, fikk beskjed om at jeg var svak å tålte ingenting. Jeg måtte skjerpe meg. Ukene og mndene går, jeg går på eggeskall. 
 

Han starter å klage, på at han ikke får nærhet. Jeg sier at det er vanskelig å gi nærhet til en som tydelig ikke liker meg, får beskjed om at om jeg kansje begynner å gi han mer nærhet så kansje han skal begynne å like meg igjen. Får ofte høre at den dagen jeg respekter han, så får jeg respekt tilbake. Har spurt han om hva han legger i det, han nevner igjen at jeg roter, det er kaos rundt meg, jeg har ikke kontroll på noe, truer med å kaste oss ut om jeg ikke får «kustus» på ungene mine. 
 

Jeg kan stå å brette klær, å han kommer å kaster klærne jeg har brettet utover, spør han hvorfor han gjør det. Han sier at det er så jævla rotete her, så om det ligger klær strødd rundt om kring går vel fint, for det er tydeligvis slik jeg liker det..
saken er at her er jo ikke rotete, om det står ett glass på bordet når jeg legger meg, så kaller han det rot.

For noen uker siden så skulle han ha på noen lister på ett rom han har pusset opp, jeg står å lager middag. Så roper han på meg, jeg komme å flytte det jævla rotet så han fikk plass til å ha på lister. Jeg gikk inn på rommet, å sa at det her er ikke mitt rot, men om han hadde spurt meg fint så hadde jeg faktisk hatt lyst til å hjelpe han. Da smeller det i fra han at jeg må samarbeide, å vi skal være ett team. Svarer han tilbake at det er ikke så gøy å samarbeide med en som forventer at jeg skal slippe alt i hendene når det passer han, å at jeg får aldri hjelp fra han. Da klikker det for han, prøver å kaste en gulv-list etter meg. Jeg snur å springer mot døra, han kommer etter meg å stiller seg forann døra, river telefon og nøkler ut av hendene mine, slenger meg i bakken og spytter på meg. Samtidig som han brøler å kaller meg alt mulig. Etter den episoden er jeg bare ett skall, men han går å skal være så snill, skal ha klem og kos, kommer plutselig hjem med roser osv… 

Fremfor ungene er han fortsatt verdens beste. Jeg vet jeg må gå, men jeg får det ikke til. Har innsett at jeg er sammen med en slags psykopat eller narsissist. 

Anonymkode: edfe5...799

Du må bare bryte opp. Så fort som mulig. Han er ikke bra for deg. 

Anonymkode: 93931...e22

[AnonymBruker]

Menn som er voldelige, fysisk eller psykisk, har somregel lange forhold fordi det er vanskelig å dra. Selvfølgelig merker ikke familie noe, for han er jo kynisk og veldig bevisst på hvordan han fremstiller seg ovenfor andre. Verdens snilleste ute blant folk, men helvete bak lukkede dører. 

Det er en grunn til ordtaket "ulv i fåreklær", "jekyll and hyde" osv. 

Anonymkode: c502d...c8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Menn som er voldelige, fysisk eller psykisk, har somregel lange forhold fordi det er vanskelig å dra. Selvfølgelig merker ikke familie noe, for han er jo kynisk og veldig bevisst på hvordan han fremstiller seg ovenfor andre. Verdens snilleste ute blant folk, men helvete bak lukkede dører. 

Det er en grunn til ordtaket "ulv i fåreklær", "jekyll and hyde" osv. 

Anonymkode: c502d...c8f

Ja, jeg forstår jo nå hvorfor det er vanskelig å dra. Men det jeg reagerer på er at x’n er fortsatt i familien, å hadde han behandlet henne grusomt hadde hun vel ikke vært venn med han eller familien hans? Så tankene mine går å kverner på hva er det jeg har gjort feil, i forhold til henne. 

Anonymkode: edfe5...799

[LillaGorilla<3]

Du risikerer at han en dag tar livet av deg. Eller går løs på ungene. Hva da?

[Cam03]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg forstår jo nå hvorfor det er vanskelig å dra. Men det jeg reagerer på er at x’n er fortsatt i familien, å hadde han behandlet henne grusomt hadde hun vel ikke vært venn med han eller familien hans? Så tankene mine går å kverner på hva er det jeg har gjort feil, i forhold til henne. 

Anonymkode: edfe5...799

Det kan være så enkelt som at hun har blitt veldig god venninne med søsknene hans, eller at han har blitt verre med åra og hun gikk lenge før det eskalerte. Uansett hva grunnen er, så er det ikke noe feil du har gjort.

Han velger å oppføre seg sånn, og på nåværende tidspunkt så velger du å stå i det fordi han oppfører seg bra mot barna dine. Nå er det på tide at du tar et nytt valg og det er å gå. Kom deg vekk, før det eskalerer enda mer.