Fant selvmordsbrev til datteren min.

[moomino]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Altså det hjelper lite å ta kontakt med instanser om hun ikke vil ha hjelp ,bare for å ha sagt det . Åpenbart mange i denne tråden som ikke helt vet hvordan ting fungerer 

Anonymkode: d3870...b36

Men vet at foreldre tar kontakt med helsetjenesten slik så viser de at de prøver, og de kan få veiledning

[AnonymBruker]

Mitt råd av erfaring. Start med Foreldresupport for å få hjelp til å sortere dine egne tanker og bekymringer. Derfra får du gode råd til hva du skal gjøre videre og hvordan du kan håndtere det. Ta det alvorlig. Hilsen en som har vært igjennom dette.

https://mentalhelse.no/fa-hjelp/foreldresupport/

Anonymkode: 59f7b...1b7

[AnonymBruker]

moomino skrev (11 timer siden):

Men vet at foreldre tar kontakt med helsetjenesten slik så viser de at de prøver, og de kan få veiledning

Det hjelper fortsatt ikke om hun ikke vil ha hjelp, da får de ikke gjort noe og nei det er ikke sikkert det hjelper om man velger å gå i mot barnet sitt 

Anonymkode: d3870...b36

[moomino]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det hjelper fortsatt ikke om hun ikke vil ha hjelp, da får de ikke gjort noe og nei det er ikke sikkert det hjelper om man velger å gå i mot barnet sitt 

Anonymkode: d3870...b36

Men uansett har foreldre i det minste spurt om råd osv.  Hvis noe skulle skje

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det hjelper fortsatt ikke om hun ikke vil ha hjelp, da får de ikke gjort noe og nei det er ikke sikkert det hjelper om man velger å gå i mot barnet sitt 

Dine råd må ingen følge, Regner med du er samme person som har kommet med alle de absurde rådene i denne tråden. 
Det tenker og kommer med råd om, vitner om null empati og medmenneskelighet. 

Anonymkode: d5f79...ea6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det hjelper fortsatt ikke om hun ikke vil ha hjelp, da får de ikke gjort noe og nei det er ikke sikkert det hjelper om man velger å gå i mot barnet sitt 

Anonymkode: d3870...b36

Min datter hadde overhodet ikke lyst å si noe til legen. Jeg snakket allikevel med legen på forhånd. Hun ble kalt inn på en time der legen gikk igjennom et spørreskjema og der kom sannheten for en dag uten problemer. 3 dager senere satt vi hos spesialisthelsetjenesten.

Anonymkode: 59f7b...1b7

[AnonymBruker]

Går gjennom noe av det samme selv med et barn på 16 år. Ikke brev, men selvskading, dyp depresjon ect, selv med mange venner, er godt likt, ingen mobbing, midtpunkt og skøyer i vennegjengen. Det er helsestasjon for ungdom som er første linje, mener de at ungdommen trenger mer hjelp enn de kan tilby så henviser de videre til fastlegen som igjen henviser til Bup. Her var det såpass alvorlig at vi fikk god hjelp, og ting gikk veldig fort. Våg å bry deg  TS. Barnet ditt lyver mest sannsynlig, og har skrevet dette selv av uvisse grunner.

Her har vi opplevd flere selvmord, blant annet biologisk far av 16 åringen da hen var 1 år, så jeg tar null sjanser da jeg vet så alt for godt at det kan skje.

Anonymkode: f7f11...738

[AnonymBruker]

Da jeg var tenåring hadde jeg ei i vennegjengen min som skrev selvmordsbrev omtrent annenhver dag, og disse stakk hun "liksom" diskret til oss andre jentene på de minst passende øyeblikkende. Tror alle forstod at det var for å få oppmerksomhet, like mye som den stadige nye hårfargen i rødt, grønt og blått var for å få oppmerksomhet. Hun lever den dag i dag, 25 år senere.

 

Anonymkode: cf623...7eb

[AnonymBruker]

Dette er ikke lett. Jeg tror det aller viktigste er at du snakker med noen som har kompetanse på dette. Vi som er her kjenner ikke datteren din, og vi har bare en liten bit av hele bildet. Du har fått mange merkelige råd her, og noen gode. 

Vis datteren din at du bryr deg, vær sammen med henne. Pass på at hun spiser og sover, si at du er glad i henne. 

Litt off topic, men: jeg har sett at man blir rådet til å spørre noen direkte om de har selvmordstanker. Men hva om man ikke takler å høre sannheten? Det har jeg lurt på. Om personen svarer ja, og blir møtt med «men herregud!»el.l, eller opplever seg som avvist fordi den andre ikke takler å høre det, er ikke det bare enda verre?

Anonymkode: 19731...4f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hei, igår fant jeg noen brev på rommet til datteren min på 16 år. Det var selvmordsbrev, jeg knakk sammen når jeg leste de. Har prøvd å snakke med hun men hun sier bare at hun fant de å at det ikke var hennes. Hva i alle dager skal jeg gjøre?? Hvem skal jeg kontakte? Hun er en oppegående jente som smiler å ler hver dag, ute med venner å spiller fotball. 

 

Noen tips?

Anonymkode: 7f3c4...496

Jeg hadde ringt dps med en gang og fulgt henne opp. 

Står i lignende situasjon, det er grusomt, men utrolig viktig å ta på alvor!

Lykke til❤️

Anonymkode: ab3e5...7cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hun lever den dag i dag, 25 år senere.

Hun lever i dag, men hvor mange andre er det som ikke lever i dag pga selvmord? 
Du kan ikke levere din historie som ett godt råd til andre. 

Merkelig 

Anonymkode: d5f79...ea6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Altså det hjelper lite å ta kontakt med instanser om hun ikke vil ha hjelp ,bare for å ha sagt det . Åpenbart mange i denne tråden som ikke helt vet hvordan ting fungerer 

Anonymkode: d3870...b36

Jeg syns det var svært nyttig å ta kontakt med foreningen for å forebygge selvskading og selvmord. De ga meg som mor mange råd som jeg kunne forholde meg til, knyttet til vår situasjon. 

Anonymkode: 239fc...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Da jeg var tenåring hadde jeg ei i vennegjengen min som skrev selvmordsbrev omtrent annenhver dag, og disse stakk hun "liksom" diskret til oss andre jentene på de minst passende øyeblikkende. Tror alle forstod at det var for å få oppmerksomhet, like mye som den stadige nye hårfargen i rødt, grønt og blått var for å få oppmerksomhet. Hun lever den dag i dag, 25 år senere.

 

Anonymkode: cf623...7eb

Hvorfor trengte hun oppmerksomhet? Hva med livet hennes var så ille at dette var måten hun kommuniserte det på? 

Var det først om hun døde hun virkelig trengte hjelp? 

Hvordan har livet hennes sett ut i de 25 årene?

Jeg kjente også to som utrykte fortvilelse og desperasjon på denne måten. Begge hadde blitt seksuelt misbrukt hjemme. En tok livet av seg. Andre var rusavhengig i mange år. Tenk om noen (voksne) hadde tatt de på alvor. 

Anonymkode: bd41b...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg skrev selvmordsbrev som tenåring flere ganger, uten at jeg hadde tanker eller planer om å faktisk gjøre noe. Mange tenåringer driver med sånt for oppmerksomhet, det er normalt. 

Anonymkode: 17711...221

Oppmerksomhet? 

Skrev du selvmordsbrev og sendte det i posten til noen da? La du det på kjøkkenbordet for noen å lese? Publiserte du i avisa?

Eller holdt du dem skjult i låst dagbok, godt gjemt bakerst i skapet blant klær dine foreldre aldri ville tenkt å sjekke? Brev så mange ganger brettet sammen til en bitteliten kube, lagt oppi dine egne pensko som var lagt bort i skapet til neste 17. mai? 
Brev du satte fyr på? Brev du la i vann og rev til full oppløsning? Brev du spiste etterpå? 
Skrev du brev for oppmerksomhetens skyld, brev, hvor alle tegn til brev var borte rett etter de ble skrevet? Ja, da tenker jeg man søker oppmerksomhet... eller?

Jeg har fremdeles mange av brevene (skrev tidligere at jeg sparte på alle, men jeg sparte altså på alle jeg ikke fjernet fra jordas overflate, tenkte ikke på å utdype det). 

Oppmerksomhet var det siste jeg ønsket.

Vil du vite om arrene jeg har over hele kroppen min? Selvpåførte arr. Tenker du det også er søken etter oppmerksomhet?

Jeg gikk alltid tildekket, ingen visste noe som helst. Jeg sa jeg var kald om noen spurte. En typisk frysen person.
Aldri om jeg ville noen skulle se smerten min. Smerten, den innvendige, som var så uutholdelig at den måtte UT, i en svart og mørkt stund uten kontroll. Kniver, steiner, kvister, negler, tenner, alt i nærheten. Det var intens stille gråt og stille skrik. Krøket sammen i fosterstilling, skjelvende, vuggende, så hardt grep om egne armer at det gikk hull på huden, så hardt grep om håret at jeg dro det ut. Smerten min var så uutholdelig. Den innvendige smerten, aldri har jeg kjent noe så smertefullt. Noe så intenst mørkt og ukontrollert. 

Noen skriker eller gråter når de har vondt, og det hjelper for dem. Noen skriker i stillhet, gråter stille, og for noen er smerten så uutholdelig at det må ut på andre måter. Man har ulike måter å uttrykke smerte på - ikke for at andre skal se den, men for å overleve.

Anonymkode: 74219...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Da jeg var tenåring hadde jeg ei i vennegjengen min som skrev selvmordsbrev omtrent annenhver dag, og disse stakk hun "liksom" diskret til oss andre jentene på de minst passende øyeblikkende. Tror alle forstod at det var for å få oppmerksomhet, like mye som den stadige nye hårfargen i rødt, grønt og blått var for å få oppmerksomhet. Hun lever den dag i dag, 25 år senere.

 

Anonymkode: cf623...7eb

Men en tenåring som gjør dette HAR problemer. Ingen som har det bra gjør sånt. Det skjønner vel du også? Ganske åpenbart at denne jenta ikke hadde det godt, og hadde behov for å bli sett og hjulpet. Men siden hun ikke faktisk tok livet sitt så var det ikke så viktig å hjelpe henne da eller?

 

Anonymkode: a931d...d91