Fant selvmordsbrev til datteren min.

[exictence]

Er du sikker på det var hun som hadde skrevet det?

Hun sa at det var en annen?

[AnonymBruker]

Goodtimes skrev (1 time siden):

Kan jo være at moren var der inne for å rydde rommet. 
Om du hadde sett et slikt brev når du hadde rydda, hadde du bare latt det ligge???

Ta en prat med henne. Hva trigger slike tanker som dette? 
Er det noe dere kan gjøre sammen for å løse problemet? 

Jeg har aldri rydda rommet til en 16-åring, og jeg ville aldri krenket privatlivet hennes.

Jeg snakker mye med barna mine, og jeg regner med at ts også gjør det. Hvis det ikie er noen andre tegn på at noe er galt ville jeg lagt det ligge. 

Anonymkode: 196d7...203

[AnonymBruker]

Jeg hadde i hvert fall logget ut av denne tråden og en del av menneskene som følger med bak tastaturet sitt. Når noen av rådene du får går i å la det ligge og slutte og snoke, så blir jeg seriøst redd for verden. 

Anonymkode: 1aedd...91e

[AnonymBruker]

Det må tas på alvor. Her må TS følge ekstremt godt med og som ei annen påpeker, så bruke ekstra tid på datteren. Ta henne med et sted, snakke ut, få med fastlegen, osv.

Hvis det er snakk om mobbing på skolen eller lignende, så må også det tas tak i med skolen hvis man vil. Jeg har en annen fremgangsmåte, har alltid sagt til mine to tenåringer at det er bare å si ifra hvis noen mobber dem, så juler jeg opp hele dritten bare. Jeg er en far og er helt brutal på det området. For meg er trussel om fengsel, rene ferien i forhold til at noen skal røre mine tenåringer enten med mobbing eller noe annet. 

 

Anonymkode: 9fd3c...adb

[kikio]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, får være grenser til hysteri

Anonymkode: 55d87...d0c

Man finner et selvmordsbrev, og du mener man er hysterisk som handler??

[AnonymBruker]

Goodtimes skrev (1 time siden):

Kan jo være at moren var der inne for å rydde rommet. 
Om du hadde sett et slikt brev når du hadde rydda, hadde du bare latt det ligge???

Ta en prat med henne. Hva trigger slike tanker som dette? 
Er det noe dere kan gjøre sammen for å løse problemet? 

Man rydder vel neppe rommet for en 16-åring.

Anonymkode: 4d04d...4e1

[Irja]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skrev selvmordsbrev som tenåring flere ganger, uten at jeg hadde tanker eller planer om å faktisk gjøre noe. Mange tenåringer driver med sånt for oppmerksomhet, det er normalt. 

Anonymkode: 17711...221

Helt normalt er det vel ikke.

[JeAnetteDahl]

Jeg skal ikke påstå at jeg sitter med fasiten, eller at noen nødvendigvis skal relatere seg til eller tolke dette ut fra mine erfaringer. Jeg mistet samboeren min i selvmord for fem år siden. Det er et åpent sår som aldri blir helt lukket. Det finnes ingen fasit og ingen universell kur for hvordan man håndterer noe slikt.

Samboeren min fikk MS og vi visste at helsen og livskvaliteten gradvis ville forverres. Det førte til en dyp depresjon og sterke selvmordstanker. Å se den man elsker brytes ned foran seg er både traumatisk og hjerteskjærende. Midt oppi dette traff også covid-pandemien, og tilværelsen ble enda mørkere. Det kom aldri noe brev, ingen beskjed og ingen avskjed. Selv om jeg innerst inne forsto hvilken vei det gikk, var det ingen konkrete ord å holde fast i.

Tre uker etter at samboeren min gikk bort, valgte også lillesøsteren min å avslutte livet 💔

Når det gjelder lillesøsteren min, har jeg i ettertid forstått at brev, notater og lignende ofte er et rop om hjelp. Samtidig er det vanskelig for mange å åpne seg og kjenne på de følelsene de bærer på. Ikke alle har den samme evnen eller modenheten til å sette ord på følelsene sine, forstå dem eller bearbeide dem.

Ofte er ikke selvmord nødvendigvis en ønsket løsning for dem som sliter, men en måte å slippe unna en smerte som føles uutholdelig. Det kan være tomhet, ensomhet, utfordringer på skolen, sorg, anger eller selvhat som langsomt spiser dem opp innenfra. Mange synes det er vanskelig å snakke om det.

Det som kan hjelpe, er å være til stede. Å være synlig. Å vise omsorg, trygghet og omtanke. Ikke alltid gjennom tunge samtaler om følelser eller selvmordstanker, men ved ganske enkelt å være der. Gjøre ting sammen. Tilbringe tid sammen. Vise at personen er viktig, verdsatt og elsket.

Når mennesker føler seg trygge, forstått og sett, kan det også bli lettere for dem å åpne seg. Da blir det ofte langt enklere å ta imot hjelp, enten fra familie, venner eller helsevesenet. Mange trenger ikke nødvendigvis råd eller løsninger med en gang, de trenger først og fremst å kjenne at noen er der for dem, uten å bli dømt eller bli uglesett.

Jeg pleier å tenke at selvmord er en permanent løsning på det som ofte oppleves som et midlertidig problem. Selv om smerten kan føles endeløs der og da, kan situasjonen endre seg med tid, støtte og hjelp. Et problem som kan løses med tid, tilstedeværelse eller ressurser, er i mange tilfeller ikke et uløselig problem, men en utfordring som kan bearbeides og overvinnes. Derfor er det så viktig at mennesker som har det vondt, ikke blir stående alene med byrden sin. Det løser ikke nødvendigvis alt, men det kan bety mer enn man tror. Noen ganger kan det lette på smerten, dempe de mørkeste tankene og gi personen en grunn til å holde ut litt til.

Til slutt vil jeg også anbefale å snakke med skolen, lærere og gjerne andre foreldre. Det hender ofte at de har sett eller fanget opp ting som ikke nødvendigvis er synlige hjemme. Barn viser ikke alltid de samme sidene av seg selv i alle miljøer. Mange synes også det er lettere å åpne seg for andre voksne enn foreldrene sine. En lærer, trener, helsesykepleier eller en annen trygg voksen kan noen ganger få innblikk i tanker og følelser som barn ikke klarer eller ønsker å dele hjemme. Derfor kan et godt samarbeid mellom hjem, skole og andre omsorgspersoner være svært verdifullt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei, igår fant jeg noen brev på rommet til datteren min på 16 år. Det var selvmordsbrev, jeg knakk sammen når jeg leste de. Har prøvd å snakke med hun men hun sier bare at hun fant de å at det ikke var hennes. Hva i alle dager skal jeg gjøre?? Hvem skal jeg kontakte? Hun er en oppegående jente som smiler å ler hver dag, ute med venner å spiller fotball. 

 

Noen tips?

Anonymkode: 7f3c4...496

Uansett om dette er skrevet av henne eller av noen andre, så er det fortsatt alvorlig. Det kan i verste fall gå utover liv. Om hun blir irritert eller ei får ikke hjelpe, dette er ikke en normal ting å finne på rommet til en datter eller en sønn. 

Det er skremmende at hun har et selvmordsbrev liggende på rommet sitt.

Anonymkode: d0d69...18c

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skrev selvmordsbrev som tenåring flere ganger, uten at jeg hadde tanker eller planer om å faktisk gjøre noe. Mange tenåringer driver med sånt for oppmerksomhet, det er normalt. 

Anonymkode: 17711...221

For noen sprø råd her inne 🫢🤯😳

Datteren din sier hun bare fant dem, det er selvsagt ikke sant.

Det er ikke friskt eller normalt. 
 

Jeg hadde tatt kontakt med psykolog og fastlege. 

[AnonymBruker]

Syns det er skremmende at folk skriver at det er normalt å skrive selvmordsbrev.

Vil nå si det er et tegn på at personen roper om hjelp, og en burde ta tak i det, snakke med helsepersonell osv for å komme til buss i det.

Anonymkode: 5efcf...a54

[AnonymBruker]

exictence skrev (2 timer siden):

Er du sikker på det var hun som hadde skrevet det?

Hun sa at det var en annen?

Ja, hvorfor i alle dager skulle hun hatt selvmordsbrev på rommet sitt som ikke var hennes? 

Anonymkode: 7f3c4...496

[AnonymBruker]

Enig i at du bør spørre henne rett ut om hun har tanker om å ta sitt eget liv. Spør henne også om hva som kunne ha hjulpet henne, uansett hvor urealistisk det er, for da får du en forståelse av hvor problemet ligger.

Når man er ung, ser man ofte ikke løsninger på problemer. Man har ikke nok livserfaring til å vite at ting går over og livet blir annerledes. Hjelp henne til å se løsninger og si at du skal kjempe for henne og ikke kommer til å gi deg før hun får det bedre.  Noen ganger trenger man at andre står opp for en og "tar kampen", fordi man ikke har krefter igjen selv.

Anonymkode: 8a3ea...556

[AnonymBruker]

Noen barn har lyst til å dø fordi de ikke finner andre løsninger på problemene sine. Det er bare ett uttrykk for at de vil bort fra situasjonen. Andre igjen er dypt deprimerte og veldig mørke tanker. 

Uansett om det er det ene eller det andre så er det alvorlig og fortjener å bli tatt på alvor. 

Det er ting man må snakke om. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var 12 år, jeg ble ledd av da jeg forsøkte og ikke fikk det til. Så med mindre du ler, avfeier eller blir sint så tror jeg ikke du kan gjøre noe galt i å faktisk snakke med henne. 

Selv om hun ikke vil innrømme at det er hennes så burde du snakke med henne om det generelt da, hva hun hadde trengt om hun var i en slik situasjon for eksempel. Hvis hun ikke vet så kan du foreslå å gjøre mer ting sammen for eksempel. 

For meg var de viktigste i livet mitt på den tiden de som alltid var der. De trengte ikke fikse alle problemene mine, men at de alltid var der og var med meg om jeg trengte de. Hadde jeg ikke hatt en tante jeg kunne løpe ned døren til når tid som helst så hadde jeg ikke vert her i dag. Det jeg husker aller best var at hun laget mat til meg. Noen ganger trenger man bare slike mennesker i livet sitt. 

Hvis ikke du kan være ett slikt menneske for datteren din så prøv å pass på at hun har noen andre som kan være det. 

Anonymkode: cd965...a2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Synes man skal la vær å rote i barnas saker når de er så gamle. Og ville latt dette ligge. Får være grenser på hysteria

Anonymkode: 55d87...d0c

Ser du har svart hele 4 ganger på side 1 her. Du mener altså at det er hysteri å ta et selvmordsbrev på alvor? Når hadde du reagert da? Når hun hang der? Synes du kommer med litt farlige råd her, og synes kanskje du burde roe ned.

Anonymkode: c7a3a...c19

[Mizzy]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nei, får være grenser til hysteri

Anonymkode: 55d87...d0c

Hysteri, hvordan da? Det hender at folk tar livet sitt og ikke har vist NOEN tegn på forhånd. 

[AnonymBruker]

Dette bør du ta på største alvor.

Om hun ikke har direkte selvmordstanker, så er det uansett et rop om hjelp.

At hun benekter at det er hennes, kan være en forsvarsmekanismer. 

Er du usikker på hva du skal gjøre, så kontakt helsevesenet for råd, ikke her på kg hvor enkelte ikke tar det seriøst. 

Anonymkode: 1d0f7...8a8

[AnonymBruker]

Altså det hjelper lite å ta kontakt med instanser om hun ikke vil ha hjelp ,bare for å ha sagt det . Åpenbart mange i denne tråden som ikke helt vet hvordan ting fungerer 

Anonymkode: d3870...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Altså det hjelper lite å ta kontakt med instanser om hun ikke vil ha hjelp ,bare for å ha sagt det . Åpenbart mange i denne tråden som ikke helt vet hvordan ting fungerer 

Anonymkode: d3870...b36

Men da viser man som forelder at man i hvertfall prøver, bryr seg og har lyst til at du skal få det bedre.. Man prøver da virkelig ALT før man gir opp barnet sitt. 

Anonymkode: abd63...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

La det ligge. 

Anonymkode: 55d87...d0c

Eh nei!

Anonymkode: f03a6...2d4