Barn som ikke finner foreldrene sine

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde en sår ting på Ikea i vinter.

En gutt på 3-4 år småløp rundt og skrek hysterisk, mens en ung kvinnelig ikeaansatt gikk etter og forsøkte å gripe tak i ham mens hun lo.

Jeg ble forbanna jeg da. Og ba henne få tak i noen med bedre vett en henne selv - da tok hun opp telefonen og ringte og ba om hjelp. Kom en mer voksen person og forsøkte å snakke til den stakkars gutten i enn hyggelig tone, men gutten fortsatte med å løpe rundt som et jaget dyr - antageligvis forstod han ikke norsk. Så i tilegg til å ha mistet sine foreldre, så opplevde han redselen ved at mange voksne forsøkte å gripe ham og snakke til ham på et uforståelig språk.

Når folk tar med seg barn på sånne steder, så må de se etter dem - barna er foreldrenes ansvar.

[Gjest Gjest]

Til alle dere foreldre som bruker LEKETØYSBUTIKKEN som barnevakt når dere selv er å handler - Ikke gjør det 

←

Nå er det vel heldigvis et fåtall av foreldre som gjør det, men er klar over at enkelte bruker lekebutikken som barnevakt.

Det kunne ikke falle meg inn å gjøre det.

Jeg må si meg enig i at det er lurt med tlf.nr på armen, men ikke la det være en erstatning for at dere ikke ser til barna deres.

←

Tror nok at de foreldrene som er så ansvarlige at de skriver tlf nr på armen til barnet er såpass ansvarlig at de ser på det som en erstattning for å se etter barna.

[Gjest Gjest]

Helt forferdelig å lese om slike ting, det kunne ikke falle meg inn å la ett sekunds uoppmerksomhet føre til at jeg ikkke finner igjen gutten min på tre år, det er mitt største mareritt, at han vil forsvinne en plass, uansvarlige foreldre!!!! barnevernet burde blitt rappotert til om slike ting langt oftere!

[Gjest Gjest]

Helt forferdelig å lese om slike ting, det kunne ikke falle meg inn å la ett sekunds uoppmerksomhet føre til at jeg ikkke finner igjen gutten min på tre år, det er mitt største mareritt, at han vil forsvinne en plass, uansvarlige foreldre!!!! barnevernet burde blitt rappotert til om slike ting langt oftere!

←

Nå var vel du unødig kritis til foreldre her.

De fleste foreldre passer godt på barna sine, men de fleste vet jo også at de små har veldig raske ben. Det skal ikke mye til for at en liten tass ser sitt snitt til å løpe avgårde selv om det er de fleste foreldres mareritt å miste barna sine.

Det finnes desverre noen ekstreme tilfeller som nevnes her, men de tilhører ikke flertallet av foreldre.

[Gjest hhhh]

Hei.

Min datter er en sånn som alltid stikker av. Vi må passe på med haukeblikk og hun er 5 år. Vi vurderte å reise på ferie utenlands,men fant ut at vi ikke kan det før hun blir større -fordi hun ALLTID stikker av. Enda vi prater om hvor farlig det er og hvor redd vi blir osv. Det har alltid gått bra,men alle barn er faktisk ikke like rolige. :-)

Ellers er hun en flott jente..men litt rampete.

[Gjest hhhh]

...forøvrig tror jeg ikke barnevernet synes vi er dårlige foreldre av den grunn. Det var da fryktelig bastant.

[Gjest Miloine]

Tror nok at de foreldrene som er så ansvarlige at de skriver tlf nr på armen til barnet er såpass ansvarlig at de ser på det som en erstattning for å se etter barna.

←

du mener vel, IKKE ser på det som....

Dette med at barn stikker av kan skje hvem som helst, uansett om du er påpasselig eller ikke!

Men de som bevisst setter igjen barna i leketøysbutikken, eller de som ikke blir "hysteriske" når barnet er borte på et kjøpesenter eks. har jeg ikke noe til overs for.

[Gjest Gjest]

At barn kn stikke av er ganske vanlig, men like grusomt de gangene det skjer. Opplevde en gang at storebror på 4 løp sin vei mens jeg holdt babystolen til babyen og hadde åpen bil. Vi var på kjent sted, og han løp rett inn i heisen og trykket igjen. Opp kom tom heis....

Gikk heldigvis bra, men ansvarlig vil jeg likevel påstå at jeg er.

Husker selv at jeg ble borte fra mine foreldre om liten, og det var grusomt. Steder hvor man ropes opp er om regel ganske store, og at ikke alle kommer etter 2 minutter kan så absolutt ha sin naturlige forklaring.

[Gjest Shadowlyn]

Barn kan være fæle til å stikke av sånn.

Da jeg og familien var på danskebåten for mange, mange år siden, kikka ikke foreldrene mine bort i et sekund og jeg var borte. Leita livet av seg i alle etasjer men fant meg til slutt. Hadde kommet meg nesten ned til bildekket.

[Gjest Gjest]

Våre tvillinger, lille Johan Filatius og Carl-Georg, 4 år, roter seg stadig bort på IKEA på Slependen. Sist måtte damen rope dem opp i høytaleranlegget og det var ikke gøy!

[Gjest Miloine]

Huff, jeg husker med gru jeg var på H&M en gang da sønnen min var ca. 5 år. Jeg slapp han aldri av syne, men mellom reolene av klær i klesbutikken var han borte!

...må jeg forklare følelsen, nei tror ikke det...

Sønnen min hadde da en heliumsballong som han dro med overalt, også da, jeg har aldri vært så glad for å se den ballongen stikke opp mellom kleshaugene

Huff, det er fort gjort med småtasser

[Gjest Miloine]

Våre tvillinger, lille Johan Filatius og Carl-Georg, 4 år, roter seg stadig bort på IKEA på Slependen. Sist måtte damen rope dem opp i høytaleranlegget og det var ikke gøy!  

←

stakkars dame da

Endret 19. april 2006 av Miloine

[Gjest Gjest1]

Jeg trodde jeg hadde mistet min datter en gang da hun var fire. Hun derimot hadde det veldig gøy med å leke gjemsel mellom klesstativene i en klesbutikk.

Etter det har vi en regel om at ingen av oss går ut av butikken vi er i før vi har funnet hverandre og går ut sammen. Og den har fungert utmerket.

[tåkedott]

jeg har ofte sett barn som har kommet bort fra foreldrene sine på kjøpesenter og liknende, og det jeg reagerer på er ikke at ungene har kommet bort fra foreldrene, barn er nysgjerrige og selv om de er små kan de være utrolig raske, og da er det fort gjort å komme bort fra foreldrene. det jeg reagerer på er at så mange folk kan gå forbi et barn som har mistet foreldrene, gråter og er redd, dette er noe jeg har sett ofte. et barn står og gråter og roper på mamma eller pappa, og de voksne går bare rett forbi, omtrent som om barnet ikke var der...

Selv tar jeg meg bestandig tid til å hjelpe barnet med å finne tilbake til foreldrene. jeg setter meg ned på huk og spørr først om hva som er galt og at jeg kan hjelpe h*n med å finne mamma eller pappa. enten tar barnet meg i hånden, eller jeg løfter opp barnet (kommer jo an på størrelsen) og jeg fortsetter å prate med barnet. Og jeg har aldri opplevd at barnet har fått kjeft for å ha kommet bort fra foreldrene.

de fleste mødre jeg har overlevert barn til har vært kjemperedde og blitt kjempelettet og takket meg masse for jeg har funnet barnet deres.

det å få en takk for å ha gjort dette og å se barnet skravle i vei, og vinke hadet til "den snille jenta", lyser opp dagen min!

når jeg og min bror var barn, hadde mamma sydd på lapper med navn, telefonnummer og adressa på alle klærne våre. samt at hver gang vi dro på et kjøpesenter var det første de gjorde å vise oss informasjonsskranken, så om vi rotet oss bort kunne vi spørre en voksen om å ta oss med dit så ropte de opp mamma og pappa.

vi hadde også et spesielt plystresignal i familien. For når man er i en butikk med mange folk, er det ikke lett å høre om det er dine barn eller andre barn som roper "mamma" eller "pappa"

dette var en måte som bestandig fungerte for oss.

om jeg er med pappa på butikken, og han må ha tak i meg bruker han fortsatt plystresignalet sitt, og jeg reagerer fortsatt på det til tross for at jeg snart er 20 år...

[Gjest Miloine]

Jeg trodde jeg hadde mistet min datter en gang da hun var fire. Hun derimot hadde det veldig gøy med å leke gjemsel mellom klesstativene i en klesbutikk.

Etter det har vi en regel om at ingen av oss går ut av butikken vi er i før vi har funnet hverandre og går ut sammen. Og den har fungert utmerket.

←

Jepp, jeg har alltid sagt til sønnen min (når han var liten) eller nå når jeg passer tantebarn eller venninners barn, at OM vi blir borte fra hverandre så skal vi gå til et bestemt sted å stå der - ikke gå ut av butikken.

Vi bestemmer oss alltid for et bestemt sted vi skal møtes, dersom vi skulle bli borte fra hverandre.

[Gjest Miloine]

kom 2 gng. etterhverandre - slettet Endret 19. april 2006 av Miloine

[Gjest Embla s]

Jeg jobbet et sted hvor påfallende mange barn mistet foreldrene sine. Jeg utviklet etterhvert en egen "radar" for disse barna, ganske lett å se egentlig. De ser så redde ut samtidig som de prøver å være tøffe og late som ingen ting. Jeg brukte å huke tak i de og snakke med de samtidig som jeg fikk ropt opp foreldrene. Det var alltid utrolig lett å se at det var foreldrene som kom - halv-hysteriske uttrykk og en enorm lettelse når de endelig fikk se ungen sin...

Syns det er utrolig semmert å rakke ned på foreldre som mister barnet sitt på overfylte steder. Det har ikke nødvendigvis sammenheng med det å passe på.

Har selv opplevd på ferie i et annet land med mange voksne og barn, at to av barna pluttselig var langt foran oss andre i en overfylt gågate. Vi voksne gikk litt spredt i to-tre grupperinger og trodde barna var nær en annen gruppering. Da jeg skjønte sammenhengen løp jeg oppover med hjertet i halsen, og klarte å huke fatt i de rett før de skulle til å valse over en traffikert vei.

[Gjest Gjest1]

Vel. Nå er det ikke så lenge siden jeg leste at foreldre bruker vaktene på kjøpesentre som barnevakter. Skulle ønske jeg fant en link, men det gjør jeg ikke. Helt utrolig hvor tankeløse enkelte er.

[Gjest Vinga]

En gang hørte jeg en historie om en liten gutt på rundt to år som ble borte fra foreldrene sine på danskebåten.

Han ble aldri funnet.

Ikke alle historier med lykkelig utgang... Får vondt i magen og klump i halsen hver gang jeg tenker på den lille gutten som antakeligvis falt i vannet og druknet.

[Knurr]

Dette er en del år siden, jeg tror jeg gikk på barneskolen, men fortonte seg litt marerittaktig. Pappa hadde hentet meg og en venninne på speidern, og på vei hjemover oppdaget vi en ni-tiårs gutt som sto på en veranda i femte etasje med et spedbarn i armene og gråt - i bare t-skjorte midt på vinteren.

Etter litt om og men ble det klart at moren hadde gått på butikken på hjørnet og ikke kommet hjem ennå, men det må ha vært timevis siden ettersom butikken for lengst hadde stengt. Han sa han hadde en bror på to år som hadde falt og slått seg stygt, og min sykepleier far ble ganske forbannet og ikke så rent lite bekymret.

Han gikk opp i leiligheten for å undersøke lillebroren, og mens han sto og tok av gutten t-skjorta (så visst ut som en skulder ute av ledd eller noe) kom mora inn. Hun skjønte ikke et kvekk norsk, og var fullstendig hysterisk. Ringte politiet og i det hele tatt - stakkars pappa holdt jo på å bli arrestert, hadde det ikke vært for at mora luktet alkohol.

Skjønner jo at en fremmed mann i stua som kler av barna dine kanskje ikke er yndlingsvisjonen, men iskalde barn med brukne lemmer som mora har stukket av fra?