Barn som ikke finner foreldrene sine

[Gjest Miloine]

Syns det er utrolig semmert å rakke ned på foreldre som mister barnet sitt på overfylte steder. Det har ikke nødvendigvis sammenheng med det å passe på.

←

Ja, jeg er veldig enig i det du sier!

Da jeg fant det gråtende barnet på 17 mai tenkte jeg jo veldig mye på moren som så klart var fortvilet. Dette er fort gjort uansett om man er påpasselig eller ikke, som jeg også har nent tidligere.

Jeg har selv hatt sønnen min ute av synet og det var tvert i mot noen behagelig opplevelse, og han forsvant på 1 sekund - jeg våkte han jo med falkeøyne.

Man skal ikke tro at alle som mister barnet sitt av synet er dårlige foreldre, men de som ikke reagerer på at deres eget barn blir ropt opp i høytaleren på et eks. et kjøpesenter, uten å reagere - der mener jeg det er noe feil.

Endret 19. april 2006 av Miloine

[Gjest Gjest]

Dette er en del år siden, jeg tror jeg gikk på barneskolen, men fortonte seg litt marerittaktig. Pappa hadde hentet meg og en venninne på speidern, og på vei hjemover oppdaget vi en ni-tiårs gutt som sto på en veranda i femte etasje med et spedbarn i armene og gråt - i bare t-skjorte midt på vinteren.

men iskalde barn med brukne lemmer som mora har stukket av fra? 

←

Helt grusomt hvordan disse ungene må ha hatt det. Ufattelig at noen kan gjøre noe sånt.

Men at det er fort gjort på et kjøpesenter, det kan jeg skrive under på. Jeg slapp faktisk ikke mine av syne engang. Vi reiste oss fra et kafebord for å gå da yngstemann, av en grunn jeg ikke husker nå, slo seg fullstendig vrang. Fortsatt på bleiestadiet, men ute av vogna. Den eldste begynte å rusle i den rettningen hun visste at vi skulle i. Mens den yngste begynte å løpe i motsatt rettning. Der sto mor på midten med et hode som spant rundt på skuldrene. Jeg ropte etter den eldste mens jeg begynte å løpe etter den yngste. Regnet med at det var rett aksjon for å få oss samlet på raskest mulig måte igjen. Men eldstemann hørte meg ikke. Og når jeg innhentet yngstemann la han seg på gulvet og vred seg unna når jeg ville plukke ham opp. Fikk ham da opp og med ungen på armen løp jeg etter den eldste som hadde kommet ufattelig langt unna og nå hadde oppdaget at jeg ikke var der. Hun strigråt. Jeg hadde full panikk selv om jeg så henne. Så ble hun fanget opp av en voksen dame som begynte å leie henne i rettning av informasjonen, men jeg hadde ikke oppfattet at informasjonen var i den rettningen. Og begynte å bli redd for at hun skulle dra med seg ungen langt på leting etter den bortløpte moren. Vi nådde informasjonen omtrent samtidig og alt løste seg. Men for et sjokk.

I Kristiansand dyrepark forsøkte jeg å få kontakt med et hysterisk barn. Skrek av alle krefter mens han løp desperat rundt. Jeg bøyde meg og forsøkte å få øyekontakt og pratet til ham før jeg strakte ut en arm for å røre armen hans. Men han var helt sanseløst vettskremt. Skjønte jo etter hvert at han ikke forsto et ord jeg sa. Hadde sikkert fått strenge formaninger om fremmede. Da jeg skjønte at å forsøke å stoppe ham bare skremte ham mer holdt jeg meg i nærheten og forøkte å få kontakt mens jeg speidet etter mor. Hun kom ikke så veldig lenge etter og minst like hysterisk hun. Jeg er helt håpløs selv. Holder på å begynne å grine hver gang jeg ser unger på den måten. Kan så inderlig godt sette meg inn i panikken. Tror faktisk den føles nesten like sterkt for stor som for liten.

[Gjest Gjest]

Barna til min ene søster var alle av de typene som løp fritt rundt i butikkene når de var små. Det fikk de faktisk lov til av foreldrene

Jeg husker spesiellt en gang da min søster og jeg var i en klesbutikk. Søster hadde da med sin sønn som var 4 - 5 år, jeg hadde med mitt barn som bare var ca 4 mnd. Søster skulle prøve klær, å jeg skulle passe på gutten hennes så lenge. Han sprang mellom klesreoler, inn i prøverom som var opptatt, og ville ikke høre på meg i det hele tatt. Jeg kunne ikke løpe etter gutten i butikken med barnevogn på slep (jeg forlot jo ikke barnet mitt), så til slutt ga jeg opp å lot gutten løpe å tenkte at det ansvaret der tok ikke jeg. Men jeg bestemte meg for at det var siste gang jeg dro til byen når søsters barn var med, det ble rett og slett for stressende for meg.

[Gjest Gjesta]

ja dette har jeg opplevd flere ganger, senest nå i påsken.

[Daria]

vi hadde også et spesielt plystresignal i familien. For når man er i en butikk med mange folk, er det ikke lett å høre om det er dine barn eller andre barn som roper "mamma" eller "pappa"

dette var en måte som bestandig fungerte for oss.

om jeg er med pappa på butikken, og han må ha tak i meg bruker han fortsatt plystresignalet sitt, og jeg reagerer fortsatt på det til tross for at jeg snart er 20 år...

←

Vi hadde også plystresignal -særdeles effektivt. Snur meg fortsatt automatisk hvis jeg hører noen plystre på den måten...

[Gjest Piper]

Helt forferdelig å lese om slike ting, det kunne ikke falle meg inn å la ett sekunds uoppmerksomhet føre til at jeg ikkke finner igjen gutten min på tre år, det er mitt største mareritt, at han vil forsvinne en plass, uansvarlige foreldre!!!! barnevernet burde blitt rappotert til om slike ting langt oftere!

←

Tror du virkelig barnevernet hadde tatt seg tid til å eventuelt fjerne barna fra foreldrene, fordi barnet/barna forsvant for de i noen minutter? Jeg vil nå si at det ville vært missbruk av barnevernet da, for de har da virkelig viktigere ting å bruke tiden sin på.

Tror heller ikke de hadde giddet å gjøre noe, om noe så hysterisk som deg hadde ringt til de. Men du hadde vel klart å lage en kjempe historie ut av noe slikt, siden du er så dramatisk som det du er. Men men, enkelte av oss må jo være dramaqueener også.

Og en annen ting, det er komplett umulig å holde øyet med barnet ditt hvert sekund, for da ville du ikke fått handlet eller gjort noe annet når barnet ditt var med. Eller handler du i blinde, fordi øynene dine er påklistret på barnet?

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde en sår ting på Ikea i vinter.

En gutt på 3-4 år småløp rundt og skrek hysterisk, mens en ung kvinnelig ikeaansatt gikk etter og forsøkte å gripe tak i ham mens hun lo. 

Jeg ble forbanna jeg da.    Og ba henne få tak i noen med bedre vett en henne selv - da tok hun opp telefonen og ringte og ba om  hjelp.  Kom en mer voksen person og forsøkte å snakke til den stakkars gutten i enn hyggelig tone, men gutten fortsatte med å løpe rundt som et jaget dyr - antageligvis forstod han ikke norsk.  Så i tilegg til å ha mistet sine foreldre, så opplevde han redselen ved at mange voksne forsøkte å gripe ham og snakke til ham på et uforståelig språk.

Når folk tar med seg barn på sånne steder, så må de se etter dem - barna er foreldrenes ansvar.

←

Jeg er på Ikea både titt og ofte og hver gang opplever jeg at foreldre( da spesielt utlendinger) bruker barneavdelingen som oppbevaringsplass av barna sine.

[Gjest Gjest]

Jeg er på Ikea både titt og ofte og hver gang opplever jeg at foreldre( da spesielt utlendinger) bruker barneavdelingen som oppbevaringsplass av barna sine.

←

Vel... Nå har de jo en barnavdeling der nettopp for pass av barna da. :klø:

[Gjest Gjest]

Har opplevd å miste kontrollen et lite minutt i et overfyllt varehus. Jeg trodde mannen min holdt 2 åringen i handa, og han trodde selvfølgelig at jeg gjorde det. Så lett.... Det tok ikke mer en minuttet før vi fant ham i køen, men nå vet jeg hvordan man staver ANGST!!

Ellers vil jeg bare si at grunnen til at mange (og spesielt menn) ikke hjelper bortkomne barn, er at de føler de må være overforsiktige nettopp for ikke å bli tatt for å være "lokkemann". Lite moro å skulle hjelpe en liten pjokk som har mista foreldrene sine og bli utskjelt av en sint mamma eller pappa fordi man leier rundt på dem eller har tatt dem på fanget...

[Sun Mei]

Rystende

[Gjest Annbjørg]

3 ganger har min datter blitt borte fra meg. Jeg fant henne fort, men det var noen forferdelige minutter ja! Hun hadde en periode da hun bare tuslet avgårde i et ubevoktet øyeblikk. Til slutt kjøpe jeg en sånn greie som menn i forsvaret har rundt halsen, og fikk gravert inn navnet hennes og telefonnummeret mitt, og hang den rundt halsen hennes. Men hun ble ikke borte flere ganger, heldigvis.

[Gjest Gjest1]

På små barn er det jo enkelt å skrive mobilnummeret til foreldrene på håndleddet slik man gjør i utlandet.