Spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Har, og er, igjennom det samme.

Ble henvist BUP og behandlingen ble Familiebasert Terapi - der nettopp mat, og mas om mat, er behandlingen. Og det er vi foreldre som skal gjøre dette. Helt grusomt og absolutt mot sin hensikt. Gikk i dette tiltaket i nesten 1 år. Bare tull. 

Hun ble etterhvert henvist til kognitiv adferdsterapi og ser at det har en mye bedre effekt. Hun er fortsatt ikke bra, men bedre. Der er beskjeden at mat, vekt, kosthold osv. ikke skal være et tema. 

Hun fikk diagnosen anorexia når hun var 14 år. Nå er hun 16 år. 

Om det er Familiebasert Terapi dere er i så ville jeg bedt om å få bytte behandlingsmetode. 

Anonymkode: 082e8...360

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser hele livet. Det startet når særlig når jeg var 14 år. Det er ikke alltid man blir helt frisk, men man kan lære seg å se tegn, regulere følelsene på annen måte, og finne teknikker og verktøy for å forhindre det ekstreme fokus på mat. 

Det er jo ikke sikkert dette funker for henne, men min anbefaling er først og fremst at dere møter henne der hun er. Det verste for henne nå, sannsynligvis, er å bli tvunget. For meg resulterer det i at jeg ble enda bedre å lyve, jeg ble mer kalkulert og manipulativ, og jeg fant andre metoder for å ta tilbake kontrollen. Det er vanskelig å forstå, men snakk med henne om at det er OK at hun har disse utfordringene, men at for at hun skal leve et godt liv, skal dere sammen finne en måte å håndtere dette på og at hun skal få være med å sette denne retningen. Viktig at hun skjønner at hun ikke er et "problem" som må "fikses". 

Det jeg ellers synes var bra for meg var at mine nærmeste godtok at jeg av og til ikke ønsket å spise, men ved enkelt måltid var jeg rett og slett nødt til å prøve. MEN, det innebar at jeg fikk styre hva jeg spiste, hvor mye og hvordan. Jeg ble trigget av mengde og type mat, og pressede situasjoner. Så vi løste det med at jeg spiste når det passet meg, men middag og frokost spiste vi sammen. Men det var også greit at jeg spiste kun grønnsaker og to tugger med kylling, eller et knekkebrød - selv om de andre spiste noe annet. Det viktigste er ikke hvor mye eller hva, men at man får rutinen med mat tilbake og at kroppen blir fant til faste tidspunkt for å innta mat. Dette er en fin start! La henne få ha kontrollen så langt det lar seg gjøre, men gi beskjed om at det eneste kravet er at hun sitter sammen med dere og spiser det hun vil. Spiseforstyrrelser handler mye om kontroll, regulering av følelser og mestring. Jeg ville brukt tid på å finne ut hvor dette kommer fra. Røsk dette opp med roten. For meg var dette høyt tempo, høyt fokus på prestasjon både på skole, i idrett og på jobb. Jeg levde på folks annerkjennelse av meg, og følte hele min egenverdi ble satt med utgangspunkt i andre folks inntrykk og forventninger av meg. Flink-pike-syndromet kan være kjempe farlig. 

Husk også at noen dager er gode og noen dårlig. Jeg begynte å gå til ROS (takk gud). Jeg hadde aldri blitt såpass frisk uten dem. Ikke push, men vær en støtte. Forstå at dette ikke skal løses over natta. Jeg kunne ha tre gode dager, også fikk jeg tilbakefall i tre dager der jeg sultet meg selv. Forstå sykdommen, dette er psykisk. Det er ens beste venn og verste fiende på en gang. Noen av de beste periodene i mitt liv var faktisk da spiseforstyrrelsen tok størst plass. Jeg følte på mestring, kontroll, fremdrift, i kontakt med meg selv. Da jeg skulle begynne å rokke med det mistet jeg kontroll, følte meg uvel og følte jeg ikke var i kontakt med egen kropp og følelser. 

La henne vite at hun er en egen person, med egne grenser, egne behov. Ufarliggjør sykdommen. Foreslå løsninger for hva dere kan gjøre for henne, men ikke ha fokus på dette hver eneste dag. Det at hun får litt "fri" fra samtaler og fokus kan gjøre henne godt. Det kan for eksempel være at det å møte opp i sosiale situasjoner hvor mat og drikke ofte er en stor del, spør om dere heller skal ta med litt frukt som en "gest", slik at hun kan spise dette. Eller se over menyen før dere drar, og planlegg hva hun kan spise. Kanskje foreslå å dele et måltid ute, eller at hun bare bestiller seg en forrett, og at det er greit. Foreslå å spise noe annet enn typisk "nei-mat", for hun har sikkert noe av dette også. 

Jeg går fortsatt å ser på kaloriinnhold i mat, jeg vet fortsatt hva ting veier og hva næringsinnholdet er fra da jeg veide mat, jeg har fortsatt tvangstanker om å må gå/jogge/trene så så mye - og jeg er nå 29 år. Jeg sliter fortsatt i sosiale situasjoner, med dårlig samvittighet når det kommer til mat, jeg veier meg hele tiden, er redd for å gå opp i vekt, sier enda nei til sosiale settinger fordi jeg har en dårlig periode osv. Men jeg har lært å regulere dette ved å huske på at jeg styrer dette selv. Jeg kan spise noe annet som er enkelt og lett før jeg drar, eller jeg kan bytte ut noe med noe annet, og jeg finner en løsning som funker for meg. Åpne for at dette er greit, men at det eneste dere ber om er at hun er ærlig på hva hun trenger og hvordan dette skal håndteres. Hun er et eget individ og er snart myndig. Dette kan sette grunnlaget for når hun senere skal bevege seg ut i verden alene ❤️ All ære til deg, og all kjærlighet til datteren din som går igjennom dette 

Anonymkode: c0426...423

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er så frustrende å stå og se på at ens egne barn blir sykere og sykere. Men husk at det er sykdommen som snakker, IKKE jenta deres. 
 

Forstår at dette er skikkelig vanskelig for dere. Har selv jobbet mange år med ungdommer med sf, og inni meg har jeg jo noen ganger i frustrasjon bare tenkt at «for helvete.. bare spis den jævla maten».. Men jeg vet jo også at om det hadde vært så enkelt, så hadde ikke sf vært den dødeligste spaltisten sykdommen vi har. 
 

Ikke slutt å bry dere❤️

Anonymkode: 47ba5...9a8

støtter denne. 

Har mange år fra ungdomspsykiatrien med denne pasientgruppen, der jeg har holdt fast ungdommer og tvangsforet de med sonde. Okke som, uansett hvordan man snur på det, så er medisinen mat. Det man frykter mest, er det som vil gjøre deg frisk. Det er en grusom sykdom. 

Kan du se noe som skjedde i jenta di sitt liv da dette så smått begynte å utvikle seg? Flyttet dere, konflikter i vennegjengen, noe som skjedde på skolen, dødsfall i familien, noe som helst?

Der jeg jobbet lagde vi mat som var ekstra næringstett. Ikke kjøpebrød og slikt. Smoothie, brød, sauser, olivenolje, proteinpulver, ekstremt næringstett grøt, osv. 

Husk å få ivaretagelse som pårørende, det er ekstremt viktig. Jeg unner ikke min verste fiende å stå i det dere står i nå ❤️ 

Anonymkode: 3470b...fd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Behandling fôr spiseforstyrrelser er ikke bare mat. Sykdommen handler ikke om mat, men om følelser. Det dere foreldre kan gjøre på hjemmebane er å øke sensitiviteten deres. Mye varme, glede og trygghet i hjemmet. Må hun spise, så legg til rette for en spisesituasjon der fokuset ikke blir mat. La henne se en film på iPad mens hun spiser, eller sett dere ned med henne og gjør egne aktiviteter som tar fokuset bort fra henne. Så snakker dere om dette, og avleder. Dette vil kreve mye av dere, og dere må være sterke og trygge nå. Om hun gråter, anerkjenn henne kort; « ja, jeg vet det er vanskelig for deg. Dette skal vi klare sammen». Så fortsetter dere å se film, med aktiviteten etc, og har fokuset der. Ikke gi opp, det vil ta tid. Stikkordet er varme, mer varme og trygghet. 

Anonymkode: 87d2c...fd4

Vi gjør faktisk mye av dette, fra å aldri sitte i sofaen setter vi på en serie og ser dette imens vi spiser, da føler hun seg ikke stirret på, vi kan sette frem brettspill og noe chips o.l eller gå tur og tenne bål og ta med noe å grille, men hun føler hun ikke fortjener mat,men hun vet ikke hvorfor, det er bare en følelse som snakker inni hodet som kom frem for en tid tilnmbake sier hun. 

Anonymkode: c8214...b43

[AnonymBruker]

Her I huset har vi også slitt 1 år nå, men det er lys i tunnelen... tror jeg, tør nesten ikke håpe... 

Anorexi er så skummel en sykdom, den kan bli kronisk og vanskelig å behandle om man ikke behandler tidlig. Her oppdaget jeg det ganske fort at jentungen gikk mye og fort ned i vekt. Ble ekstra på vakt og det gikk fort strake veien til behandling. Problemet er jo at det er så vanskelig å behandle, for medisinene er jo mat og det er jo nettopp det de kjemper i mot. Her fikk jentungen spise det hun ønsket, dvs jeg lagde det hun kunne spise og det ble aldri tvunget til å spise noe annet. Det ble spist i stua ved tv, for det hjalp å avlede med tv for å spise. Det ble mye press og "trusler" om at alternativet var klinikkopphold om hun ikke spiste, men det ble også "belønnet" med ferie etc når ting gikk bra. Jeg har spist alle måltider med jentungen og det har tatt så mye tid og energi, man kan grine bare av å tenke på det. Likevel, føler jeg vi er heldige siden situasjonen nå er under kontroll, det blir spist og vekta er oppe...

 

Angående medisiner for anoreksi. Det kan være verdt å prøve antidepressiva/antipsykotia medisiner. Disse kan dempe food noise og øke apetitten. Husk at depresjon, tvangstanker, selvmordstanker etc er vanlig med anorexi... Her fikk vi prøvd det ut og jeg føler det hjalp mye. 

 

Jeg føler nesten jeg har litt ptsd bare av å snakke om dette....

Anonymkode: 57083...0d8

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har snakket om det, pr nå virker hun likegyldig, hun ønsker vi skal slutte å bry oss, hun spiser når hun føler for det mener hun selv, Noe som kan ta dager slik det er i dag og da eventuelt en liten skje youghert , sultfølelsen er borte og mettheten kommer nok veldig fort. 

Næringsdrikker liker hun ikke, smoothie, shaker er ikke godt, men biola kan gå, men en svelg av det nå og da er jo alt for lite. 

Anonymkode: c8214...b43

Er det i retning ARFID? (Selektiv sf)?

Og er det utredet bakenforliggende årsaker? BUP høres jo helt inkompetente ut her.

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (17 minutter siden):

Er det i retning ARFID? (Selektiv sf)?

Og er det utredet bakenforliggende årsaker? BUP høres jo helt inkompetente ut her.

AFRID er ikke nevnt, men hun er blitt mer kresen etter at sf startet. 

Anonymkode: c8214...b43

[AnonymBruker]

Dessverre er behandlingen for spiseforstyrrelser når det kommer til mindreårige noe som legges på foreldrene. Man er nødt til å gjøre seg beinhard. Sett en ramme for tidsbruk. F.eks at hvert måltid kun varer i 30 minutter. Er ikke maten spist opp innen da må hun ta en næringsdrikk. Den har også en halvtimes grense. Hun får ikke lov til å gjøre noe annet enn å spise når det er måltider, og om hun kommer for seint/går glipp av ting hun vil fordi hun ikke overholder halvtimen må du bare stå i. Du må aldri si at det er ok, vi prøver igjen neste gang. For spiseforstyrrelsen feeder på sånn «svakhet» og vil utnytte det til det fulle framover. 
 

Selv om Bup sier at dere må greie det, så er det lov å be om hjelp. De har spiseteam eller noen som er mer kompetente enn andre. Det er lett å si «få henne til å spise», men som forelder er du nødt til å ha noen verktøy for å få det til. 
 

Det er tøft. Jeg har grått så mye. Spist egen mat samtidig og følt at ikke en eneste bit til går ned fordi situasjonen er så fastlåst. 

Anonymkode: 56e5d...86c

[Crazydoglady]

Vet dere mer spesifikt hvorfor hun ikke spiser? Er det arfid (tekstur, smak, aversjon)? er det relatert til vekt/selvbilde/helse? Matlyst? Kan det være utfordringer ifht mage/tarm, altså at mat trigger smerte/ubehag og dermed skaper aversjon mot å spise? Tenker at årsak er litt viktig ifht å finne en god vei videre 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi gjør faktisk mye av dette, fra å aldri sitte i sofaen setter vi på en serie og ser dette imens vi spiser, da føler hun seg ikke stirret på, vi kan sette frem brettspill og noe chips o.l eller gå tur og tenne bål og ta med noe å grille, men hun føler hun ikke fortjener mat,men hun vet ikke hvorfor, det er bare en følelse som snakker inni hodet som kom frem for en tid tilnmbake sier hun. 

Anonymkode: c8214...b43

Bare fortsett med dette. Samtidig må hun få terapi gjennom bup. Det vil ta tid, så ikke mist motet om dere ikke ser endring på en dag. 

Anonymkode: 87d2c...fd4

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (2 timer siden):

Vet dere mer spesifikt hvorfor hun ikke spiser? Er det arfid (tekstur, smak, aversjon)? er det relatert til vekt/selvbilde/helse? Matlyst? Kan det være utfordringer ifht mage/tarm, altså at mat trigger smerte/ubehag og dermed skaper aversjon mot å spise? Tenker at årsak er litt viktig ifht å finne en god vei videre 

Vekt, aldri vært stor er må undervektig

Anonymkode: c8214...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Bare fortsett med dette. Samtidig må hun få terapi gjennom bup. Det vil ta tid, så ikke mist motet om dere ikke ser endring på en dag. 

Anonymkode: 87d2c...fd4

Er hos bup hver uke, spiseteamet på bup annenhver uke

Anonymkode: c8214...b43

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

AFRID er ikke nevnt, men hun er blitt mer kresen etter at sf startet. 

Anonymkode: c8214...b43

Det hender jo særlig hos jenter at SF som kan minne også om ARFID bunner i nevrodivergens.

De jeg kjenner med SF i ungdommen og forsåvidt senere og har alle endt med diagnose adhd og/eller autisme i voksen alder. 
Det handlet egentlig om det hele veien. 
 

Så det kan være greit å utelukke, for da trengs en litt annen kompetanse inn i bildet. 

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vekt, aldri vært stor er må undervektig

Anonymkode: c8214...b43

Kunne det hjulpet å prøve å snu fokus over på trening og å "bygge kropp"? Altså, ikke nødvendigvis noe ekstremt, men bare det å få ett annet fokus, samt lære seg at mat er byggesteiner som er nødvendig for progresjon osv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Min datter på 16 har dessverre begynt å slite med mat, hun går i samtaler hos både bup og spiseteam. Hun er også innom helsesykepleier på skole. Hun spiser lite eller ingenting, og vi som familie har nå fått beskjed om å tvinge i henne hvert måltid, helst 5 om dagen, en porsjon må spises. Vi jlarer det ikke, hun gråter seg igjennom hver seanse, sier ingenting bare stille tårer og vi blir så fortvilet med henne, vi ser det er så utrolig vanskelig, men hva skal vi gjøre? Hvordan lære ei på snart 17 år å spise igjen? Snart ferdig med første året på vdg, nesten ikke til stede fordi energien er så som så.  Er så lei av å høre at vi lærte hun å spise som baby så da må dere klare det nå også (sitat bup) hun får av favorittene sine i små porsjoner, hun får all drikke, godteri hun vil ha, vi tilbyr sunne men etter hennes smaker, men nei. "Det går ikke mamma" er det vanlige svaret. 

 

Føler oss så hjelpesløse

Anonymkode: c8214...b43

Dere må bare fortsette med å tvinge i henne mat, og holde øye med henne til hun har spist litt. 

Det høres grusomt ut, jeg vet, men det er den eneste måten. 

Hilsen voksen kvinne, som er en av de pårørende til en anorektiker på over 60 som ikke fikk den hjelpen hun trengte. 

Anonymkode: 70f5c...5d8

[Vålull]

Slitt med sykdommen i 10 år å ville anbefalt å gjøre raskest mulig handling. Legge henne inn evt. Fredrikstad har feks behandlingssted.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Min datter på 16 har dessverre begynt å slite med mat, hun går i samtaler hos både bup og spiseteam. Hun er også innom helsesykepleier på skole. Hun spiser lite eller ingenting, og vi som familie har nå fått beskjed om å tvinge i henne hvert måltid, helst 5 om dagen, en porsjon må spises. Vi jlarer det ikke, hun gråter seg igjennom hver seanse, sier ingenting bare stille tårer og vi blir så fortvilet med henne, vi ser det er så utrolig vanskelig, men hva skal vi gjøre? Hvordan lære ei på snart 17 år å spise igjen? Snart ferdig med første året på vdg, nesten ikke til stede fordi energien er så som så.  Er så lei av å høre at vi lærte hun å spise som baby så da må dere klare det nå også (sitat bup) hun får av favorittene sine i små porsjoner, hun får all drikke, godteri hun vil ha, vi tilbyr sunne men etter hennes smaker, men nei. "Det går ikke mamma" er det vanlige svaret. 

 

Føler oss så hjelpesløse

Anonymkode: c8214...b43

Dere må finne underliggende årsak, hjelper ikke å tvinge, akkurat nå trenger hun kontroll og mestring. 
Er det noe hun liker å gjøre? 
For meg ble hester redningen min, og hjelp til å finne årsaken til forstyrrelsen. 
Men bup er en vits, se om dere klarer å få til å betale for private timer i stedet. 

Anonymkode: 96f8b...a42

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (1 time siden):

Kunne det hjulpet å prøve å snu fokus over på trening og å "bygge kropp"? Altså, ikke nødvendigvis noe ekstremt, men bare det å få ett annet fokus, samt lære seg at mat er byggesteiner som er nødvendig for progresjon osv. 

Ønsker ikke at hun trener med så lite mat, det er kanskje ingen god kombo

Anonymkode: c8214...b43

[Christina82]

Kjære trådstarter, 

Jeg har valgt å stenge tråden på bakgrunn av regelen om at Kvinneguiden ikke tillater tråder som omhandler tanker om spiseforstyrrelser. Selv om vi ikke kan være sikre på om du har faktiske utfordringer relatert til spising, stenges den for å verne om deg og andre som kan befinne seg i en sårbar situasjon. Avgjørelsen tar utgangspunkt i at vi ikke har mulighet til å passe på tråden for å fjerne potensielt skadelige svar, og en annen ting er at vi heller ikke sitter med den nødvendige faglige kunnskapen for å gjøre reelle vurderinger av innkommende tips og råd.

Du oppfordres heller til å ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De har bred erfaring med spiserelaterte utfordringer, og kan kontaktes på chat, e-post eller telefon. Alternativt kan man også kontakte Mental Helse gjennom deres hjelpetelefon på tlf. 116 123, eller nettsiden deres sidetmedord.no. Tjenesten er anonym, kostnadsfri, tilgjengelig hele døgnet og deres medarbeidere har taushetsplikt. Snakk også gjerne med din fastlege for profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine.

Med omtanke og hilsen Christina82