Barna jeg aldri vil få...

[Gjest Gjest nå]

At jeg aldri vil kunne få barn er noe jeg har visst i mange år. Stort sett takler jeg tanken på en barnløs tilværelse rimelig greit; sånn er det bare, og det må jeg leve med.

Men jeg kjenner at det er veldig, veldig sårt for tida. Greier ikke se barn uten å begynne å gråte. TV kan jeg heller ikke se på, for der er det også barn...

Har hatt tøffe perioder i forhold til dette før, og vet at jeg etterhvert får mere kontroll på sorgen igjen. Men akkurat nå er det utrolig vanskelig.

Vet ikke helt hva jeg vil med å skrive dette innlegget. Det er jo ingenting noen kan gjøre med det. Men kanskje det hjelper litt å skrive om det...?

[foxie]

sender en liten klem.

[c",)]

Vet akkurat hvordan du har det nå. Jeg var selv ufrivillig barnløs i mange år, og jeg hadde mine perioder der jeg var deprimert og nedfor.

Det å ikke få barn framkaller sorg hos de fleste, en sorg man nesten må ha opplevd selv for å skjønne hva det betyr.

Det kan til tider være vanskelig å omgås venner og familie som har eller venter barn, å andre ganger igjen kan man glede seg over barna til de samme menneskene.

Jeg var så heldig å få ei datter når jeg var 32 år, noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Men jeg vet at ikke alle er like heldige, å jeg vil aldri glemme hvor vondt jeg til tider hadde det i de årene.

Håper det hjelper deg å skrive om det. Du har kanskje noen du kan snakke med og som skjønner hvilken sorg du bærer på.

Vil også sende deg en

[afr0dite]

Jeg har ikke kommet til den fasen av livet mitt enda, hvor barn står på tapeten. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille med hvor smertefullt det må være å få den beskjeden du har fått.

Jeg vet ikke hva jeg kan si, annet enn at jeg virkelig ønsker deg alt det beste og et mirakel i din retning!

[Usikker]

Nå er situasjonen litt anderledes for meg, jeg er frivillig barnløs (av mange årsaker). Men det hindrer meg ikke i å føle sorg innimellom. Sorg over alt jeg "går glipp av" som mamma...............

Jeg tror at sorgreaksjoner kommer og går jeg.............. noen ting blir man aldri ferdig med å sørge over - andre ting blir tilbakelagt og "ferdig med det". Tid og sted for en reaksjon varierer også. Som du trådstarter sier, å se barn på TV er vondt - å høre noen rope på mamma likeså. Andre ganger klarer man å le og føle glede ved å se andre............. og noen ganger reflekterer man ikke over det i det hele tatt.

Jeg tror også at alle sorger er naturlige og at man skal ta seg tid innimellom til å være deprimert, nedfor, lei seg, sørge............... tror det er noen som bør ut av systemet - og ikke undertrykkes. Fint om man har noen å snakke med - og dele de triste tingene med. Selv bruker jeg skrive-metoden mye........... Det hjelper meg.

Ønsker deg lykke til jeg. Stå på

[Shanka]

Hvis du virkelig har lyst på egne barn, hvorfor ikke adoptere noen og i samme slengen gjøre barnet en tjeneste??

[Sun Mei]

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar og oppmuntringer, alle sammen!

Det har gått litt greiere i dag, så kanskje det verste er over for denne gang.

Jeg har noen å snakke med dette om, nemlig min samboer. Vi deler denne sorgen, men jeg er nok den av oss som er klarest for barn NÅ (eller helst for lenge siden...), og den som tar det tyngst nå. Men vi snakker mye om det. Godt å dele tankene med noen.

Hvis du virkelig har lyst på egne barn, hvorfor ikke adoptere noen og i samme slengen gjøre barnet en tjeneste??

←

Det skulle vi svært gjerne gjort, Shanka, men pga ulike omstendigheter vil vi aldri kunne bli godkjente som adoptivforeldre eller fosterforeldre heller

[Gjest Gjest]

Det var meg, trådstarter, over her. Men det skjønte dere vel sikkert

[Mossa]

Hvis du virkelig har lyst på egne barn, hvorfor ikke adoptere noen og i samme slengen gjøre barnet en tjeneste??

←

At man kan adoptere kan ikke ta bort sorgen over at man ikke kan få egne barn.

I allefall når det er akkurat det sorgen dreier seg om!

(men nå kan jeg selvsagt ikke svare for trådstarter, eller andre i den situasjonen)

Trådtstarter: Heldigvis er ikke alle dagene like vonde.

[Gjest L@dy in red (ikke innlogget)]

At jeg aldri vil kunne få barn er noe jeg har visst i mange år. Stort sett takler jeg tanken på en barnløs tilværelse rimelig greit; sånn er det bare, og det må jeg leve med.

Men jeg kjenner at det er veldig, veldig sårt for tida. Greier ikke se barn uten å begynne å gråte. TV kan jeg heller ikke se på, for der er det også barn... 

Har hatt tøffe perioder i forhold til dette før, og vet at jeg etterhvert får mere kontroll på sorgen igjen. Men akkurat nå er det utrolig vanskelig.

Vet ikke helt hva jeg vil med å skrive dette innlegget. Det er jo ingenting noen kan gjøre med det. Men kanskje det hjelper litt å skrive om det...?

←

Som siste forsøk, hvorfor tar du ikke kontakt med Misjonen Jesus Leger? og ber om at S-M. Pedersen må be for deg?

Dette er ikke ment som å strø salt i såret, for jeg vet ikke hva det skyldes eller hva du har prøvd, men tanken er bare god fra min side.

[Gjest amia61]

Hei.Jeg vet hvordan du har det.Det er en tung sorg å bære med seg,det at man ikke kan få barn.

[just_c]

[Impala]

[Gjest gjesta]

Så trist.. Jeg får tårer i øynene..

[Gjest Gjest]

Du KAN få fadderbarn! Fra alle mulige steder i verden, et barn som trenger akkurat DIN hjelp for å få en god barndom og en fremtid....

[Gjest Neffi]

[snøfnugg]

Du kan jo være fostermor..har du tenkt på det?

Vedr.adopsjon. Ikke alle land har like krav. Det må du sjekke.

[Gjest Gjest]

Vil prøve å trøste deg, selv om jeg vet at det kan ingen.

Synes Bjørn Eidsvåg sier det så fint: Vi kan gråte med deg, men ikke for deg!

Jeg sliter selv med barna jeg ikke fikk (spontanaborter), men jeg har en datter og vet jeg er heldig tross alt.

Ta vare på samboeren din og la han ta vare på deg!

Forhåpentligvis kan du ha barn i livet ditt, selv om de ikke er dine.

De kan være litt dine likevel. Tantebarn, avlastningshjem, frivillig arbeid el.

[Gjest Gjest]

Du skal ha lov til å sørge. Jeg er også ufrivillig barnløs, og jeg er så lei av å høre at jeg kan adoptere eller ha fosterbarn. Føler ikke at det blir det samme, men folk respekterer liksom ikke det. Føler at jeg ikke får lov av omgivelsene til å sørge, nettopp fordi det finnes så mange barn som trenger et nytt hjem. "Men du kan jo bare..." . jeg blir bare enda mer bitter og lei meg når de holder på sånn. Det er faktisk noe flere enn vi barnløse burde ta inn over oss, for de som velger å sette barn nummer ørtifjørt til verden, fordi de har fått ny mann/ kone de vil leke familie med kunne like gjerne ha forbarmet seg over en liten kineser.