Utslitt LIS1

[AnonymBruker]

Kona prøvde Lis med barn. Bare å glemme. Fikk heldigvis ny karriere med i praksis samme lønn og 40t arbeidsuke.

Anonymkode: 161e3...42c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2026 den 14.05):

Hei…jeg er så sliten. Jeg er LIS1 på et relativt lite sykehus. Jeg har bare jobbet her i snart 3 mnd men er allerede utslitt. Jobbhverdagen er preget av underbemanning, arbeidsoppgaver jeg føler jeg ikke mestrer, ting jeg skulle ha fått hjelp til får jeg ofte ikke hjelp til før om flere timer (mellomvakt/bakvakt er ofte i operasjon eller opptatt med andre ting), og enkelte av de er ordentlig frekke og nedlatende når man spør om noe. Pasientene er også ofte sur og klager på at ting tar for lang tid, og jeg skjønner de godt, enkelte blir sittende å vente i mange timer pga mangel på folk og at man ikke får konferert. 

Dette har ført til at jeg gruer meg til jobb hver dag, jeg har en klump i magen hver gang jeg skal ringe for å konferere en pasient fordi jeg vet aldri hva som møter meg og jeg er livredd for at noe en dag skal gå veldig galt mens jeg er på vakt, når jeg ikke får hjelpen jeg burde hatt.

Jeg har fortsatt 9 mnd igjen av LIS1 og vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal overleve det. Klager til ledelsen har blitt sendt flere ganger, men tilstandene her blir bare verre og verre. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så mentalt sliten at jeg ikke orker å vær sosial eller noe som helst egentlig. Noen som har tips til hva jeg kan gjør?

Anonymkode: bf49e...50e

Jeg har en i familien som har gjennomgått det samme som deg, hun er nå kommet lengre i løpet og jobber ved Barneavdelingen. Det blir bedre!

Hun har vært fortvilet og sliten så mange ganger, etter kjempelange vakter med omtrent ingen søvn. Ofte har hun kun rukket å spise noe småtteri fordi det er så hektisk.

Har dere yngre leger et miljø der du er? Hun i min familie har god støtte i at de er en gjeng med yngre leger som samles så ofte som de kan. De holder sammen, og trøster hverandre. Deler erfaringer.

Dette klarer du, og det vil bli bedre etter hvert fordi du får erfaring for hver dag som går, og du lærer deg å senke skuldrene og slappe av mer. Erfaringen med sure overleger kan alle relatere seg til, det vil alltid være noen av dem, men så er det også mange som er greie og som fullt ut skjønner den situasjonen du står i.

Jeg sier som mange av de andre her: Hold ut! Tenk at du gjør en flott jobb, og finn deg likesinnede som du kan dele tanker og erfaringer med. Prøv å få deg mest mulig hvile og søvn når du har mulighet.

Anonymkode: c3768...e40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2026 den 5.14):

Jeg måtte google denne saken trist sak. 

Men jeg bet meg merke i noe som sto i teksten: "Han forteller at hun fikk søvn­vansker. Hun begynte med sove­medisiner og anti­depressiva. Reseptene skrev Maiken selv."

Link: https://www.nrk.no/innlandet/xl/lege-maiken-schultz-tok-sitt-eget-liv-_-forte-til-aksjonen-leger-ma-leve-1.16518310

Mulig dumt spm, men jeg er verken lege eller helsepersonell. Kan leger virkelig skrive ut B-preparater til seg selv? Kan de også skrive ut A-preparater til seg selv? Er det noen som fører noen kontroll på disse tingene? 

Anonymkode: 3898a...a7b

Det er nok mer bak denne historien enn det som kommer fram i media. Hun var vel syk mens hun ble lege også . Det er ikke god skikk å skrive ut b preparater til seg selv. Å preparater er helt fu fy og viser søtlig dømmekraft. 

Anonymkode: 43dac...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2026 den 14.05):

Hei…jeg er så sliten. Jeg er LIS1 på et relativt lite sykehus. Jeg har bare jobbet her i snart 3 mnd men er allerede utslitt. Jobbhverdagen er preget av underbemanning, arbeidsoppgaver jeg føler jeg ikke mestrer, ting jeg skulle ha fått hjelp til får jeg ofte ikke hjelp til før om flere timer (mellomvakt/bakvakt er ofte i operasjon eller opptatt med andre ting), og enkelte av de er ordentlig frekke og nedlatende når man spør om noe. Pasientene er også ofte sur og klager på at ting tar for lang tid, og jeg skjønner de godt, enkelte blir sittende å vente i mange timer pga mangel på folk og at man ikke får konferert. 

Dette har ført til at jeg gruer meg til jobb hver dag, jeg har en klump i magen hver gang jeg skal ringe for å konferere en pasient fordi jeg vet aldri hva som møter meg og jeg er livredd for at noe en dag skal gå veldig galt mens jeg er på vakt, når jeg ikke får hjelpen jeg burde hatt.

Jeg har fortsatt 9 mnd igjen av LIS1 og vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal overleve det. Klager til ledelsen har blitt sendt flere ganger, men tilstandene her blir bare verre og verre. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så mentalt sliten at jeg ikke orker å vær sosial eller noe som helst egentlig. Noen som har tips til hva jeg kan gjør?

Anonymkode: bf49e...50e

Hold ut, det blir bedre! De fleste føler det sånn i starten av LIS 1, men de fleste sier også at det blir bedre. Så svaret er: Hold ut, det blir bedre!

Anonymkode: e1dd5...3a4

[AnonymBruker]

Jeg håper du klarer å finne en måte å håndtere hverdagen på. Jeg klarte desverre ikke det som helsepersonell. Å skulle jobbe etter profitt og ikke pasientenes beste gjorde meg syk over tid. Livet ordner seg ikke på ett magisk vis dersom man bytter til det private heller. Dersom du klager i det private kan du risikere å bli skvist ut for også der handler alt om profitt, og villkårene blir dårligere for hvert år som går.  Å starte opp for seg selv som psykiater koster minst i oppstartfasen, kan dette være en aktuell spesialisering for deg? Da kan du være din egen sjef hvertfall og styre hverdagen din mer selv. Jeg håper du finner styrke til å komme deg gjennom den fasen du er i nå. Veldig trist utvikling for leger i dag, dette her skulle vært den mest spennende delen av utdanningsforløpet ditt med eldre kollegaer som gir etterfølgerne styrke, selvtilitt og erfaringsbasert kunnskap for å løfte dere opp. 

Anonymkode: dea7e...245