Et greit liv uten venner ?

[AnonymBruker]

Det er et litt sårt og handling tema. Har egentlig bestemt meg for at det er nok med mann og nå voksne barn. 
 

Jeg har telefon- skrekk, fatigue og har perioder der jeg ikke orker å være «en god venn» hvis hun skulle trenge det.

Dette er bare ikke forenlig med vennskap.
 

Hender jeg kan sitte på verandaen en solfylt kveld og tenke at det hadde vært hyggelig med ei venninne jeg kunne delt et glass med. Men så slike tanker kun skjer hver 60. dag, sier det seg selv at jeg ikke passer med noen venner 🙃

Anonymkode: 0cbf7...a8a

[AnonymBruker]

Jeg hadde venner, men etter hvert har de byttet plass med mann og barn og livet generelt.  De er ikke noe savn, jeg tror faktisk man kan ha det meget bedre uten. 

Anonymkode: 5e43d...e23

[AnonymBruker]

Jeg velger bort venner. Orker ikke. Har familie og kjæreste, det er nok.

Anonymkode: 3df69...907

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har en mann og ingen barn og vi har ingen venner. Jeg har aldri brydd meg om venner. Hverken på barneskolen eller senere. Da hadde jeg blitt rastløs og følt meg bundet. 
Har hatt en hobby som har tatt all min ledige tid pluss mannen’s ledige tid. 
Det går helt fint om man ikke hele tiden lengter etter venner. Da kanskje det blir litt stusslig. 
Vi gjør alt sammen og er aldri hver for oss. Vært gift i 25 år 

 

Anonymkode: d4e14...b13

Dette er ikke ment som en frekkhet, men har dere tenkt på hvor utrolig hardt det kommer til å bli for dere når den ene faller fra? Når man er SÅ knyttet til hverandre, tenkte jeg på. 

Anonymkode: 7bca3...c5c

[lolitsme]

Har verken venner eller noe dame. Jeg trives utrolig godt alene! 💯Føler meg aldri ensom. Det blir ingen endringer på det i nær fremtid heller.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ok takk. Jeg har muligheten til å ha venner, men syns det er vanskelig å følge opp og det krever mye . Mannen har nok med jobb og noen få har treffer på trening. Klarer ikke å holde vennskap ved like så da blir man jo sittende alene. Litt sårt . Men greit å høre at det går bra å bare være med gubben å . Jeg får ta meg sammen og tenke at det er nok  

Anonymkode: 1e64b...a1e

Jeg synes ikke du skal ta deg sammen og tenke at noe er nok når det egentlig er sårt. Finn heller en måte du kan få det til å funke på. Vi lever bare en gang.

Venner behøver jo ikke å kreve så mye. Jeg har en del venner som jeg nesten aldri møter i det virkelige liv. Vi chatter, spiller spill sammen og har en del felles hobbyer. Å være med på spilling og chatting gjør vi bare når vi har tid og overskudd til det. Så møtes vi kanskje en gang i året for et hobby-event. Får sosialt påfyll på en veldig lavterskel og enkel måte og det er gøy og koselig - passer meg veldig godt.

Anonymkode: ab3c9...cc4

[AnonymBruker]

Kommer helt an på

jeg kjenner selv at relasjonene til venner var viktigst i tenårene og tidlig voksenliv.. er vel den eneste tiden i livet jeg har vært normalt + sosial på fritiden. Ellers er jeg veldig glad i å kunne bruke tida på de mange interesser jeg har.. familie og barn tar mye tid - slik ønsker jeg det også

har absolutt noen venner, men er veldig kresen nå, på hvem jeg vil ha i livet mitt som venner. Det må være noen som tilføyer meg noe - selvsagt noen som jeg også føler meg inspirert til å tilføye noe til.. 

Har alltid tenke at hverken kjærlighetsforhold eller vennskap bør baseres på noe man tvinger frem.. en sjelden - og da mener jeg sjelden gang finner man noen man klaffer med, venner som kjærester. 

Anonymkode: 8b76f...227

[AnonymBruker]

jeg har over tid "valgt bort" venner fordi jeg har det bedre uten å prioritere tid på dem rett og slett og kunne bruke frotoden min slik jeg vil på familien min og meg selv og mine behov. Jeg har venner, og jeg kan bruke tid med dem om jeg vil - men jeg prioriterer oftest å ikke gjøre det og det virker som om de også syns det er helt greit og jeg trives bedre med hverdagen min nå enn jeg gjorde når jeg følte jeg måtte prioritere venner.. 

Anonymkode: fea9d...362

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei. Er det noen av dere som lever et fint liv uten venner. Kun med mann og barn og litt sosialt på jobb ? Er det et ok liv ? Eller savner dere nære venner ? 

Anonymkode: 1e64b...a1e

Jeg og mannen er sammen hele tiden omtrent. Vi trives best sammen og savner hverandre bare vi er vekke noen timer. Venner,joda men de fleste har sine liv og det krever sitt å vedlikeholde og enveiskjøring blir slitsomt i lengden. Vi er litt introvert men trives i hverandres selskap og slapper av sammen. Kan være sosiale og men da er det deilig å trekke seg tilbake på kvelden sammen. Vi har like interesse og er trygge på hverandre. Over 20år sammen.  Det som er nok er hva dere trenger. Noen trenger det og andre ikke. Vi er fornøyd slik vi har det. Mens andre må ha folknrubdt seg hele tiden og klarer ikke være alene sammen omtrent..

Anonymkode: c7dc3...922

[AnonymBruker]

Jeg er 44 og har én bestevenninne jeg prater med daglig. Men treffes ekstremt sjeldent 🫣🤭

Har ellers et par venner jeg prater med innimellom og treffes kanskje én gang i året.

Jeg hadde enormt mye venner i ungdommen, men innså det handler mest om å passe inn og at det var forventet å alltid gjøre noe med noen.

Jeg trives best med mannen, ungene og i eget selskap.

Jeg kan fint sitte på stuen alene mens mannen gamer på loftstuen liksom. Trenger mye egentid. Liker lange turer alene med musikk.

Hater avslutninger, 17.Mai etc. Men stiller opp for barna selvfølgelig, men Gud bedre. Prate om vær og vind med de andre foreldrene er tortur 😂

Liker innimellom å dra på fest med mannen eller ha Girls night. Skal en langweekend med venninnen min i løpet av sommeren da.

Jeg tenker at viktigheten av venner avhenger av deg. Er du ensom? Savner du en god venn eller to? Om ikke så ser jeg ikke problemet.

Anonymkode: 81a13...b33

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje covid satte oss fri. Da forstod vi at vi ikke må nødt til å pleie vennskap, osv, Familien er den naturlige form.

Anonymkode: 5e43d...e23

[AnonymBruker]

Jeg har passert 50 og har veldig få venninner. Har et par, men de bor dessverre ikke sånn til at vi kan sees en ettermiddag, feks.

Har mann og voksne barn. Er introvert og har kronisk migrene. I full jobb på en barneskole med 300 barn og x antall voksne kolleger på daglig basis. Har et veldig godt arbeidsmiljø og føler jeg får fylt mye sosialt i løpet av jobbhverdagen. Men skulle mannen dø eller vi skulle skilt oss, så hadde det blitt mer bare meg ja.... Har tenkt tanken, men hvor skaffer man seg venner i en alder av 50 liksom?

Anonymkode: 1800a...46c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har tenkt tanken, men hvor skaffer man seg venner i en alder av 50 liksom?

Anonymkode: 1800a...46c

Ved å delta i en organisasjon eller en felles interesse. For eksempel ved å følge et fotballag, gå i turgrupper, strikkegrupper, delta i et politisk parti eller å engasjere deg i frivillig arbeid.  

Anonymkode: 338b6...040

[LilleMy_09]

Jeg trives godt i mitt eget selskap og trenger en del egentid. Men hadde gått på veggen dersom jeg ikke hatt venner å omgås i tillegg til kjæreste