Et greit liv uten venner ?

[AnonymBruker]

Hei. Er det noen av dere som lever et fint liv uten venner. Kun med mann og barn og litt sosialt på jobb ? Er det et ok liv ? Eller savner dere nære venner ? 

Anonymkode: 1e64b...a1e

[AnonymBruker]

Jeg har en mann og ingen barn og vi har ingen venner. Jeg har aldri brydd meg om venner. Hverken på barneskolen eller senere. Da hadde jeg blitt rastløs og følt meg bundet. 
Har hatt en hobby som har tatt all min ledige tid pluss mannen’s ledige tid. 
Det går helt fint om man ikke hele tiden lengter etter venner. Da kanskje det blir litt stusslig. 
Vi gjør alt sammen og er aldri hver for oss. Vært gift i 25 år 

 

Anonymkode: d4e14...b13

[AnonymBruker]

Ok takk. Jeg har muligheten til å ha venner, men syns det er vanskelig å følge opp og det krever mye . Mannen har nok med jobb og noen få har treffer på trening. Klarer ikke å holde vennskap ved like så da blir man jo sittende alene. Litt sårt . Men greit å høre at det går bra å bare være med gubben å . Jeg får ta meg sammen og tenke at det er nok  

Anonymkode: 1e64b...a1e

[AnonymBruker]

Jeg har nok av og til følt at det kan være litt stress med venner. Ikke slike venner som ikke trenger noe av deg, som bare er vennen din fordi dere har historie sammen og liker hverandre. Men mer disse andre vennene som må bli sett hele tiden, bekreftet osv, alltid inviterer på noe- der jeg nok egentlig helst ville tilbringe tiden med barn og mann, eventuelt øvrig familie. Jeg har aldri hatt et stort behov for venner, etter jeg ble skikkelig voksen, fordi tiden spises opp av familie, jobb og andre forpliktelser. 

Men joda, vi har en stor bekjentskapskrets, og noen av dem er mine ordentlige venner som er med meg for livet. Men jeg er ikke veldig flink til å vedlikeholde, og disse som jeg er venner med for livet, de har heller ikke det behovet, fordi de har egne familier, jobb og mange forpliktelser selv. Så når vi finner tid til en kaffe, eller et glass vin sammen, så har vi det veldig fint. 

Anonymkode: 252d3...f4c

[Urwa]

Jeg kunne ikke det.Har mann og barn,men venninder og alt det sosiale vi gjør sammen betyr veldig mye. Livet hadde vært kjedelig uten for meg. 

[Mooza]

Jeg tror jo at de har som har mulighet burde prøve å ha vennskap. Ha noe som bare er deres, eller gjerne felles venner med mann også. Det er fint å ha en krets som man kan henge litt med, uten barn...bare som dere/deg- 

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ambivalent. Jeg trives veldig godt i eget selskap, eller bare med kjæresten. Vi har iblant et vennepar på besøk som vi trives godt med. Dette er en mine nærmeste venninner og pr. i dag er dette de eneste vi er sosiale med. De andre venninnene jeg har blir gjerne kun et treff i året på café. Regner dem likevel som nære venner. Har også mistet et par gode venninner de siste årene som jeg var mer sosial med før. Mistet som i "glidd fra hverandre". Det er litt trist og ofte tenker jeg på hvor mye mer sosial jeg var før. Jeg kunne faktisk også tenkt meg noen nye venner, men jeg vet med meg selv at jeg ikke har kapaistet til å følge det opp. Har rett og slett ikke samme ork. 

Men skulle allikevel gjerne hatt noen flere venner jeg kunne treffe og ha det like uhøytidelig og hyggelig som vi har det med det ene paret. Men kjenner på det i blant at det er litt trist at man egentlig ikke har noen å f.eks feire 17.mai med. Samtidig har jeg ikke lyst heller. 

Som sagt, veldig ambivalent. Det bunner i at jeg har lyst, men ikke ork til å holde vennskap ved like.

Anonymkode: 52567...a05

[AnonymBruker]

Nei, jeg ønsker å ha venner i livet mitt. Selv om familien min vil ha førsteprioritet i situasjoner der jeg må velge har jeg mange personer i livet mitt som betyr mye for meg. 

I tillegg så får man gjerne utløp for andre sider av seg selv gjennom vennskap enn det ekteskap og foreldreskap tilbyr. 

Anonymkode: 338b6...040

[AnonymBruker]

Jeg er ganske introvert, og trives ganske godt i eget selskap. Samtidig er det fint å finne på noe med noen, og ha andre input. Jeg trodde nok før at jeg ikke trengte venner, og tenkte nok at jeg ville klart meg uten sosial kontakt med noen. Da jeg var i ett dårlig forhold der jeg måtte kutte ut venner, og alt som hører til, forsto jeg hvor mye venner og vennskap betydde for meg. Kvittet med meg eksen, og fant vennene mine igjen.. Jeg er ikke en del av en stor vennegjeng, ei heller har jeg mange venner, men de 3-4 jeg har, beriker livet mitt. De gir meg glede og energi, og jeg håper og tror at de får det samme av meg. 

Anonymkode: ef66f...70e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mann eller samboer, så for meg er selvfølgelig venninner viktig. Men jeg tror det er viktig å ha for alle, spesielt hvis man plutselig ender opp alene, ved dødsfall eller skilsmisse. Jeg ser min mor som mistet far når de var i 60 årene, de hadde vært sammen siden hun var 16år, hun skulle ønsket seg en venninne å finne på ting med. Samme gjelder andre yngre bekjente som blir veldig alene når de ikke har mannen der lenger, så jeg tror det er lurt å ikke gjøre seg så totalt avhengig av kun hverandre. Med mindre man vet at man takler et liv i ensomhet selvfølgelig. 

Anonymkode: ce035...2b0

[AnonymBruker]

Jeg har kjæreste, men hadde blitt sprø om han skulle vært hele mitt sosiale liv selv om han er god som gull. Jeg er ikke så sosial, men noen venner må jeg ha for å det bra. 

Anonymkode: 7ba45...227

[AnonymBruker]

Jeg hadde mange venner før, men nå er det flere år siden sist jeg traff noen av dem. Vi har heller ikke kontakt på sosiale medier, så jeg antar vi har sklidd fra hverandre. 

Jeg har det ikke bare greit, men ganske fint, på denne måten :) Jeg har mann og barn og treffer folk stadig vekk, så det sosiale behovet mitt dekkes (og vel så det...) uten nære venner. 

Anonymkode: b3b93...e04

[AnonymBruker]

Jeg er antisosial, så har ikke behov for venner. Jeg synes det er nok å være "sosial" med å treffe andre folk på butikken. 

Har aldri brydd meg om venner.  

Anonymkode: df91d...3f6

[AnonymBruker]

Jeg har samboer, ingen barn.

Savner venner veldig ofte. Savner spesielt lange samtaler med venninner. 
Jeg er introvert og har lite behov for sosialt påfyll i hverdagen, men å bare ha samboer for min del er ensomt, spesielt når jeg jobber på lite kontor uten folk på min egen alder. 

Anonymkode: 1ef07...b72

[AnonymBruker]

Nei, venner og venninner trenger ikke ei kvinne. Det viktigste er når kvinnen er såpass tilbakestående at hun frivillig bøyer seg for mannen og har utslettet seg selv for mannen, slik at mannen vet til enhver tid hvor hun er, og bare er med han. Ingenting annet teller. 

Jepp, tragisk med sånne kvinnfolk.

Anonymkode: 3214c...0e4

[Jdz]

Jeg er ganske introvert og trives godt i mitt eget selskap, kona er min beste venn og jeg kunne nok hatt et greit liv uten venner, det fungerte jo på sett og vis under Covid.

Men livet er definitivt bedre med. Jeg har ikke mange venner, og mange av de har jeg ikke mulighet til å møte ofte, men jeg ville ikke vært noen av de foruten.

Kjenner at jeg er litt nysgjerrig på de som sier at vennskap er krevende og vanskelig å følge opp. Hva legger dere i det?

Endret 1 time siden av Jdz

[AnonymBruker]

Jeg er mann og har barn 100%, ingen kjæreste. Det går helt fint. Får dekka det sosiale gjennom jobben og barnet. Det inkluderer jobbfester, foreldrefester osv. Jeg er veldig introvert, så det sosiale behovet er knapt nok målbart. Mangelen på kjæreste gnager litt, men venner har jeg egentlig ikke tid til.

Anonymkode: 28d35...853

[AnonymBruker]

Jdz skrev (22 minutter siden):

Jeg er ganske introvert og trives godt i mitt eget selskap, kona er min beste venn og jeg kunne nok hatt et greit liv uten venner, det fungerte jo på sett og vis under Covid.

Men livet er definitivt bedre med. Jeg har ikke mange venner, og mange av de har jeg ikke mulighet til å møte ofte, men jeg ville ikke vært noen av de foruten.

Kjenner at jeg er litt nysgjerrig på de som sier at vennskap er krevende og vanskelig å følge opp. Hva legger dere i det?

For min del handler det bare rett og slett om at jeg føler meg litt sliten og har lite å gi når arbeidsuka er over. Jeg synes det er et prosjekt å dra på besøk med alt hva det innebærer av å komme seg til og fra. Trives best med uhøytidelig besøk her hjemme. Jeg innser at jeg har blitt sær på eldre år (har tippet 50 nylig). Men jeg ønsker likevel ha nære vennskap der jeg vet at jeg f.eks kan ringe når som helt og prate med, lufte ting som plager meg eller gleder meg etc. Den delen av vennskap har jeg ikke like mye av som jeg hadde før. Jeg har generelt sett ikke så lett for å få nye venner så de nære vennene jeg har, har jeg hatt siden skoledagene.

Anonymkode: 52567...a05

[AnonymBruker]

Jeg gjør det. Det er jo avgjørende at det er selvvalgt og ærlig. Jeg har det jeg trenger av sosialt, og ellers er jeg veldig glad i å være alene. Livet mitt ble fullkomment sosialt og ellers da jeg innså at det var ok og helt lov å ikke ha venner. Det var så slitsomt å holde kontakten, møte opp og overbevise meg selv om at vennskap var givende for meg. Det var faktisk bare pes og bortkastet tid selv om vennene mine ellers var fantastiske mennesker.

Anonymkode: 3069e...954