En mor med traume bakgrunn

[AnonymBruker]

Jeg har ikke slik bakgrunn, men det er lett å kjenne seg igjen i bekymringen om man får til balansen  at de skal ha en fin barndom med minner om tilstedeværende foreldre, men samtidig å oppdra de til å stå på egne bein. Og evig dårlig samvittighet om man havner i den ene grøfta eller den andre.
Når det er sagt, er jeg ganske sikker på at "for bortskjemt med service fra foreldre" er en mye bedre grøft at barna havner i enn den andre, kjenner mange som var kraftig bortskjemte som barn som har blitt både hyggelige, selvstendige og rause voksne. 
Jeg syns du er for streng med deg selv, du vet du gjør mer enn nødvendig, og du vet at du ikke påfører dem traumer ved å være litt mindre på tilbudssiden etter hvert som de blir eldre.
Din dårlige samvittighet, om den kommer fra at du gjør for mye eller for lite, streng stemme eller for snill, den skader ikke barna. Du høres ut som en mer enn bra nok mor, legg fra deg tanken om å være perfekt, du er allerede himmelvidt over dine egne foreldre, og også mer reflektert og tilstedeværende enn mange andre som også klarer å gi barna sine en god (nok) barndom. Perfekt er ingen, en perfekt barndom har ingen fordi foreldrene ga det til dem som en gave.
Øv deg på å gi mer slipp, mest av alt, øv deg på å tenke du er god nok, og barna har godt av å få nei av og til. Klarer du ikke å si nei, kan du heller ha god samvittighet for det, det er snilt av deg. Klarer du det, ha god samvittighet for det også, det er fornuftig av deg.
Det er umulig å vurdere om en enkelt episode er perfekt (korrekt, optimalt) som om de får påsmurt en skive eller ikke påsmurt en skive på et gitt tidspunkt, begge deler kan være like "riktig", og er overhodet ikke avgjørende. Aldri en streng stemme er ikke perfekt. Alltid streng stemme er selvfølgelig feil det også. Det høres ut som du har en balanse. Legg vekk den dårlige samvittigheten. 


 

Anonymkode: 1ff34...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.5.2026 den 23.50):

mitt største ønske for barna er at de skal ha en fin barndom med minner om tilstedeværende foreldre, men samtidig å oppdra de til å stå på egne bein. 

Hvordan skal man finne en balanse i alt?

Anonymkode: 93c2f...cf3

Du trenger ikke å ha en perfekt balanse.

Du trenger å se styrkene du har fordi du måtte ordne opp for deg selv, og la dine barn få mulighet til å vokse på enkle utfordringer og ansvar. Du burde aldri ha trengt å være selvstendig før du var klar for det, men dine barn trenger å få utvikle selvstendighet i et tempo som er tilpasset hva de kan mestre. 

Lag deg en liten notis hver dag om 3 måter du viste omsorg på, og 3 måter du viste omsorg for barnas selvstendighetsdrift. 

Du er redd for å gi barna budskapet "Ta deg av behovene dine selv, du er ikke viktig nok til at jeg vil bidra!"

Barna dine trenger å få budskapet at du stoler på dem, at de er kompetente, at de er uavhengige av hjelp til enkle ting i hverdagen, at de kan bidra til søsken og foreldre og gjøre en innsats som betyr noe for deres nærmeste. 

Du trenger ikke å fikse hele traumehistorikken din. "Bare" å slippe til flere perspektiver og verdier og tørre å prøve deg litt fram. Barna dine lever ikke i omsorgssvikt. Gi både dem og deg en myk overgang til at de får økt selvstendighet, og husk at det er menneskelig å reagere på at et høyt servicenivå reduseres. 

Når du trenger noen å sparre med, men det kanskje ikke er helt psykologmat, prøv deg litt fram med AI. Jeg har en familiesituasjon utenom A4, det er der jeg har fått mest hjelp til sortering og klargjøring. Ikke fra instanser, inkludert barnepsykologen. 

Anonymkode: 7dc94...aa2