En mor med traume bakgrunn

[AnonymBruker]

Hei! 
Dette sitter litt inne å skrive, så jeg håper dere er snille med meg, men konstruktive.

Jeg er en mamma med traumebakgrunn, jeg er oppvokst med alkohol og vold. Foreldre som brydde seg i den grad, at jeg hadde tak over hodet, mat på bordet. Aldri foreldre som sto på side linjen å heiet på fotball, som aldri gjorde noe som skulle styrke båndende mellom oss. Aldri kino, aldri svømmehall, aldri ta med ballen på banen å leke. 
jeg var overlatt til meg selv, skyss til kamper måtte jeg organisere selv, å sykle? Jeg fikk beskjed etter mye mas om at støttehjulene kun tas av, men nåde meg å komme grinene hjem for at jeg ikke klarte det. 
Det er min oppvekst. 
 

Det gjør at jeg over kompenserer for mine barn, jeg kjører de til skolen. Det er snakk om 600m, jeg lager drikke selv om de er i stand til det selv. Jeg er lagleder og veldig involvert i idretten til begge to. 
Jeg er den som roper høyest fra side linjen. Jeg drar de med meg i svømmehaller, klatreparker, fotballbanen, trampoliner, lager mat, leser bøker, hjelper kanskje mer enn jeg burde. 
 

Likevel, så føler jeg meg som en elendig mor, jeg mister tålmodigheten og har streng stemme. Dårlig samvittighet. 
De dagene jeg har kontor og de må sykle/gå de 600 m til skolen og hjem = dårlig samvittighet. 
Når jeg trumfer igjennom at de må smøre seg en brødskive og lage seg drikke selv, så får jeg dårlig samvittighet. 
 

selv om jeg vet de er i stand til alle disse tingene, og jeg vet at jeg skjemmer mine egne barn bort, klarer jeg ikke å legge fra meg samvittigheten for alt. 
mitt største ønske for barna er at de skal ha en fin barndom med minner om tilstedeværende foreldre, men samtidig å oppdra de til å stå på egne bein. 
 

Jeg syns dette er så sinnsvakt vanskelig, og jeg vet innerst inne at jeg gjør meg selv og de ingen gode ting ved å gjøre alt for de. Samtidig så sitter det så i meg det at mine egne gjorde aldri noe for meg, så jeg vil gjøre alt for mine så i meg. 
 

Hvordan skal man finne en balanse i alt?

Anonymkode: 93c2f...cf3

[AnonymBruker]

Kan det hende at skam over eigen barndom ligg bak? Håpar du får profesjonell hjelp, TS ❤️ 

Eg har akkurat lese om feilplassert dårlig samvittighet og skyldfølelse her: Dårlig samvittighet kan komme av ulike psykologiske mekanismer

Anonymkode: abb92...0be

[AnonymBruker]

Ikke overbeskytt og sy puten under armene på barna ellers gjør du dem bare en bjørne tjeneste som de vil lide for senere...

Anonymkode: 9803f...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei! 
Dette sitter litt inne å skrive, så jeg håper dere er snille med meg, men konstruktive.

Jeg er en mamma med traumebakgrunn, jeg er oppvokst med alkohol og vold. Foreldre som brydde seg i den grad, at jeg hadde tak over hodet, mat på bordet. Aldri foreldre som sto på side linjen å heiet på fotball, som aldri gjorde noe som skulle styrke båndende mellom oss. Aldri kino, aldri svømmehall, aldri ta med ballen på banen å leke. 
jeg var overlatt til meg selv, skyss til kamper måtte jeg organisere selv, å sykle? Jeg fikk beskjed etter mye mas om at støttehjulene kun tas av, men nåde meg å komme grinene hjem for at jeg ikke klarte det. 
Det er min oppvekst. 
 

Det gjør at jeg over kompenserer for mine barn, jeg kjører de til skolen. Det er snakk om 600m, jeg lager drikke selv om de er i stand til det selv. Jeg er lagleder og veldig involvert i idretten til begge to. 
Jeg er den som roper høyest fra side linjen. Jeg drar de med meg i svømmehaller, klatreparker, fotballbanen, trampoliner, lager mat, leser bøker, hjelper kanskje mer enn jeg burde. 
 

Likevel, så føler jeg meg som en elendig mor, jeg mister tålmodigheten og har streng stemme. Dårlig samvittighet. 
De dagene jeg har kontor og de må sykle/gå de 600 m til skolen og hjem = dårlig samvittighet. 
Når jeg trumfer igjennom at de må smøre seg en brødskive og lage seg drikke selv, så får jeg dårlig samvittighet. 
 

selv om jeg vet de er i stand til alle disse tingene, og jeg vet at jeg skjemmer mine egne barn bort, klarer jeg ikke å legge fra meg samvittigheten for alt. 
mitt største ønske for barna er at de skal ha en fin barndom med minner om tilstedeværende foreldre, men samtidig å oppdra de til å stå på egne bein. 
 

Jeg syns dette er så sinnsvakt vanskelig, og jeg vet innerst inne at jeg gjør meg selv og de ingen gode ting ved å gjøre alt for de. Samtidig så sitter det så i meg det at mine egne gjorde aldri noe for meg, så jeg vil gjøre alt for mine så i meg. 
 

Hvordan skal man finne en balanse i alt?

Anonymkode: 93c2f...cf3

Høres kjent ut! Føler jeg overkompenserer for absolutt alt og vil de så godt. Men det er viktig å la de vokse opp og klare noe selv. Men kjenner følelsen ja, balansegang. Har du jobbet med psykolog med traumene dine? Du er nok en god mamma, gjør mye mer enn andre som knapt ser barna sine!

 

Anonymkode: ded37...2f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke overbeskytt og sy puten under armene på barna ellers gjør du dem bare en bjørne tjeneste som de vil lide for senere...

Anonymkode: 9803f...d23

Har du vokst opp slik som hun? jeg har og verre. Det er ikke bare å la være å sy puter.. Du må ha oppleved oppveksten til de med traumer og omsorgsvikt før du forstår det. Først da forstår du hvor vanskelig det kan være å balansere alt. En som aldri fikk noe av kjærlighet og annet kan gi ALT av seg for at barna hennes ikke skal ha vondt som hun.

Anonymkode: ded37...2f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du vokst opp slik som hun? jeg har og verre. Det er ikke bare å la være å sy puter.. Du må ha oppleved oppveksten til de med traumer og omsorgsvikt før du forstår det. Først da forstår du hvor vanskelig det kan være å balansere alt. En som aldri fikk noe av kjærlighet og annet kan gi ALT av seg for at barna hennes ikke skal ha vondt som hun.

Anonymkode: ded37...2f8

Javel, ja ja... da er det jo liksom ikke noe å gjøre med det da... annet enn å konkurrere i hvor fælt man har hatt det.

Anonymkode: 956ab...0a2

[Camilla1121]

Dårlig samvittighet er skam, jeg ville prøvd å være litt mer nysgjerrig på den følelsen i et profesjonelt rom med en terapeut. Du skal i hvert fall ikke legge på enda mer skam ved å tenke at du er "sinnssvak" som ikke klarer å ikke overkompensere, fordi du må akseptere at du, som traumatisert, har visse mønstre som rett og slett er overlevelsesmekanismer. Det er vondt å innse, men du må ha medfølelse med deg selv ❤️ 

Sammen med en terapeut kan du helt sikkert komme frem til andre kjerneverdier i mamma-hjertet som du kan handle ut ifra når du da eventuelt får dem til å gå til skolen alene. Akkurat nå ligger barndommen og brenner inni deg og den sterkeste motivasjonen er nok at den IKKE skal få vare lenger enn den gjorde – at du ikke skal videreføre den i noen grad. Som flere her har nevnt så trenger du balanse, ikke bare for ungene dine sin skyld, men kanskje mest for din egen. Lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg har også traumebakgrunn og har i mange år slitt med kronisk dårlig samvittighet. Det kjennes ut som om det er jeg som burde ta ansvar for andre, tåle andres dårlige oppførsel, fikse, tilpasse, betale osv… Det ble bedre etter jeg øvde meg på å også ha omsorg for MEG SELV. Hvis jeg føler meg sliten, trist, skuffa etc, forsøker jeg å møte meg selv med forståelse og kjærlighet. I begynnelsen var det tøft, fordi det trigget såre følelser fra barndommen, jeg kjente på behov som aldri ble møtt og sorg over alt jeg aldri fikk. Men det var nødvendig og verdt det å omkalibrere seg. Dette skjedde før jeg ble mamma, men jeg tror at jeg fremdeles overkompenserer litt for dem. Det er nok et slags behov jeg alltid kommer til å ha, men jeg er bevisst at om jeg begynner å kjenne på at jeg har dratt strikken for langt, så må jeg gi meg selv litt slack. Jeg har lyst til å lese boken Robuste foreldre, tror den har mange gode innspill i denne sammenhengen. Jeg mener at den tar for seg bagasjen man har med seg som foreldre (for eksempel foreldre som aldri var sammen med deg) og at den også omhandler viktigheten av at foreldrene tåler barns dårlige følelser (at de blir skuffa når du ikke kjører dem på skolen for eksempel).

Anonymkode: ddd98...a32

[Per Aspera]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei! 
Dette sitter litt inne å skrive, så jeg håper dere er snille med meg, men konstruktive.

Jeg er en mamma med traumebakgrunn, jeg er oppvokst med alkohol og vold. Foreldre som brydde seg i den grad, at jeg hadde tak over hodet, mat på bordet. Aldri foreldre som sto på side linjen å heiet på fotball, som aldri gjorde noe som skulle styrke båndende mellom oss. Aldri kino, aldri svømmehall, aldri ta med ballen på banen å leke. 
jeg var overlatt til meg selv, skyss til kamper måtte jeg organisere selv, å sykle? Jeg fikk beskjed etter mye mas om at støttehjulene kun tas av, men nåde meg å komme grinene hjem for at jeg ikke klarte det. 
Det er min oppvekst. 
 

Det gjør at jeg over kompenserer for mine barn, jeg kjører de til skolen. Det er snakk om 600m, jeg lager drikke selv om de er i stand til det selv. Jeg er lagleder og veldig involvert i idretten til begge to. 
Jeg er den som roper høyest fra side linjen. Jeg drar de med meg i svømmehaller, klatreparker, fotballbanen, trampoliner, lager mat, leser bøker, hjelper kanskje mer enn jeg burde. 
 

Likevel, så føler jeg meg som en elendig mor, jeg mister tålmodigheten og har streng stemme. Dårlig samvittighet. 
De dagene jeg har kontor og de må sykle/gå de 600 m til skolen og hjem = dårlig samvittighet. 
Når jeg trumfer igjennom at de må smøre seg en brødskive og lage seg drikke selv, så får jeg dårlig samvittighet. 
 

selv om jeg vet de er i stand til alle disse tingene, og jeg vet at jeg skjemmer mine egne barn bort, klarer jeg ikke å legge fra meg samvittigheten for alt. 
mitt største ønske for barna er at de skal ha en fin barndom med minner om tilstedeværende foreldre, men samtidig å oppdra de til å stå på egne bein. 
 

Jeg syns dette er så sinnsvakt vanskelig, og jeg vet innerst inne at jeg gjør meg selv og de ingen gode ting ved å gjøre alt for de. Samtidig så sitter det så i meg det at mine egne gjorde aldri noe for meg, så jeg vil gjøre alt for mine så i meg. 
 

Hvordan skal man finne en balanse i alt?

Anonymkode: 93c2f...cf3

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg er i akkurat samme situasjon selv. Jeg har gått i terapi i flere år allerede, og det har hjulpet utrolig mye. Jeg begynte å “rekalibrere” meg selv først da barna var rundt ti år gamle, altså da de allerede gikk på skolen. Og det tar flere år. Men jeg tror virkelig at det er den eneste måten å oppdra dem til å bli trygge og normale mennesker på.

 

Jeg har skjemt bort mine veldig mye, og nå som de er tenåringer, sliter jeg mye med konsekvensene av det. Og å ta tilbake styringen i mitt tilfelle er veldig vanskelig. Samtidig har jeg blitt fullstendig følelsesmessig utslitt av at jeg hele tiden lyttet til alle andre, prøvde å tilfredsstille alle, og samtidig gikk rundt med konstant skyldfølelse og dårlig samvittighet.

 

Legg også merke til at noen mennesker kan utnytte dette veldig mye. I mitt tilfelle dro eksmannen min nytte av det ved stadig å kritisere meg, trykke meg ned og finne feil og mangler hos meg, slik at jeg skulle prøve enda hardere. Til slutt holdt jeg på å gå på veggen og følte aldri at jeg var god nok.

 

Og nå anklager mine egne barn meg stadig for alt mulig, for hva som helst som er “feil” med meg, og de kommer med kritikk nesten hele tiden.

 

Jeg ønsker virkelig at du finner en terapeut og forstår at veien går gjennom kjærlighet til deg selv — gjennom å være oppmerksom og snill mot deg selv, gjøre små gode ting for deg selv i starten, legge merke til hvordan du faktisk har det, hvile. Skyldfølelsen må plasseres der den hører hjemme, og ikke konstant rettes mot deg selv. Du gjør helt tydelig allerede veldig mye — sannsynligvis mer enn nok.

 

Så ja, terapi. Kanskje også se noen videoer på YouTube. Det er helt normalt at du ikke finner balansen med en gang. Vi som har traumer, går ofte fra den ene ytterligheten til den andre. Noen gjentar foreldrenes mønster, mens andre kaster seg i totalt motsatt retning. Det var akkurat slik med meg også, så jeg forstår deg veldig godt.

 

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Jeg tror og at du kan ha godt av å jobbe med disse mønstrene, dette er ting som ligger dypt hos deg. jeg kjenner meg igjen i det med å ha dårlig samvittighet, det har jeg og ofte og jeg føler på at folk har vært litt "uheldige" som ende opp med meg.

Kanskje du skal sette deg ned og skrive ned hva du savnet i egen oppvekst og se om dette er noe du gir dine barn. Det tror jeg nemlig at det er. 

Det er vel ikke det at du måtte gå til skolen eller at du smurte egen niste som er dine store savn ts, men heller at du ikke fikk den oppmerksomheten fra foreldrene dine som du skulle hatt. For oss foreldre er det jo en oppgave å sette barna i stand til å møte livet der ute, det gjør vi jo ikke om vi ordnder alt for dem♥️

Anonymkode: 7903f...53a

[Per Aspera]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei! 
Dette sitter litt inne å skrive, så jeg håper dere er snille med meg, men konstruktive.

Jeg er en mamma med traumebakgrunn, jeg er oppvokst med alkohol og vold. Foreldre som brydde seg i den grad, at jeg hadde tak over hodet, mat på bordet. Aldri foreldre som sto på side linjen å heiet på fotball, som aldri gjorde noe som skulle styrke båndende mellom oss. Aldri kino, aldri svømmehall, aldri ta med ballen på banen å leke. 
jeg var overlatt til meg selv, skyss til kamper måtte jeg organisere selv, å sykle? Jeg fikk beskjed etter mye mas om at støttehjulene kun tas av, men nåde meg å komme grinene hjem for at jeg ikke klarte det. 
Det er min oppvekst. 
 

Det gjør at jeg over kompenserer for mine barn, jeg kjører de til skolen. Det er snakk om 600m, jeg lager drikke selv om de er i stand til det selv. Jeg er lagleder og veldig involvert i idretten til begge to. 
Jeg er den som roper høyest fra side linjen. Jeg drar de med meg i svømmehaller, klatreparker, fotballbanen, trampoliner, lager mat, leser bøker, hjelper kanskje mer enn jeg burde. 
 

Likevel, så føler jeg meg som en elendig mor, jeg mister tålmodigheten og har streng stemme. Dårlig samvittighet. 
De dagene jeg har kontor og de må sykle/gå de 600 m til skolen og hjem = dårlig samvittighet. 
Når jeg trumfer igjennom at de må smøre seg en brødskive og lage seg drikke selv, så får jeg dårlig samvittighet. 
 

selv om jeg vet de er i stand til alle disse tingene, og jeg vet at jeg skjemmer mine egne barn bort, klarer jeg ikke å legge fra meg samvittigheten for alt. 
mitt største ønske for barna er at de skal ha en fin barndom med minner om tilstedeværende foreldre, men samtidig å oppdra de til å stå på egne bein. 
 

Jeg syns dette er så sinnsvakt vanskelig, og jeg vet innerst inne at jeg gjør meg selv og de ingen gode ting ved å gjøre alt for de. Samtidig så sitter det så i meg det at mine egne gjorde aldri noe for meg, så jeg vil gjøre alt for mine så i meg. 
 

Hvordan skal man finne en balanse i alt?

Anonymkode: 93c2f...cf3

Vil bare legge til at jeg gikk i mange, mange år med en konstant følelse av at det var noe galt med meg. At jeg ikke var som andre, at alt med meg var feil, og at alle andre var mye mer normale enn meg. Og jeg hadde hele tiden en følelse av at hvis folk bare visste hvor ødelagt jeg følte meg inni meg, så hadde de sikkert blitt sjokkerte, selv om alt utenfra egentlig så helt normalt ut. Jeg har orden hjemme, utdanning, jobb, barna mine har aldri manglet noe. Så jeg vil bare si: husk at vi som har traumer, er veldig mange, kanskje til og med flertallet. Og selv om ikke alle har vokst opp med alkoholisme eller vold, så finnes det utrolig mange andre typer traumer og vanskelige erfaringer folk bærer på. Det at du ikke ser det på overflaten hos andre mennesker, betyr ikke at alle andre er “normale” eller at ingen andre har det sånn som deg. Det betyr bare at veldig mye ikke synes utenpå.

Den tanken hjelper meg faktisk med å føle meg mer normal, og dermed også være litt snillere mot meg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg syns dette er så sinnsvakt vanskelig, og jeg vet innerst inne at jeg gjør meg selv og de ingen gode ting ved å gjøre alt for de.

Anonymkode: 93c2f...cf3

Prioriter å få selvstendige barn.

Dårlig samvittighet i dag er verdt en god samvittighet i fremtiden.

Anonymkode: cd056...aa8

[Sniff76]

❤️❤️ Akkurat det med at du kjører dem korte strekninger og gjør alle ting for dem inkludert det de burde gjøre selv. Du vet det jo selv - at de burde gjøre ting selv for å lære seg og for å bli selvstendige voksne. Men hvordan finner trikset for å la dem slippe til. Det er jo bakgrunnen din som gjør at du handler som du gjør. Hva med om du kan tenke på at det er veldig viktig at de blir selvstendige og takler hverdagen som ungdom og voksne - det er like viktig at du lærer dem dette, som at du gir dem kjærlighet og tid. Eksempel,Hvis du kjører alle korte strekninger, blir de bortskjemte og burde heller ha trimmet beina og gått med venner evt. Du vil gjøre noe bra for barna, kroppen deres og at de lærer seg å komme seg fram på egenhånd, hvis du lar være å kjøre dem så mye.

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du gjør en veldig god jobb som forelder. 
Jeg gjør ganske likt, uten traume barndom. 
For litt siden tenkte jeg mye over dette, og var redd jeg server barna for mye. Hadde samme bekymringer som deg. Så våknet jeg en lørdag, og 8 åringen hadde stille våknet og ordnet juice til meg på kjøkkenet med en nydelig lapp til meg, Da tenkte jeg at jeg skulle slutte å bekymre meg for å serve de for mye. Fordi de lærer av eksempel. 

Anonymkode: 3baf7...991

[AnonymBruker]

Det er veldig fint at du selv ser at du er inne i et uheldig mønster, for da er du jo i gang med å kubne endre det. Jeg anbefaler deg å sjekke om det er et lavterskeltilbud i kommunen/bydelen du jobber i hvor du kan få litt veiledning/støtte til å finne en balanse. Du er jo åpenbart svært reflektert og klok, men du mangler egne erfaringer med en god balanse mellom å utfordre og støtte. Jeg jobber masse med dette, og man kommer ofte langt med noen veiledningstimer uten at det handler om en diagnose eller skjevutvikling.

Masse lykke til ❤️ 

Anonymkode: ed309...2ff

[AnonymBruker]

Med din oppvekst er det lett å falle i motsatt grøft, og gi dine barn alt det du ikke fikk. Og vel så det. 
vi har 4 foreldre stiler

den ettergivende 

den autoritære 

den neglisjerende 

den autoritative 

Du har vokst opp med den neglisjerende. Som mor i dag havner du i den ettergivende. Du bør være i den autoritative. Les deg opp på de ulike stilene og støtt deg til dette. Det innebærer grensesetting, kjærlighet, rammer, trygghet og følge de opp. 
Det er uheldig å komme i grøftene i den ettergivende stilen også. 
For dette handler om din oppvekst og ikke om det dine barn trenger. Du kommer aldri til å havne i den neglisjerende slik jeg tolker innlegget ditt. 

Anonymkode: fd410...e55

[AnonymBruker]

Det er jo ikke snilt å overbeskytte barna. Da blir dem mindre selvstendige. Du frarøvet dem fysisk aktivitet og selvstendighet ved å kjøre dem til skolen.  Og du bidrar til mer trafikk og en mer utrygg skolevei for andre barn. Ikke bra!! 

Anonymkode: 80400...628

[AnonymBruker]

Hva om du går/sykler sammen med de en stund? Og øver deg på å snu tidligere og tidligere og til slutt drar de alene? Det måtte jeg med min sønn, av litt andre årsaker. 

Jeg er også en mamma med traumebakgrunn, så vet hvor du kommer fra. Vi vil så gjerne gi barna våre det vi ikke fikk, også drar vi det for langt. Jeg har hatt masse dårlig samvittighet, jeg har til tider vært sengeliggende unntatt å følge opp sønnens primærbehov. De har han fått dekket og vel så det.

Men jeg har skjemt han bort med kjøring og mat. Og har måtte "hanke det inn" litt og litt. Han lager seg nå frokost og kvelds selv og sykler til skolen. Jeg lager matpakke enda, det tenker jeg er greit. Han er 12 år, forresten. 

Og btw, her om dagen tilbydde han seg å brette klesvasken og støvsuge gangen. Jeg veksler mellom ettergivende og autoriativ voksenstil, og popper nok innom autoritær også, det tror jeg veldig mange foreldre gjør, også de uten traumer. 

Anonymkode: 8a4ef...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Prioriter å få selvstendige barn.

Dårlig samvittighet i dag er verdt en god samvittighet i fremtiden.

Anonymkode: cd056...aa8

Sant! 

Anonymkode: abb92...0be

[AnonymBruker]

Jeg kjente meg veldig godt igjen i denne. Helt til barna mine var voksne så har jeg vært veldig tett på dem. Nå er de unge voksne og jeg tror ikke at jeg har gjort dem noen bjørnetjeneste. Jeg synes de virker fornuftige og flinke. Kanskje litt mindre selvstendige enn andre på samme alder, men det handler nok mest om at de fortsatt bor hjemme med meg (av andre årsaker som kronisk sykdom). De har hele veien trivdes med meg og jeg har flere ganger fått høre at de er veldig glade for at jeg er en mamma som er der og stiller opp, de ser og hører at mange har foreldre som ikke gjør det. Jeg er så glad for at barna mine har fått en tryggere barndom, slik det virker foreløpig i alle fall ❤️ så jeg tror altså ikke at det du gjør trenger å være galt. Som en annen sier, de lærer også av eksempel. De ser hvordan man skal være mot hverandre, stille opp for hverandre og hjelpe hverandre. Det er også ekstremt fint å få med seg. 

 Er det en negativ ting jeg kan komme på, så er det nok at det gikk endel utover meg i oppveksten deres. Men det handler også om flere ting. Likevel så ga jeg mer enn jeg hadde energi til. 

Anonymkode: c2efe...b7b